Toppen av Mont Blanc (4.808 moh) sett fra Helbronner.
Share the article:
Fjell · TemaFrankrike og Italia · 20 min lesetid
Mont Blanc er det høyeste fjellet i Alpene og Vest-Europa, en kuppel av snø og is som i siste måling lå 4.805,59 meter over havet. Det ble besteget første gang i 1786, og siden har det vært både fjellsportens fødested og dens farligste klasserom: 15–20.000 forsøker hvert år, de fleste over Goûter-ruten, og det dør mellom ti og tjue mennesker på fjellet årlig. Her er rutene, hyttene, historien og det som kreves – fra normalveien til Peuterey-ryggen, og fra sommertoppturen til vårens skitur over Grands Mulets.
TINDERANGEL.NOPå tur over fjell, vidde og i alpint terreng
admin@tinderangel.no
Mont Blanc ligger på grensen mellom Frankrike og Italia, mellom Chamonix i nord og Courmayeur i sør, og er det høyeste fjellet i Alpene. Hvor høyt er faktisk et spørsmål: Toppen er en iskappe, 15–30 meter tykk over et fjell på rundt 4.792 meter, og geometerne i Haute-Savoie måler den annethvert år. I 2017 var den 4.808,72 meter, i 2021 4.807,81 og i september 2023 4.805,59 – det laveste siden målingene begynte. Tallet som står på kartene, 4.808, er derfor en avrunding av noe som flytter seg.
Grensen er også omstridt. Etter Torino-traktaten i 1860 ble den trukket langs vannskillet, og Italia mener den går over selve toppen. Frankrike mener toppen og Dôme du Goûter ligger helt på fransk side. Uenigheten gjelder noen titalls hektar snø og is, og den blusser opp hver gang Chamonix eller prefekten regulerer noe italienerne mener er deres.
For den som skal opp, er fjellet tre ting på én gang. Det er en teknisk enkel topp – normalveien er gradert PD, og med gode forhold er den en lang gåtur på is. Det er et høyt fjell, der høyden og været avgjør mer enn terrenget. Og det er et farlig fjell: Rundt 15–20.000 mennesker forsøker hvert år, redningstjenesten rykker ut 80–100 ganger i sesongen bare på normalveien, og mellom ti og tjue dør. Tre fjerdedeler av ulykkene skyldes dårlig forberedelse.
Fire veier opp
Det går fire vanlige veier til toppen. Goûter-ruten fra Saint-Gervais er normalveien og den de fleste bruker. Trois Monts fra Aiguille du Midi er brattere og mer alpin. Grands Mulets er den historiske veien fra Chamonix og i dag først og fremst en skirute om våren. Og fra Italia går normalveien over Rifugio Gonella, lengre og ensommere. Over dem alle henger de store klatrerutene på sørsiden – Brenva, Innominata og Peuterey – som er en annen verden. Fjellet runder en til fots på Tour du Mont Blanc, og den enkleste måten å se det på nært hold er Vallée Blanche på ski.
Laster terreng
Oversikt · fire ruter
Fire veier til Alpenes tak
Mont Blanc står på grensen mellom Frankrike og Italia, med Chamonix i nord og Courmayeur i sør. Fire ruter fører til toppen uten vanskelig klatring: Goûter-ruten fra Nid d’Aigle, Trois Monts fra Aiguille du Midi, den historiske veien over Grands Mulets og den italienske normalveien over Rifugio Gonella. Sporet på breen flytter seg fra år til år.
Toppen av Mont Blanc er en iskappe, 15 til 30 meter tykk, over fjell på rundt 4.792 meter. Høyden måles annethvert år og varierer: målingen i september 2023 ga 4805,59 meter, mens kartene bruker 4808. Grensen er omstridt. Frankrike regner toppen som helt fransk; Italia mener grensen går over toppen. Mont Blanc de Courmayeur, 4.748 moh., ligger like sørøst.
Goûter-ruten er normalveien og gradert PD. Den starter på Nid d’Aigle, 2.372 moh., endestasjonen for Tramway du Mont-Blanc fra Le Fayet. Stien går på rundt to og en halv time til Tête Rousse, 3.167 moh. Derfra krysses Grand Couloir, og en bratt klyving på egg og i renner fører opp Aiguille du Goûter til hytta på 3.835 moh. Reservasjon på hyttene har vært påbudt siden 2019.
Grand Couloir er en rundt hundre meter bred steinsprangrenne som normalveien krysser på rundt 3.340 moh. Mellom 1990 og 2017 ble det registrert 102 døde og 230 skadde her. Steinsprangene kommer oftest midt på dagen og i varme. Rådet er enkelt: kryss tidlig, én om gangen, uten å stoppe og med hjelm.
Fra Goûter-hytta går sporet over den brede snøkuppelen Dôme du Goûter, 4.304 moh., ned i Col du Dôme og opp til Refuge Vallot, 4.362 moh. Vallot er en nødhytte og ikke et sted for planlagt overnatting. Derfra følger ruta Bosses-ryggen over Grande og Petite Bosse, smal og utsatt for vind, til toppen. Fra hytta til topp tar det fem til seks timer. Fra Nid d’Aigle til toppen er det rundt 7,5 km og 2.440 høydemeter.
Trois Monts starter på Aiguille du Midi, 3.842 moh., med taubane fra Chamonix, og de fleste overnatter på Refuge des Cosmiques. Ruta går over Col du Midi, opp nordvestflanken på Mont Blanc du Tacul i opptil 45 grader under serakker, opp den bratte flanken til Col du Mont Maudit, ofte på blåis og fast tau, og via Col de la Brenva og Mur de la Côte til toppen. Fra Midi er det rundt 6,5 km og 1.410 høydemeter; regn fem til sju timer fra hytta.
