Sokse (2.189 moh) stikker opp midt i Smørstabbtindmassivet, inneklemt mellom Leirbrean, Storbrean og Bjørnebrean. Med sin karakteristiske saksform og den bratte snørennen som leder til toppen er dette en av de mer krevende og spennende bestigningene i massivet – en skitur over bre, etterfulgt av stegjern og isøks opp en bratt renne, med et av Jotunheimens tetteste topppanoramer som belønning.
Smørstabbtindmassivet er et av Jotunheimens mest særegne fjellmasssiv – en hestesko av topper med navn hentet fra kjøkkenredskaper og dyr, samlet rundt Leirbrean. Store Smørstabbtinden, Kniven, Sauen, Sokse, Bjørnungene, Veslebjørn og Kalven reiser seg på rekke langs breen, med Storebjørn (2.222 moh) som den høyeste av dem alle lenger bak. Sentralt i denne rekken, inneklemt mellom breene, finner en Sokse – kalt Saksa av noen, og det er lett å se hvorfor: to markante topper adskilt av en bratt renne gir toppen et profil som minner om åpne saksblader.
Sokse er omringet av Leirbrean i nord og øst, Storbrean i vest og Bjørnebrean i sør. Nettopp denne beligenheten midt i massivet gjør toppen til en spektakulær utkikkspost – og en noe mer krevende tur enn de fleste nabotoppene. En må krysse bre og forsere en bratt renne for å nå toppen, og det krever respekt for forholdene. Til gjengjeld er det sjelden kø her, og utsikten er tett på ubeslåelig i Smørstabbtindrekken.
Skitur, bre og bratt renne – en klassisk alpintur i miniatyr
Vinterstid er Sokse en naturlig forlengelse av en skitur over Leirbrean fra Krossbu – en av de vakreste breturene i Jotunheimen. Breen er omkranset av alle de store toppene i massivet, og skikjøringen oppover er frigjørende og storslagen. Nede i bunnen av rennen bytter en ut skiene med stegjern og isøks, og den alpine karakteren trer frem for alvor.
Ruten fra Krossbu over Leirbrean
Skitur over en av Jotunheimens vakreste breer – etterfulgt av bratt renne til toppen
Turen starter fra Krossbu på Sognefjellet – et hytte- og utgangspunkt som normalt har gode snøforhold langt ut i juni. Herfra følger en normalruten som runder 1.669-høyden før en møter fronten av Leirbrean. Ved brefronten er det tid for fullt breutstyr: stegjern, sele, tau og isøks. Leirbrean har blitt mer krevende med årene på grunn av reduserte snømengder og rask bresmelting, og det sikreste alternativet er å følge en sørlig bue langs Kalven og Skeie opp mot Bjørneskardet. Breen er oppsprukket, og inn mot fjellsidene er det store breglepper som krever god avstand.
Leirbrean er til gjengjeld en av de vakreste breturene i Jotunheimen vinterstid – omkranset av alle de mektige toppene i massivet. Skikjøringen oppover er storslagen, og Sokse er hele veien synlig foran en med de to toppene og rennen mellom dem godt tegnet opp i fjellsiden. Nede i bunnen av rennen settes skiene igjen. Herfra overtar stegjern og isøks.
Rennen – turens crux
Bratt, potensielt isete og krevende – men fullt overkommelig med riktig utstyr og vurdering
Rennen mellom Sokses to topper er turens definitive crux. Den er bratt – bratt nok til at forholdene varierer mye gjennom sesongen og avhenger sterkt av temperatur og eksponering. I de beste forholdene, med stabil og godt konsolidert snø, kan det gå an å ta seg opp med gode fotspor uten hjelpemidler. Det er unntaket, ikke regelen. Normalt sett er rennen delvis eller helt isete, og stegjern og isøks er obligatorisk. Tausikring anbefales, og erfaring med bratt isbratt er en forutsetning.
«I rennen på Sokse kjennes det plutselig alpint – ikke som en skitur i Jotunheimen, men som klatring i et fjellmassiv som fortjener sin karakter.»
Rennen leder opp til skardet mellom Sokses to topper. Fra skardet bestiges toppen lettest ved å runde mot sør – sørtoppen er den høyeste med sine 2.189 moh. Toppen er ikke stor, men utsikten er umiddelbar og intens. Om sommeren er det vanlig å klyve nordvestryggen eller å legge ut et tau og gå på klemknuter i rennen. Den smale østryggen opp fra Geite er et mer alpint og krevende alternativ.
