Folgefonna er et kjent og kjært landemerke på Vestlandet, synlig fra store deler av Hordaland. Omgitt av fjorder, Hardangervidda og Rosendalsalpene er skitraverssen fra nord til sør en av vårens store klassikere — 51 kilometer over et vilt og kontrastfylt landskap.
Folgefonna er den tredje største breen i Norge, etter Jostedalsbreen og Svartisen. Breen er 36 kilometer lang, over 14 kilometer bred, og det høyeste punktet på isen strekker seg til 1.662 moh. Beliggenheten er unik: Folgefonnhalvøya er omringet av Hardangerfjorden, Åkrafjorden og Sørfjorden, og breen er oppdelt i tre adskilte deler — Nordfonna, Midtfonna og Sørfonna — der Sørfonna er langt den største. Bratte daler med stup skiller fonnene fra hverandre og gjør turen krevende og dramatisk på én og samme tid.
Ferdsel over Folgefonna har skjedd gjennom alle tider — breen har alltid skilt bygder og grender fra hverandre, og på 1800-tallet kom turiststrømmen til Hardanger for alvor. Turene gikk gjerne mellom Mauranger i vest og Tokheim ved Odda i øst. Vår tur starter lengre nord og avsluttes i sør: vi vil gå Folgefonna på langs, fra Folgefonna skisenter helt nord på Nordfonna og ned til Espeland i sørøst — tre dager, tre fonner og tre spektakulære hytter underveis.
Fra hytte til hytte over tre fonner
Det finnes flere måter å gjennomføre turen på, men den vanligste er å følge hyttene som er plassert tett inntil breen. Helt nord på Sørfonna reiser et fjellskjær seg opp av breisen — her ligger den selvbetjente turisthytten Holmaskjer med en av de mest dramatiske beliggenheter i landet. Seks kilometer lenger sør på vestsiden av Sørfonna ligger Fonnabu, og i den sørøstlige delen av breen ligger lille Sauabrehytta. Det er fullt mulig å gå hele turen fra hytte til hytte. Vi valgte likevel å ta med telt, da vi antok at hyttene ville være godt besøkt i mai — det gjør sekken tyngre, men gir full frihet på isen.
Over Nordfonna til Fonnabu
Den lange og krevende første etappen — fra skisenter til brekant
Vi overnatter i telt ved skisenteret natt til dag én for å sikre en tidlig start på den lengste etappen. Solen skinner idet vi tre inn på Nordfonna og staker ut kursen sørover fra brekanten. Herfra kan man velge å besøke Nordfonna sitt høyeste punkt på 1.662 moh, men vi holder stødig kurs mot Svartedalshorga (1.472 moh) og det bratte dalføret Kvitnadalen som skiller Nordfonna fra Midtfonna. Det er et krevende punkt i turen: ned 500 høydemetre til Midtra Kvitnadalsvatnet på 980 moh, enten langs en rygg eller gjennom en bratt renne. Skredfaren må alltid vurderes nøye her.
Fra Kvitnadalsvatnet begynner den lange oppstigning mot nordenden av Sørfonna — nesten syv kilometer med stødig stigning mot fjellskjæret Holmaskjer (1.565 moh), der den selvbetjente hytten med samme navn troner alene i et unikt landskap. Herfra ser man inn mot Hardangervidda og Hårteigen, ned i den stupbratte Ringedalen der Trolltunga henger — og sørover mot Sørfonnas hvite iskappe. Vi velger å presse videre de siste syv kilometrene mot Fonnabu, da det er meldt tåke på breen neste dag.
«Omgitt av brefall, Rosendalsalpenes kvasse tinder og utsikt mot Nordsjøen — Fonnabu er et av de mest spektakulære steder å tilbringe en solnedgang i Norge.»
Fonnabu ligger ved brekanten av Sørfonna og er den største og mest besøkte hytten i området. Den mest brukte adkomstruten er fra Sundal og opp til hytten, men vi ankommer ovenfra, fra isen. Utsikten er formidabel: brefall som Breidablikkbrea og Brufossbrea styrter ned fjellsidene, og på motsatt side av Hardangerfjorden kan vi skimte Tveitakvitingen og Torefjell. Tindene i Rosendalsalpene — Melderskin (1.426 moh), Bjørndalstraversen og Gyrastolen — tegner seg skarpt mot himmelen i vest.
Over Sørfonna til Sauabrehytta
Orientering i tåke over den store brearmen — og nedkjøring på Sauabreen
Det har vært en vindfull natt i teltet ved Fonnabu, og vi legger ut fra hytten i et skydekke som blåser raskt inn over Sørfonna. Dagens etappe på 16 kilometer er langt mer behagelig enn gårsdagen — terrenget er slakt og veien er relativt rett sørover. Utfordringen er navigasjonen: med nullsikt på breen er det lett å komme kurs av, og vi kontrollerer posisjonen hyppig. Etter noen timer begynner det å helle nedover, og plutselig dukker vi ut under skydekket.
«Med nullsikt på isen er Folgefonna en navigasjonsøvelse like mye som en skitur — kompas og GPS er like viktig som skiene under føttene.»
Nå ser vi brefallet Sauabreen foran oss og det gjelder å ha god kontroll på linjen ned, slik at en ikke havner i sprekkesonen nederst på breen. Vi setter utfor i retning Sauanuten og følger fjellsiden bortover til Sauabrehytta kommer til syne. Den lille selvbetjente hytten har en flott beliggenhet med utsikt ned i Sandvikedalen og mot Folgefonna. Solen steker i hytteveggen, og etter en tung dag er det godt å sitte stille og skue ned mot fjorden. Denne natten regner det tungt på teltduken — men neste morgen er den strålende solen på plass igjen.
Ned fra Sauabrehytta til Espeland
Avslutningsetappen via Sauanuten — ned fra høyfjellet og tilbake til skogen
Den tredje dagen er en kortere og enklere etappe som fungerer som en verdig avslutning på turen. Det er verdt å ta seg opp på Sauanuten (1.408 moh) — toppen gir flott utsikt mot Folgefonna, ned mot Etne og inn i Åkrafjorden. Fra toppen begynner en lang og givende nedkjøring mot Træstøl. Er vi heldige med snøen, kan vi stå på ski nesten helt frem til Stølen. De siste kilometrene fra Træstøl ned til Espeland går langs grusvei med skiene festet på sekken — et klassisk avslutningsbilde.
Historisk sett er det kjent at den første fullstendige kryssingen av Folgefonna fra nord til sør ble gjort av svenske Harald Alm, som beskrev turen i Den Norske Turistforenings Årbok fra 1923. Tross advarsler om umulig passering av Kvitnadalen og farlige sprekker la Alm likevel ut på turen med to damer han møtte i Lofthus. Da de kom til Kvitnadalen møtte de på problemer og én av damene holdt på å gli utfor stupet. De klarte omsider å komme seg ned, men slet med oppstigning og endte ned i Blådalen. Et fullt gjennomfelt var det dog ikke — ved Holmaskjer avsluttet de og tok seg ned til Odda. Fortellingen er et godt bilde på hva Kvitnadalen kan by på, og et påminnelse om respekt for terrenget.
«Folgefonna på langs er en tur som gir deg alt på én gang — dramatisk breiss i alle retninger, fjordlandskap som åpner seg fra brekanten, og kontrasten mellom den hvite ødemarken på topp og det grønne lavlandet nede i dalene. Gjør den i mai, ta deg god tid, og la deg overraske av hva Vestlandet kan by på av vill natur.»
2 comments