Dette er veien Balmat og Paccard gikk i 1786. Den starter på Plan de l’Aiguille, 2.317 moh., krysser breene ved La Jonction og når Refuge des Grands Mulets på klippen midt i isen, 3.051 moh. Videre går det over Petit og Grand Plateau, under serakker, til Col du Dôme, der ruta møter normalveien ved Vallot. I dag er dette først og fremst en vårtur på ski fra april til juni; om sommeren er sprekkene for åpne. Til Col du Dôme er det rundt 9 km og 2.040 høydemeter.
Fra La Visaille i Val Veny går den italienske normalveien inn forbi Lac Combal og opp den lange Miage-breen til Rifugio Gonella, 3.071 moh., en dagsmarsj på fire og en halv til fem og en halv time. Fra hytta går det over Dôme-breen til Col des Aiguilles Grises, 3.811 moh., over Piton des Italiens og ryggen til Dôme du Goûter, der ruta møter normalveien. Regn åtte til ni timer fra hytta til topp. Til Dôme du Goûter er det rundt 14 km og 2.700 høydemeter. Ruta har verken Grand Couloir eller kø.
Sørsiden mot Italia er en annen verden: 3.000 meter vegg, rygger og isbreer. Brenva-sporet over Col Moore ble klatret 15. juli 1865 og var den første ruten på Mont Blanc som ble valgt fordi den var vanskelig. Innominata-ryggen over Col Eccles fulgte i 1919, og Peuterey-ryggen over Aiguille Noire og Aiguille Blanche, Alpenes lengste rygg med rundt 4.500 høydemeter, ble gått i sin helhet i 1934. Rifugio Monzino er utgangspunktet for dem alle.
Toppen ble først nådd 8. august 1786 av krystallsamleren Jacques Balmat og legen Michel-Gabriel Paccard fra Chamonix, over Grands Mulets. Året etter gikk Horace-Bénédict de Saussure selv opp med atten førere. Marie Paradis ble første kvinne på toppen i 1808. Den første hytta ble bygd på Grands Mulets i 1853, Joseph Vallot reiste observatoriet sitt i 1890, og samme år ble den italienske normalveien åpnet av et følge der presten Achille Ratti var med, den senere pave Pius XI.
Mont Blanc krever stegjern og isøks i bratt snø, taulagsrutine og kameratredning, form til seks til ti timer over 4.000 meter og framfor alt akklimatisering: netter over 3.000 meter og minst én topp på 3500 til 4.000 meter først. Sesongen på normalveien er i praksis midten av juni til midten av september. På Goûter-ruten må hytteplassen være bestilt i eget navn, og telting er forbudt. Taulag på normalveien skal være på høyst tre.
En iskappe på et fjell, med en skulder i hver retning
Høyde 2023
4.805,59 moh
Høyde 2017
4.808,72 moh
Fjell under isen
ca. 4.792 moh
Årsmiddel, Vallot
ca. −16 °C
Første bestigning
1786
Mont Blanc-kuppelen
4.806moh
5topper over 4.000
Toppen
Mont Blanc
Iskappe, 15–30 m tykk · Måles annethvert år
ca. 4.806 moh
Sørøst
Mont Blanc de Courmayeur
Den italienske toppen, på ryggen mot Peuterey
4.748 moh
Øst
Mont Maudit
På Trois Monts-ruten · Serakkfall 2012
4.465 moh
Nordvest
Dôme du Goûter
På normalveien · Vallot-hytta like nedenfor
4.304 moh
Nordøst
Mont Blanc du Tacul
På Trois Monts-ruten · Serakkfall 2008
4.248 moh
Vest
Aiguille de Bionnassay
Knivskarp snørygg · Starten på «den kongelige traversen»
4.052 moh
Mont Blanc er ikke en tind. Det er en bred kuppel av snø og is, så flat øverst at det ble bygget et observatorium der i 1893. Det sank sakte ned i isen og ble revet i 1909. Fra kuppelen går det rygger i alle retninger: Bosses-ryggen nordvestover mot Dôme du Goûter, Brenva-siden østover mot Mont Maudit og Mont Blanc du Tacul, og mot sør og sørøst de lange, ville ryggene Brouillard, Innominata og Peuterey ned mot Italia. Nordsiden mot Chamonix er is og serakker; sørsiden mot Courmayeur er granitt.
Høyden gjør alt. Ved Vallot-hytta på 4.362 meter er årsmiddeltemperaturen rundt sytten minusgrader, og lufttrykket på toppen er rundt halvparten av det ved havet. Det betyr at en vanlig sommerdag på Mont Blanc kan ha femten minusgrader og vind som gjør det til tretti, og at kroppen får halvparten av oksygenet den er vant til. Snøgrensen ligger på rundt 3.000 meter, og over den er fjellet hvitt hele året.
Og fjellet forandrer seg. Permafrosten som har holdt fjellsidene sammen, tiner, og stein som har sittet fast i tusen år, løsner. Det merkes mest i Grand Couloir på normalveien, der steinsprangene er blitt hyppigere, og i de varme somrene, når hyttene stenges fordi fjellet går i oppløsning. Mont Blanc i 2026 er et annet fjell enn det Balmat og Paccard gikk opp.
«Toppen er en iskappe. Tallet som står på kartene, er en avrunding av noe som flytter seg.»
