Hallingskarvet er en mur. Fra Geilo til Finse ligger den som en 35 kilometer lang rygg over vidda, flat på toppen og med stup på flere hundre meter mot sør. Alle som har tatt Bergensbanen over fjellet, har sett den fra togvinduet. Færre har vært oppå: på platået over 1.800 meter, i Folarskardet der en irsk lord bygde steinhytte i 1880, eller på Folarskardnuten, 1.933 moh og det høyeste punktet i Buskerud.
Hallingskarvet ligger på nordkanten av Hardangervidda, i Hol kommune i Buskerud og med vestenden inn i Ulvik i Vestland. Ryggen går fra sørvest mot nordøst, er rundt 35 kilometer lang og fra noen hundre meter til flere kilometer bred. Toppen er et platå på drøyt 1.800 meter, og sidene er bratte hele veien rundt. Ordet skarv betyr nakent fjell, og det er en presis beskrivelse.
To skar deler ryggen: Kyrkjedøri på 1.540 meter i vest og Folarskardet på 1.630 meter på midten. Mellom dem og øst for dem ligger de høyeste partiene, med Folarskardnuten på 1.933 moh som høyeste punkt. Sør for ryggen går Bergensbanen og riksvei 7 forbi Ustaoset, Haugastøl og Finse. Nord for den ligger Skarvheimen, med Raggsteindalen, Strandavatnet og DNT-hyttene mot Aurland.
Hele ryggen og fjellet nord for den er Hallingskarvet nasjonalpark, opprettet i 2006 og på rundt 450 kvadratkilometer. Det er et område med mer vind og mer tåke enn fjellene rundt. Skarvet står som en vegg mot været fra vest, og det som ser ut som en enkel høyde fra toget, er et sted der sikten kan forsvinne på minutter.
Tre sider, tre fjell
Hallingskarvet er tre forskjellige turmål. Fra Geilo og Prestholtseter går en steintrapp opp til østenden, og det er den desidert mest brukte veien opp. Fra Haugastøl og Raggsteindalen går gamle stier inn i Folarskardet, til Lordehytta og Folarskardnuten. Og fra Finse går en opp på vestenden, til Sankt Pål og Klemsbu, med Hardangerjøkulen rett imot. Mellom de tre er det langt, og platået er stort sett umerket.
Hallingskarvet Muren over vidda
Muren over vidda
Hallingskarvet er en 35 km lang fjellrygg fra Geilo til Finse, med flat topp på drøyt 1.800 meter og en vegg som stuper 400 til 500 meter mot sør. Folarskardnuten, 1.933 moh., er høyest i Buskerud med en primærfaktor på 955 meter. Bare to skar bryter muren: Kyrkjedøri i vest og Folarskardet midt på.
Les mer: Hallingskarvet – muren over vidda · På topptur til Folarskardnuten
Fyllitt under, gneis på toppen
Skarvet er to sjikt: myk fyllitt nederst, avsatt på havbunnen for over 500 millioner år siden, og et lokk av hard gneis fra grunnfjellet, mer enn en milliard år gammelt, skjøvet inn fra nordvest under den kaledonske fjellkjedefoldingen for rundt 400 millioner år siden. Fyllitten har forvitret til vidde; gneisen har blitt stående. Der lokket slutter, faller veggen bratt mot sør.
Les mer: Hallingskarvet – muren over vidda
Sherpatrappa og Prestholtrunden
Fra Prestholtseter, 1.242 moh., en bomvei på ca. 25 minutter fra Geilo, går steintrappa som sherpaer fra Nepal bygde i 2013, rundt to tusen trinn opp Prestholtskaret. Prestholtrunden over Skarvsenden er 6,4 km og ca. 500 høydemeter, 3,5 til 4 timer. Fra skaret kan en fortsette umerket over platået til Prestholtskarvet, 1.859 moh. Snøen ligger i skaret til ut i juli.
