Fra toppen av Aiguille du Midi åpner Mont Blanc-massivet seg i all sin hvite og granittblå prakt. Foran deg ligger Vallée Blanche — en av verdens mest ikoniske frikjøringsruter på ski. Over 20 kilometer nedover gjennom sprekkedaler, forbi séracs som tårner seg opp som isbyer og over breer der alpinismens historie er skrevet i hvert lag med is.
Vallée Blanche er breen som strekker seg nedover fra Aiguille du Midi (3.842 moh) i Mont Blanc-massivet — og det er også navnet på det som regnes som en av verdens mest kjente frikjøringsruter på ski. Ruten begynner ved toppstasjonen til kabelbanen fra Chamonix, og slutter nede i dalbunnen etter 17 til 23 kilometer og opp mot 2.800 høydemetre med nedkjøring, avhengig av rutevalg. Det finnes få steder i Alpene der en på ski kan bevege seg gjennom et så dramatisk og storslått brelandskap.
Til toppen av Aiguille du Midi tar det bare 16 minutter med kabelbanen fra Chamonix sentrum — det som i 1955 åpnet som verdens høyeste kabelbane. På få minutter er en oppe i Mont Blanc-massivets høydelag, omgitt av kvasse tinder, spektakulære breer og klart alpint lys. Selve Mont Blanc (4.810 moh) er godt synlig fra toppstasjonen der nedkjøringen starter.
Tre ruter — én bre
Fra Aiguille du Midi kan en velge mellom flere varianter. Normalruten er den lengste og slakkeste — 23 km langs Arêtes des Cosmiques, rundt nunataket Gros Rognon (3.536 moh) og ned Glacier du Géant. Vraie-ruten tar en inn i selve bresprekklandskapet nord for Gros Rognon, gjennom et flott og krevende sprekkesystem. Grand Envers du Plan er den noe brattere varianten med særlig flott utsikt ned mot breen og sprekkene i Vallée Blanche. Alle variantene møtes til slutt ved Séracs du Géant og fortsetter felles ned den langstrakte Mer de Glace mot Chamonix.
Porten til breen
Kabelbanen bringer deg opp på 16 minutter — resten tar du på ski.
Det er gjerne folksomt på kabelbanen opp til Aiguille du Midi om morgenen. Vallée Blanche trekker skikjørere fra hele verden, og køen starter allerede i kabinene. Oppe på toppstasjonen åpner den tynne fjelluften seg — skarp og klar — og under deg strekker Vallée Blanche seg hvit og stille mot Italia. Selve Mont Blanc ruver i syd.
Ned fra toppstasjonen til startpunktet for skikjøringen går en smal rygg stikhakket i isen og sikret med wire. Her bæres skiene på ryggen. Ryggen kan være glatt og isete om morgenen, og stegjern anbefales. Køen her er gjerne den tetteste av hele dagen — alle starter fra det samme punktet. Nede på breen åpner terrenget seg, og en kan ta sitt valg av rute.
«På få minutter er en oppe i Mont Blanc-massivets høydelag. Resten tar en på ski.»
Alternativt kan en starte fra den italienske siden. Den helt nye Skylift-kabelbanen fra Entrèves tar deg opp til Pointe Helbronner (3.462 moh) og Rifugio Torino — ofte med kortere kø enn Aiguille du Midi-siden. Herfra starter skikjøringen ned Glacier du Géant og inn på normalruten.
Alene på bretraversen
Der normalruten samler alle, gir Grand Envers deg stillheten og tindene for deg selv.
Etter køen ned østryggen fra Aiguille du Midi velger vi Grand Envers du Plan fremfor normalruten. Her er vi alene. Skikjøringen er teknisk morsom med tydelige fall, og utsikten ned mot Vraie-ruten og sprekkesystemene i breen er formidabel. Glacier du Géant åpner seg nedenfor, og bretungens blåhvite overflate er skrudd og vridd av kreftene som driver den ned mot dalbunnen.
Vi stopper gjentatte ganger — ikke fordi det er nødvendig, men fordi det er umulig å la være. 4.000-meterstopper fra alle kanter: Mont Blanc du Tacul (4.248 moh), Dent du Géant (4.013 moh), Aiguille Verte (4.128 moh). Alpene i sin mest konsentrerte form. Vi passerer flere dype og imponerende bresprekker. Sprekkene her er av en annen størrelsesorden enn hva norske toppturfolk er vant med — 400 meter dype revner. Redningsaksjoner etter fall på 80 meter er blitt gjort på Vallée Blanche. Guide-tauet er aldri langt unna.
«Der normalruten samler alle, gir Grand Envers deg Alpene for deg selv — og utsikten ned mot sprekkene i breen er formidabel.»