02
Historien · Fra 1786 til i dag
Chamonix · Courmayeur
Historien
Fjellet der fjellsporten begynte
Første bestigning
8. august 1786
Første kvinne
1808
Første vinterbestigning
1876
Observatorium på toppen
1893–1909
Tidslinje
1786første
1876vinter
1760
Premien
Horace-Bénédict de Saussure utlover belønning til den som finner veien opp
1786
Balmat og Paccard
Jacques Balmat og legen Michel-Gabriel Paccard når toppen 8. august, fra Chamonix over Grands Mulets
1787
De Saussure
Vitenskapsmannen går selv opp året etter, med 18 førere
1808
Maria Paradis
Første kvinne på toppen, tjenestejente fra Chamonix
1838
Henriette d’Angeville
Første kvinne som planlegger og leder sin egen bestigning
1853
Grands Mulets
Den første hytta bygges på klippen i Bossons-breen
1861
Goûter-ruten
Første fullstendige bestigning over Aiguille du Goûter
1865
Brenva
Moore, Mathews, Walker-brødrene og Anderegg-brødrene klatrer Brenva-sporet 15. juli – første rute fra sørøst
1876
Vinter
Isabella Straton når toppen 31. januar, med Jean Charlet som fører – hun gifter seg med ham samme høst
1890
Vallot
Joseph Vallot bygger observatorium på Rochers des Bosses, båret opp av 110 bærere
1890
Italiensk normalvei
Bonin, Grasselli og presten Achille Ratti – senere pave Pius XI – finner veien over Aiguilles Grises
1893
Janssen
Observatorium på selve toppen · Synker i isen og rives 1909
1904
På ski
Ugo Mylius går opp på ski · Første skinedkjøring 1930
1919
Innominata
Courtauld, Oliver, Aufdenblatten og Rey klatrer Innominata-ryggen
1928
Route Major
Graham Brown og Smythe på Brenva-veggen
1934
Peuterey
Første fullstendige Peuterey-rygg – Alpenes lengste
2013
Nye Goûter
Den nye hytta på 3.835 moh åpner 28. juni
2019
Reservasjonsplikt
Saint-Gervais innfører obligatorisk, navngitt hytteplass på normalveien
Mont Blanc er fjellet der fjellsporten ble oppfunnet. I 1760 lovet den unge naturforskeren Horace-Bénédict de Saussure fra Genève en belønning til den som fant veien til toppen. Det tok et kvart århundre. Den 8. august 1786 sto krystallsamleren Jacques Balmat og legen Michel-Gabriel Paccard på toppen, etter å ha gått opp fra Chamonix over Grands Mulets og Grand Plateau. Året etter gikk de Saussure selv, med atten førere.
Så kom alle de andre. Maria Paradis, en tjenestejente fra Chamonix, ble i 1808 den første kvinnen på toppen. Henriette d’Angeville gikk i 1838 og ledet sin egen ekspedisjon. Isabella Straton gikk opp 31. januar 1876, midtvinters, med føreren Jean Charlet, og giftet seg med ham samme høst. Og i 1865, samme sommer som Matterhorn ble besteget, klatret Moore, Mathews, Walker-brødrene og Anderegg-brødrene Brenva-sporet fra italiensk side – den første ruten som ikke bare gikk opp, men som var vanskelig med vilje.
Fjellet ble også laboratorium. Joseph Vallot fikk i 1890 båret et observatorium opp til 4.358 meter, på klippene under Bosses-ryggen, og Jules Janssen bygde tre år senere et på selve toppen. Vallots står der fortsatt, som nødhytte. Janssens sank sakte ned i isen og ble revet i 1909. Siden har historien handlet om ruter og tall: Innominata i 1919, Route Major i 1928, Peuterey i 1934 – og i vår tid ny hytte på Goûter i 2013 og reservasjonsplikt fra 2019, fordi fjellet ble for populært for sitt eget beste.
«De Saussure utlovet premien i 1760. Det tok et kvart århundre før noen hentet den.»
03
Normalveien · Goûter-ruten
Saint-Gervais · Nid d’Aigle → toppen
Normalveien
Tog til 2.372 meter, en hytte på 3.835 – og Grand Couloir imellom
Gradering
PD
Fra Nid d’Aigle
ca. 2.440 hm
Goûter-hytta
3.835 moh
Toppdag fra hytta
ca. 1.000 hm
Dager
2–3
Goûter-ruten
PDgradering
2.440høydemeter
2.372 moh
Nid d’Aigle
Endestasjon for Tramway du Mont-Blanc fra Le Fayet
start
3.167 moh
Refuge de Tête Rousse
Første hytte · 72 plasser · Mange overnatter her og går lenge før daggry
ca. 2,5 t
ca. 3.340 moh
Grand Couloir
Steinsprangrenna · Rundt 100 m bred, wire · Kryss tidlig, én om gangen, uten stopp
noen minutter
3.863 moh
Aiguille du Goûter
Bratt klyving på egg og i renner over couloiret
ca. 2,5 t fra Tête Rousse
3.835 moh
Refuge du Goûter
Den nye hytta fra 2013 · 120 plasser · Reservasjon obligatorisk
natt
4.304 moh
Dôme du Goûter
Bred snøkuppel · Ruten runder toppen på sørsiden
ca. 2 t
4.362 moh
Refuge Vallot
Nødhytte, 12 plasser · Ikke for overnatting
pause
4.513 / 4.547 moh
Grande og Petite Bosse
Bosses-ryggen · Smal, utsatt for vind, med skavler
ca. 1,5 t
ca. 4.806 moh
Toppen
Flat snøkuppel · Fra hytta regnes 5–6 timer
topp
Goûter-ruten er grunnen til at Mont Blanc har rykte som en gåtur, og grunnen til at det dør folk der hvert år. Den begynner på Nid d’Aigle, 2.372 moh, der Tramway du Mont-Blanc fra Le Fayet ender. Derfra går stien opp til Tête Rousse-hytta på 3.167 meter, en grei fjelltur på et par timer. Så kommer Grand Couloir.
