Store Skagastølstind har lokket fjellfolk siden 1876. I dag finnes det omkring 20 ulike ruter til toppen – fra enkel toerklatring til krevende vegklatring på syvtallet. Her er en gjennomgang av de viktigste.

---

Det finnes fjell som er høyere, og fjell som er teknisk vanskeligere. Men det finnes ingen topp i Norge som bærer en tyngde av historie, myte og drøm på samme måte som Store Skagastølstind. «Storen» er Norges tredje høyeste fjell på 2 405 meter, og det høyeste som krever klatring for å nå toppen. Siden William Cecil Slingsby sto der alene i 1876 har generasjoner av klatrere søkt seg hit – og brukt sine beste år på å finne nye veier opp.

I dag teller klatreføreren for Jotunheimen nesten 20 rutealternativer på fjellet. De spenner fra grad 2 til over grad 7, fra rask tur-og-hjem til lange ryggtraverser der man ikke har retur før man er på toppen. Her er en oversikt over de viktigste.

---

Felles for alle ruter: en lang marsj

Uansett hvilken rute du velger, starter turen fra Turtagrø Hotel på 884 meter. Derfra er det inn Skagadalen, opp til Tindeklubhytta og videre gjennom stadig mer alpint terreng mot Bandet. Denne innmarsjen er rundt 8–10 kilometer og tar 3–4 timer. Det er her mange undervurderer Storen: klatringen er aldri lenger borte enn bunnformen tillater.

En gjennomsnittlig tur tar 10–13 timer. På fine sommerdager kan det bli kø i de mest populære rutene, særlig på Hjørnet der galleriene begynner.

---

Slingsbys rute – der det hele begynte

Grad: 2 | Første bestigning: William Cecil Slingsby, 21. juli 1876

Dette er historiens rute. Slingsby kom opp fra Slingsbybreen via det som i dag kalles Mohns skar – verken breen eller skaret hadde navn før han satte dem på kartet. Turkameratene Emanuel Mohn og Knut Lykken snudde i skaret. Slingsby klatret videre alene og nådde toppen som førstemann.

Ruten følger i dag minste motstands vei langs nordeggen opp fra Mohns skar og er bare gradert som toerklatring i klatreføreren. Fjellet er stort sett fast og kompakt, med noen løsere partier nær toppen. Man ankommer en fortopp og må derfra gjøre en 30 meter lang travers langs toppeggen for å nå hovedtoppen.

Det som gjør Slingsbys rute spesiell er ikke klatringen i seg selv, men omgivelsene: fra Mohns skar har man et åpent utsyn ned Skagadalen og Midtmaradalen og mot tindemassivene i alle retninger. Det er en av de vakreste stedene du kan stå i Hurrungane – og det er ikke vanskelig å forstå hva Slingsby opplevde der oppe.

For å nå Mohns skar i dag er den naturlige tilgangen via Skagastølsryggen fra nord, noe som gjør Slingsbys rute til en del av en lengre og mer krevende tur enn graderingen isolert sett tilsier.

---

Heftyes renne – den mest gåtte ruten

Grad: 5- | Første bestigning: Johannes Thomassen Heftye, 1882

Det er en historisk ironi at den mest populære ruten til Storen ble lagt av en mann som ville bevise at fjellet ikke var en topp av første klasse. På den tiden gjaldt den regelen at en topp av første klasse bare kunne ha én mulig adkomst. Da Heftye fant veien opp sin renne hadde Storen plutselig to ruter – og mistet dermed sin privilegerte status.

Heftye fikk det ikke som han ville. Ruten hans ble i stedet den trafikkerte klassikeren alle ville gå.

Turen starter med galleritraversen på østsiden – 300 spektakulære meter over Slingsbybreen fra Hjørnet. Selve renna kan være noe krevende å komme inn i; cruxet er bratt og vrient, men med moderne sikringsmidler er det overkommelig for en godt trent fjellklatrer. Ruta er i nyeste utgave av klatreføreren oppgradert til 5-.

Noe av det mest minnerike med Heftyes renne er likevel ikke klatringen, men de spektakulære galleriene – svimlet og fantastisk eksponert, med breavgrunnen langt under og toppen over.

---

Vigdals sva – skolelærerens rute

Grad: 3+ | Første bestigning: Hans Olsen Vigdal, 1890

Da den lokale skolelæreren Hans Olsen Vigdal i 1890 bestemte seg for å bestige Storen, var det bare et titalls personer som hadde vært på toppen. Vigdal tilhørte ikke klatreeliten – han var verken guide, tindebestiger eller fra de øvre samfunnsklasser. Han var en mann fra bygda med stødig fot og skarpe øyne.

