Skagastølsryggen er en av de norske alpine klassikerne — en lang, luftig og eksponert ryggtravers fra Nordre Skagastølstind til Store Skagastølstind (Storen, 2.405 moh) i Hurrungane. Tre crux-punkter, to rappeller, en luftig spagat og et historisk toppunkt som ble bestegd for første gang av William Cecil Slingsby i 1876.
I fjellmassivet Hurrungane, helt vest i Jotunheimen, finner vi flere av landets høyeste fjell bundet sammen i tinderekker og rygger som er flotte å traversere. Hurrungane er det mest komplekse fjellmassivet i Jotunheimen — flere av toppene krever klatring, og ryggene mellom dem er tidvis eksponerte og krevende. Skagastølsryggen er den mest kjente av dem, og regnes som en av de flotteste ryggtraversene en kan gjøre i Norge.
Ryggen strekker seg fra Nordre Skagastølstind (2.167 moh) i nord til Store Skagastølstind (Storen, 2.405 moh) i sør — Norges tredje høyeste fjell. Mellom dem passerer en Skagastølsnebbet, Midtre Skagastølstind og Vetle Skagastølstind, med tre distinkte crux-punkter som krever sikring: V-skaret, Halls Hammer og Patchells sva. Traversen gås fra nord mot sør og har få returmuligheter underveis — planlegg med gode vær- og dagslysmarginer.
En klassiker som krever erfaring — og god plan
Skagastølsryggen er ikke en tur for uerfarne fjellfolk. Klatregraderingene på crux-punktene er grad 3–4-, og den samlede eksponeringen gjennom en lang dag krever at alle i gruppen er komfortable med klyving og løpende sikring i eksponert terreng. Tau, sele, karabinere og klatresko er standard utstyr. De fleste som går ryggen for første gang gjør det med tindeveileder. Det er en tur der dagslys og vær er avgjørende — en tidlig start fra Turtagrø er ikke valgfritt.
Topper og crux-punkter — nord mot sør
Alle toppunkter, crux-punkter og rappeller i rekkefølge — med gradering, merknad og høyde
Fra Turtagrø til V-skaret — innmarsj og første crux
Voldsom ur opp mot Nordre, luftig egg mot Skagastølsnebbet — og V-skaret der selve klatringen begynner
Turen over Skagastølsryggen starter fra Turtagrø, hvorfra en følger stien i en drøy time opp til Tindeklubbhytta. Fra Tindeklubbhytta tar en østover og opp en noe utydelig sti gjennom det som er en voldsom ur hele veien opp mot toppen av Nordre Skagastølstind (2.167 moh). Nordre Skagastølstind er et fint turmål i seg selv — like under toppen er en postkasse, og fra toppen ser en ryggen videre sørover i full lengde: Skagastølsnebbet, Midtre, Vetle og til slutt Storen. Det er et imponerende skuespill å betrakte fra høyden.
Ruten videre til Skagastølsnebbet (2.222 moh) er forholdsvis enkel — sikring er ikke nødvendig frem til V-skaret. Ryggen senker seg mot Nebbskar og reiser seg igjen mot Nebbet, der noen klyvetak opp mot toppen er det mest krevende partiet. Fra Skagastølsnebbet klyver en ned mot det markerte V-skaret — turens første crux. Her foregår mesteparten av klatringen på traversen: to taulengder med klatregrad 3+ og 2 tar oss opp til hylleformasjonen Berges Stol, og deretter videre opp til toppen av Midtre Skagastølstind. Det kan fort bli noe venting i V-skaret på fine sommerdager der flere taulag er på vei over ryggen.
Halls Hammer, Patchells sva og Storen — turens siste halvdel
Den smaleste og mest eksponerte delen av ryggen, den berømte spagaten — og den siste klatringen opp fra Mohns skar til Norges tredje høyeste topp
Fra Midtre Skagastølstind (2.284 moh) er utsikten vill videre sørover mot Vetle og Storen. Ryggen smalner og den mest eksponerte delen av traversen begynner — en går normalt med tau og sikring langs hele denne strekningen, med bruk av naturlige forankringer. Klyving og mer klyving tar oss sørover til turens andre crux: Halls Hammer. Den ca. 20 meter høye hammeren stanset Carl Halls forsøk på å bestige Vetle Skagastølstind i 1885 — nordveggen er gradert til 6- og er for krevende for de fleste. En omgår ved å holde mot øst, der en kommer rundt på en hylle — og der møter en Patchells sva.
«Patchells sva er et av de mest berømte enkeltpunktene på norske fjellrygger — et langt steg ut i nakent sva der rissen med fotfeste er eneste holdepunkt og Styggedalsbreen stuper ned under deg. Det er et øyeblikk som setter seg.»