Grand Couloir er en renne på rundt hundre meter, rett under Aiguille du Goûter, som en må krysse for å komme opp på eggen. Alt som løsner ovenfra, kommer ned her. En studie finansiert av Petzl-stiftelsen målte sommeren 2019 i snitt ett steinsprang hvert 37. minutt, flest mellom klokka 18 og 20 og færrest mellom 9 og 10 om morgenen, når veggen ennå er i skygge. Siden 1990 har 102 mennesker dødd i og rundt renna, nesten fire i året. Rådet er enkelt: Kryss tidlig, en og en, uten å stoppe, og med hjelm. Etter couloiret følger to timer med bratt klyving opp Goûter-eggen, luftig og med wire enkelte steder, før hytta.
Refuge du Goûter ligger på 3.835 meter, en ny hytte som ble åpnet i 2013 og tar 120 personer. Herfra er toppdagen tusen høydemeter på snø. Først den brede Dôme du Goûter, så ned i sadelen til Vallot-hytta på 4.362 meter – en nødhytte, ikke et overnattingssted – og til slutt Bosses-ryggen, som smalner inn til en snøegg med stup på begge sider og vind fra Italia. De fleste bruker fem–seks timer opp og tre–fire ned. Ruten er gradert PD og er teknisk enkel i godt vær. Alt annet enn godt vær gjør den til noe annet.
«Siden 1990 har 102 mennesker dødd i Grand Couloir. Rådet er enkelt: tidlig, én om gangen, uten å stoppe.»
04
Trois Monts · Over Tacul og Maudit
Aiguille du Midi · Cosmiques → toppen
Trois Monts
Tre fjell på én dag – og to av dem har drept klatrere i søvne
Gradering
PD+
Start
Aiguille du Midi, 3.842 moh
Cosmiques
3.613 moh
Fra hytta
5–7 t
Serakkfall
2008 og 2012
Trois Monts-ruten
PD+gradering
3fjell
3.842 moh
Aiguille du Midi
Taubane fra Chamonix siden 1955 · Ned Midi-eggen til breen
start
3.613 moh
Refuge des Cosmiques
145 plasser · Eid av Chamonix kommune, drevet av førerkompaniet
natt
4.248 moh
Mont Blanc du Tacul
Nordvestflanken, opptil 45° · Serakker over sporet · Ruten går under toppen
ca. 2,5 t
4.345 moh
Col Maudit
Sadelen mellom Tacul og Maudit
4.465 moh
Mont Maudit
Bratt flanke opp til Col du Mont Maudit · Ofte blåis og fast tau · Ruten går under toppen
ca. 2 t
4.303 moh
Col de la Brenva
Siste sadel · Vinden fra Italia treffer her
ca. 4.806 moh
Toppen
Over Mur de la Côte og den siste kuppelen
ca. 1,5 t
Trois Monts er den vakre veien. Den starter øverst i taubanen på Aiguille du Midi, 3.842 meter, går ned den beryktede snøeggen til Col du Midi og inn på Cosmiques-hytta på 3.613 meter, der natten tilbringes med Mont Blanc du Tacul rett over hodet. Toppdagen krysser skuldrene på to firetusenmetere før den tredje: nordvestflanken på Tacul, så den bratte veggen opp mot Col du Mont Maudit, så Col de la Brenva og den siste kuppelen. Fem til sju timer fra hytta, og hele veien over 3.500 meter.
Det er en mer alpin rute enn Goûter – brattere, mer is, mer å gjøre med stegjern og øks – og uten steinsprang. Det den har i stedet, er serakker. Både Tacul og Maudit har hengende isbreer over sporet, og to ganger har de falt om natten, mens følgene gikk under: 24. august 2008 på Tacul, åtte døde, og 12. juli 2012 i veggen under Col du Mont Maudit, ni døde. Begge ganger var det kjente, erfarne klatrere i godt vær. Det finnes ingen trygg tid å gå under en serakk på, bare kortere og lengre tid under den.
Mange går Trois Monts opp og Goûter ned, eller omvendt, og får dermed en travers over hele fjellet. Det krever at en har bestilt hytte på begge sider og ordnet transport – men det er den fineste måten å gjøre Mont Blanc på, og den som ligner mest på det fjellet faktisk er.
«Det finnes ingen trygg tid å gå under en serakk på. Bare kortere og lengre tid under den.»
