Uranostinden (2.157 moh) er blant de vakreste toppene i Jotunheimen og en av kremtoppene i den sørvestlige delen av massivet. Med anmarsj over Langeskavlen og ned Uranosbreen er dette en fullverdig rundtur på 30 km som byr på alt det beste fjellskikjøringen har å by på: panoramautsikt, bretraversering og lang, sammenhengende nedkjøring. Mai er måneden å gjøre det på.
I den sørvestlige delen av Jotunheimen, ikke langt fra Tyin og Eidsbugarden, reiser Uranostinden seg som et markant og spissformig fjell. Det er en av de toppene som peker seg ut fra lang avstand – og en av dem som fortjener å besøkes på ski i mai, når snøen er på sitt beste og dagslyset gir rom for en lang rundtur. Mange anser Uranostinden for å være blant de vakreste toppene i hele Jotunheimen, og turen opp er ikke desto mindre imponerende enn selve toppen.
Fra Fondsbu ved Eidsbugarden er det flere veivalg til Uranostinden. Den vanligste ruten går mot Kvitevatnet og opp Uranosbreen. En annen og mer spennende variant legger anmarsjen over Langeskavlen (1.878 moh) – en bred, åpen fjellrygg med utsikt i alle retninger og Langeskavltinden (2.014 moh) som valgfri sidetopp. Runden gir noen ekstra høydemetre, men de tas gjerne igjen i opplevelse. Vi er dessuten i området der tindebestigeren William C. Slingsby satte sine spor – Slingsbytinden, Uranostindens nærmeste nabo, bærer fremdeles hans navn.
30 kilometer, tre breer og en topprygg å huske
GPS-en viser 30 km for hele rundturen via Langeskavlen og ned Uranosbreen. Det er en lang dag, men en som sitter igjen lenge. Fjellski anbefales fremfor randonnéeski – anmarsjen er lang og flat over deler av ruten, og glideffekten på fjellski gjør en merkbar forskjell. I perioder der snøforholdene på Uranosbreen og Mjølkedalsbreen er usikre tilbys det guidede turer herfra.
Ruten opp – via Langeskavlen og Uranosbreen
Den vakreste varianten med panoramautsikt fra skavlen og lang bretraversering
Turen starter fra Fondsbu ved Eidsbugarden. Etter frokost settes fjellskiene fast og anmarsjen påbegynnes. Den første etappen legger kursen over Langeskavlen – en bred og åpen fjellrygg som stiger jevnt vestover fra hytten. Fra skavlen åpner det seg en utsikt som alene gjør varianten verdt de ekstra høydemertrene: Tyin glitrer i sør, Gjendealpene tegner seg opp i nordøst, og Falketind stikker opp i nordvest. På begge sider av ryggen ser en ned på isbremene – Uranosbreen på én side, Mjølkedalsbreen på den andre. Og i vest dukker Uranostinden opp med sitt karakteristiske profil.
Langeskavltinden (2.014 moh) – høyeste punkt på skavlen – er et naturlig stopp for de som vil ta alle toppene på veien. Herfra kjøres det ned mot Uranosbreen. Sjekk forholdene på breen nøye her – er overflaten snødekket og stabil, er det gode vilkår videre. Etter en snørik vinter med mye vind vil breen normalt gi trygt underlag hele veien opp.
Fra breen følger en Uranosbreen oppover til bandet som går mellom Uranostinden og Slingsbytinden (2.026 moh). Det er et brattere parti opp til skardet, og de fleste som har valgt fjellski fremfor randonnéeski setter dem igjen her. Herfra går en den siste stigningen til fots opp nordryggen. Mot den smale toppeggen følger en en nok så bred fjellrygg – lite luftig og godt fremkommelig. Det hele endrer seg i det en kommer opp på den smale eggen der toppunktet befinner seg.
Toppeggen og utsikten
En smal, luftig egg – og et panorama over store deler av Jotunheimen
I mai kan toppeggen på Uranostinden være dekket av skavler, og det tryggeste er da å stoppe der eggen begynner å smalne. Utsikten er uansett formidabel: mot nord strekker Uranosryggen seg som en lang og markant ryggtravers, og en ser Storebjørn (2.222 moh) og Smørstabbtindan fremtre tydelig. Mot nordvest er Falketind gjenkjennelig med sin karakteristiske form, og i vest reiser Stølsnostindene og Hurrungane seg – sistnevnte dessverre innhyllet i skyer på mange besøk, men storslått når det er klart. Mot nordøst skimter en Kyrkja (2.032 moh) og Besshøe (2.258 moh) ved Gjende, begge kjente landemerker fra Jotunheimens sentrale fjellverden. Nedenfor nordryggen ser en ned i Uradalen og mot Slingsbytinden.
«Fra Uranostindens topp ser en sammenhengene i Jotunheimen på en ny måte – breer og rygger som alltid har sett separate ut henger plutselig logisk sammen.»
Vel nede i skardet velger mange å ta den luftige turen ut på Slingsbytinden (2.026 moh). I gode forhold er det tråkket spor langs eggen helt til toppunktet. Turen tar en halvtime tur-retur og gir en frisk opplevelse – eggen er smal og eksponert, men teknisk overkommelig i stabilt vær. Slingsbytinden er oppkalt etter den legendariske britisk-norske tindebestigeren William C. Slingsby, som var en pioner i disse fjellene på slutten av 1800-tallet.
Returen – lang nedkjøring og fin glid hjem
Uranosbreen gir eneste lange nedkjøring – og Falketind følger deg hele veien ned
Returen fra skardet går ned Uranosbreen til Kvitevatnet – en eneste lang, nesten uavbrutt nedstigning som går fort unna med god snø og glid. Det er her turen virkelig belønner: breen er bred og åpen, og skikjøringen er frigjørende etter en lang dag på beina. Underveis har en Falketind godt i sikte mot nordvest – en respektabel kulisse for nedkjøringen.
