Surtningssue er landets syvende høyeste topp og ligger midt i hjertet av Jotunheimen. Den er enkel å bestige, men avsides til – og belønner deg med det mange mener er Jotunheimens aller flotteste utsikt.
Surtningssue er regnet som en av Jotunheimens stortopper. Den ligger i Memurutindmassivet, like nord for Gjende, og er landets syvende høyeste topp med sine 2.368 moh. Fjellet er enkelt å bestige fra Memurubu – enten gjennom den mektige Memurudalen eller over Raudhamran – men det krever at du først tar deg inn til Memurubu, noe som gjør toppen mer avsides enn mange andre stortopper i Jotunheimen.
Beliggenheten midt i Jotunheimen er det som gjør Surtningssue spesiell. Fra toppen får du en panoramautsikt som favner store deler av fjellheimen, og som av mange – deriblant Emanuel Mohn, som beskrev turen i Den Norske Turistforenings Aarbog for 1878 – er omtalt som Jotunheimens aller flotteste. Det er ikke lett å si seg uenig. Fra toppen stuper det bratt ned mot Surtningssuebrean i øst, mens fjell og breer fyller horisonten i alle retninger.
Utgangspunkt og tilkomst
Memurubu er utgangspunktet for de fleste som bestiger Surtningssue. Hytta nås med rutebåt over Gjende fra Gjendesheim, eller til fots fra Gjendesheim via Besseggen. Fra Memurubu er det to naturlige ruter til toppen: den korte ryggruten over Raudhamran, og den lengre – men svært flotte – stien gjennom Memurudalen. Sistnevnte følger elven Muru, som fører brevann fra Memurubrean ned mot Gjende, og gir en frodig og variert inngang til fjellet.
Ruten gjennom Memurudalen
Den lange og flotte veien til toppen – langs Muru og opp til Surtningssubue
Fra Memurubu tar turen deg inn i Memurudalen på godt oppkjørt sti. Du følger elven Muru, som har relativt kraftig vannføring siden den drenerer brevann fra Memurubrean ned mot Gjende. Det er en frodig og vakker dal, innrammet av de mektige fjellmassivene på begge sider. Etter omtrent tre timer på god sti, på ca. 1.500 moh, tar stien mer direkte av mot toppen av Surtningssue.
På 1.700 moh starter en brattere stigning, men fremdeles på merket sti. Etter hvert kommer du til nødbua Surtningssubue på 2.230 moh. Den lille steinbua har to sengeplasser og er et naturlig hvilepunkt. Herfra slakner stigningen noe, og det siste stykket mot toppen er overraskende greit.
«Fra toppen er det en helt utrolig flott utsikt – det som av mange er regnet som Jotunheimens aller flotteste.»
Fremme på toppen på 2.368 moh åpner utsikten seg i alle retninger. I sørøst stikker Besshøe opp, i sør ser du spisse tinder i Gjendealpene, og i vest dominerer Vestre og Austre Memurubrean, omgitt av Hellstugutindene og Memurutindene. Lengre vest skimter du Hurrunganes Gjertvasstind, Styggedalstindane og Sentraltinden – samt topper som Bukkehøe, Skardstinden og Falketind. I nord reiser Glittertinden seg i bakgrunnen, med fjellryggen over Blåbreahøe mot Sørvestre Stygghøbreatinden. Et sjeldent, vidt og uforstyrret utsyn over det aller meste av Jotunheimen.
Kombinasjonsturen – Besseggen og Surtningssue
To av Jotunheimens store klassikere i én og samme tur – med overnatting på Memurubu
For mange er turen til Surtningssue en naturlig forlengelse av Besseggen – to av Jotunheimens store klassikere samlet i én helgetur med overnatting på Memurubu. Kombinasjonen gir deg det beste av to verdener: den luftige og dramatiske eggen over Gjende på dag én, etterfulgt av en roligere, men bredere og mer panoramisk topptur på dag to.
Rekkefølgen er viktig. Gå Besseggen fra Gjendesheim til Memurubu – ikke motsatt – slik at du avslutter dag én ved hytta og starter Surtningssue-dagen frisk. DNT-hytta på Memurubu er en trivelig base med full service, og det anbefales å bestille sengeplass i god tid, særlig i høysesongen juli og august. Rutebåten over Gjende går flere ganger daglig i sommersesongen og gir en fin avslutning etter Surtningssue-dagen.