05
Grands Mulets · Gonella
Chamonix og Val Veny
De to andre veiene
Den historiske fra Chamonix og den stille fra Italia
Grands Mulets
PD · 3.051 moh
Fra hytta til toppen
ca. 1.750 hm
Gonella
PD+ · 3.071 moh
Fra Gonella til toppen
8–9 t
Sesong Grands Mulets
mars–september
Grands Mulets og italiensk normalvei
2ruter
PD+gradering
Grands Mulets
2.317 moh
Plan de l’Aiguille
Mellomstasjon på Midi-banen · Over Jonction, der Bossons- og Taconnaz-breen møtes
start
3.051 moh
Refuge des Grands Mulets
Klippen i breen · 68 senger · Balmat og Paccards vei
natt
3.600–4.000 moh
Petit og Grand Plateau
Serakksonen · To døde i april 2023 · Nordryggen på Dôme (AD) unngår den
4–6 t
ca. 4.240 moh
Col du Dôme
Inn på normalveien ved Vallot
til toppen 2 t
Italia
1.670 moh
La Visaille, Val Veny
Veiende over Courmayeur · 4,5–5,5 t opp til hytta
start
3.071 moh
Rifugio Gonella
60 plasser · Betjent midten av juli–midten av september
natt
3.811 moh
Col des Aiguilles Grises
Over Dôme-breen · Så Piton des Italiens 4.003 moh
ca. 4 t
4.304 moh
Dôme du Goûter
Inn på normalveien · Vallot og Bosses-ryggen
ca. 6 t fra hytta
Grands Mulets er veien Balmat og Paccard gikk. Fra Plan de l’Aiguille, mellomstasjonen på Midi-banen, krysser den Jonction – stedet der Bossons- og Taconnaz-breene presses sammen til en labyrint av sprekker – og opp til hytta på klippen midt i breen, 3.051 meter. Derfra går den opp Petit og Grand Plateau, under serakkene fra Dôme du Goûter, og inn på normalveien ved Col du Dôme. Om sommeren er sprekkene for store og serakkene for aktive; i april 2023 døde to på Petit Plateau. Derfor er dette i dag vårens rute, på ski, og den omtales i neste seksjon. Nordryggen på Dôme, gradert AD, er alternativet som unngår serakksonen.
Den italienske normalveien er noe helt annet. Fra La Visaille innerst i Val Veny, over Courmayeur, går en fire–fem timer opp til Rifugio Gonella på 3.071 meter, en hytte med 60 plasser og en kort sesong. Toppdagen går over Dôme-breen til Col des Aiguilles Grises, opp den smale snøryggen over Piton des Italiens og inn på Dôme du Goûter, der den møter franskmennene ved Vallot. Det er lengre enn Goûter – åtte–ni timer til toppen – og gradert PD+, men den har verken Grand Couloir eller køer, og den har Mont Blancs sørside for seg selv det meste av dagen.
«Gonella-ruten har verken Grand Couloir eller køer. Den har Mont Blancs sørside for seg selv.»
06
De store rutene · Sørsiden og Brenva
Courmayeur · Val Veny
De store klatrerutene
Der Mont Blanc slutter å være en gåtur
Lengste rygg i Alpene
Peuterey
Høydemeter, Peuterey
ca. 4.500
Brenva-sporet
1865
Route Major
1928
Gradering
D– til ED
Klassikerne
8ruter
ED1hardest
Sørsiden
ED1 · 2–3 dager
Peuterey intégrale
Fra Val Veny over Aiguille Noire og Aiguille Blanche til toppen · Alpenes lengste rygg · Første gang 1934
ca. 4.500 hm
D+ · IV+
Innominata
Mellom Brouillard og Peuterey, fra Eccles-bivuakken · Courtauld og Oliver 1919
ca. 1.450 hm
AD+ · III+
Brouillard-ryggen
Over Col Emile Rey og Mont Brouillard · Gugliermina-brødrene 1901
ca. 2.200 hm
Brenva-siden
D–
Brenva-sporet
Den eldste store ruten, 15. juli 1865 · Snø- og isegg fra Col Moore, opptil 50°
ca. 1.330 hm
–
Sentinelle Rouge
Graham Brown og Smythe 1927 · Første av de tre Brenva-veggrutene
TD– · IV+
Route Major
Graham Brown og Smythe 1928 · Den berømteste av de tre
–
Pear Buttress
Graham Brown, Graven og Aufdenblatten 1933
Rundt kuppelen
D · IV
Kuffner-ryggen (Frontier Ridge)
På Mont Maudit · Kuffner, Burgener og Furrer 1887 · Mallory gikk tredje bestigning 1911
fra Fourche
AD+
Den kongelige traversen
Aiguille de Bionnassay – Dôme du Goûter – toppen · Knivskarp snøegg over 4.000 m · Via Durier
3 dager
På sørsiden mot Italia er Mont Blanc et annet fjell. Her er det ingen taubane og ingen hytte med 120 senger, men tre kilometer granitt og is som reiser seg fra Val Veny til toppen i tre store rygger: Brouillard, Innominata og Peuterey. Peuterey-ryggen er den lengste i Alpene – fra bunnen av dalen over Aiguille Noire og Aiguille Blanche de Peuterey, med 4.500 høydemeter og to–tre dager på en rygg det er svært vanskelig å trekke seg fra. Den ble klatret i sin helhet første gang i 1934 og er gradert ED1.
Innominata, mellom de to andre, er for mange den fineste: fjell og is i klassisk stil fra Eccles-bivuakken på 3.850 meter, første gang klatret av Courtauld og Oliver med førerne Aufdenblatten og Rey i august 1919. Brouillard-ryggen lenger vest er lavere gradert, AD+, men like lang og like øde. Felles for alle tre er at de krever at en klatrer fort, høyt og lenge, og at et værskifte underveis er livsfarlig.
Østsiden over Brenva-breen har sin egen historie. Brenva-sporet fra 1865 var den første ruten på Mont Blanc som ble valgt fordi den var vanskelig, en snø- og isegg som Moore og Anderegg hogg trinn opp i en lang julidag. Seksti år senere åpnet Graham Brown og Frank Smythe de tre rutene på selve Brenva-veggen – Sentinelle Rouge i 1927, Route Major i 1928 og Pear i 1933. Og på Mont Maudit går Kuffner-ryggen, grenseryggen, klatret i 1887 og tredje gang av George Mallory i 1911. For den som vil ha noe mellom normalveien og disse, finnes den kongelige traversen: over Aiguille de Bionnassay og Dôme du Goûter til toppen, tre dager på snøegger over 4.000 meter, uten teknisk klatring, men uten rom for feil.
