På blåis ser du sprekkene. Det gjør ikke faren mindre — det flytter den. Denne artikkelen fullfører vår bre-serie med det som skiller ferdsel på bart bre-is og isfall fra ferdsel på snødekket bre: is som primærforankring, isfallets egne farer, og når dere bør bytte fra vandremetode til klatremetode.
Forskjellen mellom snødekket bre og blåis oppsummeres presist i DNTs egen kurslitteratur: bresprekker er den mest åpenbare faren på en isbre, men å holde seg unna dem er enkelt på blåis – der ser du dem. På snødekket bre er sprekkene derimot skjult under snøbroer, ofte bare noen centimeter tykke tidlig i sesongen. Det er denne forskjellen som gjør at utstyr og teknikk må tilpasses: på blåis handler det mindre om å oppdage det usynlige, og mer om å håndtere terreng du kan se er farlig – isfall, istårn og en brefront som beveger seg og kollapser uten varsel.
Denne artikkelen dekker derfor det som faktisk er annerledes på blåis og i isfall: isskrue som primærforankring i stedet for snøanker, når taulaget bør gå fra vandremetode til klatremetode, og hvordan dere krysser en synlig sprekk uten å utsette resten av laget for det som kalles glidelåseffekten. Isøks og stegjern er fortsatt sentralt utstyr her, men de tekniske kategoriene vi beskrev i egne artikler – Type 2-øks og C2/C3-stegjern – blir i større grad hovedvalget enn unntaket.
Samme fare, andre virkemidler
Grunnlitteraturen for norske brekurs er «Breboka: Håndbok i brevandring» (Sindre Haslene, DNT fjellsport, 2011), som brukes som pensum på DNTs brekurs over hele landet. Der det er relevant, henter vi konkrete tall og metoder derfra – som med de to tidligere breartiklene er dette ment som en faglig oversikt, ikke en erstatning for opplæring. Isfall og blåis er dessuten terreng der konsekvensene av å ta feil beslutning er større enn på en flat, snødekket bre, og nettopp derfor er det området der kurs og erfaren følge betyr aller mest.
Isfall, istårn og brefront
Bresprekken er synlig — kollapsen er det ikke
En isbre er per definisjon i bevegelse, og i brefronten er det ikke uvanlig at store isklosser og istårn brekker av og faller. Dette gjør seg spesielt gjeldende om sommeren, når issmeltingen er størst. Sommeren 2014 omkom to tyske turister ved en norsk brefront på grunn av fallende is – en dokumentert, alvorlig påminnelse om at dette ikke er en teoretisk risiko. Moralen er å holde respektfull avstand fra brefronten der det er oppstuvninger og overhengende is, og heller entre breen på et tryggere punkt lenger unna.
Det er nyttig å skille mellom objektive og subjektive farer, slik norsk fjellsportfaglitteratur gjør det: de objektive farene er naturen selv og er alltid der, mens de subjektive farene er vår egen vurdering av risikoen og hvilke beslutninger vi tar basert på den. Bresprekker, istårn og steinsprang er objektive farer du ikke kan forhandle med – det du kan kontrollere er veivalget, avstanden og tidspunktet du velger å bevege deg gjennom terrenget på.
De fleste hendelsene knyttet til brevandring skjer ikke på selve breen, men på vei til eller fra den
Breer har ofte sitt eget værsystem, som ikke alltid fanges opp av det generelle værvarselet for området. Regn etter lange tørkeperioder er en kjent utløser av steinsprang fra sidemorener og fjellsider, fordi vannet løsner stein som ellers ligger stabilt. Bruk hjelm, selv i tilsynelatende rolig terreng, og vær ekstra oppmerksom etter kraftig nedbør – det er ingen garanti for at steinsprang bare skjer på dager med dårlig vær.
Isskrue som primærforankring
På snødekket bre er isskruen reserve. På blåis er den hovedforankringen
I artikkelen om breutstyr beskrev vi snøankeret som hovedforankringen og isskruen som et sikringspunkt for de partiene med bar is. På blåis og i isfall er det motsatt: snøanker har lite eller ingenting å grave seg ned i, og isskruen – sertifisert etter EN 568 (Mountaineering equipment – Ice anchors – Safety requirements and test methods) – blir det primære forankringspunktet, både for løpende sikring underveis og i et eventuelt redningsoppsett.
