Store Veotinden reiser seg kvass og lokkende over Veodalen når en står på hengebroen ved Glitterheim. Toppen ser tilnærmet utilnærmelig ut – men synet bedrar. En topptur til Store Veotinden er forholdsvis overkommelig: en vakker bretur over Styggehøbreen, noe moderat klyving, og en er plutselig på toppen med utsikt over et av Jotunheimens mer avsidesliggende brelandskap. Ironisk nok er det nabotoppen Søre Veotinden som er høyest av de to.
De fleste som vandrer inn til Glitterheim i Jotunheimens nordøstlige hjørne har Glittertinden for øyet, eller er på vei hytte til hytte langs de store fjellrutene. Tar en seg en titt innover i Veodalen, åpner det seg et alpint landskap der breer og kvasse tinder reiser seg over den grønne dalbunnen. Tinden som umiddelbart fanger blikket – spissest, kvassest, høyest – er Store Veotinden (2.241 moh). Herfra, fra hengebroen ved Glitterheim, ser den ut som et kvast nebb stukket mot himmelen.
Navnet er imidlertid noe misvisende. Søre Veotinden (2.267 moh) er faktisk 26 meter høyere og gjør dermed sin navnebror til den laveste av Veotindene. Kanskje er det det dramatiske visuelle inntrykket fra dalen som har skapt forvirringen. Krevende er toppen heller ikke – med en bretur over Styggehøbreen og litt forsiktig klyving i løs ur er en plutselig på toppen. Den noe lange anmarsjen inn til breen er trolig det som holder besøkstallene nede. Men her nord i Memurutindmassivet finner en rekke 2000-meterstinder side om side, omkranset av vakre breer og øde vidder – og det er verdt å ta seg tid til å oppleve.
En topptur med bretur og alpin stemning
Store Veotinden sett fra skardet mellom Nørdre Styggehøbreatinden og Store Veotinden avslører raskt den litt urettferdige fremstillingen fra dalbunnen. Fra nært hold er toppen langt mer avrundet og innbydende enn det spisse nebbet en så fra Glitterheim. Kombinert med en rundtur via Veodalen gir denne turen et godt tverrsnitt av det som gjør dette hjørnet av Jotunheimen særegent: isbreer, tinder og stille dalfører fjernt fra de travleste rutene.
Ruten til Store Veotinden
Via Styggehøe og Styggehøbreen – med retur gjennom Veodalen
Turen starter fra Glitterheim, der en krysser Veo over hengebroen like ved hytten. Herfra følger en stien mot Memurubu og Gjendesheim, men tar etter hvert av og går rett på Styggehøe (1.883 moh). Fra Styggehøe er det flott utsikt innover mot Blåbrean og Surningssue. Derfra følger en ryggen inn mot den vestre brekanten av Styggehøbreen.
En bretur over den østlige delen av Styggehøbreen anbefales på det sterkeste. Den østlige delen har betydelig færre sprekker enn den vestre, men siden mye av breen kan være snødekket bør en uansett ta på fullt breutstyr. Det er kjente sprekker oppe ved skardet – løpende sikring bør benyttes, og tau er obligatorisk. Sterk vind kan prege breen, og i dårlig vær bør en vurdere å gå direkte mot toppen fremfor å bruke tid på breen.
Fra skardet mellom Nørdre Styggehøbreatinden og Store Veotinden avsløres toppturen raskt for hva den er: vesentlig enklere enn synet fra hengebroen ved Glitterheim skulle tilsi. Her ser Store Veotinden langt fra så kvass ut. En tar seg av breen og klyver enkelt opp mot toppen – pass på noe løs stein underveis. Fra toppen åpner utsikten seg innover mot Veobrean og tindene som omkranser denne: Leirhøe, Veobreahesten, Veobreatinden og Store- og Austre Memurutinden reiser seg rundt en. I nord ser en mot Ryggjehøe og Glittertinden; i sør rett inn i den bratte ryggen opp mot Søre Veotinden.
«Fra skardet ser toppen langt fra så kvass ut som det vi så nede ved hengebroen. Store Veotinden bedrar, i beste forstand.»
Returen velger en med fordel å ta langs elven Veo. Det går bratt ned det siste stykket mot Veodalen, men en finner gjerne en grei vei å klyve ned. Returturen langs Veo er spesiell og vakker: et fargerikt elvedelta som frakter smeltevann og løsmateriale fra Veobrean, omgitt av grønt og frodige dalsider der rein ofte beiter. Stien går på nordsiden av Veo, men elven kan være krevende å krysse ved stor vannføring. Den enkleste løsningen er å følge sørsiden av Veo helt til hengebroen ved Glitterheim, med mindre forholdene tillater kryssing nær brekanten til Veobrean.
