Vetanosi ved Sognefjorden

Fra Fodnes til Vetanosi — langs ryggen mellom to fjordarmer

God stigning fra fergekaia, gamle telefonstolpefundamenter langs stien og panoramaet over Sognefjordens innerste grener som venter på toppen

Turen vår starter fra fergekaien på Fodnes, der Sognefjorden krysses kontinuerlig av to ferger over til Manheller — en av landets viktigste øst-vest-forbindelser. Fra fergekaien går en vei ut mot fyrlykten på Fodnes, og herfra er det godt merket inn på stien som følger fjellryggen nordover — ryggen som deler Årdalsfjorden fra Lærdalsfjorden. Den første delen av turen går på god sti gjennom skog, med god stigning fra første steg.

Etter 550 høydemeter kommer vi til utsiktspunktet Stegen, med flott utsikt inn i Lærdalsfjorden og mot Erdal. Det er et naturlig hvilepunkt der fjorden og fjellene begynner å tre frem i sin fulle bredde. På 850 høydemeter passerer vi tregrensen, og herfra åpner panoramaet seg drastisk: de tre fjordarmene, Hurrungane i nordøst og Jostedalsbreen i nord er alle synlige i ett og samme blikk. Oppe på Vetanosi (1.134 moh) er utsikten formidabel — en ser langt ut fjorden mot vest og langt inn i de innerste fjordarmene mot øst, og de kontrastene Sognefjorden byr på er sjelden synligere enn herfra.

For dem som vil ha mer er Bermålsnosi (1.257 moh) et flott naboturmål med utsikt inn mot Årdalstangen og Årdal. Det er også mulig å løpe videre over fjellet og avslutte ned mot Lærdal — da trenger en returtransport til Fodnes.

Kongen av fjordene — og ryggen som bandt øst og vest

Historien om den første telefonlinjen mellom Bergen og Oslo, Fodnes-fergas rolle i riksveinettet — og Sognefjordens stille storslagenhet

Sognefjorden er Norges lengste og dypeste fjord — 205 kilometer fra munningen i vest til Skjolden innerst i Lustrafjorden. I sitt dypeste er bunnen 1.303 meter under havoverflaten, og fjellene rundt reiser seg til over 2.400 moh i Hurrungane. Det er et høydemessig spenn på nesten 3.800 meter over svært kort horisontal avstand — og det er dette spennet en ser fra Vetanosi, komprimert i ett blikk. I nord ser en Jostedalsbreen — Nordens største fastlandsbre, som dekker et areal på 487 kvadratkilometer og med sine mange brefall renner ned mot fjordene og dalene rundt.

Fergesambandet Fodnes–Manheller er en av de viktigste øst-vest-forbindelsene i landet, og har vært det siden fergene satte inn på denne strekningen for å erstatte den eldre båttrafikken. I dag er sambandet en del av riksveinettet — E16 og riksvei 5 møtes her og ferga er et travelt ledd i gjennomgangstrafikken mellom Østlandet og Vestlandet. To ferger går kontinuerlig for å holde takt med trafikken, og det hender at en om sommeren må vente i kø for å komme om bord. Den lille parkeringsplassen ved Fodnes er starten på Vetanosi-turen — men den er også et av de stedene der Norge geografisk sett er smalest mellom øst og vest.

Steinblokkene en passerer langs stien opp mot Vetanosi er ikke tilfeldig plasserte — de er fundamentene for den første telefonlinjen mellom Bergen og Oslo, etablert på slutten av 1800-tallet. Linjen ble lagt langs denne fjellryggen nettopp fordi Fodnes representerte det smaleste punktet i den geografiske barrieren mellom øst og vest — fjordkryssingen her er kort, og ryggen på begge sider er fremkommelig. Stolpene er for lengst borte, men fundamentene av stein er blitt igjen i terrenget og minner om at ryggen vi løper på hadde en funksjon lenge før den ble merket tursti. Det er den typen detalj som gir en vanlig topptur en ekstra dimensjon.

Fra Vetanosi ser en godt over mot den andre siden av Lærdalsfjorden og opp mot fjellene der Byttejuv og Skårsfjellet i Årdal ruver — en annen flott topptur med liknende fjordpanorama, men fra motsatt side. Kontrasten mellom de ville Hurrungane-tindene i nordøst og den rolige, brede Sognefjorden er ett av turens store øyeblikk — og det er ett av de øyeblikkene som er vanskelig å glemme.

Verdensarvfjorden — hvorfor Sognefjorden er unik

Fra Vetanosi ser en ut over ett av verdens offisielt anerkjente naturundre — Sognefjorden og Nærøyfjorden ble innskrevet på UNESCOs verdensarvliste i 2005

Sognefjorden ble i 2005 — sammen med Geirangerfjorden — innskrevet på UNESCOs verdensarvliste som ett av verdens fremste eksempler på fjordlandskap. Begrunnelsen var todelt: den naturvitenskapelige enestående verdien av fjordene som geologiske formasjoner skapt av isbreenes erosjon gjennom hundretusener av år, og det visuelle og estetiske skuespillet som kombinasjonen av dybde, lengde og omgivende fjellterreng skaper. Sognefjorden er den lengste og dypeste av dem, men det er Nærøyfjorden — en av fjordarmene — som er det mest dramatiske enkeltpunktet.

Nærøyfjorden strekker seg 18 kilometer innover fra Aurlandsfjorden og er på sitt smaleste bare 250 meter bred — med fjellsider som reiser seg nesten 1.700 meter rett opp fra vannflaten på begge sider. Det er én av de smaleste fjordene i verden, og effekten er at fjorden oppleves som en korridor snarere enn et åpent vann. Turistbåtene som krysser den beveger seg mellom veggene som nåler i et nåløye. Fra Vetanosi ser en ikke direkte inn i Nærøyfjorden, men en ser inn i Aurlandsfjorden — fjordarmen den springer ut fra — og en ser de samme fjellkjedene som omkranser den. Det er del av det samme systemet, sett fra toppen.

