Til toppen av Besshøe på ski – kjempen ved Gjende

Ruten opp – via Bessvatnet og Brue

Et åpent og vindutsatt anmarsj til Bessvatnet, deretter opp den vestre Brue-ryggen

Turen starter fra parkering ved veikanten noen hundre meter fra Bessheim på Valdresflye-veien. Herfra begynner en oppstigning med det samme – opp mot Bessvatnet som ligger mellom Veslefjellet og Bukkehøe. Disse første 400 høydemertrene er bratte og direkte. Bessvatnet nås etter om lag fire kilometer.

Ved Bessvatnet åpner terrenget seg i et vidt og langstrakt landskap. Området er åpent og vindeksponert – det blåser nesten alltid her, og kraftig vind er ikke uvanlig selv på ellers godværsdager. Mot Besshøe følger en ryggen av de små nutene som ligger nord for vatnet. Besshøe fremstår herfra som en massiv topp; det er vanskelig å se akkurat hvilken linje som fører enklest opp.

Når en kommer til Besshøbrean er det to rygger å velge mellom. Brue – den venstre/vestre ryggen – er det anbefalte valget: godt avmerket på kartet og uproblematisk å ta seg opp på. Fellene fester godt i hardpakket mai-snø, og stigningen er jevn og logisk hele veien. Høyre/østre rygg er også et alternativ, men gir noe mer varierende snøforhold. Toppplatået flater overraskende ut idet varden kommer til syne – etter den jevne og slitefulle stigningen er det en liten overraskelse hvor romslig og flat toppen faktisk er.

Utsikten – et av Jotunheimens videste panoramaer

Fra Rondane i øst til Hurrungane i vest – og Snøhetta i nord i klarvær

Besshøes posisjon i den østlige enden av Gjendealpene gir toppen en utsikt som skiller seg fra de fleste andre i Jotunheimen: en ser både innover i massivet og utover mot randsonene samtidig. Topplatået er romslig nok til å gå rundt og ta inn alle retninger.

Mot øst dominerer Rondane, som i klarvær virker forbausende nær. Mellom Besshøe og Rondane strekker de store Gudbrandsdalen-vidder seg ut. Lenger nord, og uvanlig synlig fra en topp i Jotunheimen, skimter en Snøhetta i klarvær – den dominerer sin egen horisont selv på 150 kilometers avstand.

Mot sør ligger Knutshøe «langt der nede», og Besseggen tegner seg som en tydelig rygg mellom Gjende og Bessvatnet. Bak dem igjen ser en Bitihorn, Rasletind, Bukkehåmåren, Kvassryggen, Høgdebrotet og Tjønnholstinden – en rekke av topper som utgjør den sørlige grensen av Gjendealpene.

Mot vest er utsikten på sitt aller beste. Her ser en hele rekken av spisse topper som tilhører Gjendealpene, med Gjende strekker seg nedover mot Gjendebu. Vest for Gjendebu åpner det seg mot Eidsbugarden og videre: Falketind, Langeskavlen, Snøholstinden, Uranostinden og Mjølkedalstinden er alle gjenkjennelige. Lengst i nordvest reiser Hurrungane seg, med Store Skagastølstind synlig som den høyeste toppen i klarvær.

Galdhøpiggen og Glittertinden er synlige i nordvest i klarvær, men samler like gjerne skyer fra en ellers skyfri himmel – de er høye nok til å lage sitt eget vær. Mot nord ser en Surtningssue (2.368 moh) stikke opp som en markant topp over sine omgivelser, og lengre nordøst reiser Nautgardstinden seg.

Start på Jotunheimens Haute Route

Besshøe er utgangspunktet for en av Norges mest ambisiøse skitraverser

Besshøe er den første toppen på Jotunheimen Høgeruta – en flerdagers randonnéeski-traverse inspirert av Alpenes Haute Route. Ruten strekker seg vestover fra Gjendealpene gjennom Jotunheimens sentrale tinder og breer, og krever solid fjellerfaring, randonné- eller fjellski, og gode snøforhold. Besshøe er det naturlige startpunktet siden det er den østligste 2000-meterstopn i traseen, og nedkjøringen vestover gir god retning mot resten av ruten.

For dem som ikke planlegger full høgerte-traverse er det interessant å vite at Besshøe gir et annet og i mange henseender mer fullstendig perspektiv på Gjendealpene enn Besseggen gjør. Besseggen er riktignok en av Norges mest kjente fotturer og gir spektakulær utsikt, men fra Besshøes topp ser en Besseggen ovenfra og forstår virkelig størrelsen av hele Gjende-systemet. Besshøe og Besseggen utfyller hverandre godt – og den som gjør begge turene i løpet av et opphold i Gjendealpene vil ha et langt mer komplett bilde av et av Jotunheimens fineste fjelllandskap.