Prinsippene for god isskrueplassering er de samme som vi beskrev for reserveforankring på snødekket bre, men her er de selve grunnlaget for sikkerheten, ikke et tillegg: skru i 80–85° vinkel på is fri for sprekker og oppsprukket overflate, bruk minst 16 cm lengde der isen tillater det, og la skruen sitte i is i minst 10–23 minutter før den belastes tungt – nyskrudd is trenger tid til å fryse rundt gjengene igjen. Er isen varm og våt, som ofte midt på dagen om sommeren, holder forankringen dårligere enn i kald, hard morgenis.
Abalakov-forankring: is som sitt eget anker
Der du trenger et forankringspunkt du kan forlate – typisk ved rappell ned i eller ut av et isfall – er Abalakov-forankringen (også kalt V-tråd) en løsning som ikke krever at du etterlater utstyr i isen. To skrudde kanaler bores slik at de møtes i en V, en slynge eller et tau tres gjennom, og selve isen bærer lasten. Metoden er godt dokumentert i norsk breferdselslitteratur og krever egen isskruelengde og teknikk – ikke noe du improviserer første gang du står ved kanten av en rappell.
Et forankringspunkt du kan forlate uten å etterlate utstyr er ofte mer verdt enn ett du eier
Fordi isskruen her bærer mer av systemets vekt enn på snødekket bre, er utvalget av gode skruer viktigere. Vi beskrev i vår isøks-artikkel hvordan Type 2-økser er bygget for teknisk isklatring med krummet skaft og aggressiv pigg – det samme resonnementet gjelder stegjern: C2- og C3-klassifiserte modeller med skarpe, ofte utskiftbare frontpigger er hovedvalget på blåis, ikke unntaket slik de kan være på en flat, snødekket bre.
Vandremetode og klatremetode
Terrenget avgjør, ikke vanen
«Breboka: Håndbok i brevandring» (Sindre Haslene, DNT fjellsport, 2011) beskriver vandremetoden – der alle i taulaget beveger seg samtidig med jevn avstand mellom seg – som den vanlige og mest effektive måten å ferdes på bre. Den forutsetter imidlertid relativt jevnt, moderat terreng der en eventuell sprekkfall kan fanges opp av resten av laget uten at noen andre trenger å sikre aktivt. På flatere partier av en snødekket bre er dette normalen, som vi beskrev i vår teknikkartikkel.
I isfall og bratt, oppsprukket blåis endrer forutsetningene seg. Terrenget er ujevnt, undergrunnen er hard is fremfor snø som demper et fall, og et taulag i vandremetode har begrenset mulighet til å reagere raskt nok dersom noen mister fotfestet i en bratt seksjon. Her går erfarne taulag over til klatremetoden: én person beveger seg av gangen mens de andre står i fast standplass og sikrer aktivt, akkurat som ved vanlig taubruk i klatring. Det er tregere, men gir en helt annen sikkerhetsmargin i terreng der en glipp ikke lenger er noe resten av laget automatisk fanger opp.
Hva avgjør overgangen
Det finnes ingen fast regel for nøyaktig når laget bør bytte metode – det er en vurdering tatt av den mest erfarne i laget, basert på terrengets bratthet, isens tilstand og hvor godt sikret hver enkelt egentlig er i vandremetoden. Som tommelfingerregel: så lenge et fall kan fanges opp av resten av taulaget uten at noen aktivt sikrer, er vandremetode forsvarlig. Så snart det ikke lenger er tilfellet – typisk i isfall, på bratte skråninger av bar is, eller der konsekvensen av et fall er stor – bør laget gå over til klatremetode.
Vandremetoden er rask fordi den forutsetter at ingen faller alene. I isfall holder den forutsetningen ofte ikke
Tauavstanden justeres også med terrenget. Breboka anbefaler rundt 50 meter mellom taulagsmedlemmer på åpen, flat bre som standard – i isfall og bratt terreng vil erfarne førere ofte korte inn avstanden og heller sikre aktivt punkt for punkt, fremfor å stole på lang avstand som eneste sikkerhetsmargin. God fottøysteknikk – å plassere hele fotens crampon-sett flatt mot isen i stedet for å balansere på tåspissen – blir også viktigere jo brattere og hardere isen er, men dette er en ferdighet som best læres og korrigeres direkte av en instruktør, ikke av en tekst.