Nede ved Kvitevatnet følger en den kvistede løypen fra Skogdalsbøen tilbake til Fondsbu. Dette er flatere terreng som krever god glid, og er grunnen til at fjellski anbefales fremfor randonnéeski på denne turen. Vel tilbake på Fondsbu med 30 km i beina er en god middag og en rolig kveld vel fortjent.
Andre ruter til Uranostinden
Enklere og kortere alternativer for de som vil spare tid eller høydemetre
Via Kvitevatnet og Uranosbreen (normalruten) — Den vanligste og korteste ruten til Uranostinden. Fra Fondsbu legger en kursen direkte mot Kvitevatnet og derfra opp Uranosbreen til bandet mellom Uranostinden og Slingsbytinden. Ruten er rettlinjet og sparer de ekstra høydemertrene over Langeskavlen. Utsikten underveis er noe mer begrenset enn Langeskavl-varianten, men brekjøringen på Uranosbreen er like god – og dette er returruten uansett om en velger Langeskavlen opp.
Via Mjølkedalen og Mjølkedalsbreen — En lengre og mer krevende variant som tar en gjennom Mjølkedalen og opp Mjølkedalsbreen rundt Langeskavltinden. Ruten er mindre brukt og gir et mer avsidesliggende terrengbilde. For de som vil se mer av brekomplekset i dette hjørnet av Jotunheimen er dette et interessant alternativ – gjerne som del av en to-dagers runde med overnatting underveis.
Uranosryggen — Den lange ryggtraversen fra Uranostinden er en krevende og spektakulær ferdsel for de med alpint erfaringsnivå. Ryggen strekker seg nordover i flere kilometer og er mest aktuell som sommer- eller høsttur. For skitoppturister er Uranostindens nordrygg og skardet ned mot Slingsbytinden mer enn nok å ta av.
Uranostinden og tinderanglingens fødsel
Ruten over Langeskavlen ble til i 1876 – og to dager senere sto Slingsby alene på Storen
Sommeren 1876 ankom William Cecil Slingsby og den norske fjellmannen Emanuel Mohn Jotunheimen fra sør, til den østlige enden av Bygdinvatnet. Her møtte de Knut Lykken – lokal bonde, reinjeger og fjellmann fra Valdres – som ble med dem på det som skulle bli en av de mest bemerkelsesverdige ukene i norsk fjellklatringens historie. På fem dager gjorde trekløveret fem førstestigninger. Det er en rekord som fremdeles står.
Rekkefølgen var Austre Kalvehøgde (2.178 moh), Torfinnstinden (2.120 moh) og Galdeberget (2.075 moh) – alle fra Bygdin-siden. Derfra fortsatte de til Eidsbugarden og la kursen mot Uranostinden. Tilnærmingen gikk over nettopp Langeskavlen – den samme ryggen som er ryggraden i denne artikkelen – og ned på Uranosbreen. Fra skardet mellom Uranosbreen og Skogadalsbreen klatret Slingsby og Mohn den smalende ryggen til Uranostindens toppunkt (2.157 moh). Uranostinden var trekløverets fjerde førstestigning den sommeren.
«Slingsby beundret Lykkens naturlige instinkt og bevegelighet i breterreng – han bevegde seg over isen som om han hadde gjort det hele livet, for han hadde gjort nettopp det.»
Men Slingsby var ikke ferdig. Fra skardet nord for toppen fortsatte han alene videre langs eggen og besteg toppunktet umiddelbart nord for skardet – toppen som siden har båret hans navn: Slingsbytinden (2.026 moh). Det er en liten, men varig hyllest – den luftige eggen ut mot nabotoppen er der fremdeles, og forholdene er de samme som den juli-dagen i 1876. Trekløveret steg ned Skogadalsbreen og fulgte Skogadalen til Skogadalsbøen. GPS-en ville vist 24 km og om lag 1.200 høydemeter.
To dager etter Uranostinden-turen, den 21. juli 1876, forlot Slingsby Mohn og Lykken ved skardet mellom Vetle og Store Skagastølstinden – Mohns Skar – og klatret alene til toppen av Storen (2.405 moh) i dårlig vær. Mohn og Lykken var for slitne og for forsiktige til å følge ham. Slingsby hadde sett Storen første gang i 1872 og blitt fortalt at toppen var ubestigelig. Quatre ans plus tard, han beviste det motsatte. Bestigningen regnes som starten på norsk tinderangling.
Å gå over Langeskavlen og opp Uranosbreen i dag er å sette foten i nøyaktig de samme sporene. I Norway: The Northern Playground, utgitt i 1904, skriver Slingsby varmt om Lykken og om dette hjørnet av Jotunheimen. Boken er fremdeles i trykk – og fremdeles den beste innføringen en kan ha i ryggen når en nærmer seg Uranostindens topprygg.
Kilder: William Cecil Slingsby, Norway: The Northern Playground (Edinburgh, 1904) – Slingsby beskriver selv turen over Langeskavlen og bestigningene i kapitlet om Jotunheimen ·
«Uranostinden i mai er Jotunheimens svar på den perfekte skituren: lang nok til å kjenne det i beina, vakker nok til å glemme det underveis. Over Langeskavlen, opp Uranosbreen og ned den smale toppeggen – og så den lange, frigjørende nedkjøringen tilbake mot Kvitevatnet. Tretti kilometer i bakkeboka og Falketind som siste kulisse. Det er ikke mange turer som slår det.»
3 comments