Les mer: Hallingskarvet – muren over vidda · På topptur til Folarskardnuten
Inn i Folarskardet
Folarskardet, 1.630 moh., er hovedskaret gjennom muren, med Lordehytta i selve skaret. Fra Haugastøl i sør er det ca. 12 km og rundt 520 høydemeter, 3 til 5 timer; fra Nordrestølen i Raggsteindalen i nord, sommeråpen bomvei, er det korteste vei, ca. 3 timer. Lordemarsjen går Raggsteindalen – Folarskardet – Haugastøl hver august.
Les mer: Hallingskarvet – muren over vidda · På topptur til Folarskardnuten
Folarskardnuten, 1.933 moh.
Fra Lordehytta er det umerket opp på Folarskardnuten; hele turen fra Nordrestølen via skaret og tilbake er ca. 27 km, en lang dag. Platået er umerket med stup på alle kanter, og kart, kompass og GPS hører med på alle turer over 1.600 meter. Øst for toppen ligger Hellevassfonni, firnefeltet på rundt 4 km² som er i tilbakegang.
Les mer: Hallingskarvet – muren over vidda · På topptur til Folarskardnuten
Finse: Sanddalsnuten, Klemsbu og Sankt Pål
Finse, 1.222 moh., er landets høyestliggende stasjon og eneste innfallsport uten bilvei. Sanddalsnuten er den lette turen, 7,5 km og 3 timer. Sankt Pål og Klemsbu er 12 km tur-retur med ca. 450 meter stigning, 6 timer; Klemsbu er dagsturhytta under toppen, oppkalt etter direktør Andreas Klem. På den andre siden av Finsevatnet ligger Hardangerjøkulen.
Les mer: Hallingskarvet – muren over vidda · Hardangerjøkulen
Kyrkjedøri og Flakavassnutane
Kyrkjedøri, 1.540 moh., er det vestlige skaret gjennom Skarvet, med Kyrkjedørsnuten, 1.790 moh., på østsiden og Flakavassnutane, 1.750 moh., over Flakavatnet i Ulvik. Fra Finse er Flakavassnutane og Kyrkjedørsnuten en lang skitur, 27 km tur-retur og over 1.050 høydemeter.
Les mer: Hallingskarvet – muren over vidda · Topptur på ski til Høgeloft
Hellevassfonni og Vargabreen
Hellevassfonni øst for Folarskardet er et firnefelt på rundt 4 km², og Vargabreen lenger vest har krympet fra ca. 1,5 km² i 1943 til under 0,2 km² i 2013. Ingen av normalrutene krysser bre, men om vinteren hører skredutstyr med i skarene. Skarvet står som en vegg mot været fra vest, med mer vind og tåke enn fjellene rundt; sikten kan forsvinne på minutter.
Les mer: Hallingskarvet – muren over vidda
Lorden og steinhytta fra 1880
Rundt 1860 kom den irske Lord Garvagh for laksefiske og ble værende for reinsjakten. Sankt Pål fikk navn fordi lorden syntes toppen lignet kuppelen på St Paul’s i London, og i 1880 bygde Lars Lein fra Hovet Lordehytta, en steinhytte med to rom i Folarskardet, 1.620 moh. I dag er den åpen steinbu og nattkvarter for den som går Skarvet på langs.
Les mer: Hallingskarvet – muren over vidda · På topptur til Folarskardnuten
Arne Næss på Tvergastein
I 1937 begynte filosofen Arne Næss å bygge Tvergastein, 1.505 moh., under sørveggen; tomta kostet 150 kroner, og de 15 planlagte sledelassene ble 62. Hytta sto ferdig i 1943, og Næss tilbrakte rundt tolv år der til sammen og utviklet økosofi T. Peter Wessel Zapffe kom for ski og klatring; Skarvereiret ble satt opp som klatrehytte i 1942. Tvergastein er ikke åpen for besøk.
Les mer: Hallingskarvet – muren over vidda
Jernbanen under Skarvet
Bergensbanen åpnet 27. november 1909 og la Geilo, Ustaoset, Haugastøl og Finse langs foten av Skarvet; Finse stasjon ligger 1.222 moh. Prestholtseter kom i 1904, Geiterygghytta i 1914 og Finsehytta i 1949. Strandavatnet på nordsiden ble regulert på 1950-tallet.
