Skardstinden er landets femte høyeste fjell med sine 2.374 moh og ligger i Galdhøpiggenmassivet mellom Leirdalen og Visdalen. Fra toppen av Galdhøpiggen ser Skardstinden spektakulær og tilnærmet ubestigelig ut, men det finnes flere veier opp til toppen og den karakteristiske fortoppen Nåle (2.310 moh). Dette er en av de mer luftige 2.000 meter toppene og en bestigning byr på enkel klatring og en flott ryggtravers.

Skardstinden er en av Jotunheimens stortopper og det femte høyeste fjellet i Norge - 2.374 moh. Fra Galdhøpiggen ser en rett inn i den stupbratte østveggen og Skardstinden ser herfra nærmest ubestigelig ut. Baksiden er mer fremkommelig, men Skardstinden er ikke det enkleste fjellet å bestige.

Normalt sett klatrer en vestryggen opp til toppen av Skardstinden. Sørvestflanken ser enklere ut, men er bratt og har mye løs stein. Derfor benyttes sørvestflanken hyppigst på vinteren med stabil snø, mens de fleste foretrekker vestryggen opp på tørt føre.

Vestryggen har luftige partier ut mot nord og Heimre Illåbrean og er til tider smal som en egg. Klatringen her er forholdsvis enkel på tørt og isfritt føre (grad 2 - 3+) og består først av en vanlig taulengde (grad 3), samt 3 påfølgende korte hammere (grad 2 - 3+). Etter siste opptaket følger en ryggen greit videre mot toppen.

Et besøk på Nåle (2.310 moh) hører også med. Ryggen mellom Skardstinden og Nåle er en flott travers og til tider smal. Bestigningen av Nåle skjer fra skardet mellom Skardstinden og Nåle opp en lett synlig "vindeltrapp". Den kan oppleves som luftig, men klyves greit opp til toppen. Noen velger å sikre også her.

Utsikt mot Skardstinden fra Dumhøe. Heimre Illåbrean under.

Første taulengde opp vestryggen til Skardstinden.

Den siste av tre hammere som klatres opp vestryggen til Skardstinden.

Skardstinden og Nåle sett fra vest.

Turen til Skardstinden og vestryggen starter fra Geitsætre i Leirdalen. Herfra går det sti oppover til en møter uren. Høydemetrene går fort unna i den bratte fjellsiden før terrenget flater mer ut i et platålignenede landskap, som flere av fjellene i Galdhøpiggmassivet har tilsvarende av.

På vei opp mot vestryggen til Skardstinden tar vi med oss en stopp på Dumhøe (2.182 moh) og følger stupkanten mot Heimre Illåbrean til Vestre Skardstinden (2.220 moh) via Dumhøes sørtopp (2.177 moh). Hele fem 2.000-metere tar vi med oss på denne rundturen. Fra Dumhøe er det en flott utsikt mot vestryggen og den stupbratte nordveggen ned mot Heimre Illåbrean.

Skardstinden ligger flott til omgitt av flere breer. Under nordveggen ligger Heimre Illåbrean. Under østveggen ligger Storjuvbrean og mot sør ligger Nørdre Illåbrean.

Fra toppen er det selvsagt en vid og flott utsikt. På motsatt side av Storjuvbrean ser vi rett inn i Galdhøpiggen vestlige side med Veslepiggen og Storjuvtinden på hver sin side. Rundt Storjuvbrean har vi en konsentrasjon av flere av landets høyeste topper.

Mot sør har vi utsikt mot det som må være den siden som Bukkehøe tar seg flottest ut fra. Som Dumhøe har Bukkehøe et platå som strekker seg mot toppen som brått avskjæres med stupbratte fjellsider ned mot breen.

Vestryggen til Skardstinden (2.374 moh).

Skardstindens sørrygg sett fra toppen av Nåle.

På vei over ryggen til Skardstinden mot Nåle.

Et luftig parti med overheng langs ryggen til Skardstinden.

Utsikt mot Heimre Illåbrean med majestetiske Skardstind.

Den Norske Turistforenings Aabog fra 1885 forteller om gjentatte forsøk på å bestige Skardstinden for første gang. To av førstebestigerne Severin Wleugel og Oskar Kristiansen hadde hver for seg prøvd å bestige toppen uten å lykkes. Sommeren 1884 slo de to seg sammen med skolebestyrer Thor og gjorde et mislykket forsøk opp vestryggen. Til slutt lykkes med å bestige Skardstinden opp sørvestflanken fra Nørdre Illåbrean.

"...de fant bestigningen av tinden fra denne siden temmelig lett; det var bratte urer, men på enkelte steder nær ingen vanskeligheter å tale om".

Nåle ble besteget to år senere av Johannes Vigdal og Richard F. Ball. De kom veien om toppen av Skardstinden. Ball ventet i skardet og ventet spent på at Vigdal klatret først opp. "Quite easy" ropte Vigdal til Ball, som da kom etter. Turen står beskrevet i Den Norske Turistforenings Aarbog fra 1888. Etterhvert har de fleste egger og vegger på Skardstind blitt klatret.

En bestigning av Skardstinden med Dumhøe og Nåle blir fort en lang dag. Turen er på over 17 km og har en stigning på over 1.700 høydemeter. I tillegg går det fort en del ekstra tid når en skal sikre- og rappellere. Det går fort 11 - 13 timer, alt etter hvor effektiv en klarer å være og ikke minst hvor godt føret er i klatrepartiene og over traversen.

Det er også vanlig å bestige Skardstinden fra Storjuvbrean og Illåbandet ved å runde sørryggen og gå bratt opp sørvestflanken og komme opp like vest for toppen. Sørvestflanken en bratt og har mye løs ur, som gjør at denne ruten er mest vanlig å benytte når det ligger stabil snø her.