Utsikt fra Kjenndalskruna

En holme i isen ved brekanten

Ytterst på brekanten av Jostedalsbreen, der det enorme isplatået møter stupet ned mot Kjenndalen, reiser Kjenndalskruna seg som en markant fjelltopp midt i et av Norges mest dramatiske brelandskap. På 1.830 meter bryter toppen seg opp gjennom isen som en holme i et hav av evig snø, og for den som ferdes på breen er den et naturlig stoppested med en av de mest storslåtte utsiktene Jostedalsbreen har å by på.

Herfra åpenbarer landskapet seg i alle retninger: ned i det grøntfrodige Kjenndalen, ut mot Lovatnet og Loen, og bortover mot de spisse tindene i Sunnmørsalpene og Hurrungane. Men Kjenndalskruna er mer enn bare et utsiktspunkt – toppen står som et vitne til både brenaturens stadige endring og til en av de mørkeste kapitlene i norsk naturhistorie.

Rett over vannet ligger Ramnefjellet med sitt karakteristiske grå sår i fjellsiden, et permanent minne om de katastrofale rasene som rammet bygdene rundt Lovatnet i 1905 og 1936. I denne artikkelen tar vi for oss både selve toppen og turen opp, de ulike tilgangsveiene, og historien som gjør Kjenndalskruna til så mye mer enn nok en topp på breen.

Kjenndalskruna – Bretoppen med spektakulær utsikt

Kjenndalskruna er et karakteristisk fjell som bryter opp av Jostedalsbreen ytterst på brekanten like før det stuper ned i Kjenndalen. Toppen besøkes ofte i forbindelse med Jostedalsbreen på langs, men er også en fin tur for de som tar dagsturer opp på breplatået fra Bødalen eller andre utgangspunkter.

Fjellet ligger omgitt av brearmene Krunebreen og Kjenndalsbreen, som stuper bratt ned i dalen. Fra toppen på 1.830 meter bryter Kjenndalskruna seg opp gjennom isen ved brekanten før det faller steilå ned i det grøntfrodige Kjenndalen. De dramatiske brefallene skapte en imponerende naturscene som har fascinert fjellvandrere og fotografer i mange år.

Utsikten fra Kjenndalskruna

Fra toppen er utsikten fantastisk. Ned i Kjenndalen ser man det grøntfrodige landskapet som er omgitt av stupbratte fjellsider. Mot vest og nord ser man ut over Lovatnet mot Loen, og på nordsiden av vannet ligger den karakteristiske Skåla med Skålatårnet.

På sørsiden av Lovatnet ligger Ramnefjellet, som tydelig viser spor etter de katastrofale rasene som gikk i 1905 og 1936. Det grå feltet i fjellsiden er det tydelige merket etter det første raset. I horisonten ser man mot de spisse tindene som tilhører Sunnmørsalpene. I øst ser man Jotunheimens tinder liggende på rekke og rad, og spesielt Hurrungane sees tydelig fra Kjenndalskruna.

Bak toppen har man den langstrakte Jostedalsbreen med utsikt mot Høgste Breakulen (1.957 moh), som er det høyeste punktet på selve breen. Tvers over breplatået ser man også utspringet mot andre brearmene av Jostedalsbreen.

Ruten på kartet

Brearmene rundt Kjenndalskruna

Kjenndalsbreen ser dramatisk ut fra toppen med sitt stupbratte og oppsprukket brefall. Det er sørgelig lite igjen av Kjenndalsbreen i forhold til hvordan den var tidligere. Også Krunebreen er blitt vesentlig mindre og ikke til å kjenne igjen i forhold til de beretninger som Slingsby gav fra hans tid.

Disse brearmene vitner om den massive tilbaketrekningen som Jostedalsbreen og dens brearmene har vært gjennom de siste århundrene. For den som interesserer seg for bregeologi og klimaendringer, forteller disse breene en tydelig historie om endring over tid.

Hvordan komme til Kjenndalskruna

Via Jostedalsbreen på langs

Kjenndalskruna besøkes oftest som en avviker fra Jostedalsbreen på langs. Turen er kort – man setter fra seg sekkene ved foten av toppen og går oppover som en enkel og kort avstikker på ruten mot Flatbrehytta. Fra flere av de vanlige breovergangene til Jostedalsbreen kan man nå Kjenndalskruna.

Fra Bødalen – Brattebakken-ruten

Fra Kjenndalen – Tjuvskora-ruten

Tidligere ruter – ikke lenger mulig

Tidligere kunne man gå opp Kjenndalsbreen fra Kjenndalen for å nå Kjenndalskruna. Det er ikke lenger mulig da det er for lite igjen av breen og rasfaren er blitt for stor. Breens tilbaketrekking og ustabilitet gjør denne ruten uaktuell for moderne fjellvandring.

Beste tid

Kjenndalskruna besøkes best i sommersesongen fra juli til september når breveganen er stabil og snømengdene er minimale. For skiturer på Jostedalsbreen er april til mai optimal tid. Været må være stabilt og klart – fuktig luft og dårlig sikt reduserer opplevelsen betydelig da utsikten fra toppen er hovedpoenget med besøket.