Les mer: Hallingskarvet – muren over vidda
Skarverennet
Skarverennet går fra Finse til Ustaoset langs foten av sørveggen, 37 km, første gang i 1974 og i dag med over ti tusen deltakere siste halvdel av april. Fra Geilo går skituren Havsdalen – Prestholtskaret, 21,6 km og 855 høydemeter, og østenden fra Ustaoset er 32 km og 8 timer.
Les mer: Hallingskarvet – muren over vidda · Topptur på ski til Høgeloft
Hallingskarvet på langs
Finse – Ustaoset over hele platået er den alvorlige turen: ca. 50 km og 1.730 høydemeter over to dager, med natt på Lordehytta eller i telt, umerket og eksponert for været fra vest. Turen går over platåets høyeste punkter, fra Kyrkjedøri over Folarskardnuten og Storeskuta til Prestholtskaret.
Les mer: Hallingskarvet – muren over vidda · På topptur til Folarskardnuten
Nordfjella og fjellreven
Hallingskarvet nasjonalpark ble opprettet i desember 2006, ca. 450 km² i Hol, Ulvik og Aurland, i villreinområdet Nordfjella med et biotopvernområde ved Finse for reinens trekk mot Hardangervidda. Skrantesjuke ble påvist i mars 2016, flokken nord for fylkesvei 50 ble tatt ut i 2017 og 2018, og våren 2026 kom planen for å bygge stammen opp igjen. Fjellrev fra avlsstasjonen på Oppdal er satt ut ved Finse; i 2015 ble det født tre kull.
Les mer: Hallingskarvet – muren over vidda · Hardangerjøkulen
3D-grafikk © 2026 tinderangel.no. Terreng og kart: © Kartverket (CC BY 4.0).
Ryggen
Et lokk av hard gneis over myk fyllitt – og derfor en mur
Hallingskarvet er laget av to slags fjell. Underst ligger myke, skifrige bergarter, fyllitt, avsatt på havbunnen for over 500 millioner år siden. Oppå dem ligger et lokk av hard gneis fra grunnfjellet, mer enn en milliard år gammelt, som ble skjøvet inn fra nordvest da den kaledonske fjellkjeden ble til for rundt 400 millioner år siden. Geologene kaller det et skyvedekke. Fyllitten har forvitret til vidde. Gneisen har blitt stående.
Det forklarer formen. Der det harde lokket slutter, slutter det brått, og mot sør faller veggen 400–500 meter rett ned. Oppå er det nesten flatt, en rest av den gamle landoverflaten fra før istidene. Og fordi fyllitten gir næringsrik jord, er liene under stupene blant de frodigste i høyfjellet, mens toppen er stein.
Platået har fortsatt is. Hellevassfonni, øst for Folarskardet, er den største fonna på Skarvet, på rundt fire kvadratkilometer og i tilbakegang. Vargebreen lenger vest er nesten borte: NVE har målt at den krympet fra halvannen kvadratkilometer i 1943 til under 0,2 i 2013. Under nordveggen ligger Strandavatnet, som har vært regulert siden 1950-tallet, og i sør Ustevatnet og Finsevatnet langs jernbanen.
«Fyllitten har forvitret til vidde. Gneisen har blitt stående.»

Toppene
Én topp som rager, og en rekke høyder langs kanten
Hallingskarvet har én ordentlig topp. Folarskardnuten på 1.933 moh reiser seg nesten tusen meter over alt rundt, og er det høyeste fjellet i Buskerud. Resten er høyder på et platå. Flere av dem har ikke egne navn, bare beskrivelser som «sørvest for Storeskuta», og fra den ene til den neste er det sjelden mer enn noen titalls meter ned og opp.
Det betyr ikke at de er like. Østre platå, mellom Prestholtskaret og Folarskardet, er bredt og høyt, med fem–seks punkter over 1.850 meter og Hellevassfonni i midten. Vest for Folarskardnuten smalner ryggen, og ved Kyrkjedøri står Kyrkjedørsnuten som en egen liten tind, bratt nok øverst til at den frarådes i tåke. Lengst vest ligger Sankt Pål, en rund kuppel over Finse.
Felles er kantene. Nesten hvor en går på platået, er det stup i nærheten, og i dårlig sikt er de det som gjør Skarvet farlig. Skavlene henger langt ut om vinteren, og det finnes få steder der en kan komme seg ned.