«Brenva-sporet var den første ruten på Mont Blanc som ble valgt fordi den var vanskelig.»
07
På ski · Grands Mulets om våren
Chamonix · april–juni
På ski
4.800 meter ned til Chamonix – gjennom serakkene på Grand Plateau
Rute
Grands Mulets
Sesong
april–juni
Fra hytta
ca. 1.750 hm
Nedkjøring
ca. 3.800 hm til Chamonix
Første skibestigning
1904
Skiruten
1.750hm fra hytta
3.800hm ned
Dag 1
Plan de l’Aiguille – Grands Mulets
Over Jonction på ski og til fots · 3–4 t
3.051 moh
Dag 2, opp
Petit og Grand Plateau – Col du Dôme
Under serakkene · Tidlig start · Alternativ: Nordryggen på Dôme (AD)
ca. 4.240 moh
Dag 2, topp
Vallot – Bosses – toppen
Ski settes igjen ved Vallot eller på Bosses · Stegjern til toppen
ca. 4.806 moh
Dag 2, ned
Corridor – Grand Plateau – Jonction
Nedkjøring gjennom brelandskapet · Ned til Chamonix når snøen rekker
til ca. 1.000 moh
Mont Blanc er også Alpenes største skitur. Ruten går over Grands Mulets, den gamle veien fra Chamonix, og den går om våren, når sprekkene er fylt og serakkene er frosset fast. Første dag er en kort tur fra Plan de l’Aiguille over Jonction til hytta på 3.051 meter, med ski på sekken der breen er for oppsprukket. Andre dag starter midt på natta: opp Petit Plateau og Grand Plateau i stjernelys, under den hengende isen fra Dôme du Goûter, til Col du Dôme på 4.240 meter. Der settes skiene vanligvis igjen – eller bæres til Vallot – og de siste 500 høydemeterne over Bosses-ryggen går med stegjern.
Belønningen er nedkjøringen. Fra Col du Dôme går Corridor og Grand Plateau i ett sammenhengende fall gjennom brelandskapet, og med snø nok kan en stå på ski til langt ned i Bossons-breen, 3.800 høydemeter under toppen. Ugo Mylius gikk opp på ski første gang i 1904, og Elias Julen skal ha kjørt ned i 1930 – siden har våren på Mont Blanc vært skiens.
Faren er den samme som om sommeren, bare kaldere. Serakkene over Petit Plateau faller også i april; to døde der 19. april 2023. Sprekkene på Jonction og Grand Plateau er dekket av snøbruer som ikke alltid holder, og været på 4.800 meter i mai er vinter. Nordryggen på Dôme du Goûter, gradert AD, er alternativet for den som vil unngå serakksonen og tåler brattere terreng. Ruten krever full breutrustning, erfaring med ski på sprekkete bre, og en akklimatisering som er vanskeligere å få til om våren, når de andre hyttene er stengt.
«Serakkene over Petit Plateau faller også i april. Været på 4.800 meter i mai er vinter.»
08
Farer og ulykker · Hva som dreper
Stein · Is · Høyde · Vær
Farer og ulykker
Fjellet er ikke vanskelig. Det er det som gjør det farlig.
Døde per år
10–20
Redninger på normalveien
80–100 per år
Grand Couloir siden 1990
102 døde
Serakkfall 2008 og 2012
17 døde
Dårlig forberedelse
80 % av redningene
Farene, rute for rute
5hovedfarer
10–20døde per år
Stein
Grand Couloir
Goûter-ruten · Hyppigst sent på dagen og i varme · Hjelm, tidlig kryssing, ingen stopp
3,7 døde per år
Is
Serakker
Trois Monts (Tacul, Maudit) og Grands Mulets (Petit Plateau) · Faller uten varsel, også om natten
8 døde 2008 · 9 døde 2012 · 2 døde 2023
Høyde
Høydesyke
Alle ruter · 4.800 m med to netter akklimatisering er for lite for mange · Hodepine, kvalme, forvirring
snu i tide
Vær
Vind og kulde
Bosses-ryggen og toppkuppelen · Vind fra Italia, hvitt lys, tapt spor · Vallot er nødhytte, ikke mål
hyppigste årsak til snuing
Varme
Permafrost og steinsprang
Hyttene stengt i 2015, 2022 og august 2026 · 10,4 °C på toppen 18. juni 2024
hele fjellet
Mont Blanc dreper mellom ti og tjue mennesker i året, de fleste på normalveien. I 2017 var det fjorten, elleve av dem på Goûter-ruten, og redningstjenesten PGHM rykket ut 854 ganger på fjellet. Ikke én av de døde det året gikk med fører. Det sier det meste om hva som går galt: Ikke fjellet, men forberedelsen. Prefekten i Haute-Savoie regner at åtti prosent av redningene skyldes folk som ikke var klare for det de hadde gitt seg ut på.
Farene er fire, og de er ulike på ulike ruter. Stein dreper i Grand Couloir, mest sent på dagen og i varme. Is dreper under serakkene på Tacul, Maudit og Petit Plateau, uten varsel og uten hensyn til hvor dyktig en er – ulykkene i 2008 og 2012 tok livet av erfarne fjellfolk i godt vær. Høyden dreper sakte, gjennom høydesyke som begynner med hodepine og kvalme og kan ende i lungeødem eller hjerneødem, og som mange overser fordi de har så kort tid. Og været dreper på toppkuppelen og Bosses-ryggen, der vinden fra Italia kan gjøre en klar dag om til hvitt lys på minutter, sporet forsvinner og Vallot-hytta er eneste ly.
