Molladalen er klatrerens basecamp i Sunnmørsalpene — en trang, grønn dal innkilt mellom kvasse tinder, tindenåler og taggete egger som ser helt ubestigelige ut. Men her går det sti. Mohns topp er en av «De tre søstre» i Molladalstindmassivet, og turen opp Mohnsrenna og nordeggen gir deg en av Sunnmørsalpenes luftigste topper — uten klatretau.
Sunnmørsalpene har landets største konsentrasjon av alpine tinder. Kvasse egger, spisse topper, tindenåler og taggete rygger preger et fjellmassiv som på avstand kan se utilgjengelig og brutalt ut. Molladalstindene er kjernen i dette landskapet — et massiv der toppene er oppkalt etter de britiske og norske pionerene som utforsket og beseg dem for første gang i siste halvdel av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet. Her finner vi Jønshornet, Randers topp, Slingsbys topp og «De tre søstre» — Mohns topp, Randers topp og Slingsbys topp i samlet rekke.
Molladalen er utgangspunktet. En idyllisk og smal dal med et stort vann — Storevatnet (773 moh) — omgitt av bratte fjellvegger på alle kanter. Dalen er kjent som klatrernes basecamp i Sunnmørsalpene, men rommer også mange flotte turer for den som vil ha det luftig og bratt uten å benytte tau. Mohns topp er den klassiske av disse — en topptur som er berettiget sitt ord på seg som en av de fineste i hele massivet.
Mohns topp, Randers topp og Slingsbys topp — «De tre søstre»
Navnene på toppene i Molladalstindmassivet er ikke tilfeldig valgt. De bærer navnene til tre av de viktigste fjellpionerene i Sunnmørsalpenes tidlige alpinismehistorie: Henrik Mohn, den norske meteorologen og fjellentusiasten; Christian Randers, norsk bergmann og klatrer; og William Cecil Slingsby, den britiske alpinisten som beseg mer norsk fjell enn noen annen utlending i sin tid — og som av mange regnes som «norsk fjellsports far». Topper med den historien fortjener en tur.
Den luftige eggen til toppen
Fra Mohnsskardet tar en seg opp nordeggen — luftig, smal og eksponert, men med gode tak hele veien.
Fra Mohnsskardet er det kort vei opp til Mohns topp, men nå tar terrenget en annen karakter. Det første partiet er en litt smal og luftig passasje med et lite opptak — gode tak, men smale hyller. Det gjelder å lese terrenget og finne den naturlige linjen. Veien videre er tydelig for den som ser etter den.
Deretter kommer et punkt der en må ta seg opp på en hylle som er noe eksponert. Her gjelder det å kjenne etter de gode takene og ikke bruke kraft der det ikke er nødvendig. Fra hyllen fortsetter eggen oppover til en fortopp, og herfra åpner den siste delen av ruten seg i all sin luftige prakt: en smal, eksponert egg med gode tak, der Hjørundfjorden glitrer i øst og Molladalen ligger dypt under deg i vest. Noen vil velge å sikre med tau her — og det er fullt forståelig. Andre går den uten. Det viktigste er å kjenne sin egen vurderingsevne.
«Den smale eggen mot toppen er turens klimaks — luftig, eksponert og med gode tak. Under deg i øst glitrer Hjørundfjorden.»
Fra toppen er utsikten formidabel på klare dager. Nordover ser en tinderekken mot Randers topp (1.414 moh) og Jønshornet (1.419 moh) — det høyeste punktet i massivet. Sørover ligger Holtanna og den karakteristiske Slingsbys topp. Og i alle retninger: de sunnmørske tindene, rekke etter rekke, med Hjørundfjorden som sølvspeil mellom dem. Utsikten fra Mohns topp ble av Slater og Patchell i 1904 beskrevet som noe som «kan måle seg med hva som helst på Sunnmøre» — og lite har endret seg siden.
Massivet rundt — Bladet, søstre og naboer
Mohns topp er ett av mange mål i Molladalstindmassivet. Turen lar seg lett kombinere med naboer — og Bladet fortjener et eget blikk.
Mens en er i Mohnsskardet og ser ned mot Inste Årsnesbreen, er det vanskelig å overse Bladet — den 20 meter høye tindenålen som reiser seg like nedenfor ryggen og er den mest fotograferte i hele Molladalstindmassivet. Mange har sett bilder av klatrere som balanserer på den smale toppen i svært luftige omgivelser. Klatringen er gradert til grad 4 og det er lagt kjetting rundt toppen som toppanker. For den som har klatreutstyr med seg og er trygg i grad 4-terreng, er Bladet et selvsagt tilleggsmål.
Turen til Mohns topp lar seg tidsmessig godt kombinere med Randers topp (1.414 moh), som ligger i samme tinderekke nordover fra Mohnsskardet. Jønshornet (1.419 moh) — det høyeste punktet i massivet — lar seg bestige fra Molladalen via vestrenna og kan gjøres på samme tur. Slingsbys topp (Ystenestinden) sør for Molladalen er et annet mål med et tilsvarende alpint preg.