«Hallingskarvet har én ordentlig topp. Resten er høyder på et platå – med stup på alle kanter.»

Nasjonalparken
Reinens fjell – og stedet der skrantesjuken ble funnet
Nasjonalparken ble opprettet i desember 2006 og dekker rundt 450 kvadratkilometer i Hol, Ulvik og Aurland. Den omfatter hele ryggen og et stort stykke av Skarvheimen i nord, med Såtedalen, Lengjedalen og Ynglesdalen. Ved Finse ligger i tillegg et eget biotopvernområde, opprettet for å holde åpen reinens trekkvei mellom Hardangervidda og Nordfjella.
Reinen er hovedsaken. Hallingskarvet er en del av Nordfjella villreinområde, og fangstgroper, ledegjerder og bogastiller viser at dyrene har vært jaktet her siden steinalderen. I mars 2016 ble skrantesjuke påvist i Nordfjella, for første gang hos rein i Europa. Hele stammen nord for fylkesvei 50, den nordlige sonen, ble tatt ut fra august 2017 til mai 2018. Sør for veien, der Hallingskarvet ligger, ble stammen beholdt. Våren 2026 ble planen for å bygge opp igjen stammen i nord lagt frem, med dyr fra den sørlige sonen som kilde.
Fjellreven er på vei tilbake. Unge rever fra avlsstasjonen på Oppdal er satt ut ved Finse, og i 2015 ble det født tre kull der. Planteliv er det mest av under stupene, på fyllitten: reinroseheier mot Finse og sjeldne fjellplanter som brudespore, fjellkurle og snøsøte. Oppe på gneisen vokser det nesten ingenting.
«Fangstgroper og bogastiller viser at reinen har vært jaktet her siden steinalderen.»
Historien
Reinsjegere fra Irland, en jernbane over fjellet og en trapp fra Nepal
Hallingskarvet var reinens og jegernes fjell lenge før noen gikk dit for turens skyld. Gamle ferdselsveier, slepene, gikk gjennom skarene, og fra 1600- til 1800-tallet drev driftekarene buskap denne veien over fjellet. Det første som ligner turisme, kom med britiske sportsjegere. Rundt 1860 kom den irske lord Garvagh til Hol, først for å fiske laks, og ble værende for reinsjakten. Han fikk bygd en rekke jakthytter i fjellet, og det var han som ga Sankt Pål navnet, etter kuppelen på St Paul’s i London.
Sønnen fortsatte. I 1880 lot den unge lord Garvagh Lars Lein fra Hovet bygge en steinhytte midt i Folarskardet, på 1.620 moh. Lordehytta står der fortsatt, med to rom, eid av Hol kommune og åpen for alle som går forbi. Hver august går Lordemarsjen fra Raggsteindalen gjennom skaret til Haugastøl.
Så kom jernbanen. Bergensbanen ble åpnet 27. november 1909, og med den fikk Skarvet stasjoner langs hele sørsiden: Ustaoset, Haugastøl, Finse. Finse, på 1.222 moh, er landets høyestliggende stasjon, og fjellstova der er like gammel som banen. Turistforeningen fulgte etter med Geiterygghytta i 1914 og Finsehytta i 1949. Den siste store endringen er fra 2013, da sherpaer fra Nepal bygde steintrappa opp Prestholtskaret og gjorde østenden til en dagstur for alle.
«Lorden syntes toppen lignet kuppelen på St Paul’s. Derfor heter den Sankt Pål.»
Tvergastein
Filosofen som flyttet opp under Skarvet – og ble der i tolv år
Under sørveggen, høyt over Ustaoset, ligger en hytte som har gitt navn til en filosofi. Arne Næss begynte å bygge Tvergastein i 1937, på 1.505 moh, på en tomt han fikk kjøpe for 150 kroner. Bonden Olaf Vindegg kjørte materialene opp med hest og slede. Det var planlagt femten turer. Det ble sekstito. Selve hytta, åtte ganger fem meter, ble reist på fjorten dager og bygget på frem til 1943.