Den femte faren er ny. Varmen tiner permafrosten, og fjellet faller fra hverandre raskere enn før. Etter hetebølgen i 2015 slo PGHM og forskerne fast at steinsprangene i couloiret kom til alle døgnets tider. Hyttene på normalveien ble stengt i august 2015, i august 2022 – da ordføreren i Saint-Gervais raste mot «pseudo-alpinister» – og igjen fra 11. til 26. august 2026, etter at steinsprang hadde drept to tsjekkiske klatrere i juli. Den 18. juni 2024 ble det målt 10,4 plussgrader på nesten 4.800 meter. Når det skjer, er ikke spørsmålet om en er sterk nok. Da er svaret å vente.
«Ikke én av de døde i 2017 gikk med fører. Det sier det meste om hva som går galt.»
09
Hva som kreves · Form, høyde og papirer
Regler siden 2019
Hva som kreves
Reservasjon, akklimatisering og evnen til å snu
Reservasjon
obligatorisk
Taulag
maks 3
Fører
1:2
Akklimatisering
3–5 dager
Snur daglig
40–100 %
Programmer og krav
3vanlige opplegg
PDminimum
Opplegg
2 dager
Goûter klassisk
Nid d’Aigle – Goûter-hytta – toppen – ned til Nid d’Aigle · Krever at en er akklimatisert fra før
PD
3 dager
Goûter med Tête Rousse
Natt på Tête Rousse, natt på Goûter, topp og ned · Mer tid i høyden, mindre kø om morgenen
PD
2–3 dager
Trois Monts
Aiguille du Midi – Cosmiques – toppen – ned Goûter eller samme vei
PD+
Krav
Teknikk
Stegjern og øks i bratt snø
Klyving II på Goûter-eggen · Is og fast tau på Maudit · Taulagsrutine og sprekkredning
Form
6–10 timer over 4.000 m
Toppdagen er 1.000–1.200 hm opp og det samme ned, på halvt oksygen
Høyde
Minst én topp på 3.500–4.000 m først
Gran Paradiso, Breithorn eller tilsvarende, med netter over 3.000 m
Papirer
Navngitt hyttereservasjon
Vises ved kontroll · Telt forbudt · Nid d’Aigle, Tête Rousse og Goûter
Det første som kreves, er en plass. Siden 2019 er det obligatorisk med navngitt, ikke-overførbar reservasjon på Nid d’Aigle, Tête Rousse eller Goûter for å gå normalveien i sesongen, og telting er forbudt på hele ruten, bortsett fra i basecampen ved Tête Rousse. Gendarmer og kommunens «hvite brigade» kontrollerer ved Nid d’Aigle og ved hyttene, ser på utstyr og papirer, og sender folk ned. Goûter-hytta bestilles bare på nett hos FFCAM, og plassene i juli og august går fort. Taulag skal være på høyst tre. Fra Italia og Chamonix-siden er reglene løsere, men hyttene må bestilles der også.
Det andre er høyden. Mont Blanc er teknisk enkelt, og det er nettopp derfor så mange undervurderer det. Toppdagen er tusen høydemeter opp og ned igjen, på 4.000–4.800 meter, med halvparten av oksygenet. Prefekten oppgir at mellom førti og hundre prosent av dem som starter en gitt dag, snur. Førerne vil ha klientene i Chamonix tre–fem dager før, med en topp på 3.500–4.000 meter og netter i høyden først – Gran Paradiso på italiensk side og Breithorn fra Zermatt er klassikerne. Den som kommer rett fra havnivå og går opp på to dager, gambler.
Det tredje er teknikken: stegjern og isøks i bratt snø, klyving på egg med sekk, taulagsrutine og sprekkredning. Goûter-ruten krever lite av det, men den krever at det sitter når vinden tar på Bosses-ryggen. Fører er ikke påbudt, men på Goûter går førerne én til to, og i 2017 døde ingen av dem som gikk med fører. Og det siste som kreves, er det vanskeligste: å snu. På en topp det er brukt år og penger på å komme til, er det å gå ned i godt vær fordi hodet verker og tiden er brukt opp, den avgjørelsen som skiller dem som kommer hjem fra statistikken. Mer om høyde og kropp i vår artikkel om Alpenes 4.000-metere uten teknisk klatring.
«Mellom førti og hundre prosent av dem som starter en gitt dag, snur. Den som kommer rett fra havnivå, gambler.»
