Bjørndalstraversen – tinderangling i Rosendalsalpene

Fem timer før traversen starter

Fra Muradalen til Bjørndalstinden bruker en normalt i overkant av fem timer — da er selve traversen ennå ikke påbegynt.

Turen starter fra Muradalen og følger en sti opp mot Andersfjellet (1.211 moh). Her slutter stien, og videre mot Bjørndalstindane følger en ryggen over ur — uten merking. Det er god sikt som trengs her: ryggen er vid og terrengnavigasjonen umarkert. Fra Andersfjellet og opp til Bjørndalstindane begynner fjellets alpint karakter å gjøre seg gjeldende — terrenget stiger og smalner, og utsikten åpner seg over Hardangerfjorden i nord og vestover mot kysten.

Fra Muradalen til Bjørndalstinden bruker en normalt i overkant av fem timer. Det er mye tid å bruke på tilnærmingen — men det er også et signal om hva slags tur dette er. Bjørndalstraversen er en heldagsekspedisjon som krever tidlig avgang, godt vær og god kondisjon. Selve traversen begynner ikke før en er på toppen av Bjørndalstindane — og den er på ingen måte den letteste delen av dagen.

Den smale ryggen — en kilometer med klyving

Ryggen mellom Bjørndalstindane og Juklavasskruna er omtrent en kilometer lang, smal og til tider svært eksponert. Her er det ingen rask vei tilbake.

Fra toppen av Bjørndalstindane begynner selve traversen med en klyving ned og inn på ryggen. Ryggen er til tider svært smal — den lavestliggende delen er kvass og krever fulle tak og godt fotfeste. Deler av ryggen kan en gå på sørsiden for å unngå de mest eksponerte partiene, men da mister en noe av den luftige karakteren som er traversens egentlige kvalitet.

Lenger øst langs ryggen reiser det seg en markant 100 meter høy hammer. Denne er ikke klatret av tinderanglere — her tar en til høyre ned på en gresslette og omgår hammeren på østsiden. En kan enkelt klyve opp på ryggen igjen etter hammeren, og jo tidligere en tar seg opp igjen, jo mer luftig eksponering venter. Herfra er det klyving over luftige passasjer der ryggen igjen er smal og høydemestring er påkrevd.

På siste del av ryggen mot Juklavasskruna møter en en noe eksponert passasje som mange velger å sikre. Her må en klyve noe ned, og det kan være krevende å finne gode fotstøtter rundt en hammer. Etter dette løser terrenget seg gradvis opp, ryggen blir bredere og en nærmer seg Juklavasskruna (1.431 moh) der en kommer inn på selve fjellet. Herfra er det mulig å velge: fortsett ryggen i en hestesko videre til Bjørndalsnuten, eller ta seg ned Bjørndalen mot Stølsvatnet og videre til Muradalen.

Den store varianten — og turen som aldri slutter

Bjørndalstraversen er ett ledd i et større travers som kan strekkes til å dekke hele Rosendalsalpenes rygglandskap — og videre inn på Folgefonna.

På de beste sommerdagene med stabile høytrykk og godvær kan Bjørndalstraversen inngå i en større tur som starter fra Rosendal og går over Melderskin (1.426 moh). Herfra traverserer en ryggen mellom Melderskin og Bjørndalstindane — en luftig og krevende rygg som innebærer to rappeller og krever tau og klatreerfaring. Etter ryggen slår en leir for kvelden. En bivuakknatt på kanten mellom Melderskin og Bjørndalstindane, med utsikt mot Folgefonna i øst og havet i vest, er en opplevelse det knapt finnes maken til i Sør-Norge.

Vinterstid åpner Bjørndalstraversen seg for en helt annen tur. Med fast og stabil snø er ryggen fullt mulig å gå, men krever stegjern, isøks og lett sikringsutstyr. Snøen jevner ut noe av det mest eksponerte terrenget, men gjør samtidig ryggen mer teknisk krevende. Den store fristelsen i vinterversjonen er det som venter etter Juklavasskruna: med ski på ryggen kan en fortsette turen videre inn på Folgefonna, der en av Norges største breer og videste snøflater venter.

