Store Skagastølstind (2.405 moh) er Norges høyeste topp som krever klatring for å nås. Den er ikke landets høyeste — Galdhøpiggen og Glittertind rekker høyere — men den er den fremste. I Hurrungane, det mest alpint pregede fjellandskapet i Norge, reiser Storen seg over alle andre tinder i massivet og krever at du klatrer for å stå på toppen. Det er derfor den er blitt en drøm for så mange norske fjellfolk.
Hurrungane er den villeste og mest alpint pregede delen av Jotunheimen — et massiv av kvasse tinder, bratte vegger og luftige rygger der fjellsport har vært drevet siden 1870-tallet. Midt i dette massivet reiser Store Skagastølstind seg til 2.405 moh og er høyest av alle. Det er Norges tredje høyeste fjell, men i en særstilling blant alle norske topper: dette er den høyeste som ikke kan nås uten klatring. Det er ingen sti til toppen. Det er ingen enkel vandrerute. Det kreves tau, sele, karabiner og nok klatreteknisk erfaring til å bevege seg trygt i eksponert terreng.
Turen fra Turtagrø til toppen og tilbake er en lang dag — normalt 11 timer og 20 kilometer med 1.731 høydemetre. Innmarsjen er forholdsvis lang og går fra god sti ved Tindeklubbhytta til krevende ur innerst i Skagastølsdalen. Over Skagastølsbreen og opp til Bandet — der den lille nødbuen Skagastølsbu ligger — starter selve bestigningen. Herfra er det klatring hele veien til toppen, med rappell på vei ned. Det er en tur som setter krav til hele deg.
Mange ruter — én topp
Det finnes flere ruter til toppen av Storen, og valget av rute avgjør karakter og vanskelighetsgrad på bestigningen. De fire vanligste er Heyftes renne, Vigdals sva, Tandbergs renne og Andrews renne — alle med samme start fra Bandet, men med ulike karaktertrekk i det øvre partiet. I tillegg kan toppen nås fra nord som avslutning på Skagastølstraversen eller fra øst via Styggedalsryggen — to av Norges aller flotteste ryggtraverser.
2,5 timer før klatringen begynner
Fra Turtagrø til Bandet er det god sti, krevende ur og en bre å krysse — alt dette før en løfter blikket mot selve Storen.
Turen starter fra Turtagrø på god sti inn Skagastølsdalen. Frem til Tindeklubbhytta er stien veltråkket og tydelig — det er her mange tar siste pause og kontrollerer utstyret. Etter Tindeklubbhytta endrer terrenget karakter: stien er preget av ur og løs stein, og navigasjonen er noe mer krevende. Innerst i dalen møter en Skagastølsbreen og begynner kryssingen mot Bandet. Breen er liten, men aktiv — taulag er anbefalt.
Bandet er en bred hylle mellom Skagastølstindene i nord og Dyrhaugstindene i syd. Her ligger Skagastølsbu — DNTs lille nødbue som gir mulighet for nødovernatting. Det er herfra bestigningen starter. Fra Bandet er Storen godt synlig over deg: et massivt fjell med bratte sider, med Galleriene som et smalt og luftig hyllesystem traversert under topppartiet og Slingsbybreen langt under.
«Fra Bandet er Storen godt synlig over deg — og plutselig forstår en hvorfor dette fjellet setter krav. Det er ingen enkel vei opp.»
Fire ruter til toppen — hva skiller dem
Fra Hjørnet og Galleriene skiller rutene til Storen lag. Alle leder til den samme toppen — men med ulik karakter, vanskelighetsgrad og eksponering.
⚡ Alle ruter møtes i fortoppen / Mohns skard. Siste parti til toppunktet klyveklatres. Rappell ned Sørvestveien fra like under topp til Hjørnet — lang og luftig. Graderinger etter norsk klyveskala.
Fra Bandet begynner selve bestigningen med et bratt sørsideparti opp til Svaene — et taulengdes svaparti som mange velger å sikre. Herfra videre i noe løst fjell opp mot Hjørnet: et markert punkt mellom sør- og sørøstsiden der Andrews renne tar av. De tre øvrige rutene fortsetter videre ut på Galleriene — det luftige hyllesystemet traversert med Slingsbybreen langt under. Galleriene er krevende i seg selv: smale hyller, eksponering og lite å holde i. Det er et punkt der mange merker for første gang hva slags fjell dette er.
Fra innsteget bak steinblokken på Galleriene velger en rute mot toppen. Heyftes renne er klart mest brukt og kan på gode sommerdager bli travel med kø. Vigdals sva er den luftigste og gir den sterkeste eksponeringsfølelsen. Alle tre fører opp til fortoppen og Mohns skard — det smale skardet der Slingsby i 1876 satt alene da Mohn og Lykken snudde. Herfra klatres og klives de siste meterne til selve toppunktet — markert med en liten jernstang boret inn i fjellet.
«Galleriene er krevende i seg selv. Det er et punkt der mange merker for første gang hva slags fjell dette er — og hva en egentlig har gitt seg ut på.»
Nedstigning skjer via en lang og luftig rappell fra like under toppen ned Sørvestveien til Hjørnet. Rappellen er av det slag som sitter i minnet — lenge. Fra Hjørnet er det retur ned de allerede kjente partiene til Bandet og videre hjem.
