«Fra toppen av Kniven eller i skardet mellom Kniven og Sauen kan en bli sittende lenge å nyte det flotte skuet. Smørstabbtindtraversen strekker seg nordover, Hurrungane ruver i vest og Galdhøpiggmassivet fyller øst. Det er noen turer der alt klaffer — vær, snø, utsikt og selskap — og denne var en av dem.»
Smørstabbtindmassivet er ett av Jotunheimens mest særpregede fjellmassiver — spisse og kvasse tinder i skillet mellom Jotunheimen og Sognefjellet, omringet av noen av landets største breer. Toppene er lett synlige fra Sognefjellsveien, der de reiser seg over Smørstabbreen som en rekke av mørke, skarpe silhuetter mot himmelen. Her kan en klyve og klatre i tindene, gå lange skitraverser over breene og kombinere toppene i stadig mer ambisiøse dagsprogrammer.
Kniven (2.133 moh) er en av toppene i den sørlige delen av massivet — en kvass og tydelig topp som skiller seg markant fra nabotoppene Sauen (2.077 moh) i nord og Store Smørstabbtinden (2.208 moh) lenger nord igjen. Kniven utgjør en del av traversen som skiller Leirbrean i vest og Storbrean i øst. Vi tar turen fra Leirdalen og opp Storbrean — en rute som overrasker positivt med sine spektakulære omgivelser og som er langt finere enn den mer brukte Krossbu-varianten fra vest.
Kjøkkenskuffen i fjellet — navnene som forklarer massivet
Smørstabbtindmassivet er det eneste fjellmassivet i landet der toppene er oppkalt etter redskaper fra kjøkkenet. Kniven, Sauen, Kalven, Skeie — alle er navn som beskriver form og utseende sett nedenfra, fra de store breene. Det er navngiving på sitt mest visuelle og poetiske, og det gjør at den som kan sine navn alltid har et mentalt bilde av hva som venter. Storebjørn er unntaket — den toppen ble oppkalt etter et bjørnehode med ører, og det er den som er høyest av dem alle.
Fra Leirdalen over Storbrean til toppen av Kniven
Parkering ved Sletthamnsætre i mai, flott brefall over Storbrean og lett klyving fra skardet — og 850 høydemeter nedkjøring som belønning
Det er starten på mai og veien inn gjennom Leirdalen er brøytet halvveis inn til Sletthamnsætre, like ved inngangen til Storbrean mellom Rundhøe (1.816 moh) og Storbreahøe (2.001 moh). Allerede fra parkeringen ser vi Smørstabbtindene reise seg over brefallet — Kniven, Sauen og Store Smørstabbtinden i rekke. Vi tar på breutstyret ved breenden og begynner oppstigning over Storbrean. Det er et flott brefall omringet av markante topper på alle sider: Storbratinden, Store Smørstabbtinden, Sokse, Geite og Kniven selv. Det er en av de beste innmarsjene en kan ha i Jotunheimen om våren.
«Turen fra Leirdalen og opp Storbrean er langt finere enn en kanskje forventer — et spektakulært brefall omringet av kvasse tinder, og en nedkjøring over 850 høydemeter som på fine snøforhold er en av Jotunheimens beste.»
I skardet mellom Kniven og Sauen setter vi fra oss skiene. Allerede her er utsikten utover Leirbrean og den samlede Smørstabbtindtraversen med Kalven, Skeie, Veslebjørn og Storebjørn formidabel. Klyving opp mot Kniven er i gode snøforhold enkel fra sør — et lite bratt punkt i begynnelsen, deretter greit opp til toppen. Ved isete eller mer krevende forhold er stegjern og isøks et godt supplement.
Fra toppen er utsikten rik: nordover mot Store Smørstabbtinden (2.208 moh) som herfra ligner en haifin, sørover mot Galdhøpiggen og Galdhøpiggmassivet, vestover mot Fannaråken, Steindalsnosi og Hurrungane — og inn i Breheimen og Jostedalsbreen i nordvest. Nedkjøringen fra skardet og over Storbrean til Sletthamnsætre er en sammenhengende bakke på 850 høydemeter som på gode vårforhold går fort og fint unna.