Lodalsulykkene – De katastrofale rasene

Fra Kjenndalskruna har man direkte utsikt til Ramnefjellet på sørsiden av Lovatnet. Det karakteristiske grå såret i fjellsiden vitner om to av de verste naturkatastrofene i Norges historie – rasene som skjedde i 1905 og 1936. Disse hendelsene, kjent som Lodalsulykkene, påminnet verden om kraften i naturen og betydningen av å respektere fjellenes farlige potensial.

Raset den 15. januar 1905

Raset skapte en flodbølge som kjente ingen grenser. Bølgen feivet gårder, hus og mennesker rundt vannet. I Ytre Nesdal var hele bygdedelen utsletta. Gårder som hadde stått i generasjoner var borte på sekunder. Til sammen omkom 61 mennesker – 27 fra Bødal og 34 fra Nesdal. Husdyrene som befant seg på gårdene ble også drept: 94 kuer, 10 hester, 145 får og 16 svin.

Som minnestøtte ble det reist en steinbautastein på Nesodden samme året – en minne om de 61 som hadde gått bort. Steinen var 5 meter høy og ble avslørt den 13. juni 1905 med en minnehøgtid. Under et kors stod innskriften: «MINDE * om ulykken * 15/1 1905 * hvorved 27 * paa Bødal og * 34 paa Nesdal * omkom».

Raset den 13. september 1936 – Større enn før

I den grytidlige morgenen 13. september 1936, omkring klokka 05:00, vårte bygdene av et kjempebrakt som folk beskrev som et «dommedagsbrak». Et enormt fjellstykke – tyve ganger større enn i 1905 – hadde løsnet fra 800 meters høyde. Rasens masse var omkring én million kubikkmeter. Da steinmassen og urene traff det nå grunnere vannet, skapte det en flodbølge på hele 70 meter høyde.

Den 70-meter-høye bølgen feivet over alt som stod i veien. Gårder og mennesker som trodde de var trygge på høyere terreng ble vasket bort. Den massive flodbølgen var så kraftig at den feivet henimellom Nesodden-promontoriet på motsatt side av vannet og renset det helt for vegetasjon. Minnesteinen som hadde stått der siden 1905 – festet i betong med fire svære jernbolter – ble riven løs av bølgen. Tre av de fire boltene gjensto, nedbøyd langs berget.

I alt omkom 74 mennesker i Bødal og Nesdal – 41 av disse ble aldri funnet. Mange av de som omkom var overlevende eller etterkommere fra raset i 1905. De hadde gjenbygd sine gårder på det som skulle være tryggere terreng, men naturkatastrofen tillot ingen sikkerhet.

Etter raset i 1936 forlot de få overlevende området for godt. Bygdene ble ikke gjenoppbygd som før. Jordbrukssamfunnet var historie.

Raset i 1950 – Mindre dramatisk

I 1950 kom et nytt ras fra Ramnefjellet, også med en masse på omkring én million kubikkmeter. Denne gangen ble ikke rasene like dramatisk fordi Lovatnet allerede var fylt opp med steinmasser fra de forrige rasene. Vannet var nå for grunt til å skape samme type flodbølger. Imidlertid var raset et påminnelse om at Ramnefjellet fortsatt er ustabilt.

Et varsel fra naturen

Lodalsulykkene i 1905 og 1936 er blant de verste naturkatastrofene i Norges historie. De vitner om naturens uforutsigbare kraft og viktigheten av å respektere fjellets farer. Det grå såret i fjellsiden av Ramnefjellet – synlig fra Kjenndalskruna – er en permanent påminnelse om disse tragiske hendelsene.

For geologi- og klimastudier representerer rasene verdifull dokumentasjon av bergskred og deres konsekvenser. Ramnefjellet og Lovatnet er idag et klassisk eksempel på berghazard-problematikk og brukes som referansepunkt i internasjonale geofarlæringsstudier.

Kilder: Store norske leksikon (Loenulykkene, Ramnefjellet), Romsdalsmuseet, Visit Nordfjord, Strynavis.no, FJORDS.COM

Breformasjoner og klimahistorie

Kjenndalskruna er også et viktig referansepunkt for studier av Jostedalsbreen og brearmenes tilbaketrekking. De dramatiske endringene i Kjenndalsbreen og Krunebreen dokumenterer den massive tilbaketrekningen som har funnet sted siden den lille istiden kulminerte omkring 1850. Norske og internasjonale glasiologer har fulgt disse brearmene nøye over tid.

Brearmene Kjenndalsbreen og Krunebreen som omgir toppen forteller tydelig om tilbaketrekningen. Slingsby beskrev disse brearmene helt annerledes da han besøkte området for over hundre år siden – de var da langt større og mer imponerende. I dag er det som å sammenligne fotografier fra ulike århundrer; endringene er dramatiske og minner oss om hvor raskt klimaet påvirker fjellnaturen.

Lese mer. Kjenndalskruna er en av flere interessante topper og steder rundt Jostedalsbreen og Lovatnet. Interesserer du deg for breturer, bregeologi eller historien om de katastrofale rasene, finner du flere artikler om Jostedalsbreen på langs, Lodalskåpa og Loen rundt i turarkivet på tinderangel.no. Hvert besøk til Jostedalsbreen gir nye perspektiver på geologi, klima og menneskets forhold til naturen.