Patchells sva er turens tredje og siste crux — og kanskje det mest berømte enkeltpunktet på hele Skagastølsryggen. En må ta et langt steg ut i svaet der det er et riss med fotfeste. Under stuper det bratt ned mot Styggedalsbreen. Det er gode sikringsmuligheter på hyllen og et fast feste som kan benyttes som del av et standplassanker. I det en har fått foten over i risset er det straks bedre sprekker, og en klyveklatrer seg opp på ryggen igjen. Herfra er det luftige smale partier mot nok en hammer som omgås mot vest, og deretter opp til Vetle Skagastølstind (2.340 moh).
Fra Vetle Skagastølstind møtes Skagastølsryggen og Styggedalsryggen — de fleste velger å fortsette mot Storen, men Styggedalsryggen mot vest er en annen flott travers. En rappell på 40 meter ned fra Vetle bringer oss til Mohns skar — det historiske punktet der Emanuel Mohn og Knut Lykken ble stående igjen mens Slingsby klatret alene til topps i 1876. Fra Mohns skar er det grad 2 opp til Storen, og to tau anbefales for rappellen nedover Sørvestveien til Hjørnet og videre ned normalruten til bandet. Herfra er det god sti tilbake til Tindeklubbhytta og Turtagrø.
Slingsby, Hall og Patchell — pionérene som oppdaget Hurrungane
Historien bak navnene på ryggenes crux-punkter — og den dramatiske førstebestigningen av Norges tredje høyeste fjell
Navnene på crux-punktene langs Skagastølsryggen er ikke tilfeldige — de er levende minnemarkeringer over de menneskene som oppdaget og utforsket disse fjellene i siste halvdel av 1800-tallet. William Cecil Slingsby var en engelsk klatrer som besøkte Norge for første gang i 1872, og som over de neste tiårene ble den fremste pionéren i norsk fjellsport. Han klatret mer i Hurrungane enn noen annen i sin tid, besteg en rekke topper for første gang og la grunnlaget for den klatrertradisjonen som fremdeles lever i massivet. I England var han en fremtredende skikkelse i det tidlige British klatremiljøet og en av de viktigste bidragsyterne til alpin litteratur om norsk høyfjell.
Den 21. juli 1876 forsøkte Slingsby, Emanuel Mohn og Knut Lykken å bestige Store Skagastølstind for første gang. De tok seg opp til skardet mellom Vetle og Store Skagastølstind — stedet vi i dag kaller Mohns skar, oppkalt etter nettopp Emanuel Mohn. Der stanset Mohn og Lykken. Hva som skjedde deretter er blitt en av de mest kjente historiene i norsk fjellsport: Slingsby klatret videre alene, uten tau og uten partner, og nådde toppen av Norges tredje høyeste fjell som den første mennesket noensinne. Nøyaktig hvilken rute han valgte vites ikke med sikkerhet — det antas at han gikk noe lenger mot Slingsbybreen enn det som er normalruten fra Mohns skar i dag.
«Slingsby klatret alene til toppen av Storen i 1876 — uten tau, uten partner og uten at noen visste hva som ventet over neste heng. Det var pionérarbeid i ordets mest bokstavelige forstand.»
Carl Hall er en annen av pionérene hvis navn er brent inn i ryggens topografi. I 1885 forsøkte han å klatre opp hammeren som i dag bærer hans navn — og han klarte det ikke. Halls Hammer ble stående som et ubestiget hinder inntil C.W. Patchell i 1886 fant løsningen: ikke opp hammeren direkte, men rundt på østsiden over hyllen og ut i det eksponerte svapartiet som i dag bærer Patchells navn. Patchells sva er ikke teknisk sett det vanskeligste enkeltpunktet på ryggen — men det er det mest psykologisk krevende, og det er løsningen på et problem som stoppet mer erfarne klatrere foran seg.
Turtagrø var fra 1880-årene basen for klatrerne som strømmet til Hurrungane fra England, Tyskland og Skandinavia — en fjellgård som gradvis ble til et fjellhotell, og som i dag er det naturlige utgangspunktet for Skagastølsryggen og de andre store turene i massivet. Å gå Skagastølsryggen er å sette føttene i de samme sporene som Slingsby, Hall og Patchell satte — og å passere de samme punktene der historien ble skrevet, ett sting om gangen.
Hurrungane — hvorfor toppene er så skarpe
Geologien bak det kvasseste fjellmassivet i landet — og hva som gjør Hurrungane fundamentalt annerledes enn alle andre norske høyfjellsområder
Hurrungane er den vestligste og mest alpine delen av Jotunheimen — og den ser fundamentalt annerledes ut enn resten av fjellmassivet. Der de sentrale Jotunheimen-fjellene — Galdhøpiggen, Glittertind, Memurutindene — er runde, brede og relativt lettgåtte, er Hurrungane spisse, smale og alpine. Toppene er kvasse, ryggene er smale og eksponerte, og brefallene stuper ned i bratte kar og juv. Det er ikke tilfeldig — det er geologi.