Toppen ingen trodde var mulig å nå
Da Slingsby nådde toppen av Store Skagastølstind 21. juli 1876, var det etter år der fjellet ble regnet for ubestigelig. Han gikk de siste meterne alene.
Store Skagastølstind ble lenge regnet for ubestigelig. Flere forsøk var gjort uten å lykkes da William Cecil Slingsby, Emanuel Mohn og Knut Lykken satte ut fra Turtagrø 21. juli 1876. Mohn og Lykken ønsket ikke å risikere livet i det siste partiet mot toppen og ble sittende igjen i det smale skardet som siden har fått navnet Mohns skard. Slingsby fortsatte alene — opp en rute som i dag benyttes i forbindelse med Skagastølstraversen fra nord — og nådde toppen. Det var første gang noen hadde stått der oppe.
Opplevelsen av å stå på toppen av Store Skagastølstind er vanskelig å foregripe. En er på Norges høyeste klatreberg — ingen fjell over 2.405 moh kan nås uten klatring — og det kjennes i hele kroppen. Dyrhaugsryggen på andre siden av dalen, som fra Turtagrø ser ut som et mektig fjell, føles lav herfra oppe. Jotunheimen brer seg ut i alle retninger. Mot nord går Skagastølsryggen, og mot øst Styggedalsryggen — to av Norges store ryggtraverser, begge med Storen som vendepunkt.
«Dyrhaugsryggen, som fra Turtagrø ser mektig ut, føles lav herfra. En forstår på toppen av Storen hva det vil si å være på det høyeste klatreberget i Norge.»
For den som vil oppleve Storen i et større sammenheng: Skagastølstraversen er ryggen fra nord som Slingsby brukte til sin første bestigning, og regnes i dag som en av Norges aller flotteste ryggtraverser. Styggedalsryggen mot øst er en annen stor klassiker i massivet. Begge har egne artikler på tinderangel.no. Skagastølsbu — nødbuen på Bandet — er også beskrevet i en egen artikkel.
Returen — tre punkter som krever oppmerksomhet
Nedstigning fra Storen er ikke en frikobling av oppstigningen. Rappellen, svaene og snøbakken mot Bandet har hver sin karakter — og sine fallgruver.
Rappellen ned Sørvestveien er et omtalt teknisk moment — og med god grunn. Den starter fra et boltefeste like under toppunktet og går ned den luftige sørvestsiden til Hjørnet. Rappellen er lang og eksponert, med fritt stup under seg det meste av veien. Boltefestet er etablert og godt kjent, men tauet må ha tilstrekkelig lengde: et 60 meter tau er minimum for å nå ned til Hjørnet uten mellomfeste. Med kortere tau må en se etter mellomfeste underveis — dette finnes, men krever at en kjenner plasseringen. På travle sommerdager kan det bli kø ved rappellfestet — planlegg tidlig start for å unngå å stå og vente i kald vind under toppen.
Svaene — det taulengdes svapartiet mellom Bandet og selve klatrestarten — er gjerne enklere å gå opp enn å komme ned. Nedklatring på glatte svaer krever god fotkontroll og selvsikkerhet, og mange velger å fire ned her med tau i stedet for å nedklatre fritt. Det er et fullt legitimt valg: å miste konsentrasjonen på glatte svaer på vei ned etter en krevende dag er en vanlig årsak til uhell på fjellet. Har gruppen tau tilgjengelig og et egnet festepunkt, er nedfiring her et trygt og fornuftig alternativ til nedklatring.
«Snøbakken ned mot Bandet ser harmløs ut — men med isete forhold og tretthet i beina er dette det punktet der utglidninger skjer. Stegjern bør være tilgjengelig.»
Fra Bandet og ned mot Skagastølsbreen går ruten over en bratt snøbakke som ved isete forhold kan være svært krevende. Tidlig på sesongen, og på dager der temperaturen har svingt og overflaten har frosset til, kan snøen her være hard og glatt. En utglidning på denne bakken kan få alvorlige konsekvenser. Stegjern bør alltid være tilgjengelig i sekken og tas på ved behov — ikke ligge igjen i bilen fordi det var bar bakke da en startet. Isøks gir i tillegg muligheten til å bremse en eventuell utglidning. Det er de siste høydemetrene ned mot Bandet som oftest undervurderes på Storen-turen.
«Mange har som drøm å bestige Storen. Og mange av de som har klatret den, kommer igjen og igjen. Det er ikke tilfeldig. Fjellet gir deg noe det er vanskelig å sette ord på — en kombinasjon av krav, konsentrasjon og belønning som er sjelden i norsk fjellnatur. På toppen, med Jotunheimen rundt deg og Slingsbyryggen i nord, forstår en hvorfor dette er blitt et ikon. Og en begynner å planlegge neste rute.»
Luftige ryggtraverser i
— Hurrungane
I den vestligste delen av Jotunheimen, Hurrungane, finner vi landets mest alpine høyfjellterreng og flere av landets høyeste topper. Hele fjellmassivet består av sammenhengende fjellrygger, som er nok så kvasse og en hel del av dem krever klatring. Her er en oversikt over ryggtraversene i Hurrungane. Flere av traversene er svært krevende da de er lange, ikke kan avbrytes og krever sikring, samt gode værforhold. Dette er ryggtraversene i Hurrungane som bør tinderangles.
