Dyrhaugsryggen er en av Hurrunganes beste vårklassikere på ski — en lang og bred rygg opp til Nørdre Dyrhaugstind midt i hjertet av Jotunheimens mest alpine fjellmassiv, med en av de videste utsiktene du kan få i norske fjell og lang, fin nedkjøring tilbake til Turtagrø.
Hurrungane er Jotunheimens mest alpine fjellmassiv — hjemsted for landets kvasseste tinder og noen av de mest ettertraktede klatrerutene i Norge. Men om våren, når snøen fremdeles ligger trygt og solen varmer, blir de samme fjellene til skimekka. Fra Turtagrø er det tilgang til en rekke flotte skiturer i alle vanskelighetsgrader: Store Ringstind, Fannaråken, Steindalsnosi og Lauvnostinden er bare noen av naboene. Dyrhaugsryggen skiller seg ut som den lengste og mest tilgjengelige av dem — en klassiker som passer for mange, og som belønner med topp utsikt.
Ryggen er i underkant av fem kilometer fra Turtagrø og opp til Nørdre Dyrhaugstind (2.083 moh), og stiger godt under 1.200 høydemeter. Den er sjelden brattere enn 30 grader, med unntak av noen få kortere heng. Det gjør den relativt trygg sammenlignet med mange av naboturene i massivet — men en skal likevel respektere området: like bak Nørdre Dyrhaugstind stuper det ned mot Skagastølsbreen, og skavler kan henge ut over de bratte veggene mot Skagestølsdalen.
Lang rygg, vid utsikt — og mulighet for mer
For dem som vil ha mer enn en skitur, er Dyrhaugsryggen også inngangen til den klassiske sommertraversen mellom Nørdre og Store Dyrhaugstind (2.147 moh). Den smale, kvasse eggen mellom de to toppene krever isøks, stegjern og gjerne sikring, og er eksponert på flere steder. De fleste setter fra seg skiene på Nørdre Dyrhaugstind og traverserer bortover til storebror — derfra kan en på stabile snødager også velge ned rennene mot Ringsbotn, en av de bratteste og morsomste nedkjøringene i Hurrungane.
Dyrhaugsryggen — opp og ned på ski
Lang og bred rygg med jevn stigning, ypperlig utsikt og fin nedkjøring tilbake til Turtagrø
Turen starter ved Turtagrø like ved hotellet. Allerede herfra ser en opp mot Nørdre Dyrhaugstind og kan lese hele linjen. En starter litt innover mot Skagadalen før en legger seg opp på selve ryggen, som er bred og komfortabel langt opp. Underveis åpner utsikten seg gradvis mot Skagestølstindene i øst — Store Skagastølstind (2.406 moh) rager opp som en kompakt og mørk vegg som minner om at dette er klatrefjellet fremfor noe. Etterhvert som ryggen smalner mot toppen, er det grunn til å være oppmerksom på snøskavler som kan henge ut over de bratte veggene ned mot Skagestølsdalen.
«Fra Store Dyrhaugstinden står en midt i hjertet av Hurrungane — omringet av høye tinder, kvasse rygger og en av de videste utsiktene i norsk høyfjell.»
Fra toppen av Nørdre Dyrhaugstind åpner panoramaet seg fullstendig. I vest ser en ned i Ringsbotn og mot Store Ringstind — en spesielt flott topp med bratte fjellsider, og Ringsbreen som slynger seg ned mellom Ringstind og Soleibotntindane. Bak Store Ringstind skimter man den spisse profilen til Store Austanbottstind (2.203 moh). I nordøst ser vi Fannaråken og Steindalsnosi. I nord ser vi inn i Breheimen og den langstrakte Jostedalsbreen — og hever man blikket, kan man skimte Brenibba og Lodalskåpa helt i nord. På motsatt side av Ringsbotn ser vi Lauvnostinden og dens rygg — en tilsvarende fin skitur som Dyrhaugsryggen, med lang nedkjøring ned vestsiden.
Nedkjøringen følger normalt samme ryggen ned til Turtagrø — lang, jevn og meget tilfredsstillende. For de mer avanserte, og kun på dager med stabile snøforhold, er nedkjøringen ned rennene fra Store Dyrhaugstind mot Ringsbotn en real alternativ avslutning. Det er brattest terreng man finner i Hurrungane på ski, og det krever full kontroll og god vurdering av skredfaren.
Dyrhaugstindenes bestigning
Fra vitenskapens tjenere til sportsklatrere — topper med over to hundre år gammel bestigningshistorie
Nørdre Dyrhaugstind fikk sin første kjente bestigning så tidlig som i 1820 — en bemerkelsesverdig tidlig dato for Hurrungane, der mange topper ikke ble bestiget før langt inn på 1900-tallet. Det var lektor Gottfried Bohr som nådde toppen, ikke primært for friluftsgleden, men for å utføre vitenskapelige målinger av Store Skagastølstinden. Toppen var altså et verktøy for trekking, ikke et mål i seg selv — et godt bilde på tidens naturvitenskapelige tilnærming til norsk høyfjell.
Det skulle gå hele 42 år til Store Dyrhaugstind ble besteget. I 1862 nådde Hugo Hjorthøy og Gerhard Gunnerus Gløersen toppen — like i det norsk alpinisme begynte å finne sin form som selvstendig disiplin. I dag er traversryggen mellom de to toppene et populært mål for fjellvante sommerklatrere, og den kvasse eggen med sine eksponerte partier krever fremdeles fullt fokus, isøks og stegjern — akkurat som den gang.
Les mer: Store Ringstind — naboklassikeren på ski fra Turtagrø via Ringsbotn«Dyrhaugsryggen gir deg det beste av Hurrungane uten at du trenger tau og klatreferdigheter for å nå dit: en lang rygg inn i hjertet av Norges mest alpine fjellmassiv, 360° utsikt mot tinder som de fleste aldri kommer til å bestige, og fem kilometer med fin nedkjøring tilbake til Turtagrø. Gå den i mai, gjerne tidlig på morgenen før solen gjør snøen tung.»