Hurrungane er dominert av en hard, motstandsdyktig gneis og granitt som har tålt isbreenes erosjon bedre enn de mykere bergartene rundt. Det har ført til at breene har gravd dypere i dalene og karene rundt fjellene enn i selve fjellmassene — og resultatet er de dramatiske høydeforskjellene mellom rygg og dal som kjennetegner Hurrungane. Styggedalsbreen og Slingsbybreen henger i stupbratte kar under ryggene fordi isen har erodert sidene og bunnene i disse karene over hundretusener av år, mens fjellryggen over har stått igjen som en hardere og mer motstandsdyktig struktur. Det er den samme mekanismen som skapte Alpenes skarpe Aiguille-topper — og det er derfor Hurrungane i internasjonale klatremiljøer tidvis omtales som «de norske Alpene».
«Hurrungane er ikke bare høye — de er skarpe på en måte som er unik i norsk høyfjell. Det er et resultat av bergarter som har motstått isens erosjon bedre enn omgivelsene, og av breer som har gravd dypere rundt dem enn i dem.»
Massivet rommer over 20 topper over 2.000 meter, og en rekke av dem krever klatring for å nås. Det er høyere konsentrasjon av tekniske topper per kvadratkilometer enn noe annet sted i landet. Fra Turtagrø og Skogadalsbøen har generasjoner av klatrere brukt fjellhotellet og turisthytten som base for å utforske massivet — og det er fremdeles slik det fungerer. Skagastølsryggen er den mest kjente av turene, men den er ett av mange stier inn i et fjellmassiv som har mer å gi enn det de fleste rekker på én tur.
Den store todagersturen — Styggedalsryggen og Skagastølsryggen i ett
Vetle Skagastølstind er vegkrysset der to av Hurrunganes store rygger møtes — og for dem som vil ha alt, finnes det én tur som gir begge
Vetle Skagastølstind (2.340 moh) er vegkrysset der Styggedalsryggen og Skagastølsryggen møtes — og det åpner for en av de mest ambisiøse todagersturene i norsk høyfjell. Dag én over Styggedalsryggen fra Gjertvassbreen via Store Styggedalstind, Sentraltind og Vetle til Storen og ned — dag to opp Skagastølsryggen fra Turtagrø via Nordre, Midtre og Vetle tilbake til Storen. Det er en tur som samler to av Hurrunganes store klassikere i ett sammenhengende program, med Storen som felles klimaks.
Logistikken er ikke enkel, men den er gjennomførbar. Overnatting kan skje i telt i terrenget under Storen eller ved Skagastølsvannet — godt beskyttet og vakkert beliggende, men uten fasiliteter. Alternativt kan dag én avsluttes nede ved Turtagrø og dag to starte derfra. Det siste alternativet er mer komfortabelt men mister noe av den sammenhengende alpine karakteren. For dem som vil ha den fulle opplevelsen er telt og overnatting i høyfjellet klart å anbefale — stjernehimmelen over Hurrungane fra et teltleir ved Skagastølsvannet er ikke noe en glemmer.
«Todagersturen over begge ryggene er en av de virkelig store alpine turene i landet. To dager med kontinuerlig eksponering, klyving og klatring i ett av verdens vakreste fjelllandskaper — og Storen som felles toppunkt begge dager.»
Styggedalsryggen er beskrevet i sin egen artikkel på tinderangel.no — den starter fra Gjertvassbreen og er teknisk noe mer krevende enn Skagastølsryggen, med brattere brekryssing og lengre innmarsj. Kombinert med Skagastølsryggen er det totalt rundt 35 kilometer og 3.600 høydemeter over to dager. Det er en tur for de erfarne — men for dem som er klare for det, er det vanskelig å komme på noe bedre i norsk høyfjell.
Breene under ryggen — og hva som skjer med dem
Styggedalsbreen og Slingsbybreen er en konstant tilstedeværelse under traverseringen — og begge er i målbar og akselererende tilbakegang
Fra V-skaret og fra Patchells sva ser en rett ned mot Styggedalsbreen — den hvite breen som henger i det steile karet mellom Styggedalstindane og Skagastølsryggen. Den er en konstant tilstedeværelse gjennom hele traverseringen og er kanskje det mest dramatiske enkeltpunktet i det visuelle panoramaet fra ryggen: stupbratte vegger, en hvit brekant og dyp blå is i sprekkene. Styggedalsbreen er en hengebre som hentes oppe i karet av fjellene rundt — og den er i tilbakegang.
