Marmolada kalles «Dronningen av Dolomittene». Det er ikke uten grunn. Fjellmassivet er det høyeste i Dolomittene, Punta Penia rekker til 3.343 moh, og under toppen ligger Dolomittenes siste gjenværende isbre. Vestryggen opp mot toppen er en av de store klassikerne i Via Ferrata-klatring — lang, luftig og med en utsikt som dekker store deler av hele fjellsystemet. Det er også et fjell som etter 2020 og 2022 er blitt synonymt med klimaendringenes konsekvenser i Alpene.
Dolomittene er et område i den østlige delen av Alpene i Syd-Tirol bestående av karakteristiske fjell — sirkulære platåer omgitt av stupbratte vegger i nedre del og høye fjelltårn øverst. Kontrasten mellom de kalkhvite fjellene og de grønne dalene er et svært vakkert syn, og det er ikke uten grunn at området ble tatt inn på UNESCOs verdensarvliste i 2009. De høyeste fjellene i Dolomittene finner vi i fjellkjeden Marmolada, der Punta Penia er høyest med sine 3.343 moh. Like under toppen finner vi Ghiacciaio della Marmolada — den eneste gjenværende isbreen i Dolomittene.
Det er to ruter mot toppen av Punta Penia. Normalruten går opp breen fra nord — korteste vei, teknisk krevende med stegjern og isøks. Den desidert flotteste ruten er omveien over vestryggen via Via Ferrata — en forholdsvis lang og svært morsom klassiker med luftige passasjer, jerntrapper og en panoramautsikt som er vanskelig å gjengi i ord.
En tur vi gikk — og et fjell som har endret seg siden
Vi gikk denne turen fra Lago di Fedaia via taubanen opp til Rifugio Pian dei Fiacconi og derfra Via Ferrata opp vestryggen til Punta Penia. Det er ikke den turen en kan gå i dag. Taubanen er borte. Rifugioet eksisterer ikke lenger. Et skred i desember 2020 knuste begge, og et dramatisk isras i juli 2022 drepte 11 fjellfolk på normalruten. Artikkelen beskriver turen vi gikk — og situasjonen på Marmolada slik den er i dag.
Via Ferrata Marmolada — klassikeren opp vestryggen
Fra innsjøen Lago di Fedaia til toppen av Dolomittene — en av de store klassikerne i Via Ferrata-klatring, med en utsikt som dekker hele fjellsystemet.
Vår lille alpine bestigning i Dolomittene til Punta Penia startet ved innsjøen Lago di Fedaia i Fedaia-passet. Herfra tok vi taubanen opp til Rifugio Pian dei Fiacconi (2.626 moh) — en enkel og historisk gondolbane som den gang ga god adkomst til breen og Via Ferrata-innsteget. Fra hytten gikk vi ned et moreneområde preget av at breene en gang var betydelig større i dette området, rundt den nordligste foten av Punta Penia og inn på en mindre bre som tok oss opp til innsteget ved Forcella de la Marmolada.
Fra Forcella de la Marmolada starter det som er en forholdsvis lang og svært morsom Via Ferrata opp vestryggen. Første del går ruten opp en bratt fjellside der det er satt opp jerntrapper og håndtak i de bratteste partiene. Utsikten er fantastisk nordover mot de typiske Dolomitt-formasjonene. Via Ferrata-ruten er godt vedlikeholdt og er ikke krevende teknisk, men har flere luftige partier — en fordel å trives med høyde og eksponering. Etter nordsiden kommer en opp på selve vestryggen der terrenget åpner seg sørover også, og eksponering tiltar på begge sider av eggen.
«Via Ferrata Marmolada er ikke krevende — men den har luftige partier og eksponerte passasjer der en er alene med Dolomittenes tak over og under seg. Det er en av fjellsystemets store klassikere.»
