Finnmarksvidda er Norges største vidde — 22.000 kvadratkilometer av flatt, arktisk landskap der temperaturen vinterstid kan krype ned mot -40 grader. En tur på ski over vidda fra Alta til Karasjok langs de gamle embetsmannsveiene er et møte med et landskap og en livsform som finnes svært få andre steder i verden.
Finnmarksvidda dekker et areal større enn 22.000 kvadratkilometer og er Norges klart største fjellvidde — omtrent like stor som Estland. Fjellplatået ligger mellom 300 og 500 høydemeter over havet og er det kaldeste området i landet vinterstid. Temperaturer ned mot -40 grader er ikke uvanlig, og vinden som feier over den nakne, treløse flaten kan gjøre effektivt temperatur langt lavere enn termometeret viser. Det er en arktisk villmark av sjelden karakter — og om vinteren, med snø som dekker alt og himmelen som skifter fra blårosa til grønt nordlys, er Finnmarksvidda ett av de vakreste stedene i Norge.
Vidda er siden gammelt av samisk land. Reinsdyrflokker på vandring, lavvuer og tradisjonelle beitemarker er en del av det levende kulturlandskapet her — og det er reinsdyret du vil møte igjen og igjen, både som dyr ute på vidda og på tallerkenen inne på de statlige fjellstuene. Den samiske stedsnavngivningen preger kartet: Iešjávri, Joatkajávri, Molliesjohka — navn som forteller om steder og landskap på et språk som har vært i bruk her i tusenvis av år.
Tre fjellstuer — og en gammel embetsmannsvei
Ruten vi følger er den gamle ferdselsveien mellom Alta og Karasjok — brukt av statens embetsmenn på sine tjenestereiser over vidda på 1800-tallet. For å betjene denne ferdsel ble det bygget tre statlige fjellstuer med omtrent tre mils avstand mellom dem — en dagsreise med hest eller til fots. I dag er det turister som inntar hyttene, men det unike er at de fremdeles drives av fastboende oppsittere i de samme familiene som har hatt rollen siden hyttene åpnet. Det er et levende kulturminne som knapt har noe sidestykke i landet.
Dag 1 — Øvre Stilla til Joatkajávri fjellstue
En rolig åpningsetappe langs islagte vann — og nordlys og solnedgang over fjellstuen som venter
Turen starter i Alta, hvorfra vi har arrangert transport med minibuss opp Stilladalen til Øvre Stilla. Her spenner vi fast skiene og begynner den 70 kilometer lange kryssingen av Finnmarksvidda. Det er en rolig åpningsetappe på 13 kilometer — bevisst litt kort, for å få noen kilometer i beina og bli kjent med viddens rytme. Ruten tar oss inn langs de islagte vannene Stuorajávri og Gaskajávri, og vi følger scooterløypen som er merket med staker mot Joatkajávri. Det flate vinterlandskapet er umiddelbart imponerende — horisonten er lav, himmelen er dominerende, og stillheten mellom de merkede stakene er total.
«Det er en fantastisk vinterkveld i det vi sjekker inn på Joatkajávri fjellstue, med en flott solnedgang over vannene — og etter at middagen er inntatt oppstår et fantastisk nordlys på himmelen.»
Joatkajávri fjellstue — også kjent som Jotka fjellstue — er den første av tre statlige fjellstuer på ruten mellom Alta og Karasjok. Hytten åpnet i 1840 og har siden vært fast bebodd gjennom generasjoner. Oppsitteren er bestyrer av fjellstuen — en rolle som har gått i arv, og som i dag føres videre av familier som har vokst opp og levd hele sine liv på vidda. Joatkajávri er veiløs; vinterstid er det ski eller snøscooter som er eneste adkomst. Det er én av de ytterst få fastboende bosetningene i Norge som ikke kan nås på hjul. Fjellstuen ligger idyllisk til ved vannet som bærer samme navn. Det serveres nydelig middag — og det er ikke tilfeldig at reinsdyr og multer preger menyene her. Det er råvarer fra vidda selv, tilberedt av folk som kjenner dem bedre enn noen.
