På ski over Vossaskavlen

Overlatt til intet på Hallingskeid

Det er en kald og mørk vinterkveld. Toget har nettopp satt oss av inne i et snøoverbygg på Hallingskeid, en ubemannet stasjon langs Bergensbanen som ligger 1.110 moh. Her er det mye vær, og vi føler oss virkelig overlatt til intet idet toget forlater stasjonen. Rett nedenfor har DNT en selvbetjent turisthytte med samme navn, hvor vi skal overnatte før den todagers turen vår over Vossaskavlen.

Ruten over Vossaskavlen er en utsatt fjellpassasje mellom øst og vest. Her er det ofte værhardt, og skredfaren kan være faretruende i de bratte fjellsidene i dette snørike området mellom Skarvheimen og Vossefjellene. Planen vår er å gå deler av den samme ruten som Fridtjof Nansen gikk i 1884 – fra Hallingskeid og over skavlen – før vi kjører videre ned til den ubetjente turisthytten Kaldavasshytta, og dagen etter tar det siste stykket ned Myrdalen mot Myrdal stasjon.

Turen over Vossaskavlen er en flott skitur i det ville Vestlands-landskapet, i fjellene der Skarvheimen, Hardangervidda og Hardanger møter Vossefjellene. I denne turrapporten tar vi for oss historien om Nansens legendariske ferd, selve traversen over to dager, og hva en bør tenke på av sikkerhet og praktisk planlegging.

I Nansens fotspor

Turen over Vossaskavlen er mest kjent fra Fridtjof Nansens beskrivelser av en ferd han gjorde fra Oslo til Bergen i 1884, delvis på ski. I en artikkelserie i Aftenposten skildret Nansen den vågale turen, som siden er gjengitt i flere bøker om ham og omtalt i flere av Den Norske Turistforenings årbøker. Fra Hallingskeid var Nansen – tross advarsler – sterkt drevet av et ønske om å gå fjellpassasjen over Vossaskavlen, en rute som også Kong Sverre muligens skal ha valgt i 1177.

Ved Hallingskeid tok Nansen feil av veien og havnet i ulendt terreng i stupene ned mot Flåm. Han måtte grave seg ned i en snøskavl og overnatte ute sammen med hunden som var med på turen. Det må ha vært en tøff natt, kald som det var, og Nansen var tynt kledd og hadde lite mat. Dagen etter klarte han å finne fram til Grøndalsseteren.

Etter å ha fått mat og drikke satte Nansen kursen over Vossaskavlen og i høy fart nedover mot Raundalen – der et vettskremt gårdsfolk flyktet i panikk da de trodde Nansen var et troll med sin ulv. Han stod på ski helt til Voss, hvor han tok inn på Fleischers hotell. Det var en ferd som i 1884 må regnes som en bragd å gjennomføre alene på ski vinterstid.

Jeg snakket med mannen om utsikten til å rekke over fjellet imorgen. «Ja, over te Aurland kjem du vel; føre æ gott i fjellæ no,» mente han. «Jeg vilde nu heller gå over Hallingskeid og Vosseskavlen til Voss,» invente jeg. «Dæ trur e alder du greie. E æ ´kji kjend på den leie, å e ha helde ´kji høirt nokon ha tikji over der på væte. -Du tenkje då ´kji å gå over der åleine veit e?»

~ Fritjolf Nansen i samtale med en Hallingdøl på Gudbrandsgard i Hallingdal, 1884.

Over Vossaskavlen til Kaldavasshytta

Det er januar, og vi starter tidlig om morgenen i skumringen. Det har vært mye dårlig vær hele uken, men i dag er det meldt fint tur-vær. Vi er mest spent på snøforholdene i høyden, for det er noen bratte fjellsider vi skal opp og ned. Er det skare og is, eller må vi jobbe oss gjennom tykk nysnø i skredfarlig terreng?

Fra turisthytten Hallingskeid spenner vi på oss skiene og setter utfor ned mot Nedre Grøndalsvatnet. Herfra starter oppstigningen inn i dalen mot Øvre Grøndalsvatnet, i retning Vossaskavlen. Over Øvre Grøndalsvatnet begynner den bratte stigningen først opp mot islagte Austmannatjørni, og videre opp mot Baksafjellet – en dominerende og mektig fjellrygg.

Det viser seg at skiføret er mye bedre enn fryktet. Snøen er hardpakket og skredfaren liten. Stålkantene på fjellskiene får godt feste i fjellsidene vi krysser sidelengs oppover, sakte men sikkert. Ruten opp til Vossaskavlen samsvarer i stor grad med sommerstien som er merket inn på kartet mellom Hallingskeid og Kaldavasshytta.