Næss regnet selv ut at han tilbrakte til sammen rundt tolv år av livet sitt der oppe. Det var på Tvergastein han skrev, klatret, samlet planter og utviklet det han kalte økosofi T – T for Tvergastein. Peter Wessel Zapffe var blant dem som kom på besøk for å gå på ski og klatre i veggen. Hytta drives i dag av en stiftelse og er ikke åpen for besøk.
Enda høyere, på 1.747 moh, ligger Skarvereiret, en bitteliten klatrehytte fra 1942 som ble gjenreist som kopi i 1997. Den har fire soveplasser og lem i gulvet, og holdes ved like av klatreklubben på Geilo. Den hører til samme historie: tanken om at et fjell ikke er noe en besøker, men et sted en kan bo.
«Det var planlagt femten sledelass opp til Tvergastein. Det ble sekstito.»
Prestholt og østenden
To tusen steintrinn opp til kanten av platået
Prestholtseter ligger på 1.242 moh, rett under østenden av Skarvet, og har vært i drift siden 1904. Veien opp fra Geilo er privat bomvei, tar rundt 25 minutter og åpner vanligvis rundt 1. juli. Derfra går trappa: rundt to tusen steintrinn lagt av sherpaer fra Nepal, ferdig i 2013, rett opp ura til Prestholtskaret på rundt 1.600 meter.
Runden går opp trappa, over skaret og ut på Skarvsenden, 1.705 moh, der platået slutter og Hallingdal og Hardangervidda ligger under en. Derfra går stien ned igjen i en bue tilbake til setra. Det er 6,4 kilometer og 500 høydemeter, og den er gradert som krevende – ikke fordi den er vanskelig, men fordi den er bratt, steinete og høyt til fjells. Snøen kan ligge i skaret til midten av juli.
Den som vil helt opp, fortsetter fra skaret vestover til Prestholtskarvet, 1.859 moh, høyeste punkt på østenden. Det er ikke en del av runden og ikke merket på samme måte, og oppe på platået gjelder det samme som ellers på Skarvet: Det er lett å gå i godt vær og vanskelig å finne veien ned i dårlig.
«To tusen steintrinn, lagt av sherpaer fra Nepal, rett opp ura til Prestholtskaret.»
Gjennom Folarskardet
Skaret midt på Skarvet, steinhytta i det – og toppen rett over
Folarskardet er den naturlige veien over Hallingskarvet. Det skjærer tvers gjennom ryggen på 1.630 meter, med Folarskardnuten på vestsiden og det lange østre platået på den andre, og er en gammel ferdselsvei. Fra Haugastøl i sør er det rundt tolv kilometer og drøyt 500 høydemeter opp til Lordehytta. Fra Raggsteindalen i nord er det kortere, rundt tre timer.
Lordehytta er et uvanlig sted å komme til. Den står midt i skaret, to små rom i stein fra 1880, ulåst og uten annet enn det aller enkleste. Det er et ly, ikke en hytte en planlegger å overnatte i. På nordsiden er høyfjellsstua i Raggsteindalen stengt, og veien dit fra Hovet er sommeråpen bomvei, så den siden er stillere enn før.
Folarskardnuten ligger rett vest for hytta, drøyt 300 høydemeter opp. Det går ingen merket rute, og en må finne veien selv. Toppen er Buskeruds tak. Om vinteren er den et langt skimål fra Haugastøl, nærmere tre mil tur/retur.
«Midt i skaret står to små rom i stein fra 1880, ulåst og åpne for alle som går forbi.»
Finse og vestenden
Fra perrongen på 1.222 moh til kuppelen over Finse
Finse er det eneste stedet der en går rett fra toget og opp på Hallingskarvet. Stasjonen ligger på 1.222 moh, uten bilvei, med Finsehytta og hotellet ved vannet og Hardangerjøkulen på den andre siden. Vestenden av Skarvet reiser seg rett nord for stasjonen, og Sankt Pål er den runde toppen en ser derfra.