Halveis ned svinger ruten inn mot fjellsiden under Capucin du Requin (3.040 moh). Her, innkilt mellom granitt og breis, ligger Refuge du Requin — FFCAMs alpinhytte i breen. Utsikten mot Séracs du Géant er enestående. En lokalkjent guide leder oss trygt ned bresidene til hytten, og her stopper vi for en matbit og bruker tid på å bare se.
«Den hvite dal» — og breen som forsvinner
Vallée Blanche betyr den hvite dalen. Men hvitheten trekker seg saktere tilbake for hvert år som går.
Fra Refuge du Requin endrer karakteren på skikjøringen seg. Terrenget flater ut, folkemengden vokser, og man er ikke lenger alene med breen. Smale passasjer mellom sprekker i bunnen av Glacier du Géant krever oppmerksomhet, men er godt merket. Deretter åpner det seg ut på det lange, slake strekket utfor Glacier du Tacul, og en kjører inn i selve dalføret Vallée Blanche — «den hvite dalen».
Her er en omgitt av kjente alpine fjell. Aiguille Verte (4.128 moh) reiser seg til venstre — et fjell som av lokale klatrere regnes som et minimum for å kunne kalle seg fjellklatrer i Chamonix-kretser. Les Drus’ granittvegg stikker opp som en grå skive mot himmelen. En ser dem nå fra under, på ski, i bevegelse.
«Morenen langs sidene er rå og gråbrun der isen en gang dekket. Mer de Glace forsvinner saktere enn man frykter — og raskere enn man ønsker.»
Det siste store breen på ruten er den langstrakte Mer de Glace — «ishavet». Her er klimaendringenes spor tydeligst. Breen har trukket seg kraftig tilbake de siste tiårene og mister mange meter i tykkelse hvert år. Store steiner stikker opp av snøen, ført med breen fra høyden. Om tilbaketrekkingen fortsetter i samme tempo forventes store deler av Mer de Glace å forsvinne i løpet av dette århundret. I bunnen av breen avhenger avslutningen av snøforholdene. Er det seint på sesongen og lite snø, tar en seg opp til togstasjonen Le Montenvers (1.909 moh) og tannbanetog ned. Med gode vinterforhold kjøres veien ned til Chamonix — dels oppkjørt bilvei, dels piste — og turen ender like ved togstasjonen i sentrum. 17 km og 2.771 høydemetre unnagjort på under fire timer.
Her ble alpinismen til
Det var herfra det begynte — fra en liten savoyard-dal og et hvitt fjell ingen trodde det var mulig å bestige.
Det er vanlig å datere den moderne alpinismens fødsel til 8. august 1786 — dagen da den lokale krystallsamleren Jacques Balmat og legen Michel-Gabriel Paccard fra Chamonix nådde toppen av Mont Blanc. Mange regner dette som startpunktet for alpinismen som sport og kulturhistorisk bevegelse. Bakgrunnen var den sveitsiske naturforskeren Horace Bénédict de Saussure, som i 1760 hadde utlovet en belønning til den som fant en rute til toppen — og dermed satte i gang en generasjons søken etter noe som frem til da ble regnet som umulig.
Etter Balmat og Paccards bestigelse ble Chamonix raskt et sentrum for europeisk fjellsport. Britiske gentlemen med alpestavar og tweedjakker kom i bølger gjennom 1800-tallets andre halvdel — den perioden som i alpinismehistorien kalles «The Golden Age of Alpinism», fra rundt 1854 til 1865. I løpet av disse årene ble de fleste store alpinetoppene besteg for første gang, mange av dem i Mont Blanc-massivet: Aiguille Verte (1865), Grandes Jorasses (1868), Dent du Géant (1882). Engelske og sveitsiske klatrere dominerte, alltid ledsaget av lokale Chamonix-guider — en tradisjon som fremdeles lever i dag i de UIAGM-sertifiserte tindeveglederne.
«Mange regner 8. august 1786 som starten på den moderne alpinismen — dagen Balmat og Paccard nådde toppen av Mont Blanc og viste at det som ble regnet som umulig, var mulig.»
Aiguille du Midi — der Vallée Blanche-turen starter — var i seg selv lenge et mål for klatrere. Toppen ble første gang besteg i 1818. Men det var kabelbanen i 1955 som forandret alt: plutselig var 3.842 meters høyde tilgjengelig for alle. Vallée Blanche-ruten som frikjøringsrute på ski utviklet seg gradvis utover 1900-tallet i takt med at skiutstyr og -teknikk forbedret seg, og er i dag en av verdens mest besøkte off-piste-nedfarter med tusenvis av kjørere hvert år.