Når vi kommer opp på selve Vossaskavlen, er utsikten flott østover mot Hardangerjøkulen, som stikker opp av en tåke som har lagt seg rundt breen. Vossaskavlen er for øvrig selv en bre, men den har krympet betraktelig over årene – om få år er det antagelig ikke mye igjen av den.

Er været godt, anbefales en avstikker opp til toppen av Baksafjellet (1.636 moh), den høyeste toppen i dette fjellmassivet sør for Bergensbanen. Fra toppen er det en helt utrolig utsikt mot Hardangervidda med Hårteigen, mot Hardangerfjorden og omliggende fjell, Hardangerjøkulen, Aurland, Hallingskarvet og Hallingskeid – og selv Hurrungane er lett synlig nordover. På vei mot toppen passerer vi bratte fjellsider ned mot Myrdalen, med flott utsikt videre mot Myrdal stasjon og Flåmsdalen.

Etter avstikkeren til Baksafjellet fortsetter turen ned mot Vossaskavlen igjen, hvor vi tar det siste stykket over skavlen før nedkjøringen mot Kaldavasshytta. Nedkjøringen er lang, men morsom på godt føre, og vi kommer inn i et utrolig flott område med uberørt natur. Vel nede kommer Kaldavasshytta til syne på en høyde ved det islagte og idylliske Kaldavatni, mens solen forsvinner og fantastiske farger utspiller seg på himmelen.

Ruten på kartet

Ned Myrdalen til Myrdal stasjon

Kaldavasshytta ligger i fjellskillet mellom Vossefjellene og Skarvheimen. Den er ubetjent, men her er ved til fyring og gass til matlaging, samt 20 gode sengeplasser. Etter en kveld med oppvarming, god mat og solnedgang over Kaldavatni, står vi tidlig opp dagen etter og får med oss nok et flott fargespill på himmelen mens solen er i ferd med å stå opp.

Vi skal nå gå de siste kilometerne til Myrdal. I stedet for å følge sommerstien velger vi en rute opp i skaret sørøst for Kaldavassnuten. Idet vi kommer opp på toppen av passet på omtrent 1.400 moh, dukker Baksafjellet opp igjen – toppen vi tok en avstikker til dagen før.

Herfra er det bratt nedkjøring inn i Baksabotnen, før en lang og slak nedkjøring gjennom Myrdalen til Myrdal stasjon. Føret er godt og bakkene går fort unna. Plutselig står vi på perrongen på Myrdal stasjon, der toget kommer for å ta oss tilbake til sivilisasjonen. Fra Myrdal er, som på Hallingskeid, toget eneste transportalternativ videre.

Sikkerhet og skredfare

Turen over Vossaskavlen krever godt vær og stabile snøforhold. Det er rasfare langs store deler av ruten – opp mot Vossaskavlen, ned mot Kaldavasshytta og ikke minst ned mot Myrdalen. Det kreves derfor skredutstyr på turen, og skredfaren må vurderes fortløpende underveis.

Ruten fra Hallingskeid til Kaldavasshytta er 17 km lang, inkludert en avstikker opp til Baksafjellet. Det er altså ikke en veldig lang eller krevende tur under normale forhold, men den har en del høydemeter. Er det mye tung nysnø, slik det ofte er i denne delen av fjellet, kan turen bli atskillig mer krevende.

Fra Kaldavasshytta til Myrdal er det 7 km, som ved greie snøforhold går raskt unna. Den greieste runden vinterstid er å ikke følge sommerstien, men å gå inn i skaret sørøst for Kaldavassnuten, med nedkjøring innerst i Myrdalen. Det er noen bratte partier i denne nedkjøringen.

Totalt er turen 25 km, og den kan derfor også gjøres på én dag ved gode vær- og føreforhold, uten overnatting på Kaldavassbu. Både Hallingskeid og Myrdal nås kun med tog, og turen står ofte på vinterprogrammet til flere av turlagene i DNT.

Hytter og transport

Både Hallingskeid og Myrdal nås kun med tog – Bergensbanen er eneste transportalternativ til og fra begge endene av turen. Det gjør traversen til en av de få lengre fjellturene en kan gå helt uten bil, og bidrar til opplevelsen av å være «overlatt til intet» idet toget forsvinner.

Turen over Vossaskavlen står ofte på vinterprogrammet til flere av turlagene i DNT, og er et godt valg for den som ønsker en organisert tur med kjentfolk i skredutsatt terreng. Ved gode forhold kan hele traversen på 25 km også gjøres på én dag uten overnatting.