Skjulte bresprekker gjør breferdsel til noe annet enn vanlig fjellvandring, og utstyret må reflektere det. Her går vi gjennom hva du faktisk trenger — tau, sikringsutstyr og personlig utstyr — og hvorfor det er bygget akkurat slik. Selve teknikken bak innbinding og bresprekk-redning dekker vi i en egen artikkel.
En isbre er i konstant bevegelse, og bevegelsen sprekker opp overflaten i bresprekker som ofte skjules av snøbroer man ikke kan se er der før man eventuelt går gjennom dem. Det er denne skjulte risikoen som gjør at breferdsel krever et annet utstyrssystem enn vanlig fjellvandring: utstyret er ikke der for å gjøre turen triveligere, men for å håndtere et fall som i prinsippet kan skje når som helst langs ruten, uavhengig av hvor erfaren eller forsiktig du er.
Standardverket «Mountaineering: The Freedom of the Hills» beskriver breferdsel som lagarbeid fremfor individuell ferdighet – hele poenget med å gå i taulag er at utstyret og systemet, ikke den enkeltes styrke eller erfaring, skal stanse et fall og gjøre det mulig å hente opp igjen den som faller. Utstyret som trengs faller naturlig i tre grupper: tau og innbinding, sikrings- og redningsutstyr for selve bresprekk-hendelsen, og personlig sikkerhetsutstyr som hver enkelt i taulaget bærer uansett rolle.
Utstyr, ikke teknikk
Denne artikkelen holder seg til hva du trenger og hvorfor det er bygget som det er – ikke hvordan du binder deg inn, taulag-avstand eller hvordan du faktisk utfører en bresprekk-redning. Det er egne ferdigheter som krever øvelse, og vi dekker dem i en kommende artikkel om breferdselsteknikk. Selv DNT Fjellsport Oslos eget metodesett er tydelig på denne distinksjonen: «Metodesettet er ikke en lærebok», og anbefaler kurs for selve ferdighetene. Utstyrslisten under er likevel hentet direkte fra hva som faktisk anbefales på norske bre- og fjellsportkurs.
Tau
Dynamisk, ikke semistatisk — selv om du «bare» går på bre
Tauet i taulaget skal være dynamisk klatretau, ikke semistatisk tau. Dette er ikke en detalj: ifølge DNT Fjellsport Oslos metodesett gir semistatisk tau «unødvendig store belastninger på sikringsmidler (spesielt snøanker) ved fall i taulaget», nettopp fordi et dynamisk tau strekker seg og tar opp energien i et fall, mens et semistatisk tau overfører kreftene mer direkte til forankringen. Semistatisk tau har sin naturlige plass i slynger, klemknuter og redningsoppsett – ikke som selve taulinjen mellom personene.
Sertifiseringen UIAA 101 (tilsvarende EN 892) er standarden for dynamisk enkelttau, og bør stå merket på tauet sammen med produsentens angitte fallfaktor-tåling. DNT anbefaler generelt at klatretau byttes ut senest etter fem års bruk, uavhengig av hvor mye det faktisk er brukt, og tidligere dersom elastisiteten merkbart er redusert.
Et statisk tau er laget for å ta last som påføres gradvis og kontrollert — ikke for å ta opp energien i et fall
Tabellen over viser bruddstyrker for statiske tau og bånd i vanlige dimensjoner, slik de er oppgitt i DNT Fjellsport Oslos metodesett. Disse gjelder sikringsmateriell som slynger og cordelette, ikke selve det dynamiske klatretauet – men de er nyttige som referanse når du skal sette sammen resten av sikringsutstyret, som omtales i neste seksjon.
Sikrings- og redningsutstyr
Snøanker, isskrue og slynger — utstyret bak enhver bresprekk-redning
Listen over er hentet direkte fra DNT Fjellsport Oslos metodesett, under «Anbefalt utstyr på brekurs» – den er ikke en generell anbefaling vi har satt sammen selv, men det faktiske utstyret hver kursdeltaker forventes å ha med. Snøankeret er som regel en flat aluminiumsplate som graves ned i snøen, mens isskruen er det tilsvarende forankringspunktet i is, sertifisert etter EN 568 (Mountaineering equipment – Ice anchors – Safety requirements and test methods). Begge brukes som hovedforankring når snøen eller isen skal bære last, enten som løpende sikring eller i et redningsoppsett.
Cordelette – gjerne 6–8 meter semistatisk tau eller Dyneema-bånd i 5,5 mm, skjøtet til en slynge – brukes til å utligne to eller flere forankringspunkter i et redningsoppsett, mens klemknuteslyngene har flere bruksområder: innkorting av tau under gange, og som byggeklosser i talje- og hjelpetau-systemer. Materialvalget på disse slyngene er ikke tilfeldig; tabellen i forrige seksjon viser hvorfor 5,5 mm Dyneema (~18 kN) og 6 mm semistatisk tau (~7,5 kN) dekker svært ulike behov i samme sikringssystem.
