Det er et spektakulært landskap der Hardangervidda stuper ned i den grønne Simadal. En skulle kanskje tro at det nesten ikke var mulig å ta seg opp til Hardangervidda fra dalen, men det gjør det. Inne i Simadal går en gammel sti som starter fra Tveit og tar seg opp den bratte fjellsiden mot vidden. Langs med bratte stup går stien videre inn til Hardangerjøkulens brearm Rembedalskåka. Her finner vi også hyttene Rembedalsseter og Demmevasshytta. Dette er turen i vilt og rått Vestlands-landskap.
Dette er fotturen i vilt og vakkert Vestlands-terreng der Hardangervidden stuper ned mot dype daler og fjorden. Turen starter ved Tveit innerst i den vakre Simadal i Hardanger. Herfra skal vi ta oss opp på vidde-platået ved å følge stien som er skiltet "Bispeveien" opp den bratte fjellsiden. Dette er en av flere historiske ferdselsruter innerst i Hardanger som ble benyttet til å ta seg opp på vidda og videre over fjellet.
Tveit ligger omtrent en mil fra Eidfjord innover i Simadal. Ved enden av veien ligger en parkeringsplass og det er her vi begynner på stigningen oppover. De første 400 høydemetrene på stien er grei å gå på, men det vokser godt rundt stien og er stedvis nok så gjengrodd. Forholdene blir betydelig bedre jo høyere opp en kommer og stølsveien er svært godt tilrettelagt. Vi skal opp til en varde på omtrent 950 moh, hvor vi har utsikt over selve vidden og inn i den flotte Skytjedalen. Herfra går det i lett terreng på vardet sti inn til foten av Storhaugen.
Ruten videre er lett å se fra varden og er vardet og merket som en del av DNT´s rutenett. Vi følger ruten mot det idylliske Skytjedalsvatnet og på veien møter vi stien som går mot Liseth og Vøringfossen. Vi krysser elven som renner ut av Skytjedalsvatnet over en bro som er lagt ut for sommeren. Det er denne elven som renner ned i Simadal som den flotte Skytjefossen med en fallhøyde på hele 300 høydemeter. Den kan ha stor vannføring og være et imponerende syn.
Turstien følger nå videre opp ryggen av Storhaugen (1.076 moh) nord for Skytjevatnet. Det åpner seg en flott utsikt inn i den spesielle Skytjedalen. Hele nordsiden av dalen har en flere kilometer lang bruddkant, og minner om Norges eget lille Gand Canyon. Men det er når vi kommer opp på selve Storhaugen at det hele blir virkelig imponerende, for her stuper det bratt ned i Simadal og utsikten er spektakulær ut mot Simafjorden - med de bratte fjellsidene som folder seg rundt Simadal.
Stien går tett langs kanten av stupet og for de som tør å stikke hodet utfor er det fult mulig å få se noen høydemeter rett ned i dalbunnen. Dette er et utmerket sted å ta seg en matpause før turen fortsetter videre inn til turmålet som er den vakre brearmen til Hardangerjøkulen, Rembedalskåka.
Rembedalskåka er den største av brearmene til Hardangerjøkulen. Det er en bre som har vært mye i bevegelse og har mange dype og flotte sprekker, som gjør at den til tider kan være krevende å ta seg over. Fronten av breen starter på omtrent 1.020 moh, men er en brearm som har skapt mye problemer for dem som har levd sine liv under i Simadal.
Brearmen demmet opp Demmevannet, som plutselig kunne forsvinne når det oppstod tunell langs bunnen av breen. Dette skapte katastofale flommer i Simadal, som ødela både gårder og dyrket mark.
Den første storflommen vi kjenner til var i 1736 og den siste i 1937. Flomfaren fra Demmevatnet er betydelig redusert på grunn av utsprenging av tuneller som skal føre til kontinuerlig drenering.
Den er derfor en flott brearm å utforske for breentusiaster. På en fjellhylle over Rembedalskåka ligger turisthytten Demmevasshytta. DNT omtaler hytten selv som den mest utilgjengelige hytten i sitt nettverk. Hytten fungerer som et samlingssted for bregruppen til DNT Fjellsport i Oslo og her arrangeres det både kurs og bresamlinger i spektakulære omgivelser. Det er en hytte med mye historie og ble først satt opp som anleggsbrakke i 1896. Det var i 1901 at DNT overtok hytten og har før krigen vært en av DNT´s mest populære hytter. Under krigen var den beslaglagt av tyskerne og forfalt i tiden etter. Først i 1962 tok Bregruppen i DNT fjellsport tak og ønsket å restaurere hytten for å ha et samlingssted for medlemmene og kunne drive kurs.
