Storgrovhøe ligger nord i Galdhøpiggmassivet og har sitt høyeste punkt, Bakarste Storgrovhøe, 2.259 moh. Dette er en flott skitopp med enkel tilgang fra Ytterdalssætre i Leirdalen gjennom hele vinteren. Med over 1.360 sammenhengende høydemeter får en lang og fin skikjøring – og fra toppen åpner den ville utsikten seg inn blant Jotunheimens høyeste fjell og mektige brelandskap.
Fremste (2.253 moh) og Bakarste Storgrovhøe (2.259 moh) er topper helt nord i Galdhøpiggmassivet, omgitt av Heimre Illåbrean i vest og Storjuvbrean i øst. Toppene er svært godt egnet for toppturer på ski, og tilgjengeligheten er god hele vinteren gjennom – turen starter gjerne fra Ytterdalssætre like ved riksvei 55, og denne delen av riksveien er helsårsåpen.
Toppene er ikke blant de mest gåtte i området, og er blitt litt glemt til fordel for den populære naboen Loftet og mange av de andre snørike toppene øst for Leirdalen og ved Sognefjellet. Kanskje er årsaken at den nordvestlige fjellsiden i bunnen av Leirdalen ofte kan se litt avblåst ut, med mindre snø og kortere sesong enn toppene lenger vest. Det er i så fall en misforståelse – de siste årene har stadig flere fått øynene opp for denne toppen.
1.360 høydemeter sammenhengende nedkjøring
Det som gjør Storgrovhøe til en så god skitopp er kombinasjonen av lett adkomst og en usedvanlig lang nedkjøring. Fra toppen og helt ned til Leirdalen er det over 1.360 sammenhengende høydemeter ved gode snøforhold. Særlig fin skikjøring kan en få i flanken ned mot Heimre Illåbrean.
Ruten opp fra Ytterdalssætre
Gjennom Heimre Illåe og opp langs breen – med ett parti som krever vurdering
Turen starter fra Leirdalen ved Ytterdalssætre, hvorfra en tar seg oppover i slakt terreng mot Heimre Illåe på rundt 1.200 moh. Dette første partiet kan ofte være litt snøfattig sent på året, men snøen legger seg i søkk og renner som gjør at en likevel kan få fin og sammenhengende skikjøring også her.
Når en kommer opp til Heimre Illåe står en ved utløpet av dalføret formet av Heimre Illåbrean. Her blir det fort mer snørikt. En følger dalsøkket oppover, og på rundt 1.450 moh befinner en seg i den bratteste delen.
«Denne delen er skredterreng med bratthet som overstiger 30 grader, og utgjør samtidig en terrengfelle for utløpssoner fra de bratte omliggende fjellsidene.»
Er det skredfare, bør en heller legge ruten noe lenger øst, der det er mer avblåst og kan være mindre fare for skred ovenfra. I dette området bør en gjøre gode vurderinger av forholdene og terrenget en står i, samt omgivelsene med tanke på skred.
Etter å ha forsert den bratteste og mest utsatte delen flater det ut, og en kommer opp til utløpet av Heimre Illåbrean. Her åpner det seg et nytt og virkelig flott landskap. En har bratte, høye stup over seg mot øst, og breen leder oppover mot mektige Skardstinden. Her er ofte snøforholdene best inn mot de bratte stupene mot vest – men her skal en også være oppmerksom på skred og skavelbruddfare.
Fra den østlige siden av breen tar en seg videre opp mot toppen av Fremste og Bakarste Storgrovhøe i en lang og fin flanke med jevn stigning og ofte gode snøforhold. Bak seg har en flott utsikt inn i Breheimen og mot Hestbreapiggan – men det er når en kommer til toppen at utsikten virkelig imponerer. Toppsamlere vil gjerne gå innom begge toppene, og begge er uansett vel verdt et besøk.
Utsikten – inn blant landets høyeste fjell
Bratte stup mot to breer, og Galdhøpiggen fra sin mest alpine side
Fra begge toppene stuper det bratt ned mot Storjuvbrean, og en har en mektig utsikt over hele breen med omliggende spektakulære fjell. Galdhøpiggen viser seg fra sin mest alpine side, og en ser også resten av den alpine tinderekken med Veslepiggen, Storjuvtinden (2.344 moh) og Ymmelstinden (2.305 moh). Skaret mellom Veslepiggen og Galdhøpiggen, Porten, er en mye benyttet overgang mellom Storjuvbrean og Styggebrean. Videre ser en Illåbandet med Bukkhøe (2.314 moh) i bakgrunnen, før mektige Skardstinden (2.374 moh) med Nåle reiser seg.
Fra Bakarste Storgrovhøe har en også bratte stup ned mot Heimre Illåbrean i vest. Her ser en ned på den flotte og alpine tinderekken som skiller Storjuvbrean fra Heimre Illåbrean, med Storgrovtinden og Nørdre og Søre Heimre Illåbreatinden. Tindene i området her har fått lange og krevende navn.
Nedkjøringen – og en alpin variant
Lang og sammenhengende ned til Leirdalen – eller ryggtravers med rappell
Fra Bakarste Storgrovhøe er det ved gode snøforhold en lang og sammenhengende nedkjøring helt ned til Leirdalen igjen. Særlig fin skikjøring kan en få i flanken ned mot Heimre Illåbrean.
Ryggtraversen – tinderekken ned fra Bakarste Storgrovhøe, over Storgrovtinden og til Nørdre Heimre Illåbreatinden – kan eventuelt traverseres med skiene på sekken, ved å gjøre rappeller ned fra Storgrovhøe og Storgrovtinden. En kommer da ned i skaret mellom Søre og Nørdre Heimre Illåbreatinden og kan kjøre ned Heimre Illåbrean mot Leirdalen. Opp til Storgrovtinden er det klyving i bratt og utsatt terreng.
Sjekk skredvarsel for Jotunheimen på varsom.no før avgang
Toppene fjellitteraturen glemte
En sen førstebestigning – og et navn som advarer
Det står lite om Storgrovhøe i fjellitteraturen, og hvem som er førstebestigere av toppene er ikke kjent. Storgrovtinden ble derimot besteget for første gang så sent som 20. juli 1947, av D. B. Burchardt og Rolf Ødegård. De la turen over Storjuvbrean fra Juvasshytta og gjennom Porten. Traversen ble gått fra sør mot nord – et veivalg som krever noe klatring og sikring.
Både bre og fjell har fått navn med benevnelsen «Illå». Illå er en ille eller krevende elv, og navnet er en advarsel verdt å merke seg. På våren, når vannføringen fra breen øker og snøsmeltingen tiltar, bør en være oppmerksom på at det i juvet ved Hærahugen renner en kraftig elv under snøen. Da går en ikke på snøbroer som plutselig kan gi etter.
«Storgrovhøe er toppen som er blitt litt glemt – overskygget av Loftet og de snørike toppene lenger vest. Det er nettopp derfor den er verdt turen. Over 1.360 sammenhengende høydemeter ned til Leirdalen, bratte stup mot to breer, og en utsikt der Galdhøpiggen viser seg fra sin mest alpine side. Tindene her har fått lange og krevende navn. Fjellene svarer til dem.»
