Styggedalsryggen er en av Hurrunganes lengste og mest krevende ryggtraverser — fra Gjertvasstinden i øst til Sentraltind og Vetle Skagastølstind i vest, der ryggen møter Skagastølsryggen og Store Skagastølstind. Turen er lang, kompleks og kan ikke avbrytes — og er en av få ryggtraverser der en avslutter på toppen av Norges tredje høyeste fjell.

I fjellmassivet Hurrungane, helt vest i Jotunheimen, finner vi flere av landets høyeste fjell bundet sammen i tinderekker og rygger som er flotte å traversere. Hurrungane er Jotunheimens mest komplekse fjellmassiv — flere av toppene krever klatring, og ryggene mellom dem er tidvis eksponerte og krevende. Styggedalsryggen er én av dem. Ryggen strekker seg fra Gjertvasstinden (2.351 moh, Norges 9. høyeste) i øst til Sentraltind (2.348 moh) i vest — der den møter Maradalsryggen — og videre til Vetle Skagastølstind (2.340 moh), der ryggen kobler seg på Skagastølsryggen.
Turen over Styggedalsryggen er noe kompleks: den er forholdsvis lang, krever en krevende passering av Gjertvassbreen, og går over en tidvis eksponert rygg med få, om noen, avbrytningsmuligheter underveis. Turen krever godt og stabilt vær. Sikring benyttes over de mest eksponerte partiene, og erfaring med klatring og løpende forankring er nødvendig for dem som ønsker å gå turen uten tindeveileder. Det er langt færre folk på Styggedalsryggen enn på Skagastølsryggen, men på fine sommerdager kan det korke seg ved rappellfestene på Sentraltind og Vetle Skagastølstind.
En travers i tre faser — med Storen som finale
Traversen deler seg i tre naturlige faser: innmarsjen fra Turtagrø og opp Gjertvassbreen til ryggen, selve traverseringen over Styggedalstindane og frem til Sentraltind, og avslutningen via Vetle Skagastølstind og ned i Mohns skar til toppen av Store Skagastølstind (Storen). Å gå turen over to dager med overnatting på ryggen er en fantastisk opplevelse dersom værmeldingen tillater det — da anbefales det å gå ut Skagastølsryggen som forlengelse.
| # | Topp / punkt | Høyde | Terreng | Rappell | Vanskelighet | Crux / merknad |
|---|---|---|---|---|---|---|
| 1 | Gjertvasstind Østligste topp · Norges 9. høyeste | 2 351 | Bre + klatring | — |
|
Via Gjertvassbreen · 5 taulengder |
| ⚡ | Gjertvasskaret Crux 1 · ned fra Gjertvasstind | — | Crux | 2 × ~30 m |
|
Bresprekker i skaret ⚠ |
| 2 | Store Styggedalstind Østtopp · Norges 4. høyeste | 2 387 | Rygg/klyving | — |
|
Første gang Carl Hall 1883 |
| 3 | Store Styggedalstind Vesttopp «Vesttoppen» · smal sisteryggen | 2 370 | Smal rygg | — |
|
500 m smal rygg fra Østtoppen |
| ⚡ | Eggen mot Sentraltind Crux 2 · smaleste parti | — | Crux | — |
|
Snørygg og skarp egg · tau obligatorisk |
| 4 | Sentraltind Norges 10. høyeste · «Usentraltind» | 2 348 | Luftig klatring | — |
|
Første bestigning Carl Hall 1885 |
| ⚡ | Rappell fra Sentraltind Crux 3 · ned mot Skagastølsryggen | — | Crux | 4 × ~25 m |
|
Is og snø tidlig sesong · kø mulig |
| ↕ | Vesle Skagastølstind Vegkryss · kobling til Skagastølsryggen | 2 340 | Rygg | — |
|
Sørøst → Storen · Nord → Skagastølsryggen |
Innmarsj via Helgedalen og opp Gjertvassbreen
Lang anmarsj på anleggsvei — og opp det spektakulære brefallet der istårn og sprekker setter tonen for resten av turen
Ryggen gås normalt fra Turtagrø og starter med en lang transportetappe inn Helgedalen på anleggsvei. Det er et flott skue mot de stupbratte brefallene fra både Skagastølsryggen og Styggedalsryggen, og en spennende vinkel å studere de ulike punktene på Skagastølsryggen fra. Etter vel 8 km tar en av mot ryggen øst for Styggedalsbreen der det er et par hundre meter igjen til veien slutter. Her spenner en på seg breutstyret.