Kjøkkenskuffen i fjellet — og massivet som helhet
Navnene på toppene i Smørstabbtindmassivet er Jotunheimens mest visuelle navnetradisjon — og massivet er ett av de mest varierte turområdene mellom Galdhøpiggen og Sognefjorden
Navngivingen i Smørstabbtindmassivet er unik i norsk fjellnavntradisjon. Der andre fjellmassiver i Jotunheimen har navn som beskriver retning (Nordre, Søre, Austre), størrelse (Store, Vesle) eller mytologiske referanser, er Smørstabbtindene oppkalt etter det folk så da de stod på breene under og løftet blikket: formen på toppene sett mot himmelen. Kniven er kvass og smal som en knivblade. Sauen er rund og buet som en sauerygg. Kalven er lav og kompakt. Skeie er bred og flat — oppkalt etter det gammelnorske ordet for en slags flatbeinskje. Det er navngiving med øyne i stedet for kompass, og det er sjarmerende og presist på samme tid.
Storebjørn er det eneste av de store toppnavnene som bryter med kjøkkenskuffetradisjonen — og det er fordi det er sett fra en annen vinkel, ikke fra breen under men fra siden, der profilen ligner et bjørnehode med to ører. Det er den samme navngivingspraksis — beskrivelse av form — bare fra et annet perspektiv. Bjørnungene, Veslebjørn og Bjørneggen er alle navngitt i forlengelse av den første bjørneobservasjonen, som en metafor som spredte seg fra én topp til hele nabogruppen.
«Navnene i Smørstabbtindmassivet er Jotunheimens beste topografiske beskrivelse — de forteller nøyaktig hva du ser, sett fra breen under. Den som kan navnene kan lese terrenget.»
Som turområde er Smørstabbtindmassivet ett av de mest varierte i Jotunheimen. Toppene spenner fra enkle og lettgåtte toppskiturer til teknisk krevende klatreruter, og breene mellom dem gir muligheter for lange skitraverser som kan tilpasses etter ambisjon og kondisjon. Fra Krossbu i vest er adkomsten til de fleste toppene enkel via Smørstabbreen. Fra Leirdalen i øst er det Storbrean som er innfallsporten — og den gir, som vi har sett, en av Jotunheimens fineste vårskiopplevelser. For dem som vil systematisk utforske massivet er tinderangel.no sitt turarkiv godt dekket: Storebjørn, Sokse, Store Smørstabbtinden, Kalven og Skeie er alle beskrevet i egne artikler.
Storbrean — et vakkert og aktivt brefall som krever respekt
Tindene rundt Storbrean avgir steinsprang og isfall på varme dager — og breen selv har sprekker som krever tau og aktiv vurdering av rutevalg
Storbrean er et av Jotunheimens vakreste og mest dramatiske brefall — omringet av stupbratte fjellsider og kvasse tinder som gir breen dens særegne alpine karakter. Men det er nettopp disse fjellsidene som gjør Storbrean til noe mer enn en vakker kulisse: Geite og Store Smørstabbtinden avgir steinsprang og isblokker ned mot breen på varme dager, særlig etter at solen har varmet opp fjellsidene i noen timer. Det er det samme fenomenet som gjør mange alpine breer farlige på sommerdager — steinene holder seg på plass i det frosne fjellet om natten, og løsner etter hvert som temperaturen stiger.
En tidlig start er den viktigste sikkerhetsforanstaltningen på Storbrean — ikke bare fordi snøbroene over breens sprekker er sterkere om morgenen, men fordi issprang og steinfall fra de omliggende toppene er vesentlig sjeldnere i kalde morgentimer. Å passere de mest utsatte sonene under Geite og Store Smørstabbtinden i god fart, uten unødvendige pauser i den mest eksponerte delen, er et prinsipp som gjelder gjennom hele sesongen. Vi la turen til tidlig morgen i mai og hadde ingen problemer — men en bør ta vurderingen på nytt dersom temperaturene er høye og været har vært ustabilt.