Via Ferrata avsluttes der et større snøfelt tar over mot toppen. Herfra følger en snøfeltet opp til Punta Penia og det store jernkorset montert på toppen. Capanna Penia — den betjente turisthytten på 3.343 moh — serverer drikke og mat. Utsikten er formidabel: store deler av Dolomittene strekker seg ut i alle retninger. Returen går ned normalruten — ned snøfeltet, et kort sikret parti, og ned breen med stegjern. Sprekker midt på breen rundes.
To tragedier — og et fjell som ikke lenger er det samme
Etter at vi gikk turen har Marmolada vært rammet av to av de mest dramatiske hendelsene i Dolomittenes moderne alpinismehistorie. Taubanen er borte. Hytten eksisterer ikke lenger.
Den gamle taubanen — cestoviaen fra Fedaia-passet til Pian dei Fiacconi — ble allerede stengt i september 2019 fordi den hadde nådd slutten av sin levetid. Et nytt kabelbaneprosjekt var planlagt. Men 14. desember 2020, kvelden, løsnet en enorm snøskredvalange mellom Punta Penia og Punta Rocca med en front på 600 meter. Skredet tok Rifugio Pian dei Fiacconi (2.626 moh) i full bredde og ødela det totalt — samt det allerede nedstengte taubaneanlegget som stod ved siden av. Guido Trevisan, som hadde vært hytteforpakter i over 20 år, overlevde fordi hytten var stengt for vinteren. Han beskrives i etterkant som ute av stand til å snakke om det i dager. Provinsen Trento har gitt ham verken kompensasjon, svar eller indemnisasjon frem til 2025.
3. juli 2022 kom neste slag — dette med dødelig utfall. Under en ekstrem hetebølge der temperaturen i toppsonen nådde rundt 10°C, løsnet et sérac på om lag 65.000–70.000 kubikkmeter like under Punta Rocca (3.309 moh). Ismassen raste 2,3 kilometer nedover nordsiden og traff fjellfolk på normalruten opp breen. 11 omkom. 8 ble skadet. Årsaken til kollapsen var overfylte smeltevannsdrenasjer inne i isen, skapt av unormalt høye temperaturer over lang tid — et direkte klimaendringsutslag, konkluderer forskerne ved ETH Zürich og Universitetet i Padova. Hendelsen er regnet som en av de dødeligste isulykker i Alpene i nyere tid.
«Guido Trevisan hadde vært hytteforpakter i over 20 år da skredet tok alt 14. desember 2020. Provinsen Trento svarte aldri på hans henvendelser. Per 2025 er hytten ikke gjenoppbygd og ingen ny taubane er kommet.»
Per 2025 er situasjonen på nordsiden av Marmolada slik: Rifugio Pian dei Fiacconi eksisterer ikke lenger — det som er igjen er ruiner. Det nye kabelbaneprosjektet er på is, og Legambiente beskriver i sin Nevediversa 2025-rapport restene av den gamle taubanen som «la vergogna» — skammen. Israset i 2022 har ifølge kilder stoppet prosjektet. Ingen ny bestemmelse er tatt per 2025.
Hvordan bestige Marmolada i dag? Normalruten fra nordsiden er fortsatt mulig, men krever nå gange til fots fra Fedaia-passet opp til Rifugio Ghiacciaio Marmolada (2.730 moh) — åpent juni–september — og derfra videre opp breen. Det er om lag 640 høydemetre fra parkeringen. Via Ferrata opp vestryggen er teknisk sett fortsatt tilgjengelig via samme rute, men med lengre og mer krevende tilnærming. Alternativt er det mulig å nærme seg fra Malga Ciapela (1.450 moh) på sørsiden/Belluno-siden via kabelbanen til Punta Rocca-stasjonen (3.265 moh) — denne er fortsatt operativ. Fra Punta Rocca er Punta Penia bare 78 høydemetre unna, med kort overgang over snø og brett terreng.
Dolomittenes siste isbre — og dens forsvinning
Ghiacciaio della Marmolada er den eneste gjenværende isbreen i Dolomittene. Og den er i ferd med å forsvinne for alltid.