Nedkjøringsalternativer og varianter

Besshøe byr på flere fine nedkjøringslinjer – avhengig av snøforhold og ambisjonsnivå

Standardretur via Bessfjellet-ryggen — Fra toppen holder man en slak linje ned langs ryggen av Bessfjellet mot nordøst. Dette gir en lenger nedkjøring enn å gå rett ned igjen samme vei, og en ender opp ved en hytte i den nordøstlige delen av Bessvatnet, ikke langt fra Rundhøe. Herfra er det grei ski tilbake mot Bessheim. Distansen ned på ski er ikke dramatisk, men lenger enn en kanskje forventer – planlegg tid til returen.

Ned mot Besseggen — I trygge snøforhold er det mulig å kjøre ned mot Besseggen-ryggen. Dette er en mer avansert variant som krever god vurdering av snøstabilitet siden terrenget er brattere og mer eksponert. Sjekk skredvarselet på varsom.no nøye.

Ned mot Memurubu — En annen mulighet for de med randonnée-utstyr og god logistikk er å kjøre ned mot Memurubu. Dette krever enten transport tilbake eller overnatting på hytten. Memurubu ligger godt plassert for dem som vil fortsette videre i Jotunheimen dagen etter.

Slik kommer du deg til Bessheim

Valdresflye er enkelt tilgjengelig fra både øst og vest

Bessheim ligger ved riksvei 51 over Valdresflye, der veien passerer gjennom Sjodalen på vei mot Fagernes. Fra Oslo kjøres riksvei 4 til Gjøvik og videre riksvei 33 til Fagernes, derfra riksvei 51 nordover mot Bessheim – totalt om lag tre og en halv time. Fra vest kan en kjøre riksvei 51 fra Otta og sørover via Sjodalen. Valdresflye er åpen for biltrafikk fra midten av mai, noe som faller godt sammen med det optimale skiturvinduet.

Parkering er mulig langs veikanten ved Bessheim. Gjendesheim DNT-hytte ligger lenger vest langs Gjende og er et godt alternativt utgangspunkt – særlig for dem som vil kombinere Besshøe med andre turer i Gjendealpene og overnatte i hytte. Mellom Gjendesheim og Bessheim kan en om sommeren ta fergen MS Bitihorn over Gjende.

Besshøe og Gjendes litterære og historiske arv

Fra Keilhaus oppdagelsesreise til Ibsens udødeliggjøring av Besseggen

Gjende-området var godt kjent av lokale jegere, herdere og bønder lenge før de lærde besøkte det. Men den første vitenskapelige ekspedisjonen inn i Jotunheimen kom i 1820, da botanikeren Christian Boeck og geologen Baltazar Mathias Keilhau la ut fra Gudbrandsdalen og beveget seg inn i det de beskrev som en ukjent og overveldende fjellverden. Keilhau kalte området «Jotunfjellene» – «jotunenes fjell» – en referanse til norrøn mytologi som traff noe vesentlig i landskapet. Det dramatiske synet av Besshøes massive kuppel over Gjende og Bessvatnet var utvilsomt en del av det som gjorde inntrykk på dem.

Det var dikteren og journalisten Aasmund Olavsson Vinje som i 1862 populariserte navnet Jotunheimen, bygget på Keilhaus begrep. Vinje var en av de tidlige forkjemperne for Jotunheimen som turistdestinasjon og var tett knyttet til Eidsbugarden ved Tyin. I 1869 ble den første DNT-hytten reist ved Tyin, og i 1871 åpnet Gjendesheim som base for turer langs Gjende. Besshøe var heretter en synlig og lokkende topp for alle som ankom Gjendesheim – men i motsetning til de tekniske tindene i Hurrungane og Memurumassivet var Besshøe forholdsvis enkel å bestige, og det er trolig grunnen til at den aldri fikk sin «dramatiske førstebestigning» nedskrevet i DNT Årbøkene slik Storen og Uranostinden fikk. De lokale kjente ruten lenge før de lærde fjellsportsmennene kom.

Det Besseggen og Besshøe fikk i stedet var noe langt mer varig: et sted i verdenslitteraturen. Henrik Ibsen satte Besseggen inn i «Peer Gynt» i 1867 – det berømte bukkerittet der Peer overbeviser sin mor Åse om at han red over «Gjendineggen» på ryggen av en reinsbukk. Ibsen hadde aldri selv sett Gjende da han skrev stykket, men baserte seg på reiseskildringer. Scenen er blant de mest kjente i norsk dramatikk, og det er på grunn av den at Besseggen i dag er en av Norges mest besøkte fjellturer med rundt 30.000 bestigninger per år. Besshøe – kjempen som ruver over eggen – er bakteppet for alt dette.

Det er verdt å merke seg at ingen av de store norske tinderanglerne – Slingsby, Mohn eller Carl Hall – har etterlatt seg skriftlige beretninger om bestigninger av Besshøe. Slingsbys berømte 1876-raid gikk via Bygdin og Uranostinden, ikke via Gjende. Hall dokumenterte systematisk norske tindebestigninger i DNT Årbøkene fra 1895 til 1908, men Besshøe – en ikke-teknisk topp – kom aldri inn i den kategorien som krevde særskilt notering. Selve toppen ble nok besteget av herdere og jegere allerede på 1800-tallets første halvdel, men ingen fant grunn til å skrive det ned. Det er historien om mange av Norges høyeste og letteste fjelltopper.