«Bladet er den mest fotograferte tindenålen i Sunnmørsalpene. I Mohnsskardet reiser den seg plutselig rett under deg — 20 meter granitt med utsikt i alle retninger.»
Returen fra Mohns topp følger samme vei ned som en kom — ned nordeggen til Mohnsskardet og videre ned Mohnsrenna til Molladalen og ut Barstaddalen. Rennene er bratte og løs stein kan forekomme, så det er viktig å være forsiktig i nedstigning, særlig i grupper. Total turberegning er 4–5 timer for Mohns topp alene; legg til 1–2 timer for kombinasjon med Randers topp.
Pionerene som ga toppene navn
Navnene på Molladalstindenes topper er ikke tilfeldige — de er en æresbevisning til mennene som åpnet dette fjellandskapet for omverdenen.
Den første kjente bestigningen av Mohns topp ble gjort av E. V. Slater og C. W. Patchell 5. september 1904. Samme dag besteg de alle de tre søstrene — Mohns topp, Randers topp og Slingsbys topp — og ruten er dokumentert i Den Norske Turistforenings Årbok fra 1905, under «Nye ekspedisjoner i 1904». Utsikten fra Mohns topp beskrives der som noe som kan måle seg med hva som helst på Sunnmøre.
Henrik Mohn (1835–1916), som toppen er oppkalt etter, var en av de mest innflytelsesrike norske naturvitenskapsmennene på 1800-tallet — meteorolog, geofysiker og fjellentusiast. Han var med på å grunnlegge det meteorologiske instituttet i Norge og var en ivrig utforsker av norsk natur. Christian Randers var en norsk bergmann og alpinist som var aktiv i Sunnmørsalpene i samme periode. William Cecil Slingsby (1849–1929), den britiske alpinisten som Slingsbys topp er oppkalt etter, beseg mer norsk fjell enn noen utlending i sin tid — fra Romsdalen til Jotunheimen til Sunnmørsalpene — og regnes av mange som den sentrale internasjonale skikkelsen i den norske alpinismens tidlige historie.
«Slingsby beseg mer norsk fjell enn noen utlending i sin tid. Toppene som bærer hans navn minner oss om at den norske fjellsporten har røtter langt tilbake — og at briter og nordmenn utforsket dette landet side om side.»
Molladalen og Molladalstindmassivet ble utforsket gradvis fra slutten av 1800-tallet og fremover, i takt med at alpinisme som sport spredte seg fra sentral-Europa nordover. De britiske alpinistene som kom til Norge i denne perioden var gjerne erfarne klatrere fra Alpene som søkte nye utfordringer — og Sunnmørsalpene med sine kvasse tinder og dramatiske former tilbød nettopp det. Navnene på toppene er i dag et levende minnesmerte over denne epoken.
Gneis, is og 400 millioner år
Tindene i Molladalstindmassivet er ikke tilfeldig formet — de er resultatet av fire prosesser som over hundrevis av millioner år har skapt Europas mest dramatiske kystfjell.
Det er fire forhold som forklarer hvorfor Sunnmørsalpene ser ut som de gjør: harde grunnfjellsbergarter, strukturen fra den kaledonske fjellkjededannelsen, en stor heving av den skandinaviske vestblokka i sein tertiærtid, og til slutt en kraftig iserosjon gjennom mange istider de siste 900.000 år. Resultatet er et landskap der berggrunnen er blottlagt og barbert til det mest kompromissløse — kvasse egger, spisse tindenåler og bratte renner der isen en gang skar seg nedover.
Berggrunnen i Sunnmørsalpene er overveiende gneis — en hard, båndformet metamorf bergart som dannes dypt nede i jordskorpen under veldige trykk og temperaturer. Den kaledonske fjellkjededannelsen for rundt 400 millioner år siden, da det som i dag er Nord-Amerika kolliderte med det eurasiske kontinentet, presset bergartene ned på stort dyp og omdannet dem. I Møre og Romsdal ble trykket særlig høyt, og her finnes forekomster av eklogitt — en sjelden høytrykksbergart som vitner om at bergartene en gang lå titalls kilometer under overflaten. I dag er de på toppen av Europas bratteste kystfjell.
«Bergartene du setter hånden på i Mohnsrenna lå en gang titalls kilometer nede i jordskorpen. Det er istiden som har bidratt til å gjøre dem til tindenåler og kvasse egger.»
Det er istidene som har gitt Sunnmørsalpene sine endelige former. Isen gravde seg ned langs de svake sonene i berggrunnen, skar ut daler og fjorder og etterlot de hardeste grunnfjellspartiene som frittstående tinder og rygger. Molladalen er et klassisk eksempel — en U-formet isbre-dal der de omliggende fjellveggene er skurt rene av is og nå framstår som kompromissløse loddrette flater. At dalen er et klatreparadis er ikke til å undres over: det er fjellene selv som har laget veggene.