I 2019 beskriver originalartikkelen vår at Marmolada-breen forventes å forsvinne «innen 10–15 år dersom smeltingen fortsetter i nåværende tempo». Det ser nå ut til at det kan gå enda raskere. Breen dekket om lag 5 kvadratkilometer rundt år 1900. I dag er arealet redusert til under 1,5 kvadratkilometer — en reduksjon på over 70 prosent på litt over hundre år. Tempoet akselererer markant. Der Rifugio Ghiacciaio Marmolada (2.730 moh) i dag ligger, var det bre for bare noen tiår siden. Nå er det nakent berg og morene.
Israset 3. juli 2022 er et direkte resultat av breens termiske destabilisering. Unormalt høye temperaturer — rundt 10°C på toppen av Marmolada, noe som er ekstraordinært selv i et varmere klima — skapte overfylte drenasjesystemer inne i isen. Vannet fant ikke vei ut, trykket bygget seg opp, og et sérac på 65.000–70.000 kubikkmeter slapp løs som en katapult. Forskerne understreker at hendelsen ikke bare er en naturkatastrofe, men et symptom på klimaendringer som forandrer Alpenes geologi dag for dag.
«Ghiacciaio della Marmolada er den siste isbreen i Dolomittene. Å gå normalruten opp denne breen er i dag å gå en rute som kanskje ikke eksisterer om en generasjon.»
Moreneområdet vi vandret gjennom på vei til innsteget for Via Ferrata — det som i originalartikkelen beskrives som et landskap «som bærer preg av at breene en gang var betydelig større» — er selve dokumentasjonen av breens tilbaketrekning i fugleperspektiv. En ser ikke breen lenger der en en gang satte på stegjernene. Den er trukket seg opp og inn, smalere og blåere og mer sårbar. Å bestige Marmolada normalruten er i dag ikke bare en alpin tur — det er en vandring gjennom et landskap i rask endring.
La Città di Ghiaccio — isbyen under breen
Under 1. verdenskrig kjempet østerrikske og italienske styrker om Marmolada. Østerrikerne bygde et system av tunneler og rom inne i selve isen — og 200 soldater levde under breen i to år.
Under 1. verdenskrig ble Marmolada en av de mest dramatiske frontlinjene i Alpene. Den østerriksk-italienske fronten gikk rett gjennom massivet, og østerrikske militæringeniører fattet en kjølig og genial plan: de begynte å bygge tunneler og rom inne i selve breen. I løpet av to vintre og tre somre — 1915 til 1917 — ble det gravd ut et system av over 12 kilometer med tunneler i isen, med rom, sovesal, kjøkken, lager og til og med et kapell. Dette ble kalt «La Città di Ghiaccio» — isbyen. Rundt 200 østerrikske soldater levde og kjempet her inne, beskyttet fra fiendtlig ild og vinterskulde av metrer med is over hodene.
Italienske styrker holdt stillingene på vestryggen — den samme ryggen der Via Ferrata-ruten i dag er lagt. Det er ikke vanskelig å se for seg kampsituasjonen: bratt fjell, is og snø i alle retninger, frontlinjer adskilte av kun noen hundre meters isbre. Fra vestryggen kan en på gode dager fremdeles se rester av stillinger og anlegg fra krigen, bevart i breens periferi.
«200 østerrikske soldater levde i tunneler inne i selve isbreen. De sov, spiste og kjempet under Marmolada — en av krigens mest usannsynlige militærinstallasjoner noensinne.»
3. desember 1916 rammet den verste tragedien. Et massivt isskred begravde over 200 italienske og østerrikske soldater på nordsiden av massivet. Det er det dødeligste enslige krigsrelaterte snø- og isras i historien. Krigsmateriellet, restene av uniformer og utstyr fra soldatene frigis gradvis av breen etter hvert som isen smelter og trekker seg tilbake — et dystert vitnesbyrd om klimaendringene og en levende historisk kilde for krigshistorikere. Museet Grande Guerra 3000 i Serauta-stasjonen (2.950 moh) på kabelbaneanlegget fra Malga Ciapela formidler denne historien med gjenstander fra breen.