En noe enklere hytte å ta seg til enn Demmevasshytta er den selvbetjente hytten Rembesdalssetera. Hytten er en del av DNT-hyttene og har 18 sengeplasser.
Denne turen langs Bispeveien ble gått som en dagstur fra Tveit i Simadal til Rembedalskåka og tilbake. Det er en lang og krevende dagstur på 24 km og over 1.200 høydemeter. Det kan derfor være en flott tur å kombinere med overnatting på Rembesdalssetra.
Mange legger turen innom Rembesdalssetra fra Finse som et stopp på en rute over Hardangervidda eller til Ullensvang. Turen fra Finse over Hardangerjøkulen og ned i Simadalen via Rembesdalssetra er også regnet for å være en av landets vakreste vårturer på ski.
Fra Rembesdalssetra går det merket rute videre sørover til Liseth og Kjeldebu.
Mulighetene er mange, men en ting er sikkert - Bispeveien er en unik mulighet til å gå en flott tur i spektakulært og variert Vestlands-terreng.
Et alternativ til å gå opp Bispeveien er å følge grusveien helt inn i enden av Simadalen og gå opp stien under stupene til Storhaugen, kalt Bakkalaup. Denne stien er blitt bra ryddet og er mye brukt i forbindelse med den mye gåtte skituren fra Finse til Demmevass over Hardangerjøkulen, der en avsluttet turen med å gå ned i Simadalen. Det kan være særlig aktuelt å gå Bakkalaup dersom det er tidlig eller sent på sesongen og det er usikkerhet knyttet til om broen over Skytjedalselven er lagt ut. En skal være oppmerksom på faren for steinsprang under stupene. Det er en del løs ur i øvre partier og deler av stien er rasutsatt. Da vi gikk Bakkalaup gikk det også et større steinsprang her. Det kan også være fint å gå Bispeveien opp og Bakkalaup ned om en går denne turen som dagstur.
Simadal til Rembesdalskåka
1.278 moh
60°32′16″N 07°19′06″Ø
Eidfjord, Hordaland, Norge
Litt om Bispeveien
Bispeveien, d.e. den veien stavangerbiskopene fòr på visitasferd til Hallingdal og Valdres, har i de senere år vært omtalt. Med bakgrunn i tilgjengelige kilder, er det underlig at bispeveien over Hardangervidda har blitt forvansket så mye som det er gjort i disse teoriene.
Bispeveien over Hardangervidda til Hallingdal og Valdres ble omtalt av biskop Håkon den yngre allerede tidlig på 1400 tallet. Fra 1600-1700 tallet skal nevnes: Peder Clausson Friis (1614), Scavenius (1615), Ramus (1715), Wiel (1743), Palludan (1744) og Schnabel (1781). Det er også i disse kildene at vi finner beskrivelser som kan være med på å klargjøre bispeveien over Hardangervidda.
Ferdsel over Hardangervidda
Over Hardangervidda har det vært ferdsel i flere tusen år. De første som tråkket vei var reinsdyr og veidemenn, kanskje alt for 9500 år siden. Veidemennene i førhistorisk tid var jo de første vandrerne, og siden har generasjon på generasjon fulgt i deres fotspor.
I eldre tider var det gått opp veier mellom de forskjellige bygdelag rundt Hardangervidda, og dessuten mellom øst og vest. Mellom øst og vest var den korteste veien over vidda mest benyttet. Bispeveien er et eksempel på dette.
Simadal og Hjølmadalen
Både fra Simadal og Hjølmadalen gikk det eldgamle veier opp til Hardangervidda. Mens vi i Simadal finner den eldste belagte ferdselsveien, finner vi av kildene at veien gjennom Hjølmadalen trolig er den mest benyttede.
Fra Simadal fører flere veier opp på Hardangervidda. Den eldste av dem – Austmannaveien – tar til fjells ved Tveit og kommer opp ved Istjørnane. Lenger inne finner vi Bakkalaupet, og lengst inne Andersstigen. Ned til Tveit kom trolig baglerne i 1205. Derfra dro de herjende ut Hardangerfjorden. Soldater fra det Bergenhusiske regiment og Hardanger bataljon skal også ha benyttet veien fra Tveit og opp til Hardangervidda på slutten av 1600 tallet.
Gjennom Hjølmadalen gikk den Store Nordmannsslepa. Der gikk også de som skulle til den Søndre- og Nordre Nordmannsslepa. Veien gjennom Hjølmadalen omtales som «Almendingsveien» i utskiftningsdokument for Hjølmo tidlig på 1800 tallet. Det er også vitnemål om at denne veien var hovedfjellveien til Østlandet, fordi «den afgiver en langt bekvæmmere Skraaning til at naae Fjeldet»
Det var gjennom Hjølmadalen biskopen av Stavanger må ha dratt når han skulle ut på sine visitasreiser til Hallingdal og Valdres. Bispeveien gikk dels over den Store- og dels over den Nordre Nordmannsslepa. At dette trolig er riktig, vitner kildene om som vi senere skal se.