Westermarcks kappløp til toppen
Finsk filosof, norske fjellførere og æren av en førstebestigning
I Den Norske Turistforenings Aarbog fra 1887 forteller ferieturisten Edvard A. Westermarck fra Helsinki om gjentatte forsøk på å bestige Store Veotinden for første gang. Westermarck var filosof og sosiolog, og ble besatt av ideen om å nå toppen etter at fjellfører Knut Vole fra Røisheim pekte på den og fortalte at Carl Hall hadde planer om å gjøre førstebestigningen.
«Vi skal komme Hall i forkjøpet og klyve opp på Veotinden! Vi skal på toppen bygge en skikkelig varde som viser lang nese til Hall når han kommer tilbake. Hurra, det er et mål å leve for!»
Det første forsøket ble gjort sammen med Knut Vole og Lars Sulheim fra Spiterstulen – fra Veobreans side. De høye fjellveggene satte en stopper for dem, og etter tolv timer på tur måtte de gi opp. Knut Vole var en populær og travel fjellfører, men da han fikk anledning til å komme tilbake til Spiterstulen, kontaktet han Westermarck og Sulheim for et nytt forsøk. Denne gangen lyktes de – ved å velge Styggehøbreen fremfor Veobrean. Der oppdaget de at bestigningen ikke var vanskeligere enn lett klyving. Den 2. september 1886 reiste de en varde på toppen til ære for den første bestigningen av Store Veotinden.
Andre topper og kombinasjoner
For den som vil ha mer ut av anmarsjen
Når en først har tatt den lange anmarsjen inn til Styggehøbrean, kan det lønne seg å samle med seg noen ekstra 2000-meterstinder i området. Den enkleste kombinasjonen er Nørdre Styggehøbreatinden (2.167 moh), som kan bestiges via nordryggen uten å måtte ta inn på breen. Et kort brepassasje er nødvendig for å nå starten av klyvingen opp Store Veotinden – tau anbefales, da det er sprekker i ytterste delen av skardet.
Søre Veotinden (2.267 moh) – altså den som faktisk er høyest av Veotindene – bestiges enklest ved å krysse breen og ta inn på ryggen gjennom Styggehøbreaskardet. Også her benyttes tau, da det er breglepper. Fra Styggehøbreaskardet kan en dessuten bestige Sørvestre Styggehøbreatinden, men her må en klyve gjennom et luftig og eksponert parti med gode tak til armer og bein. Søraustre Styggehøbreatinden er enkel å bestige fra nord, via breen – men traversen dit krever sikringsutstyr for rappell. Nørdre Veotinden har en hammer som enten krever et luftig opptak eller må omgås.
Samtlige topper rundt Styggehøbrean kan gjøres som en sammenhengende ryggtravers. Men å følge hele ryggen krever sikringsutstyr for rappell eller klatring, avhengig av retning. Det er en lang tur – start svært tidlig, eller overvatt ved breen på forhånd. En rask tur til Memurutindene i samme område er også mulig for de som vil utforske massivet ytterligere.
Slik kommer du deg til Glitterheim
Overnatting på hytten anbefales – turen er lang og starten tidlig
Glitterheim ligger i Visdalen i Jotunheimens nordøstlige del, ved foten av Glittertinden. Hytten nås enklest med bil: fra Lom kjører en sørover gjennom Bøverdalen og videre inn Visdalen på fylkesvei 55, til parkeringsplassen ved Juvasshytta eller Glitterheim – avhengig av veiåpning. Alternativt er det mulig å gå inn fra Spiterstulen, som ligger lengre sør i Visdalen. Reisetid fra Lom er om lag 45 minutter.
For en topptur til Store Veotinden anbefales det å overnatte på Glitterheim (DNT betjent hytte) kvelden før. Turen er lang – anslagsvis 7–9 timer – og en tidlig avgang er en fordel både for å rekke over breen i gode snøforhold og for å unngå dårlig vær som gjerne bygger seg opp utover ettermiddagen på disse høydene. Hytten har plass til rundt 100 gjester, serverer varme måltider og holder åpent i høysesongen fra slutten av juni til midten av september. Bestilling gjennom DNT anbefales i høysesong.
Fra Glitterheim er det også enkelt å kombinere oppholdet med en tur på Glittertinden (2.465 moh) dagen før eller etter – noe som gjør området til et naturlig basecamp for den som vil utforske den nordøstlige delen av Jotunheimen skikkelig. Hengebroen over Veo like ved hytten er startpunktet for turen inn i Veodalen.
«Store Veotinden er beviset på at fjell ikke alltid er det de ser ut til å være. En topp som virker ubestigenbar fra dalen er i virkeligheten en overkommelig topptur – men belønningen er stor: et stille og avsidesliggende brelandskap, få andre turgåere, og utsikten over Veobreans tinder som en sjelden ser fra de travlere rutene i Jotunheimen. Anmarsjen er lang, men sjelden er ensomheten mer ønsket.»
Turer i Memurutind-massivet