Når og hva du trenger å vite
Mohnsrenna kan holde snø langt ut på sommeren. Velger du feil tidspunkt, er det en annen tur enn den du planla.
Mohns topp er en sommertur. Renna som fører opp til Mohnsskardet kan holde snø frem til langt ut i juli i et normalt år, og noen år enda lenger. Går en renna med snø i — uten isøks og stegjern — er det en vesensforskjellig og langt mer krevende tur enn den som er beskrevet her. Sjekk oppdaterte turmeldinger fra Stikk UT, UT.no eller lokale facebookgrupper for Sunnmørsalpene før avreise.
Fra midten av juli og utover er renna normalt fri for snø, og stien er tydelig. Det kan fortsatt ligge snøflekker i skyggelagte partier høyt oppe, men disse lar seg omgå. Løs stein i renna er en permanent utfordring uavhengig av sesong — om en er i gruppe bør en alltid ha et godt øye til hvem som er under deg. Hjelm er ikke standard for denne turen, men fornuftig i Mohnsrenna dersom en er i en større gruppe.
«Sunnmørsalpene har et eget vær. Det kan blåse opp på få minutter og sikt kan gå fra full til null. Sjekk værvarsel — og ha plan B klar.»
Sunnmørsalpene er kjent for raskt skiftende vær. Høytrykk fra vest kan bryte seg mot de bratte fjellveggene og gi lokale byger, tåke og vind med liten forhåndsvarsel. Et godt vindtett ytterlag, hodeplagg og hansker er anbefalt selv på dager som starter sol og stille. Utsikten fra Mohns topp — mot Hjørundfjorden og tinderekkene i alle retninger — fortjener klar luft. Bruk yr.no sin timesvarsel for Ørsta og plan turen til et vindu med stabilt vær. Den beste utsikten er verdt å vente på.
Fjorden som trakk Europas beste klatrere hit
Hjørundfjorden er ikke bare en av Norges vakreste fjorder — den er arenaen der den moderne norske fjellsporten ble til, og den er fremdeles rammen rundt Molladalstindenes tinder.
Hjørundfjorden er trang, dyp og omgitt av tinder på alle kanter — en fjord som fra vannet ser ut som om fjellene er bygd for å imponere. Det er hit britiske og norske fjellpionerer kom gang på gang fra 1870-tallet og fremover, og det er herfra Molladalstindene, Slogen og resten av Sunnmørsalpenes mest alpint pregede topografi ble systematisk utforsket og besteg. Slingsby, Patchell og deres venner brukte Hotel Union Øye i Øye som base — et herskapelig trehotell som ble fraktet hit med båt i 1891 og siden er blitt en del av fjordlandskapets eget inventar. I hotellets «Climbers’ Book», ført fra omtrent samme tid, har pionerene med sirlig håndskrift dokumentert turene sine — en primærkilde til Sunnmørsalpenes tidlige klatrehistorie.
William Cecil Slingsby var på 21 turer til Norge mellom 1872 og 1921, og førstebesteg rundt 45 norske fjelltopper — i Jotunheimen, Romsdalen, Sunnmøre og Nord-Norge. Han omtalte utsikten fra Slogen (1.564 moh) ved Hjørundfjorden som en av de «stolteste i Europa» — et sitat som fremdeles klistrer seg til fjellet. Det var hans venner og reisefeller, og hans etterfølgere som Patchell og Slater, som videreførte utforskingen av Molladalstindmassivet inn på 1900-tallet og besteg toppene som i dag bærer deres navn.
«Slingsby omtalte utsikten fra Slogen ved Hjørundfjorden som en av de stolteste i Europa. Det var ikke tomme ord — fjorden ligger der fremdeles, og tindene rundt den er uforandret.»
Fra toppen av Mohns topp er Hjørundfjorden synlig i øst — en smal sølvremse mellom de bratte fjellsidene. Det er den samme fjorden Slingsby ble rodd over tidlig om morgenen i august 1884 på vei mot Slogen. Samme fjorden Patchell og Slater seilte inn langs i 1904 på vei til Molladalen og «De tre søstre». Hjørundfjorden er rammen som gir Sunnmørsalpene sin historiske dybde — og den er fremdeles like smal, like dyp og like dramatisk som den alltid har vært.
«Molladalstindene er Sunnmørsalpene i sin mest konsentrerte form — et massiv der hvert fjell har et navn, en historie og en karakter. Mohns topp gir deg alt dette på en gang: bratte rennekanter, luftige egger, tindenåler og til slutt utsikt over fjorder og tinder så langt øyet rekker. Det er ikke Norges høyeste topp. Men det er en av landets vakreste turer.»
