Skardstinden og Nåle

Skardstinden er en av Jotunheimens stortopper og det femte høyeste fjellet i Norge – 2.374 moh. Fra Galdhøpiggen ser en rett inn i den stupbratte østveggen og Skardstinden ser herfra nærmest ubestigelig ut. Baksiden er mer fremkommelig, men Skardstinden er ikke det enkleste fjellet å bestige.

Normalt sett klatrer en vestryggen opp til toppen av Skardstinden. Sørvestflanken ser enklere ut, men er bratt og har mye løs stein. Derfor benyttes sørvestflanken hyppigst på vinteren med stabil snø, mens de fleste foretrekker vestryggen opp på tørt føre.

Skardstinden ligger flott til omgitt av flere breer. Under nordveggen ligger Heimre Illåbrean. Under østveggen ligger Storjuvbrean og mot sør ligger Nørdre Illåbrean.

Fra toppen er det selvsagt en vid og flott utsikt. På motsatt side av Storjuvbrean ser vi rett inn i Galdhøpiggen vestlige side med Veslepiggen og Storjuvtinden på hver sin side. Rundt Storjuvbrean har vi en konsentrasjon av flere av landets høyeste topper.

Mot sør har vi utsikt mot det som må være den siden som Bukkehøe tar seg flottest ut fra. Som Dumhøe har Bukkehøe et platå som strekker seg mot toppen som brått avskjæres med stupbratte fjellsider ned mot breen.

Turen til Skardstinden og vestryggen starter fra Geitsætre i Leirdalen. Herfra går det sti oppover fjellsiden til gressbakker møter ateinur. Høydemetrene går fort unna i den bratte fjellsiden før terrenget flater mer ut i et platålignenede landskap, som flere av fjellene i Galdhøpiggmassivet har tilsvarende av.

På vei opp mot vestryggen til Skardstinden tar vi med oss en stopp på Dumhøe (2.182 moh) og følger stupkanten mot Heimre Illåbrean til Vestre Skardstinden (2.220 moh) via Dumhøes sørtopp (2.177 moh). Hele fem 2.000-metere tar vi med oss på denne rundturen. Fra Dumhøe er det en flott utsikt mot vestryggen og den stupbratte nordveggen til Skardstinden, som stuper ned mot Heimre Illåbrean.

Ved Vestre Skardstinden ser vestyggen steil og kvass ut og her tar en frem tau, klatreseler og litt sikringsutstyr. Herfra må en klyve og klatre 4 hammere opp mot toppryggen. Det er luftig mot nord, men når en kommer tettere på ryggen ser en at klatringen er forholdsvis grei og gradert til 2-3, med gode tak og sikringsmuligheter.

Fra toppen av Skardstinden går en vakker, spektakulær og luftig travers sørover, med stedvis overheng. Traversen leder mot Nåle, en markert topp eller horn helt sør på ryggen. En klyver enkelt opp en tydelig og markert renne formet som en spiral, men rennen kan oppleves som svært luftig. Toppen av Nåla har god plass og en storslagen utsikt, særlig nordover eggen til Skardstinden.

Returen går normalt samme vei som en kom opp, med rappeller ned nordryggen.

Den Norske Turistforenings Aabog fra 1885 forteller om gjentatte forsøk på å bestige Skardstinden for første gang. To av førstebestigerne Severin Wleugel og Oskar Kristiansen hadde hver for seg prøvd å bestige toppen uten å lykkes. Sommeren 1884 slo de to seg sammen med skolebestyrer Thor og gjorde et mislykket forsøk opp vestryggen. Til slutt lykkes med å bestige Skardstinden opp sørvestflanken fra Nørdre Illåbrean.

«…de fant bestigningen av tinden fra denne siden temmelig lett; det var bratte urer, men på enkelte steder nær ingen vanskeligheter å tale om».

Nåle ble besteget to år senere av Johannes Vigdal og Richard F. Ball. De kom veien om toppen av Skardstinden. Ball ventet i skardet og ventet spent på at Vigdal klatret først opp. «Quite easy» ropte Vigdal til Ball, som da kom etter. Turen står beskrevet i Den Norske Turistforenings Aarbog fra 1888. Etterhvert har de fleste egger og vegger på Skardstind blitt klatret.

En bestigning av Skardstinden med Dumhøe og Nåle blir fort en lang dag. Turen er på over 17 km og har en stigning på over 1.700 høydemeter. I tillegg går det fort en del ekstra tid når en skal sikre- og rappellere. Det går fort 11 – 13 timer, alt etter hvor effektiv en klarer å være og ikke minst hvor godt føret er i klatrepartiene og over traversen.

Det er også vanlig å bestige Skardstinden fra Storjuvbrean og Illåbandet ved å runde sørryggen og gå bratt opp sørvestflanken og komme opp like vest for toppen. Sørvestflanken en bratt og har mye løs ur, som gjør at denne ruten er mest vanlig å benytte når det ligger stabil snø her.