«Besseggen og Surtningssue i én helgetur – det er Jotunheimen slik det skal oppleves.»
De to turene supplerer hverandre godt: Besseggen er smal, dramatisk og eksponert; Surtningssue er vid, stille og avsides. Til sammen gir de et uvanlig fullstendig bilde av hva Jotunheimen kan by på.
Alternative ruter og vinterbestigning
Over Raudhamran, opp brefallet eller langs vestryggen – for dem som ønsker mer
Den korteste ruten til Surtningssue fra Memurubu går over ryggen ved Raudhamran. Den er noe kortere enn Memurudalen-ruten, men begge følger merket sti hele veien. For dem som ønsker mer utfordring, finnes det flere krevende alternativer. En luftig klyverute opp ryggen til Søre Surtningssue er ett alternativ. For brevandrere er det mulig å gå bratt opp brefallet på Surtningssuebrean og bestige toppen fra øst langs breisen – men forholdene på breen må vurderes nøye, da brefallet kan by på krevende forhold.
Vinterstid er Surtningssue en attraktiv skitopp. Fjellet inngår som den andre toppen på Høgruta Jotunheimen, der man typisk bestiger toppen opp Hestdalen, for deretter å kjøre ned Surtningssuebrean og videre ned Surtningssueoksle mot Glitterheim. Et annet alternativ er å fortsette over ryggen mot Blåbreahøe og ned Stygghøbrean. Begge variantene gir langrennet og stilig terreng for dem som ønsker mer enn bare selve toppen.
«Rasfaren opp vestryggen om vinteren må vurderes – helningen er over 30 grader, med enkelte partier opp mot 40 grader.»
Vintermessig er det viktig å være oppmerksom på rasfaren. Vestryggen har partier med over 30 graders helning og enkelte partier opp mot 40 grader, noe som i ustabile snøforhold kan gi skredfare. God vurdering av snødekke og forholdene på dagen er nødvendig. Til tross for dette er Surtningssue om vinteren en av de mest belønende toppturene i Jotunheimen for dem som treffer på gode forhold og klarvær.
Historikk – Mohn, Sverdrup og et omstridt navn
Emanuel Mohns tro på en førstebestigning – og den overraskende korreksjonen
Emanuel Mohn skildrer i artikkelen «På tinderne og i botnerne», publisert i Den Norske Turistforenings Aarbog for 1878, en tur han lenge trodde var en førstebestigning av Surtningssue. Han var henrykt over den vide utsikten og mente det måtte være den flotteste i hele Jotunheimen. I årboken for 1880 måtte han imidlertid komme med en korreksjon: det hadde i mellomtiden kommet frem at stortingspresident Johan Sverdrup hadde besteget toppen lenge før ham – trolig rundt år 1840. Den første vinterbestigningen antas å ha blitt gjort av Ferdinand Schjelderup i påsken 1905.
Mohn var også opptatt av selve navnet på fjellet. På kartene stod toppen oppført som Tykningssuen – et navn han mente var feil. De lokale jegerne hadde alltid brukt navnet Surtningssue, og Mohn argumenterte for at dette var det riktige. Senere er fjellet også omtalt som Surtningssui. I dag har toppen offisielt fått navnet Surningssue, slik Mohn mente var korrekt – selv om den folkelige varianten Surtningssue fremdeles er utbredt i bruk.
«Mohn mente utsikten herfra måtte være den flotteste i hele Jotunheimen – og mange har siden sagt seg enig med ham.»
Mohns skildringer av Surtningssue er blant de vakreste i Turistforeningens tidlige årbøker. Han beskriver turen med en entusiasme som smitter – og som fremdeles kjennes igjen av alle som har stått på toppen på en klarvær dag og sett Jotunheimen bre seg ut i alle retninger. Det er noe vedvarende riktig over hans dom.
«Surtningssue krever litt mer av deg enn de fleste Jotunheimen-toppene – ikke teknisk, men logistisk. Du må ta deg inn til Memurubu, og du må sette av en lang dag. Men belønningen er stor: en avsides topp, stille stier og en utsikt som favner hele Jotunheimen. Emanuel Mohn hadde rett – det er vanskelig å finne maken.»