Dag 2 — Joatkajávri til Molliesjohka over Iešjávri
Turens lengste dag — en mil over Finnmarks største innsjø, lav sol og ankomst til midtpunktet på vidda
Det knitrer fra vedovnen inne på soverommet når vi våkner på Joatkajávri. Det er slutten av februar og solen stiger overraskende tidlig opp her langt i nord — en påminnelse om at mørketiden allerede er et tilbakelagt kapittel. Temperaturen er -17 grader. I dag venter turens lengste etappe: 34 kilometer fra Joatkajávri fjellstue til Molliesjohka fjellstue. En stor del av strekningen går over Iešjávri — Finnmarks største vann — der vi krysser over en strekning på over en mil rett over isen.
Iešjávri strekker seg 14 kilometer fra nord til sør og er den 15. største innsjøen i Norge. Navnet er samisk og betyr ganske enkelt Storvatnet. Kryssingen over vannet kan virke evig lang — den åpne flaten uten referansepunkter og med den lave solen som skaper lange skygger gjør at den menneskelige skalaen settes fullstendig ut av spill. Halveis ute på vannet tar vi lunsj på isen. Vi møter på andre som krysser vidda på ski, og noen scootere som passerer. Den lave solen skaper et fantastisk fargespill på himmelen.
«Ute midt på Iešjávri er det ingenting mellom deg og horisonten i noen retning — himmelen, isen og den lave solen er alt. Det er ett av de rareste og vakreste øyeblikkene på hele turen.»
Vel over Iešjávri går siste del av ruten i lettere og noe mer kupert terreng mot Molliesjohka fjellstue. Sekkene er ikke tunge — vi overnatter på hyttene og mat er inkludert — og de 34 kilometrene er absolutt overkommelig. Framme ved Molliesjohka har det begynt å blåse. Fjellstuen frister med oppvarmet badstue og bedre reinsdyrgryte til middag. Molliesjohka — også kjent som Mollisjok Fjellstue — ligger fullstendig utenfor annen infrastruktur enn scooterløypen. Strømmen produseres fra et eget kraftverk, rommene varmes med vedovner. Nærmeste butikk er syv mil unna. Likevel har det vært fast bosetning her siden begynnelsen av 1800-tallet — fjellstuen ble nedbrent under andre verdenskrig og gjenreist i 1947, og oppsitter-rollen har siden gått i arv i samme familie. Det er en livsform som fascinerer og imponerer på ett og samme tid.
Dag 3 — Molliesjohka til Ravnastua og Karasjok
Siste etappe mot Karasjok — mer kupert terreng, tregrensen i horisonten og avslutning på en av landets mest særegne skiturer
Dag tre starter med -15 grader, men vinden har løyet etter nattens herjinger. I motsetning til gårsdagen der vi krysset Iešjávri skal vi i dag gå østover i et noe mer kupert viddelandskap retning Karasjok mot Ravnastua fjellstue. Det er mer variert terreng i dag — samme langstrakte vidde, men med kuperte flyer som bryter monotonien. Mot slutten av etappen begynner det å helle nedover og vi ser tregrensen dukke opp i horisonten. Det er et visuelt punktum for Finnmarksvidda — de første trærne etter tre dager med åpen vidde markerer at Ravnastua og enden på turen er nær.
Ravnastua har flott beliggenhet på et tun. Som på de andre fjellstuene består anlegget av flere bygg, og vertskapet har varmet opp soverommet og forberedt middag — nok en gang reinsdyrgryte med multer. Hytten har vært fast bebodd siden midten av 1800-tallet, produserer sin egen strøm og varmes med vedovner. Ravnastua markerer slutten på selve Finnmarksvidda — og endepunktet for vår tur, 70 kilometer etter Øvre Stilla. Herfra er det to alternativer: fortsette på ski til Karasjok sentrum og ta buss tilbake til Alta, eller — som vi valgte — krysse vidda nok en gang på snøscooter. Å kjøre de 70 kilometrene tilbake til Stilladalen på scooter er en morsom og anbefalt avslutning på turen, og gir hele strekningen i et nytt og raskt perspektiv.
«Turen over Finnmarksvidda er lang, men dagsetappene er absolutt overkommelige. Fjellstuene er av enkel standard, men har en unik sjarm og historie over seg. Det er utrolig hvordan disse familiene klarer å drive stuene gjennom hele året, så avsidestliggende til. Maten er god — men det hjelper å være glad i reinsdyr og multer. Det er tross alt en virkelig delikatesse som hører hjemme her fra Finnmarksvidda.»
