Store Skagestølstind, Storen (2.405 moh) er landets høyeste topp som må klatres for å nå toppen. Toppen er den høyeste i fjellmassivet Hurrungane som ligger i den vestligste og villeste delen av Jotunheimen. Mange har som drøm å klatre Storen og mange av de som har klatret den kommer igjen og igjen. Det finnes mange ruter til toppen. Fjellet er luftig, men klatringen er overkommelig. Få fjell i Norge kan måle seg med Store Skagastølstind.
Store Skagastølstind (2.405 moh) er det høyeste av fjellene i tindemassivet Hurrungane. Det er landets tredje høyeste topp, men er i en spesiell særstilling, da dette er den høyeste av fjellene våre som må klatres for å komme til toppen. Det er mange mulige ruter til toppen, men de fleste bestiger toppen opp rutene på sørøst ryggen eller som en avslutning på Skagastølstraversen fra nord.
Klatringen opp til toppen er på gode dager ikke krevende, men fjellet setter likevel sine krav. Her kan det være ugjestmildt vær og forhold, turen er luftig og har eksponerte partier, samtidig som innmarsjen er forholdsvis lang.
Turen starter normalt fra Turtagrø hvor en tar seg inn i Sgagastølsdalen på god sti opp til Tindeklubbhytta. Herfra fortsetter en videre innover dalen på det som er en sti preget av mer ur. Innerst i dalen møter en på Skagastølsbreen som tar oss opp til bandet mellom Skagastølstindene og Dyrhaugstindene. Her finner vi også Hytta på bandet, den lille nødbuen som driftes av Den Norske Turistforening.
Det er her fra bandet en starter selve bestigningen av Store Skagastølstind, eller Storen som fjellet også kalles. Først går det bratt oppover sørsiden på sti til en kommer til svaene, en taulengdes svaparti som mange velger å sikre.
Fra svaene fortsetter en å klyve i noe løst fjell opp mot det som kalles Hjørnet. Hjørnet er et markert punkt mellom sør og sørøst siden av Storen. Her velger de fleste å komme ned etter en lengre og luftig rappell fra like under toppen. Nedenfor Hjørnet kan en ta av mot det som er en av de enklere, men løsere rutene opp til toppen - Andrews renne.
Vi følger videre mot det som er de to mest brukte rutene opp mot toppen - Heyftes renne og Vigdals sva. For å komme dit må en fra Hjørnet ta seg over galleriene - et luftig hyllesystem der en helt i starten kan føle at det er en smule eksponert med Slingsbybreen langt under oss.
Fra galleriene klatrer en så opp mot innsteget til Heyftes renne bak en steinblokk hvor en står trangt, men uten å være særlig eksponert. Herfra er det flere ruter mot toppen - Heyftes renne, Tandbergs renne og Vigdals sva. Heyftes renne er den vanligste ruten opp. Det mest krevende med Heyftes renne er å komme seg opp og inn i selve rennen som videre er trang uten å være eksponert. Selve opptaket er gradert til 5-, med klatring inne i rennen som er gradert til 3.
Ut til venstre går Vigdals sva. Dette er en mer luftig variant da en må ta seg ut på de eksponerte svaene før en kan ta seg inn i en renne som går greit videre. Begge rutene leder opp til en fortopp til Storen. Her er et smalt skard hvor også Andrews renne kommer opp. Siste delen opp til Storen klyveklatres herfra. Selve toppunktet er omgitt av sva og er markert med en liten jernstang boret inn i fjellet.
Opplevelsen av å stå på toppen av Store Skagastølstind forklarer en hel del hvorfor toppen er blitt så populær og hvorfor så mange har en drøm om å bestige fjellet. Det er ingen tvil om at en står på det høyeste fjellet i Hurrungane. En føler at Dyrhaugsryggen på andre siden av Skagastølsdalen ligger langt under oss. Det er en praktfull utsikt mot Jotunheimen. Fra toppen ser vi store deler av landet.
I nord går en rygg videre mot Slingsbys fortopp. Her ser vi Skagastølsryggen mot nord og Styggedalsryggen mot øst - to flotte og luftige ryggtraverser i et mektig alpint landskap. Det var denne veien Slingsby kom opp første gangen toppen ble besteget i 1876.
Side opp og side ned er blitt skrevet om spennende førstebestigninger av Store Skagastølstind. Fjellet har sin egen historie og mange beretninger er skrevet i Den Norske Turistforenings sine årbøker på slutten av 1800-tallet.
De fleste kjenner til historien om førstebestigningen til briten William Cecil Slingsby, som etter flere års sonderinger klarte å nå toppen av Storen den 21. juli 1876. Toppen var regnet for å være ubestigelig etter flere forsøk. Med seg på turen hadde Slingsby nordmennene Emanuel Mohn og Knut Lykken. Både Mohn og Lykken ønsket ikke å risikere livet for å nå toppen og ble sittende igjen i det som i dag har fått navnet Mohns skard. Herfra gikk Slingsby alene til toppen opp en rute som ligger i samme område som i dag benyttes i forbindelse med bestigelse av Storen fra Skagastølstraversen. Slingsby kom opp til Mohns skard fra en rute over breen som i dag har fått navnet Slingsbybreen.
En bestigning av Store Skagastølstind krever klatring til toppen. På fine dager i helgene kan det fort bli trafikkert og kaotisk opp de mest populære rutene, særlig over galleriene, opp Heyftes renne og ved rappellfestet over den lange rappellen ned Sørvestveien.
Værforholdene bør være gode og det er en stor fordel at det er tørt i fjellet. Våte eller isete sva gjør turen betydelig mer krevende og utsatt.
Tidsbruken avhenger av så mangt - vær, form, trafikk, forhold på fjellet, hvor effektiv en er med tau og sikring, samt at en klarer å finne riktig vei. Det går fort 2.5 time inn til bandet fra hvor bestigningen starter.
Bruk av fører er anbefalt for mindre erfarne klatrere og gjør at også mange uten klatre erfaring kan ha en muligheten til å nå toppen.
Store Skagastølstind, Storen
Bandet, Hjørnet over galleriene og Vigdals Sva
TIMER
KM
MOH
HØYDEMETRE
Store Skagastølstind, Storen
2.405 moh
61°27′40″N 07°52′17″Ø
Luster, Vestland, Norge
