I hjertet av Jotunheimen strekker Memurutindene seg rundt Austre Memurubrean — en lang, alpin ryggtravers med klatring, rappell og luftige egg. Turen er krevende og eksponert, men fører deg gjennom et av Jotunheimens flotteste og største breelandskap.
Memurutindmassivet avgrenses av Visdalen og Urdadalen i vest og Russvatnet i øst. Her finner vi lange og alpine fjellrygger omgitt av noen av Jotunheimens største breer. Ryggtraversen over Memurutindene er en av de lengste og mest varierte alpine turene i massivet, med klatring, rappell og tidvis eksponerte egg. Turen kan gjennomføres i flere varianter avhengig av startpunkt, hvor langt en ønsker å gå — og om man velger å dele den over to dager med overnatting på Memurubu.
Vi starter fra Memurudalen — et mektig dalføre med Memurubreene på vestsiden og massivets høyeste fjell Surtningssue i øst. Den første utfordringen er kryssingen av elven Muru. Vannføringen kan være kraftig, og en må gjerne regne med vann over knærne. Taktikken er av med bukse, såler og sokker — og å velge et sted høyere oppe i elven der den deler seg i grener med lavere vannføring. Vel over elven tar vi oss opp gjennom steinuren i retning Austre Memurubrean.
En travers i tre akter
Traversen deler seg naturlig i tre deler: de Vestre Memurutindene (V1–V6) gir en lang og variert rygggang med krevende klatring særlig opp til V5. Store Memurutindene er turens alpinistiske høydepunkt, med kvasse egg, svapartier og luftige punkt der ryggen stuper ned mot Veobrean i nord. Austre Memurutinden avslutter traversen fra Memuruskaret — tilsynelatende bratt og krevende sett nedenfra, men med gode tak i fast fjell like under toppen. Totalbildet er en tur der en aldri vet helt hva som venter rundt neste hjørne.
Store Memurutinden (øst)
61°38′25″N 08°18′21″Ø
2.366 moh.
Lom, Innlandet, Norge
Memurutindtraversen
Vestre Memurutindene — V6 til V1
Lang rygggang med krevende klatring opp til V5, kvass egg og flott utsikt mot Gjendealpene
Fra brekanten av Austre Memurubrean tar vi oss videre sørover til vi kommer inn på ryggen av de Vestre Memurutindene. Steinuren er stedvis løs, noe som krever varsomhet gjennom hele strekningen. Fra V6 (2.049 moh) åpner utsikten seg — særlig ned mot Memurudalen og mot Gjendealpene. Her begynner selve traversen langs ryggen sørover.
Den største tekniske utfordringen på de Vestre Memurutindene er oppstigninen til V5 (2.140 moh). Sørøstryggen må klyves, men fjellet er løst og krever forsiktighet. Alternativet er å ta en avstikker over den lille breen til en topp nord for V5 (2.090 moh), hvorfra man uproblematisk går opp til V5. Videre fra V5 er det lettgått over V4 (2.230 moh) frem mot V3 (2.243 moh) — ryggen her er kvass og morsom med gode tak, og fra toppen har man fin utsikt over Vestre Memurubrean og Hellstugutindene. Fra V3 kreves rappell ned i skaret mellom V3 og V2, og videre til V1 (2.280 moh) — herfra er utsikten mot Galdhøpiggmassivet imponerende. Før bandet mot Store Memurutindene er det verdt å ta en avstikker til toppen nord for Store Memurutind (2.264 moh), der en får et forvarsel om hva som venter på den morsomste delen av hele traversen.
Store Memurutindene — vest, midtre og østtopp
Turens alpinistiske høydepunkt — kvasse egg, luftige passasjer og svapartier over tre sammenhengende topper
Store Memurutindene er turens morsomste og mest krevende del. Vesttoppen (2.365 moh) bestiges uten vanskeligheter, men herfra smalner ryggen merkbart og utfordringene begynner. Mot Midttoppen (2.364 moh) er ryggen tidvis kvass og luftig, med bratte stup ned mot Veobrean i nord. Flere av de mest eksponerte partiene kan omgås ved å holde mot sør, og har man tørt fjell, er svapartiene overkommelige med gode grep.