Turen opp er tolv kilometer tur/retur med 450 høydemeter, og DNT regner seks timer. Like under toppen ligger Klemsbu på 1.600 moh, en liten hytte som hotellet på Finse har reist til minne om direktøren Andreas Klem. Om vinteren er det vaffelservering der de fleste helger fra slutten av januar til midten av mai, og skituren opp er et vanlig mål fra Finse. Den korte turen til Sandalsnuten, 1.554 moh, er alternativet når været ikke er til å stole på.
Lenger øst blir det alvor. Vårskituren langs vestre Skarvet til Flakavassnutane og Kyrkjedørsnuten er 27 kilometer tur/retur med over tusen høydemeter. Kyrkjedørsnuten har en bratt avslutning som krever god sikt og trygg snø.
«Finse er det eneste stedet der en går rett fra toget og opp på Hallingskarvet.»
På ski
Skarverennet går under veggen. Langsgående går oppå.
Om vinteren er Hallingskarvet først og fremst en kulisse. Skarverennet, som har gått fra Finse til Ustaoset siden 1974, følger foten av sørveggen i 37 kilometer og samler over ti tusen deltakere hver april. Løypenettet rundt Geilo, Ustaoset og Haugastøl ligger også under Skarvet, ikke på det.
Oppå er det en annen tur. Hallingskarvet på langs, fra Finse til Ustaoset over hele platået, er rundt 50 kilometer med 1.730 høydemeter, og går vanligvis over to dager med en natt på Lordehytta eller i telt. Det er en av de store skiturene i Sør-Norge, og den er alvorlig: lange strekk uten vei ned, skavler langs kantene og et vær som snur fort.
De som vil ha en dag, velger en ende. Fra Havsdalen på Geilo går det oppkjørt løype til Prestholtseter og videre opp Prestholtskaret, 21,6 kilometer og 855 høydemeter. Skaret er skredutsatt, og følger som har gått østenden på vinterføre, har valgt andre veier opp når faren har vært stor. Fra Haugastøl er Folarskardnuten det klassiske målet. Høgeloft lenger nord i Skarvheimen har vi skrevet om her.
«Skarverennet går under veggen. Turen på langs går oppå – femti kilometer over platået.»

Hytter og praktisk
Betjente hytter i hver ende – og en steinbu i midten
Hyttene ligger rundt Skarvet, ikke på det. Finsehytta i vest og Geiterygghytta i nord er store, betjente DNT-hytter, og mellom dem og Iungsdalshytta går de merkede rutene gjennom Skarvheimen. På selve ryggen finnes bare Lordehytta i Folarskardet og Klemsbu under Sankt Pål, og ingen av dem er overnattingshytter i vanlig forstand. Raggsteindalen Høyfjellsstue på nordsiden er stengt.
Få fjell i landet er lettere å nå med tog. Bergensbanen stopper på Geilo, Ustaoset, Haugastøl, Finse og Hallingskeid, og en kan gå av på én stasjon og på igjen på en annen. Med bil er riksvei 7 langs sørsiden hovedveien, med bomveien til Prestholtseter som den korteste veien opp. Den åpner rundt 1. juli og brøytes ikke om vinteren.
Det viktigste å ta med seg er respekt for sikten. Platået er umerket, stupene er mange, og Skarvet har mer tåke enn fjellene rundt. Kart, kompass og GPS hører med på alle turer over 1.600 meter, også Prestholtrunden. Om vinteren kommer skavler og skredfare i skarene i tillegg, og i villreinens kalvingstid om våren bør en holde seg unna flokkene.
«Hyttene ligger rundt Skarvet, ikke på det.»

«Hallingskarvet er det fjellet flest nordmenn har sett uten å ha vært på. Det ligger der utenfor togvinduet i en halvtime, flatt og stengt, og ser ut som om det ikke har noen vei opp. Det har tre: en trapp, et skar og en perrong. Velg én av dem en dag med klar luft – og gå langt nok inn på platået til at du ikke lenger ser kanten.»
Turer i samme område
Hardangerjøkulen – breen ved Finse
En hvit iskuppel nord på Hardangervidda, fem kilometer fra togperrongen på Finse. Åtte turer på og rundt breen – fra Jøkulrunden og kryssingen til Kjeldebu, via Demmevasshytta over brefallet i Rembesdalskåka, til Finsenutane og Hallingskarvet på langs.