Slingsbybreen henger på sørsiden av Storen og er oppkalt etter William Cecil Slingsby, mannen som besteg toppen for første gang i 1876. Den er mindre og mer avsidestliggende enn Styggedalsbreen, men synlig fra toppen av Storen og fra Mohns skar. Begge breene har trukket seg merkbart tilbake siden systematisk dokumentasjon begynte på begynnelsen av 1900-tallet. Morenelinjer langt fra nåværende brekant vitner om en istykkelse og utstrekning som i dag virker nesten ufattelig sammenlignet med det en ser fra ryggen.
«Styggedalsbreen ser stor og permanent ut fra V-skaret. Den er hverken det ene eller det andre — den er målbart mindre enn da Slingsby og Hall klatret over denne ryggen på 1870- og 80-tallet, og tempoet i tilbaketrekkingen har økt de siste tiårene.»
Norge varmer opp raskere enn det globale gjennomsnittet, og fjellbreene i Jotunheimen er blant de mest eksponerte i Europa. For Hurrunganes hengbreer — som er avhengige av både lavt temperatur og tilstrekkelig snøfall for å opprettholde sin masse — er kombinasjonen av varmere somre og mer ustabil vinter-nedbør særlig kritisk. Det er usikkert nøyaktig hvordan breene i Hurrungane vil se ut om femti år. Det som er sikkert er at de ser annerledes ut nå enn da Slingsby klatret ned fra Storen i 1876 — og at de vil se annerledes ut igjen for neste generasjon som traverserer Skagastølsryggen.
De tre store — ryggtraversene i Hurrungane sammenlignet
Hurrungane har tre store ryggtraverser med svært ulik karakter — fra den teknisk krevende Styggedalsryggen til den klassiske Skagastølsryggen og den mer tilgjengelige Dyrhaugsryggen
Hurrungane har tre ryggtraverser som regnes som de store klassikerne i massivet — og de er svært ulike i karakter, krav og opplevelse. Å kjenne til alle tre, og å forstå hva som skiller dem, er nyttig når en planlegger Hurrungane-turer. Her er en sammenligning:
Skagastølsryggen — som denne artikkelen beskriver — er den mest kjente og mest besøkte av de tre. Den strekker seg fra Nordre Skagastølstind til Storen med tre crux-punkter og to rappeller. Maks grad er 3–4- ved Halls Hammer og Patchells sva, og turen tar 11–16 timer fra Turtagrø. Det er den klassiske Hurrungane-ryggen — eksponert, lang og historisk ladet. Den er godt tilrettelagt med rappellfester og er relativt godt kjent, noe som betyr kø på fine sommerdager.
Styggedalsryggen er teknisk sett den mest krevende av de tre. Den starter fra Gjertvassbreen — en brekryssing som i seg selv krever full brekompetanse — og går via Store Styggedalstind, Sentraltind og Vetle Skagastølstind til Storen. Innmarsjen er lengre, brekryssingen er eksponert og ryggen er bredere og villere enn Skagastølsryggen. Det er langt færre folk her — og det er en del av poenget. Turen er beskrevet i sin egen artikkel på tinderangel.no.
Dyrhaugsryggen er den mest tilgjengelige av de tre — og den som passer best for dem som er nye i eksponert fjelltterreng. Den strekker seg fra Dyrhaugstindane mot Store og Vesle Ringstind og krever klyving og noe sikring, men ikke klatring i teknisk forstand. Utsikten er formidabel og turen er en naturlig introduksjon til Hurrunganes alpine verden. Den er godt beskrevet på tinderangel.no og passer som en nybegynnertravers i massivet.
«De tre ryggene gir tre svært ulike opplevelser av det samme massivet. Dyrhaugsryggen er porten inn. Skagastølsryggen er klassikeren. Styggedalsryggen er der en går når en vil ha mer.»
For dem som vil systematisk utforske Hurrungane er rekkefølgen naturlig: Dyrhaugsryggen som introduksjon, Skagastølsryggen som den store klassikeren, og Styggedalsryggen — gjerne i kombinasjon med Skagastølsryggen — som avansert videreføring. Det finnes selvfølgelig langt flere turer i massivet enn disse tre, og tinderangel.no dekker mange av dem: Store Austanbottstind, Soleibotntindtraversen og Skardstinden og Nåle er alle verdt å utforske etter at de tre store ryggene er unnagjort.
«Skagastølsryggen er en lang tur der en er eksponert og avhengig av godt vær og god kondisjon gjennom hele dagen. Etter en lang dag i ryggen og med Storen (2.405 moh) i ryggen er det en stor tilfredsstillelse å ta de siste stegene ned fra bandet til Tindeklubbhytta. Skagastølsryggen er definitivt en av de norske alpine klassikerne og en tur en gjerne gjentar.»