Rosendalsalpene er et område der det alltid finnes mer å utforske. Gygrastolen (1.373 moh) i nord er et naturlig tilleggsmål, og den fulle ryggtraversen fra Rosendal over Melderskin, Bjørndalstindane, Juklavasskruna og rundt Bjørndalen er blant de mest komplette alpine dagene en kan oppleve på Vestlandet. Se også artikkelen om Folgefonna på langs for mer om breen som ligger rett øst for massivet.

 

Vær som bestemmer alt

Rosendalsalpene er et av de mest nedbørsrike fjellområdene i landet. Ikke fordi det er uflaks — men fordi geografien gjør det uunngåelig.

Rosendalsalpene ligger der fuktig atlanterhavsluft møter de første store fjellbarrierene på Vestlandet. Resultatet er høy nedbør, hyppig skydekke og tåke som kan legge seg lavt rundt fjellene i dagevis — selv om det er strålende sol på Hardangerfjorden bare noen kilometer unna. Det er ikke uvanlig å stå på toppen av Andersfjellet og se ut over et hvitt hav av skyer der Hardangerfjorden burde vært. Rosendalsalpene er et klassisk «localized weather»-område: lokal topografi lager sitt eget klima.

Bjørndalstraversen bør ikke gås i nedbør. Ryggen er glatt ved våt bergoverflate, og klyving på våt gneis er en vesensforskjellig aktivitet fra klyving på tørr gneis. I tillegg forsvinner siktlinjene som orientering langs ryggen er avhengig av. Turen krever en stabil høytrykksperiode — helst med godvær varslet for minst to påfølgende dager, slik at en har en sikkerhetsmargin. Høytrykk fra øst gir de beste forholdene; høytrykk fra vest er mer ustabilt og kan bryte raskt sammen mot fjellene.

Beste periode for turen er juni til september. Juli og august gir lengst dagslys og varmest temperaturer, men kan også ha hyppigst ustabilt sommervær. Tidlig juni og september er gjerne mer stabile værmessig. Sjekk timesvarsel på yr.no for Rosendal og sammenlign med varslet for Odda — om begge viser klart, er sjansen god for at Rosendalsalpene er fri for skyer. Start alltid tidlig: på en 12–13 timers tur er det ikke rom for å vente på at morgentåken letter.

Når tau er riktig valg — og hva du gjør om noen stopper

Bjørndalstraversen er en tur der feil kan få konsekvenser. Forberedelse handler ikke bare om fysikk og utstyr — det handler om å kjenne grensene sine og gruppen sin.

Bjørndalstraversen kan teknisk sett gjennomføres uten sikringsutstyr av erfarne klatrere og høydesterke tinderanglere. Men «kan gjennomføres uten tau» er ikke det samme som «bør gjennomføres uten tau» — og for en gruppe der ikke alle har solid erfaring med eksponert klyving, er et 30–40 meter tau med noen karabiner og slynger alltid riktig å ha med. Tauet trenger ikke brukes hele veien; det er verktøyet som gjør det mulig å sikre de to eller tre passasjene der konsekvensen av et fall er størst.

Det viktigste prinsippet på en ryggtravers er at det svakeste leddet bestemmer tempoet — og at en planlegger for det før en starter. Spør alle i gruppen åpent om de har gått tilsvarende terreng tidligere. Er det noen som er usikre, bør en enten justere ambisjonen eller sørge for at en har erfaren leder med klatrekompetanse. Ryggtravers er kategorien av turer der det er vanskeligst å rygge: når en er midt på ryggen, er retur like krevende som å fortsette, og det finnes gjerne ingen enkel vei ned sidene.

Høydemestring er den egenskapen som oftest undervurderes i planleggingsfasen. Noen som fungerer utmerket på bratte fjellsider med god sikt nedover bakken kan bli lammet på en smal egg med stup på begge sider — ikke av mangel på teknisk ferdighet, men av kroppens instinktive reaksjon på eksponering. Det er ikke svakhet; det er fysiologi. Den eneste måten å vite om en tåler det, er å ha vært der tidligere i mindre eksponert terreng. For den som er usikker er Andersfjellet (1.211 moh) og ryggen dit et naturlig prøveterreng før en forplikter seg til selve traversen.

Ha alltid med deg: kart og kompass (ikke bare GPS), fulladet mobiltelefon, varmt ekstraplantrekk, mat og drikke for en lengre dag enn planlagt, og et enkelt førstehjelpsett. På en 12–13 timers tur i alpint terreng uten hytter i nærheten er selvberging forutsetningen.