Kalkhvite tårn — 250 millioner år i stein
Dolomittenes karakteristiske former er ikke tilfeldige. De er resultatet av en geologisk fortelling som starter under et tropisk hav og slutter med bratte vegger og fjelltårn som stikker opp av grønne daler.
Dolomittene er Alpenes mest særegne fjellsystem — og årsaken er geologisk. Bergarten dolomitt ble dannet for om lag 250 millioner år siden under Triasperioden, da det som i dag er Nord-Italia var et grunt tropisk hav nær ekvator. Korallrev, alger og skallskapende organismer bygde opp massive rev av kalkstein i dette havet, lag på lag over millioner av år. Da de afrikanske og eurasiske kontinentalplatene kolliderte og presset disse lagene opp fra havbunnen, ble riffsystemene løftet til fjells — men de beholdt sin karakteristiske vertikale struktur med bratte vegger og avrundede platåer. Det er disse revstrukturene vi ser i dag som Dolomittenes karakteristiske tårn og vegger.
Bergarten dolomitt er en magnesiumkalsiumkarbonat — kjemisk noe annerledes enn vanlig kalkstein — og reagerer forskjellig på erosjon. Der ordinær kalkstein eroderes jevnt, holder dolomitt seg i kraftigere vegger og mer dramatiske former. Resultatet er fjelllandskapet vi ser: loddrette vegger som stuper hundrevis av meter rett ned, avrundede platåer på toppen, og det karakteristiske lyset i soloppgang og solnedgang da bergartens lyse tone gir fjellene en rødt til rosaskjær — et fenomen lokalt kalt «Enrosadüra» i ladinstisk tradisjon.
«Korallrev fra Triasperioden, løftet til 3.000 meters høyde av kontinentalplatenes kollisjon. Det er det en ser fra toppen av Marmolada — 250 millioner år med geologisk historie i ett blikk.»
UNESCO tok Dolomittene inn på verdensarvlisten i 2009 — et av de sjeldne tilfellene der et fjelllandskap oppnår verdensarvstatus utelukkende for sine naturvitenskapelige og geologiske verdier. Verdensarvområdet dekker 141.903 hektar fordelt på ni distinkte massivsystemer, og er verdens fremste eksempel på bevarte Triasperiode-riftlandskaper i en alpin setting. Marmolada er ett av de ni. Det er stedet der geologi og isbre møtes på sin mest dramatiske form.
Capanna Penia — betjent hytte på toppen av Dolomittene
På toppen av Punta Penia og Dolomittene — 3.343 moh — ligger en av Alpenes mest usannsynlige serveringssteder. Capanna Penia er åpen hver sommer og serverer drikke, mat og utsikt uten sidestykke.
Punta Penia er Dolomittenes høyeste punkt — og det ene punktet i det enorme fjellsystemet der en kan sette seg ned, bestille en kaffe og se utover det hele på en gang. Capanna Penia er et lite, betjent rifugio rett ved jernkorset som markerer toppunktet, åpent i sommersesongen. Det er ingen selvfølge å ha en betjent hytte på 3.343 moh i et område der normalruten krever klatreutstyr og breavansjon — og det gjør hytten til noe utenom det vanlige.
Utsikten fra Capanna Penia dekker store deler av Dolomittene: fjellmassivene med sine karakteristiske tårn og vegger strekker seg i alle retninger, og på klare dager rekker blikket langt utover fjellsystemet. Mot sør stuper det bratt ned mot sørveggen — et populært klatrefelt med flere klassikere. Fra nordsiden ser en ned mot Ghiacciaio della Marmolada, der normalruten stiger fra breen opp mot toppen, og lenger ned mot moreneområdet og Rifugio Ghiacciaio Marmolada. Det er et panorama som krever tid for å fordøye.