Han prøvde å finne Heftyes renne, men klarte det ikke. I stedet klatret han 6–7 meter til venstre og fant sin egen vei. Starten på Vigdals sva er en utsatt og svært luftig travers langs et sva – Vigdal skal ha gått frem og tilbake over svaet flere ganger for å trene inn bevegelsene. Han nådde toppen og gikk ned igjen samme vei, uten tau.

I dag er Vigdals sva et populært alternativ til Heftyes renne og brukes mye av fjellførere. Ruten er noe enklere i gradering, men starttraversens eksponering setter gemytter på prøve.

---

Andrews renne – alternativet ved kø

Grad: 3+ | Første bestigning: Arthur Westlake Andrews, vinter 1923

Andrews renne er den markante renna som stiger opp midt i sørflanken og ender i toppskaret, der Tandbergs renne kommer opp fra øst. Den består av to taulengder klatring på grad 3 og er klatreteknisk enklere enn Heftyes renne.

Ruten kan være verdifull på høysesongens finværsdager, da Heftyes renne kan ha lang kø fra Hjørnet. Andrews gir mer klatring og er et godt alternativ for dem som ønsker å unngå trengsel – eller som rett og slett foretrekker litt mer klatring per høydemeter, men enkelte partier er løse og svært utsatt for steinsprang. Derfor velger mange å unngå rennen.

Andrews renne er normalveien på vinteren og ble første gang gått i 1923 av Boye Schlytter, Ola H. Furuseth og Asbjørn Gunneng.

---

Skagastølsryggen – den store

Grad: 3+ over mange taulengder | Første bestigning: 1902

Skagastølsryggen er egentlig et eget kapittel. Den går nordover fra toppen av Storen og passerer Vesle (2 340 moh), Midtre (2 284 moh) og Nordre Skagastølstind (2 167 moh) – fire topper over 2 000 meter i ett sammenhengende drag. Totalt rundt 1 820 høydemeter fra Turtagrø.

Ruten er ikke spesielt teknisk vanskelig – klatringen er aldri over grad 3–4 – men den er lang, eksponert og gir få muligheter for rask retur underveis. Det er dette som gjør Skagastølsryggen til noe annet enn de rennene og svaene på sørsiden: her er du i krevende terreng i mange timer, og plutselig væromslag kan sette et alvorlig preg på situasjonen.

Ryggen ble første gang gått i 1902 av Kristian Lous, George Paus, Harold Andrew Raeburn og Kristian Tandberg. For dem som allerede har vært på Storen via Heftyes renne er Skagastølsryggen det naturlige neste steget – og en av de fineste dagene du kan tilbringe i norske fjell.

---

Vestveggen – for de erfarne

Grad: 7- | Første frie bestigning: Hans Christian Doseth og Dag Kolsrud, 1979

Vestveggen ble første gang klatret i 1976 av Hans Petter Fernander og Ulf Geir Hansen – hundre år etter Slingsbys førstebestigning. Det var et tilsiktet jubileum. Ruten har bratt og krevende klatring, men fast fjell, og regnes som en av de flotteste rutene i hele Jotunheimen.

I 1979 ble ruten gått i fri av Doseth og Kolsrud og fikk graden 7-. Vestveggen er en moderne klassiker som stiller krav til solid teknisk klatrekompetanse. Den hører hjemme på erfarne fjellklatreres liste.

---

Hva bør du velge?

For deg som er på Storen for første gang og har noe klatreerfaring, er Heftyes renne den klassiske og naturlige valget. Den gir den fulle Storen-opplevelsen med galleritraversen, eksponering og den historiske ruten som har vært gått i over 140 år.

Vil du ha noe litt roligere klatreteknisk – men like fullt svært luftig og eksponert – er Vigdals sva et utmerket alternativ. Er det kø i Heftyes, vurder Andrews renne for mer klatring og bedre flyt.

For deg som har vært på Storen før og vil ha mer, er Skagastølsryggen svaret. Det er ikke en rute – det er en hel dag i norsk fjellhistorie.

---

Uansett rute: start tidlig, ta med tau, sjekk været kvelden før – og respekter at fjellet er likt uansett grad. Det er like langt ned på alle sider.

HURRUNGANE