Et økseanker vil sjelden holde så mye som 250 daN uten at øksa løsner — utstyret må velges deretter, ikke etter hva som er tyngst i butikken
Skrukarabinere skal brukes overalt i systemet der det ikke finnes en naturlig backup – i taubrems, i selvlåsende taubrems, i tilkobling til standplass, og i klemknute ved rappell. Har du ikke skrukarabiner tilgjengelig, regnes to vanlige karabinere lagt motsatt vei som minst like sikkert, ifølge DNT Fjellsport Oslos metodesett. Dette er en av flere detaljer der utstyrsvalget direkte reflekterer hvordan systemet faktisk skal brukes – som vi går grundigere inn på i artikkelen om breferdselsteknikk.
Sele, hjelm og innbindingstau
Utstyret hver enkelt i taulaget bærer, uansett hvem som til slutt trenger det
Hjelm er ikke valgfritt utstyr på bre. DNT Fjellsport Oslos metodesett er eksplisitt: hjelm skal brukes «under all klatring på klippe, rappell og sikring», i tillegg til «all klatring, rappell og gange i vanskelig is», og den som er markør under redning på is og snø skal også bruke hjelm. Selv om selve breferdselen ofte foregår på relativt flatt underlag, er kombinasjonen av bresprekker, steinsprangfare nær nunataker og morener, og at man uansett skal kunne rykke inn i mer teknisk terreng, nok til at hjelm regnes som standardutstyr, ikke en ekstra forholdsregel.
Sitteselen bør ha en sentralløkke – festepunktet der tau og sikringsutstyr samles – og kombineres med en brystsele på selve breferdselen. Kombinasjonen er ikke overforsikring: en person som faller i en sprekk med bare sittesele kan lett ende opp hengende opp-ned, noe som gjør egenredning og assistert redning betydelig vanskeligere. Et kort innbindingstau, typisk rundt 9 mm og to meter langt, kobler de to selene sammen.
Hjelm, sele og innbindingstau er utstyr du bærer for taulaget som helhet — ikke bare for deg selv
Legg merke til at både sittesele (UIAA 105) og hjelm (UIAA 106 / EN 12492) er sertifisert etter egne, spesifikke standarder, på samme måte som isøks og stegjern er det – standardene henger sammen, og et komplett breutstyrssett bør ha gyldig sertifisering på hvert enkelt element, ikke bare på systemet som helhet.
Isøks og stegjern
Del av breutstyret, men store nok temaer til å fortjene egne artikler
Isøks og stegjern hører like naturlig hjemme i breutstyret som tau og sele – uten dem har du verken støtte og evne til å stanse en utglidning i bratt snø, eller feste i hardpakket is. Til vanlig breferdsel og normalruter er det Type 1-øksen (Basic) og C1-stegjernet som er relevante, altså de mest fleksible og allsidige kategoriene innenfor hvert utstyr. Begge er store nok temaer i seg selv til at vi har dekket dem i egne, dedikerte artikler: se «Isøksen: funksjon, typer og hvordan velge riktig modell» og «Stegjern: funksjon, typer og hvordan velge riktig modell» for full gjennomgang av kategorier, seriøse produsenter og materialvalg.
Det ene punktet verdt å gjenta her: sertifiseringen på isøks (EN 13089 / UIAA 152) og stegjern (EN 893) er egne, spesifikke standarder – akkurat som med tau, sele og hjelm. Et komplett breutstyrssett er derfor summen av flere separat sertifiserte komponenter, ikke én samlet «breutstyr»-standard.
«Breutstyret du bærer er egentlig et løfte til resten av taulaget: at du har det som trengs for å hjelpe dem, ikke bare deg selv. Det er en god grunn til å ta valget av hver enkelt del like alvorlig som helheten.»
Kilder
Cox, Steven M. og Kris Fulsaas (red.). Mountaineering: The Freedom of the Hills. The Mountaineers. Brukt for generell rammeforståelse av breferdsel som system og lagarbeid.
DNT Fjellsport Oslo. Metodesett. Ragnar Bell og Samuel Gunnestad, Kurs- og Instruktørkomiteen, 2009. Hovedkilde for anbefalt utstyrsliste, bruddstyrketall for tau og bånd, og hjelmkrav — hentet direkte fra avsnittene «Utstyr» og «Sikkerhet».
Norges Skiforbund. Randoneeutstyr, skiforbundet.no. Brukt for sertifiseringsnummer (UIAA 101 for dynamisk tau, UIAA 105 for klatresele, UIAA 106/EN 1077 og EN 12492 for hjelm).
Klatring.no / Norges Klatreforbund. «Om isøkser, uvaner og uante krefter», Den sikre siden nr. 1/2002, Stein Tronstad. Brukt for konteksten rundt CEN-standarden EN 13089 og typiske bruddstyrker for øksesikring i snø.
EN 568 — Mountaineering equipment. Ice anchors. Safety requirements and test methods. Brukt som sertifiseringsreferanse for isskruer.