Å krysse synlige sprekker
Glidelåseffekten venter på det ene laget som går parallelt med sprekken
Selv om en sprekk er fullt synlig på blåis, er ikke krysningen risikofri. Faren som norsk fjellsportlitteratur kaller glidelåseffekten oppstår når et taulag beveger seg parallelt med kanten av en sprekk i stedet for å krysse den vinkelrett: skulle noen falle, vil trekket i tauet dra de neste personene i laget sidelengs mot sprekken – som en glidelås som lukker seg – i stedet for at tauet fanger fallet rett ned. Konsekvensen kan bli at flere i laget dras inn mot eller over kanten samtidig, ikke bare den som falt.
Den praktiske løsningen er enkel å beskrive og verdt å innarbeide som vane: krysse sprekker så vinkelrett på retningen deres som terrenget tillater, og unngå lange strekninger der taulaget beveger seg langs en sprekk fremfor over den. Er terrenget slik at dere må gå parallelt med en sprekk over lengre tid, bør laget vurdere å øke avstanden til sprekken eller gå over til klatremetode med aktiv sikring, som beskrevet i forrige seksjon.
Moulin og de skjulte sluk-punktene
Et spesielt faremoment i isfall og på blåis er moulin – vertikale, ofte sylinderformede sluk der smeltevann renner ned gjennom breen og kan nå helt til bunnen. Geolog Atle Nesjes «Brelære» (1995) beskriver disse som en distinkt breform, forskjellig fra ordinære bresprekker både i dannelse og i farepotensial: der en bresprekk har en bunn du i prinsippet kan bli hengende fast i, kan et moulin føre rett ned i et system av smeltevannskanaler under breen. Hold god avstand til synlig rennende vann på isoverflaten, og vær spesielt oppmerksom sent i sesongen når smeltevannsaktiviteten er størst.
«Vær kar, gå i skar» og «vær frekk, gå i sprekk» gjelder også her – lavtliggende, beskyttet terreng er tryggere enn rygger og kanter med fri sikt til fall
De to gamle huskereglene fra norsk fjellvandringstradisjon – hold deg lavt i terrenget fremfor på synlige rygger og kanter – har fortsatt gyldighet i isfall, om enn av litt andre grunner enn på snødekket bre: eksponert terreng på breryggen gir bedre oversikt over sprekksystemet, men eksponerer deg samtidig mer for is- og steinsprang fra sidene. Veivalget i isfall handler derfor om en avveining mellom oversikt og eksponering, tilpasset dagens forhold – ikke en fast regel du kan følge blindt fra tur til tur.
«På blåis lyver ikke terrenget for deg – sprekken, istårnet og isfallet ligger åpent i dagen. Det gjør ikke jobben lettere, bare annerledes: nå handler det om å lese det du ser riktig, velge vei deretter, og ha utstyret og metoden klar til å bytte når terrenget krever det. Denne artikkelen gir deg rammene. Erfaringen og ferdighetene bygger dere på et brekurs, tur for tur.»
Kilder
Haslene, Sindre. Breboka: Håndbok i brevandring. DNT fjellsport, 2011. Grunnlitteratur og pensum på norske brekurs — hovedkilde for vandremetode/klatremetode-skillet, anbefalt tauavstand på åpen bre (~50 m), og den generelle rammeforståelsen av bar-is-terreng som forskjellig fra snødekket bre.
Norsk Fjellsportforum. Metodesett og instruktørveiledning. Vedtatt av styret 25. juni 2018. Brukt for isskrue-plassering (vinkel, lengde, herdetid), samme kilde som i vår teknikkartikkel om snødekket bre.
DNT Fjellsport Oslo. Metodesett. Ragnar Bell og Samuel Gunnestad, Kurs- og Instruktørkomiteen, 2009. Brukt for Abalakov-forankring (V-tråd) og generell isskrue-bruk.
Cox, Steven M. og Kris Fulsaas (red.). Mountaineering: The Freedom of the Hills. The Mountaineers. Brukt for den generelle rammeforståelsen av bevegelse i bratt isterreng.
Nesje, Atle. Brelære. 1995. Brukt for beskrivelsen av moulin som distinkt breform, forskjellig fra ordinære bresprekker.
Guidedogs fagblogg. «Alpine farer på- og ved isbreer», med referanse til Horgen, A. (2010). Brukt for skillet mellom objektive og subjektive farer, og for den dokumenterte ulykken ved en norsk brefront i 2014.
Se også våre artikler «Breutstyr» og «Teknikk på snødekket bre» for utstyrslister, sertifiseringsstandarder (EN 568, UIAA 101, UIAA 105) og grunnleggende innbindings- og redningsteknikk som denne artikkelen bygger videre på, samt «Isøksen» og «Stegjern» for Type 2- og C2/C3-klassifisering.