10
Hytter og praktisk
Saint-Gervais · Chamonix · Courmayeur
Hytter og praktisk
Elleve hytter rundt kuppelen – og tog til 2.372 meter
Hytter
11
Høyeste hytte
Vallot, 4.362 moh
Største
Cosmiques, 145
Tramway til
2.372 moh
Sesong
juni–september
Hytter og utgangspunkt
11hytter
3sider
Normalveien · Saint-Gervais
2.372 moh
Refuge du Nid d’Aigle
Saint-Gervais kommune · Ved togets endestasjon
20–30 plasser
3.167 moh
Refuge de Tête Rousse
FFCAM · Basecamp med gruppetelt siden 2019 · Reservasjon obligatorisk
72 + basecamp
3.835 moh
Refuge du Goûter
FFCAM · Åpnet 2013 · Reservasjon obligatorisk · Vinterrom i gamlehytta
120 plasser
4.362 moh
Refuge Vallot
CAF Saint-Gervais · Nødhytte, ikke for planlagt overnatting
12 plasser
Chamonix-siden
3.613 moh
Refuge des Cosmiques
Chamonix kommune, drevet av førerkompaniet · Trois Monts
145 plasser
3.051 moh
Refuge des Grands Mulets
CAF Chamonix · Skiruten · Åpen slutten av mars–midten av september
68 senger
Bionnassay
3.358 moh
Refuge Durier
FFCAM · På Col de Miage · Den kongelige traversen · Bestilles på telefon
12 plasser
Italia · Courmayeur
3.071 moh
Rifugio Gonella
CAI · Italiensk normalvei · Betjent midten av juli–midten av september
60 plasser
3.396 moh
Rifugio Quintino Sella
CAI · Ubetjent · Mot Brouillard og Innominata fra vest
16 plasser
3.852 moh
Bivacco Eccles
CAAI · Innominata og Brouillard · Crippa-bivuakken like ved
6 + 9 plasser
2.580 moh
Rifugio Monzino
Val Veny · Utgangspunkt for sørsiden
60 senger
Mont Blanc har hytter på alle sider, men bare tre av dem er store. Goûter og Tête Rousse på normalveien og Cosmiques under Aiguille du Midi tar til sammen rundt 340 mennesker per natt, og det er den kapasiteten som bestemmer hvor mange som kan gå på fjellet. Resten er små: Vallot er en nødhytte som ikke skal brukes til planlagt overnatting, Durier på Col de Miage har tolv plasser og bestilles på telefon, og bivuakkene på italiensk side er bokser i stål for et halvt dusin klatrere.
Transporten er en del av ruten. Tramway du Mont-Blanc går fra Le Fayet på 580 meter til Nid d’Aigle på 2.372, drøyt en time, og tre av fire som bestiger fjellet bruker den. I 2025 endte den på Mont Lachat på grunn av anleggsarbeid; forlengelsen til Nid d’Aigle ble gjenåpnet i juni 2026. Egne tidlige avganger for fjellfolk krever hyttereservasjon. Taubanen til Aiguille du Midi har gått siden 1955 og tar tjue minutter opp 2.800 høydemeter – den raskeste veien til 3.842 meter i Alpene, og grunnen til at Trois Monts er en to-dagers tur. På italiensk side er det bil til La Visaille i Val Veny og fire–fem timer til fots.
Sesongen for normalveien er fra slutten av mai til begynnelsen av oktober når Goûter er betjent, og i praksis fra midten av juni til midten av september. Grands Mulets er vårens hytte. Hyttene på italiensk side har de korteste sesongene, med Gonella betjent bare fra midten av juli til midten av september. Alt skal bestilles, og det meste skal bestilles tidlig. For den som vil se massivet uten å gå på toppen, har vi skrevet om skituren gjennom massivet til Albert Premier og om Tour du Mont Blanc rundt det hele.
«Tre hytter tar 340 mennesker per natt. Det er den kapasiteten som bestemmer hvor mange som kan gå på fjellet.»
Utsikt · 360° fra toppen
Dette ser en fra Mont Blanc
Fra toppen av Mont Blanc ser en 74 av Alpenes 4000-metere og 220 andre topper over 3.000 meter innenfor 160 kilometer. Lengst borte av firetusenmeterne er Lauteraarhorn, 128,1 kilometer unna. Panoramaet viser horisonten slik terrenget faktisk ligger, med jordkrumningen tatt med.
744000-metere synlige
128,1 kmlengst unna · Lauteraarhorn
220andre topper over 3.000 m
Rød = topp med egen artikkelDra eller sveip for å se rundt · høyden er overdrevet for å vise terrenget
Fjellfakta · Mont Blanc
Alpenes tak
Det høyeste fjellet i Alpene, på grensen mellom Frankrike og Italia. Fire vanlige ruter til toppen – Goûter, Trois Monts, Grands Mulets og Gonella – og de store klatrerutene på sørsiden. Teknisk enkelt på normalveien, men høyt, kaldt og farlig, med reservasjonsplikt og kontroller siden 2019.
4.806moh
1786første bestigning
10–20døde per år
Utgangspunkt
Saint-Gervais · Chamonix · Courmayeur
Tramway til Nid d’Aigle · Taubane til Aiguille du Midi · Bil til La Visaille
Utstyr
Full breutrustning og hjelm
Stegjern, isøks, sele, tau og sprekkredning · Hjelm i Grand Couloir · Vinterklær på toppen også i juli
Sesong
Midten av juni – midten av september
Skirute over Grands Mulets april–juni · Hytter kan stenges i hetebølger
«Mont Blanc er det eneste av de store fjellene der veien til toppen er en gåtur og kirkegården likevel er full. Det er ikke et paradoks. Det er en forklaring: Fjellet krever ingenting annet enn at en tar det på alvor – høyden, været, steinen i couloiret, isen over sporet – og nettopp det er det så mange ikke gjør. Bruk dagene. Sov høyt før du går. Kryss couloiret tidlig. Og når hodet verker og klokka er for mye, snu, og kom tilbake. Fjellet har stått der siden 1786. Det står der til neste år også.»
TINDERANGEL.NOPå tur over fjell, vidde og i alpint terreng
Mont Maudit (4.465 moh) med den kvasse Kuffner-ryggen
Turarkivet · Alpinisme · Europa
Europas flotteste alpine traverser
Is, eksponering, høyde og teknisk terreng der marginen for feil er liten. Tjuefem alpine ruter og traverser er rangert etter alpinistisk karakter, historie og tekniske krav – fra Haute Route på ski og Matterhorn til Styggedalsryggen, Lofoten og Pyreneene.