Utsikten – midt i Smørstabbtindmassivet
Tett på nabotoppene og tre breer under – et panorama få andre topper i Jotunheimen kan matche
Det som gjør Sokses utsikt særegen er nærheten. Fra de fleste andre Jotunheimen-topper ser en massivet utenfra – herfra ser en det innenfra. Leirbrean, Storbrean og Bjørnebrean ligger alle under en som tre skinnende speil, og nabotoppene er så nære at en kan se detaljene i ryggene og rennene.
Mot nord dominerer de kvasse toppene Kniven (2.133 moh) og Store Smørstabbtinden (2.208 moh) med fjellrekken mellom Storbreatinden og Loftet bak. Mot sør ser en Storebjørn (2.222 moh), Veslebjørn og Bjørnungene – den sørlige delen av hesteskoen. Mot øst åpner det seg mot Galdhøpiggmassivet og Leirvassbu nede i dalen, med Kyrkja og Stetinden (2.020 moh) tydelig i bakgrunnen. Mot vest ser en Sognefjellet med Fannaråki og Steindalsnosi, og lenger bak Hurrungane. I klarvær ser en Jostedalsbreen med Brenibba og Lodalskåpa langt mot nordvest.
Alternative ruter til Sokse
Tre ulike innfallsvinkler om vinteren – og flere alpine varianter om sommeren
Fra Leirvassbu over Bjørnebrean — Fra Leirvassbu følger en normalruten opp mot Storebjørn, men tar av inn mot Bjørneskardet og videre inn på Leirbrean. Toppen bestiges via rennen. Dette gir et annet perspektiv på massivet enn Krossbu-ruten og er naturlig for dem som er basert på Leirvassbu-siden.
Fra Sletthamnsætre over Storbrean — Fra parkeringen ved Sletthamnsætre i Leirdalen går en opp den flotte Storbrean mot skardet mellom Sauen og Kniven, og tar seg derfra inn på Leirbrean og opp rennen til Sokse. Storbrean er åpen og vakker, og ruten gir et svært annerledes bilde av massivet.
Sommerruter — Om sommeren er Sokse tilgjengelig via flere ruter. Nordvestryggen er den vanligste og mest moderate klyvingen. Rennen kan forseres med tau og klemknuter. Den smale og eksponerte østryggen opp fra Geite er det mest alpine alternativet og krever klatreerfaring.
Leirbrean – en bre i endring
Reduserte snømengder gjør breen mer krevende hvert år – kunnskap og utstyr er ikke valgfritt
Leirbrean er en oppsprukket bre som har blitt merkbart mer krevende å ferdes på de siste tiårene. Reduserte snømengder og rask bresmelting avdekker stadig mer av bresprekken som tidligere lå gjemt under snøbroer. Det kreves kunnskap om brekryssing og riktig utstyr for å ferdes her trygt.
Nødvendig utstyr: Stegjern, klatresele, tau (minimum 30 m), isøks og hjelm. For ferdsel i rennen er isøks obligatorisk – rennen er bratt og kan være blankt is. Breglepper er særlig krevende inn mot fjellsidene og bør holdes god avstand til. Sjekk forholdene og vurder snøbroenes styrke kontinuerlig.
Tidspunkt: Tidlig morgen gir fastere snø og bedre forhold i rennen. Unngå varme ettermiddager med soloppvarmet og myk snø i bratte partier. Krossbu er snøsikkert langt ut i juni og er et godt utgangspunkt for de som vil ha optimale forhold på breen.
Slik kommer du deg til Krossbu
Sognefjellet er tilgjengelig fra både øst og vest – Krossbu åpner til påske
Krossbu ligger på Sognefjellet ved riksvei 55, mellom Lom i øst og Skjolden i vest. Fra Lom er det om lag 45 km til Krossbu over Sognefjellet – en av Norges vakreste fjellveier. Fra vest kjøres riksvei 55 fra Sogndal og Skjolden og opp mot Sognefjellet. Sognefjellet åpner normalt i april/mai avhengig av snøforhold, og Krossbu holder åpent fra påske gjennom sommeren. Hytten er et naturlig basecamp for hele Smørstabbtindmassivet og en av DNTs mest veldrevne høyfjellshytter.
Alternativt utgangspunkt er Leirvassbu DNT-hytte, som nås fra Leirdalen på Rv55 østfra. For Sletthamnsætre-alternativet kjøres inn Leirdalen fra Lom.
«Sokse er Smørstabbtindmassivet sett innenfra – tre breer under deg, nabotoppene på armslengdes avstand og en renne som minner deg på at noen topper krever noe av deg. Det er akkurat det som gjør den verdt anstrengelsen.»