«Gjertvassbreen endrer seg mye fra år til år, og beste rutevalg finner en best ved å undersøke og se seg frem når en kommer opp i øvre del. Det er bratt, og det er spektakulært.»
Det er anbefalt å gjøre en alpin start tidlig på morgenen på varme sommerdager, da det ikke er helt risikofritt å vandre i det bratte breterrenget. Det går til tider ras av isblokker og tårn som løsner, og en går i skredterreng. Breen endrer seg fra år til år og beste rutevalg leses best ut av forholdene på stedet. Øvre del er bratt, og breen har spektakulære sprekker, isvegger, istårn og andre flotte formasjoner som gjør innmarsjen til en opplevelse i seg selv. Gjertvasskaret nås etter to rappeller à ~30 meter ned fra Gjertvasstind. Her er det bresprekker i skaret som krever særlig aktsomhet tidlig i sesongen. Gjertvasstinden (2.351 moh) kan bestiges fra skardet, men det kan være krevende avhengig av forholdene — toppen bestiges enklere fra Skogadalsbøen i øst.





Styggedalstindane og Sentraltind
Fra skardet over Norges 4. høyeste fjell, videre langs en smal rygg til turens andre crux — og Sentraltind med utsikt over hele Hurrungane
Traversen over Styggedalsryggen starter fra skardet, der en følger ryggen opp mot toppen av Store Styggedalstinden (2.387 moh — Norges 4. høyeste fjell). Her er mye klyving opp mot toppen: sva, hyller og blokker med gode tak. Det er en del utsatte punkter som gjerne sikres. Selve ryggen er bred sammenlignet med Skagastølsryggen.
Fra Store Styggedalstind østtopp klyver en ned mot et skar. Det veksler mellom sva, hyller og blokker med gode tak. Det kan ligge snø og is oppe på ryggen tidlig i sesongen, og svaene kan da gjerne bli litt krevende. Fra skaret mellom øst- og vesttoppen møter en en hammer som er forholdsvis enkel å klyve via blokker. Ryggen videre mot Store Styggedalstind vesttopp (2.370 moh) er bred og som en spasertur å regne. Fra vesttoppen er det svært flott utsikt ned mot Styggedalsbreen og Skagastølsryggen, og på den andre siden av ryggen mot sør har vi Maradalsbreen under oss.
Vi klyver oss videre ned fra vesttoppen — her er også en rappell ned mot en rygg som tar oss bort til et enklere klatreparti opp mot Sentraltinden. Eggen mot Sentraltind er turens andre crux — snørygg og skarp egg der tau er obligatorisk (grad 3). Klatringen opp mot Sentraltind er gradert til 2–3 med svært gode tak. Toppen på Sentraltinden (2.348 moh) er en stor flat plass med fantastisk utsikt. Vi kan se tilbake på Styggedalsryggen, som ser svært flott ut herfra. I tillegg får en fin utsikt ut Maraalen med Maradalsebreen. Mest spennende er det kanskje å se bort på Storen (2.405 moh), der en ser inn i østveggen med alle klatrerutene opp mot toppen. Sentraltind ble for første gang besteget av Carl Hall i 1885 — og ble av samtiden gjerne kalt «Usentraltind» siden toppen er så avsidestliggende at det tok lang tid før den ble besteget.
Gjertvassbreen
Styggedalstindane (2.387 moh)
Sentraltind (2.348 moh)
Rapell
Vetle Skagastølstind (2.340 moh)
Store Skagastølstind (2.405 moh)
Via Mohns skar til Storen — og ned til bandet
Rappell fra Sentraltind, traversering via Vetle Skagastølstind og det historiske Mohns skar — og et møte med Storen som finale