«Traversen over Store Memurutindene er den morsomste delen av turen — kvasse egger, hemmere som må forseres, sva og luftige punkt der toppene stuper mot breene på begge sider.»
Mellom Midttoppen og Østtoppen (2.367 moh) fortsetter ryggen med luftige passasjer. En hammer må omgås mot sør, og i omgåelsen møter man et svaparti som forseres ved å holde i sprekker inn mot fjellveggen. Svært fjellvante vil gjøre traversen uten sikring; andre vil gjerne sikre de mest luftige og våte partiene. Fra Østtoppen klyver man ned mot Memuruskaret — ryggen er her preget av tidvis svært løs ur, og de bratteste partiene kan rappeleres. Memuruskaret er et naturlig sted å ta pause og fylle vann, da det er lite tilgang på drikkevann langs selve ryggen.
Austre Memurutinden og retur
Siste topp på traversen — bratt og tilsynelatende krevende, med fast fjell og gode tak like under toppen
Fra Memuruskaret ser Austre Memurutinden (2.301 moh) bratt og krevende ut. En starter med å gå opp vestryggen, for deretter å holde over mot nordsiden av ryggen der hyllesystemer gir fremkomst oppover. Her er fjellet stedvis svært løst og krever full konsentrasjon. Like under toppen skifter karakteren — fjellet blir fastere og man klyver et luftig parti med gode tak opp til selve toppen. Utbyttet er en av de mest avsidesliggende toppene i Jotunheimen, besteget for første gang så sent som i 1939.
Fra toppen av Austre Memurutinden kan man velge mellom nordøstryggen eller sørøstryggen for nedstigning. Vil man fortsette traversen videre mot Surtningssue via Søre Veotinden og Blåbreahøene, er nordøstryggen det naturlige valget. Begge rygger er preget av tidvis svært løst fjell og bratte partier som eventuelt kan rappeleres. Gjennom Styggehøbreaskardet er det også mulig å ta seg videre mot Glitterheim eller over Memurubrean til Spiterstulen — begge alternativer som gjør det enkelt å planlegge en flerdagsvariasjon av turen.
Memurutindene var blant de siste av Norges høye 2.000-meterstopper som ble besteget. Rolv Ødegård beskrev den første bestigning av Austre Memurutinden i Den Norske Turistforenings Årbok for 1940, i artikkelen «Aust-Jotunheimstindene – De ukjente». Det sier noe om dette massivets avsidesthet — og om hva som fremdeles finnes av ukjente hjørner i norsk høyfjell for dem som er villige til å gå langt nok.
There is so much good New work yet to be done in Jotunheim… (W.C. Slingsby. 1881)
«Memurutindtraversen er en tur som setter seg — lang, krevende og tidvis eksponert, men hele veien omgitt av et breelandskap uten sidestykke i Jotunheimen. Her føles sivilisasjonen langt unna. Ta med tau, gi deg god tid, og vær nøye på fjellet — særlig når det er vått. Det er slike turer man forteller om lenge etterpå.»
Turer i samme område
Luftige ryggtraverser i
— Hurrungane
I den vestligste delen av Jotunheimen, Hurrungane, finner vi landets mest alpine høyfjellterreng og flere av landets høyeste topper. Hele fjellmassivet består av sammenhengende fjellrygger, som er nok så kvasse og en hel del av dem krever klatring. Her er en oversikt over ryggtraversene i Hurrungane. Flere av traversene er svært krevende da de er lange, ikke kan avbrytes og krever sikring, samt gode værforhold. Dette er ryggtraversene i Hurrungane som bør tinderangles.