«En kaffe på toppen av Dolomittene. Det er det Capanna Penia tilbyr — og det er mer enn nok.»
Tinderangel.no har en egen artikkel om Capanna Penia med mer om hytten, adkomst og hva den tilbyr. For den som vil overnatte på Dolomittenes høyeste punkt er forhåndsbestilling nødvendig — plassene er begrenset og etterspørselen høy i høysesong.
Via Ferrata opp vestryggen — en av Dolomittenes store klassikere
Via Ferrata Marmolada er lang, variert og alpint krevende — ikke på grunn av teknisk vanskelighetsgrad, men fordi den er en fullstendig alpin rute med bre, eksponering og høyde i kombinasjon.
Gradering etter europeisk Via Ferrata-skala: A (svært enkel) → B (enkel) → C (middels) → D (vanskelig) → E (svært vanskelig) → F (ekstremt vanskelig). Via Ferrata Marmolada vurderes samlet til PD / D i alpin terminologi — ikke teknisk krevende, men lang, eksponert og alpint seriøs.
Det som skiller Via Ferrata Marmolada fra de fleste andre Via Ferrataer i Dolomittene er ikke vanskelighetsgraden i seg selv — det er den alpine konteksten. Ruten starter og slutter på bre. Den krever stegjern og isøks både på anmarsjen og på returen. Og den er lang nok til at en tidlig på dagen er på nordsiden i kald skygge, og sent på dagen er på toppen i den samme solen som varmet breen om morgenen. Det er en fullstendig alpin dag, ikke en Via Ferrata-spasertur.
Første del av ruten går opp nordflanken, og det er her de fleste av jerntrappene er konsentrert. Trappene er godt vedlikeholdt og gir god progresjon i de bratteste partiene. Utsikten nordover — mot Sella-gruppen, Sassolungo og de mer typiske Dolomitt-formasjonene — åpner seg gradvis med hvert høydemeteret. Det er en utsikt som ikke ligner noe fra dalbunnen: en ser fjellene innenfra, fra siden, på tvers av de vertikale veggene og de avrundede platåene.
«Det sterkeste øyeblikket på Via Ferrata Marmolada er når en passerer opp på selve vestryggen og sørsiden plutselig åpner seg. Nord og sør på én gang. Bre under. Himmel over. Det er her turen setter seg i minnet.»
På øvre del av ryggen smalner eggen og eksponeringen øker på begge sider. Mot nord er det stup ned mot Ghiacciaio della Marmolada. Mot sør faller det bratt ned mot Val di Fassa. Det er her en merker at dette ikke er en anleggspark-Via Ferrata, men en alpin klassiker som var her lenge før ferrataene ble installert — under 1. verdenskrig bevegde østerrikske soldater seg i det samme terrenget uten kabler. Ruten avsluttes ved snøfeltet der kabelsystemet slutter og stegjern overtar resten av veien til toppen.
Utstyr: Via Ferrata-sele, to Y-formede karabiner med energiabsorbator, hjelm. I tillegg stegjern og isøks for anmarsj og retur over breen. Tid for selve Via Ferrata-partiet fra Forcella de la Marmolada til toppen er normalt 2,5–3,5 timer avhengig av tempo og kø. Turen er sesongavhengig — sjekk alltid forholdene på forhånd med lokale guider eller rifugioene.
«Da vi gikk ned fra Punta Penia og tilbake over breen, stoppet vi og så oss rundt. Morenen under oss var grå og naken. Rifugio Pian dei Fiacconi lå der nede med lys i vinduene. Det var en god dag. Det vi ikke visste var at hytten ville bli begravd av et snøskred et og et halvt år senere, at taubanen allerede var på sine siste. At isbreen under oss ville slippe løs 65.000 kubikkmeter is og drepe 11 mennesker i 2022. At morenen vi gikk over var et varsel om noe vi ikke ville se. Marmolada er fremdeles den vakreste turen vi har gått i Dolomittene. Og den er ikke den samme som den var.»