Ustedalen
Også fra Ustedalen gikk det eldgamle veier opp på Hardangervidda. Mange av disse førte til stølsområdene i Rennedalen, Fjellset, Lauvvika og Brennbu. En annen vei er den såkalte Kyrkjevegen fra Skurdalen. Fra Normannhiet, nord for Tuvetjern og sør for Birgithovda førte en driftevei mot Søndre Rødungen.
Den eldgamle veien til Eidfjord over Hardangervidda gikk over Myljo Tufto, Såball, Smettbak og til Ustebergstølen. Derfra under Usteberget, over Meinshovden frem mot Lakasæter. Veien fortsatte så opp i Berhellerbotn. Det er denne veien som er den Nordre Nordmannsslepa. I sin håndskrevne innberetning fra Hardangervidda i 1840 årene, forteller og beskriver P. A. Munch denne veien. Det er høyst sannsynlig at det er denne veien Stavangerbiskopene dro på sine visitasferder gjennom Ustedalen.
Bispeveien
Biskop Scavenius – en av stavangerbiskopene som dro Bispeveien – samlet opplysninger som ble grunnlag for flere karttegnere. Kartene fra 1600 tallet er uventet rike på detaljer den veien som biskopen reiste. Et av dem bærer en latinsk påskrift som oversett lyder: «…her går det en heller vanskelig rute gjennom Hardanger, der en må over det veldige fjellet som er 10 mil, og dessuten over 3 elver til den nordlige delen av Stavanger bispedømme, Hallingdal og Valdres».
På ovennevnte kart kjenner vi igjen navnet på disse elvene: «Biore Elf», «Krecken Elf» og «Gron Elf». I dag kjenner vi dem som Bjoreia, Krekkja og Grøna.
Biskopen dro inn Hjølmadalen og til fjells over Tjukkaskog, Berastøldalen, Hadlet, videre over Fruo og ned til Drølstølen. I Hjølmaberget finnes Biskupskleiven, som gir et av de sterkeste vitnemål om at biskopen dro denne veien.
Fra Drølstølen gikk veien over Hallingskeidet og frem til varden på Særebakken. Derfra ned til Bjoreio – «Bior Elf» – hvor det ble vadet over elven ved stølen Særebakken. Derfra kunne varden som stod like vest av Nybunut sees. Denne varden er den såkalte «Hammers varde». Navnet på varden ble satt av meg i 1984 da jeg påviste og registrerte den. Navnet viser til generalveimester Hammer og hans kart over Kristiansand stift fra 1700 tallet, hvor denne varden er inntegnet. På samme kart finnes «Biscops Warde».
Fra Hammers varde gikk veien nord for vesle Skiftesjøen. På høyden rett før store Skiftesjøen, på vannskillet mellom øst og vest, var det to store varder. Her lå Biskopsvarden. Vardene markerte grensen mellom Hallingdal og Hardanger. Tradisjonen sier at det nettopp var ved grensene mellom prestegjeldene at biskopsfølgene skiftet skyssmannskap.
Biskopsvarden og Skiftesjøen
Biskopsvarden omtales av sorenskriver Palludan på tidlig 1700 tall på denne måte: «…men det staar endnu en Varde af Steen oprettet, der kaldes Biskopsvarde, og gaar udi Aals Gield endnu det Sagn at naar Biskopen reiste fra Stavanger til Aal hvilede han ved samme Varde».
Navnet Skiftesjøen kan tolkes på flere vis. Det kan sees i sammenheng med deling, utskiftning osv. En annen tolkning er at Skiftesjøen kan være avledet av Skotskipti. «Skotskipti…Ombyttning af Skydsheste, reiskotaskipti, færa han (Biskupin) i rett». Tolkningen gir vitnemål om at det virkelig var ved Skiftesjøen biskopen skiftet skyss.
Fra Biskopsvarden gikk veien sør for Store Skiftesjøen frem til varden i Skulevika. Derfra over Lågahæ frem til Halne og den såkalte «Halningboe». Trolig var det der biskopen overnattet, men like trolig kan han ha overnattet ved Ørteren. Funn på dette stedet kan tyde på det.
Videre østover
Fra Halne bærer det mot Knutsenstølen hvor det var oppsatt en stor varde. Derfra over Halnetungen på 1200 meters merket. Langs veien frem mot Krekkja elven – «Krecken Elf» – til vadet mellom Vesle Krekkja og Heinungen. Videre mot Nordlægeret som ligger i hallet opp mot Krekkjaheia, over denne og ned til vadet i Grøna – «Gron Elf». Nordlægeret er også omtalt som «Krekkjahallet Bod».