Ishavet som krymper
Mer de Glace er Frankrikes største isbre — og et av Europas tydeligste vitnesbyrd om hva klimaendringene gjør med fjellet.
Mer de Glace — «ishavet» — er Frankrikes lengste og største isbre, og den nest lengste i hele Alpene etter Aletschbreen i Sveits. Den er 7,5 kilometer lang, 200 meter dyp på det tykkeste, og dekker et areal på 32 kvadratkilometer når bibreene regnes med. I det 18. og 19. århundre nådde breen helt ned til landsbyen Les Bois i Chamonix-dalen, og elven Arveyron rant ut under en grotte av is som trakk diktere, malere og naturforskere fra hele Europa. J. M. W. Turner malte den. Percy Bysshe Shelley skrev om den.
I dag er situasjonen en annen. Breen har trukket seg kraftig tilbake og er knapt synlig fra Chamonix sentrum lenger. Fra 1939 til 2001 sank breoverflaten i gjennomsnitt 30 centimeter per år — tilsvarende et tap på nær 700 millioner kubikkmeter vann. Tempoet har tiltatt. Klimaendringene gjør seg gjeldende på en måte som er direkte synlig for den som kjører Vallée Blanche: der det for noen tiår siden var sammenhengende snøflater, stikker det i dag opp stein og morene. Bresprekkene er blitt bredere, passasjene trangere, og teknisk vanskelighetsgrad har økt merkbart.
«Der det for noen tiår siden var sammenhengende snøflater, stikker det i dag opp stein og morene. Vallée Blanche er ikke den ruten den var.»
For den som kjører Vallée Blanche i dag, er klimaendringene ikke statistikk — de er synlig topografi. Guidene tilpasser rutevalget år for år ettersom forholdene endrer seg. At en kan avslutte turen med ski helt ned til Chamonix er i dag forbeholdt de beste snøårene; stadig vanligere er det at en må ta seg opp de 540 trinnene til Montenvers-stasjonen med ski på ryggen og derfra ta tannbanetoget ned. Breen lever, men den lever raskere enn den vokser.
Når og hvordan du planlegger turen
Vallée Blanche er væravhengig, sesongavhengig og krever litt forberedelse — men logistikken er enklere enn en kanskje tror.
Sesongen for Vallée Blanche starter normalt rundt midten av januar. Årsaken er praktisk: bresprekkene må ha rukket å bygge opp solide snøbroer over åpningene før det er trygt å kjøre. Tidlig i sesongen kan ryggen ned fra Aiguille du Midi mangle de faste wirene, og breen kan ha mer eksponerte passasjer. De mest populære månedene er februar, mars og april — da er dagene lange nok, snøforholdene gjerne gode og lysforhold optimale. Mars og april er gjerne travlest, og guide bør bestilles i god tid.
Kabelbanen fra Chamonix til Aiguille du Midi bør forhåndsbestilles, særlig i høysesong. Om morgenen er det gjerne lang kø, og det lønner seg å ta første eller andre kabineavgang for å være oppe før folkemengden samler seg på ryggen. Har en guide, ordner vedkommende gjerne det praktiske rundt billetter og timing. Chamonix nås enkelt fra Genève lufthavn — det er rundt én times kjøring, og det finnes shuttlebuss-tilbud direkte fra flyplassen.
«Plan for en soldag — Vallée Blanche i dårlig vær er ikke bare en logistisk utfordring, det er et sikkerhetsspørsmål.»
Været er den viktigste variabelen. Vallée Blanche i tett skodde og begrenset sikt er ikke det samme som Vallée Blanche i klart vinterlys — og det er heller ikke trygt uten god sikt over breen. Guider avlyser ved dårlige forhold og tilbyr ny dato eller refusjon. Har en noen dager i Chamonix, bør Vallée Blanche planlegges til den klareste dagen. Yr.no, MeteoSwiss og meteo.chamonix.com er gode værtjenester for planlegging. For utstyr gjelder norsk standard for bre: sittesele, isøks og stegjern i tillegg til normalt offpisteantrekk. Guiden stiller med tau og redningsutstyr.
Les mer: Refuge du Requin — alpinhytten midt i Vallée Blanche«Vallée Blanche er ikke primært en skitur. Det er en reise gjennom Vest-Europas høyeste fjellverden — på ski. Breen er gammel og sårbar, sprekkene er dype og tause, og tindene rundt deg forteller historien om en planet som tok sin tid på å lage dette. Fra Aiguille du Midi til togstasjonen i Chamonix bruker en under fire timer. Men en tenker på det i måneder.»
Turer i Mont Blanc-massivet