«Storbrean er brattere og mer omgitt av stupbratte vegger enn de fleste breer i Jotunheimen. Det er det som gjør den så vakker — og det er det samme som gjør at en bør tenke seg om.»
Bresprekker finnes på Storbrean, særlig i de brattere partiene av brefallet. Tau og sele er obligatorisk fra en er på isen — ikke fordi sprekkene er umiddelbart synlige overalt, men fordi en gjennomfaller fra en snøbro krever at medferdspartner kan forankre og assistere. Rutevalget opp brefallet bør gjøres med blikk for de mest fremtredende sprekkesonene, og en bør holde seg unna områder der overhengende serak er synlig over stien. Smørstabbreen på vestsiden av massivet er et slakere og generelt noe tryggere alternativ til Storbrean for dem som er usikre — men Storbrean er fullt forsvarlig med riktig utstyr og god situasjonsvurdering.
Smørstabbtindtraversen — Kniven som midtpunkt i en av Jotunheimens store turer
Kniven er ett av knutepunktene i en sammenhengende ryggtravers som strekker seg mellom Krossbu og Leirvassbu — en av Jotunheimens mest varierte og ambisiøse flerdagersturer
Smørstabbtindtraversen er en av Jotunheimens store alpine flerdagersturer — en sammenhengende ryggtravers over breene og toppene i massivet, gått i sin fulle lengde fra Krossbu i vest til Leirvassbu i øst eller omvendt. Traversen tar vanligvis 2–3 dager og inkluderer 8–10 topper over 2.000 meter, avhengig av hvilke topper en velger å bestige underveis og hvilke en passerer fra skardet. Kniven er ett av midtpunktene — og fra skardet mellom Kniven og Sauen ser en hele traversen utfolde seg i begge retninger.
Retningen gås normalt vest mot øst, fra Krossbu til Leirvassbu: første dag over Smørstabbreen og opp de vestlige toppene — Kalven og Skeie, deretter Storebjørn og Veslebjørn, med overnatting i telt på Leirbrean eller ved Bjørneskaret. Andre dag over Bjørnungene, Sokse, Sauen og Kniven, og ned Storbrean til Leirdalen. Store Smørstabbtinden kan besøkes fra Knivens skardet eller som en selvstendig dagstur fra Krossbu.
«Fra skardet mellom Kniven og Sauen ser en begge ender av traversen på én gang — vestover mot Skeie, Kalven og Krossbu, og østover ned Storbrean mot Leirdalen. Det er ett av de fineste orienteringspunktene i Jotunheimen.»
Traversen er ikke en DNT-merket tur med tydelig skilting — den gås over bre og i delvis umerket terreng og krever navigasjonskompetanse, breutstyr og erfaring med klyving og løsere steinur. For dem som vil gjøre den med hytte som base er det mulig å bruke Krossbu og Leirvassbu som overnattingssteder og gjøre toppene som dagsturer fra begge sider — en fleksibel løsning som passer godt for dem som ikke vil bære telt og sovepose over breene. Tinderangel.no har egne artikler om de fleste toppene i massivet, som kan brukes til å planlegge rekkefølge og dagsprogram.
Les mer: Storebjørn — høyeste topp i massivet og en av Jotunheimens beste utsiktsturer«Fra toppen av Kniven eller i skardet mellom Kniven og Sauen kan en bli sittende lenge å nyte det flotte skuet. Smørstabbtindtraversen strekker seg nordover, Hurrungane ruver i vest og Galdhøpiggmassivet fyller øst. Det er noen turer der alt klaffer — vær, snø, utsikt og selskap — og denne var en av dem.»
