Sagi (2.040 moh) bærer navnet med rette — fjellet er en kvass egg med tagger som minner om bladet på en sag, stedvis ikke bredere enn en fots bredde. Sagitraversen fra Koldadalen til Skogadalsbøen er en av Jotunheimens mest særpregede dagsruter: luftig, eksponert og historisk.
Sagi (2.040 moh) ligger i den sørvestlige delen av Jotunheimen, i samme fjellmassiv som Uranostinden (2.157 moh), Mjølkedalspiggan (2.040 moh) og Langskaveltinden (2.014 moh). Ryggen er omgitt av Mjølkedalsbreen og Skogadalsbreen, og Uranosbreen benyttes som adkomstvei fra sør. Turen starter fra Koldadalen og slutter innerst i Utladalen ved den avsidestliggende turisthytten Skogadalsbøen — en av landets mest utilgjengelige betjente turisthytter.
Sagitraversen er ikke særlig klatreteknisk vanskelig, men den er eksponert og luftig på et avgjørende strekk langs Sagieggen. Eggen har gode tak, men er på det smaleste ikke bredere enn at en må balansere seg over med loddrette stup på begge sider. Tausikring anbefales over dette partiet, og graderingen på strekningen som sikres er 2–3. Turen kombineres gjerne med en bretur over Uranosbreen, og hele traverstraséen fra Koldadalen til Skogadalsbøen er over 21 kilometer.
En travers mellom to hytter
Plasseringen midt mellom Eidsbugarden og Skogadalsbøen gjør at turen krever logistikk: enten organiserer man transport begge veier, eller man velger å overnatte i enden av turen. Vi velger å gå hele traversen fra sør til nord — fra Koldadalen i sør, opp Uranosbreen og over til Mjølkedalsbreen, via Sagi og ned gjennom Skogadalen til Skogadalsbøen. Vær forberedt på en lang og seig avslutning gjennom de siste seks kilometrene ned Skogadalen.
Opp Uranosbreen og inn på Sagiryggen
Adkomst over bre med sprekker — og bratt ur opp til sørtoppen der traversen begynner
Fra parkeringsplassen i Koldadalen følger vi stien inn mot foten av Uranosbreen, der breutstyret tas på. Opp breen vandrer vi med Uranostinden på venstre side og Langskaveltinden på høyre — et mektig brebassin som åpner utsikten i alle retninger. I overgangen mellom Uranosbreen og Mjølkedalsbreen, like ved Uraknatten, møter vi på større sprekker som krever oppmerksomhet og forsiktig passering.
Fra Mjølkedalsbreen tar vi oss inn på sørryggen av Sagi — bratt ur og noe klyving opp til toppen. Den første delen av ryggen herfra er forholdsvis vid og ueksponert: et godt sted å puste ut og vurdere forholdene fremover, da den smale og luftige eggen venter rett rundt hjørnet.
Sagieggen og ned til Skogadalsbøen
Det luftige høydepunktet — én taulengde balansering over kvass egg — og lang sti ned Skogadalen
Den første delen av ryggen nord fra sørtoppen er forholdsvis vid — et godt sted å nyte utsikten og gjøre seg mentalt klar. Fra toppen er panoramaet vidt: Skogadalsbreen i vest og Mjølkedalsbreen i øst, Slingsbytindens rygg som i sør møter Uranostinden, og i nord utsikt mot Smørstabbtindene og Storebjørn. I nordvest synes Sognefjellet med Fannaråki og Steindalsnosi. Mot sørøst ser man tydelig Hurrunganes østlige del.
«Sagieggen bærer navnet med rette. En skarpere egg skal man vistnok lede lenge etter; på betydelige strekninger har den kun én fods bredde, og på begge sider styrtninger som er altfor bratte til at der kan være tale om fodfæste.» — Andreas Saxegaard, 1895
Så smalner det til. Eggen opp mot Nørdre Sagi er én taulengde med ekte eksponering — gode tak, men på det smaleste er det ikke bredere enn at man tvinges til å balansere seg over med tomme dyp på begge sider. Det anbefales sterkt å sikre dette partiet (grad 2–3), og tørt fjell er en forutsetning. Passert det smale, er ryggen mot og fra Nørdre Sagi grei, med noe klyving og et bratt nedstegingsparti mot nord. I enden av ryggen ser man Skogadalen åpne seg langt nede — og Skogadalsbøen innerst i dalen. Stien herfra er tydelig merket hele veien ned, men de siste seks kilometrene gjennom Skogadalen er lange og seige. Skogadalsbøen er vel verdt slitingen — hytten er blant landets mest avsidesliggende betjente turisthytter, og det er noe eget med å ankomme dit til fots fra Sagieggen.
Sagitraversen i historiens lys
Fra de første bestigningene på 1880- og 90-tallet til i dag — en fjellrygg med litterær arv
Sagitraversen og sørtoppen ble for første gang gått i 1894 av Andreas Saxegaard og Therese Bertheau. Saxegaard beskrev den luftige traversens karakter i Den Norske Turistforenings Aarbog fra 1895. Da de kom opp til Nørdre Sagi, fant de imidlertid allerede en varde — et stille bevis på at noen hadde vært der før dem. Det viste seg at den franske alpinisten François de Chazal hadde besteget Nørdre Sagi allerede i 1889, beskrevet på fransk i Turistforeningens Aarbog samme år. Sammen med Thorgeir Sulheim tok han nordryggen fra Skogadalsbøen — en rute som faktisk er enklest tilgjengelig og som ikke krever sikring.
Nordryggen fra Skogadalen opp til de nordligste toppene er altså et helt greit alternativ for dem som vil oppleve deler av Sagiryggen uten å traversere den krevende eggen. Sørtoppen alene lar seg også bestiges uten sikring, men enkleste adkomst er uansett over bre. Det er kun om man ønsker å gå hele traversen — fra sørtoppen over eggen til Nørdre Sagi — at tausikring er nødvendig. Saxegaards beskrivelse fra 1895 er treffende den dag i dag, og gir traversen en historisk dimensjon som er sjelden i norsk fjellitteratur.
Les mer: Uranostinden (2.157 moh) — nabofjell og kombinasjonstur over Uranosbreen«Sagi er ikke lang, og ikke teknisk i alpinistisk forstand — men den er ekte. Eggen gir deg det rå møtet med eksponert norsk høyfjell som ingen via ferrata eller stikkemerket rute kan etterligne. Går du hele traversens fra sør til nord, fra bre til egg til dalbunn, sitter du igjen med en av Jotunheimens mest fullstendige fjellopplevelser.»