Etter kryssing av Grøna fortsatte bispeveien nordøst mot – og over – Monsbuheia retning Berhellerbotn. Derfra gikk veien ned mot Lakaset hvor det også var satt opp en varde.
Vi er nå kommet til Usteberget hvor veien går under dette på en oppbygd vei. Denne veien har også i uminnelige tider vært nyttet som bufarvei. Fra Ustebergstølen fortsatte bispeveien videre retning Smettbakstølen. Gamle kilder forteller at nettopp her stod den første varde på fjellveien.
Vi begynner nå og nærme oss Hol. Først passeres Øyestølen, deretter over Såball og frem til Myljo Tufto som i eldre tider ble benyttet av langveisfarende. Etter som vi nå nærmer oss Geilo er fjellreisen snart over. Etter at biskopen – ifølge kildene – hadde kvittert for kirkeregnskapet på gården til kirkevergen i Kvisla, fortsatte følget nedover i Hallingdal.
Vardene
Langs bispeveien fantes det oppsatt en rekke store og kraftige varder. Dette bekreftes av de nevnte 1600 talls kart.
Trolig er flere av vardene satt opp etter offentlig foranstaltning. Når tid de er satt opp er vanskelig å ha en mening om, men trolig kan det være alt fra år 1100 til år 1600.
Vardene som er omtalt her er varden på Særebakken, Hammers varde, Biskopsvarden ved store Skiftesjøen, varden i Skulevika og Halnevarden. Men det finnes flere. Videre østover finner vi flere varder på Halnetungen og over Monsbuheien ned mot Laka sæter og Smettbak. Alle vardene ble påvist av meg i perioden 1984-1988. Arkeologer (i 1986) mener at påvisningen min av vardene er et viktig nytt kildemateriale til forståelse av de gamle ferdselsveiene på Hardangervidda..
Vardevandring
Arkeolog Ellen Anne Pedersen, Buskerud fylkeskommune skriver i en epost oktober 2011 til Eidfjord Historielag etter en vardevandring jeg ledet:
«Både «Hammers varde» og «Biskopsvarden» har kraftige fundament som viser at de en gang både har vært større enn de er nå (i basen) og at begge har hatt en tilnærmet kvadratisk grunnplan. Fundamentene var på begge steder sterkt overgrodd, og dette er det viktigste argumentet som taler for høy alder. På nordsiden av Hammers varde og i ly av denne har det dessuten dannet seg en liten opphopning, trolig består den av jord-, sand- og gruspartikler som i årenes løp har havnet der ved hjelp av rennende vann, regn og vind. Her vokser det nå gras, til forskjell fra omgivelsene som enten er bart fjell eller sparsom lyngvegetasjon. Denne opphopningen, som høyst sannsynlig er dannet etter at varden kom på plass, tyder også på en viss alder. I begge varder er det brukt et utvalgt byggemateriale av ganske store og temmelig jevnstore steinblokker – helt ulikt varder langs stier som er merket i moderne tid.
Fellestrekk i oppbygging og siktelinjen mellom de to vardene taler for at de hører sammen i et felles veisystem. Hammers varde henvender seg mot et svakt men synlig gammelt slep, og dette slepet kan følges mer eller mindre sammenhengende i terrenget videre vestover.
Strengt tatt er det umulig å datere et kulturminne bare ved besiktning, men disse vardenes fundamenter har avgjort et «gammelt» preg. Dette er et avgjørende trekk, for bilder av vardene fra begynnelsen av 1980-årene antyder at de er rekonstruert og rettet opp noe siden den gang.
På grunn av beliggenheten kan vi slutte at de neppe har noe med 1700-tallets oppmålingsvirksomhet å gjøre, i alle fall kan Hammers varde ikke ha inngått i et slikt system, siden den ligger så lavt i terrenget, og sannsynligvis ikke Biskopens varde heller.
Per Bremnes` gjennomgang av skriftlige kilder og gamle kart viser at det utvilsomt har eksistert en Biskopsvarde, som kan ha fungert som skiftested/skyssted for hester og reisefølge for biskopen på vei fra Eidfjord til Hallingdal. Tilsvarende Biskopsvarde/skyssted er beskrevet av Oslo-bispen Jens Nilssøn på fjellet mellom Rollag og Tinn prestegjeld. «Biskopsvarden» ligger nettopp ved Skiftesjøen, på vannskillet mellom vest og øst, og navnet kan ha en dobbel betydning – skiftet kan speile både vannskillet og en tidligere grense mellom Eidfjord og Ål.