Verdensarvstatusen har hatt stor effekt på turisttrafikken til regionen — og dermed også på turløpsmiljøet. Nærøyfjorden og Aurlandsfjorden trekker i dag mange hundre tusen besøkende årlig, og infrastrukturen for friluftsliv er blitt kraftig utbedret de siste tiårene. For løpere er det en fordel: stiene er godt merket, tilrettelagte og lett tilgjengelige fra de fleste punkter langs fjordarmene. Vetanosi er ett av de stille alternativene — et utsiktspunkt som gir deg verdensarvpanoramaet uten folkemengden.

Hurrungane i horisonten — og fjorden sett fra tindene

Fra Vetanosi ser en Hurrungane fra fjorden. Fra Hurrungane ser en fjorden fra tindene. Det er den samme avstanden — bare rettet motsatt vei.

Fra Vetanosi på 1.134 moh ser en nordøstover mot Hurrungane — det kvasse og ville tindemassivet som er Jotunheimens vestligste og mest alpine del. I klarvær tegner toppene seg tydelig mot himmelen: Store Skagastølstind (Storen, 2.405 moh) er den høyeste og tydeligste, og med god sikt kan en skimte Styggedalsryggen, Soleibotntindene og Store Austanbottstind langs ryggen. Det er omtrent 40 kilometer i luftlinje mellom Vetanosi og Storen — og en høydeforskjell på nesten 1.300 meter mellom de to toppene.

Det interessante er at relasjonen går begge veier. Fra toppene i Hurrungane — fra Storen, fra Skagastølsryggen, fra Store Austanbottstind — ser en rett ut over Sognefjorden. Fjorden glitrer i klarvær der nede, innrammet av fjellkjeder på begge sider. Det er den samme fjorden en ser fra Vetanosi, men nå fra 2.000-2.400 moh og med en helt annen skala. Fra Hurrungane virker Sognefjorden smal og langt unna — fra Vetanosi virker Hurrungane fjern og utilnærmelig. Begge perspektivene er sanne og utfyller hverandre.

Turtagrø — fjellhotellet og klatrerbasen som ligger like under Hurrungane — er bare 25 kilometer fra Sognefjorden i luftlinje. De fleste som kjører dit, kjører den lange veien om Sognefjellet. Men fra Vetanosi er den mentale avstanden til Hurrungane liten — massivet er tydelig og nær, og det er lett å forstå hvorfor klatrerpionérene på 1800-tallet kom nettopp hit: de seilte inn Sognefjorden, gikk Aurlandsdalen eller Utladalen, og stod raskt under de veldige fjellveggene. Sognefjorden var porten. Vetanosi er utsiktspunktet over porten.

Lærdalsfjellene som løpsterreng — og den store runden

Vetanosi er ett punkt i et stinett som knapt er dokumentert — og ett ledd i Sognefjorden Rundt, en av de mest særegne ultrautfordringene i landet

Vetanosi-turen er i seg selv en god stiløpingstur — men fjellryggen stopper ikke på toppen. Stien videre nordover fra Vetanosi knytter seg til Bermålsnosi (1.257 moh) og videre inn i Lærdalsfjellene mot Grønsennknappen og dalene bak. Det er et stinett som er godt kjent blant lokale løpere, men knapt dokumentert noe sted på nett. En loop fra Fodnes via Vetanosi, Bermålsnosi og ned mot Lærdal er rundt 20 kilometer med godt over 1.200 høydemeter — teknisk og variert terreng som veksler mellom fjordrygg, høyfjellsplatå og skogsti. Legger en til Grønsennknappen er det en solid 35-kilometersetappe med eksepsjonell utsikt gjennom hele løpet.

Terrenget i Lærdalsfjellene er typisk vestlandsfjordrygg: sti som veksler mellom gress, nakent fjell, sva og steinur, med bratte stigninger og tilsvarende bratte nedkjøringer. Det er ikke teknisk krevende klatring noe sted, men det er terreng som belaster foten og ankelen annerledes enn flatmark — godt skisko eller trailsko med støtte er anbefalt. Utsikten over Sognefjorden følger en gjennom hele turen, og på klarvær er det mulig å se helt ut til kysten i vest.

For dem som vil tenke stort er Vetanosi og Fodnes-ryggen ett naturlig ledd i Sognefjorden Rundt — den selvorganiserte ultrautfordringen der en løper, sykler eller går hele runden rundt Sognefjorden, omtrent 540 kilometer, gjerne over 7-10 dager. Det er ingen organisert rute med startnummer og tidtaking — det er en personlig utfordring som noen gjennomfører alene, med støttepersoner langs veien. Fergeoverfartene er inkludert i logistikken, og Fodnes–Manheller er ett av de obligatoriske fergepunktene i runden. Vetanosi kan gå inn som en tilleggsetappe for dem som gjør runden og vil ha høyde i beina mellom fergene.

I regionen finnes også det etablerte løpet Nærøyfjorden Trail — en organisert trailkonkurranse med ruter i nettopp denne typen fjordrygg-terreng langs Aurlandsfjorden og Nærøyfjorden. Løpet trekker deltakere fra hele landet og er ett av de flottere arrangementene i Vestland — med utsikt og terreng som knapt kan slås. Vetanosi og Lærdalsfjellene representerer den samme terrengtypen, men på den andre siden av fjordsystemet og uten løpet. Det er nok et argument for å oppsøke det.

Les mer: Byttejuv i Årdal — tilsvarende fjordpanorama fra motsatt side av Lærdalsfjorden

Turer i samme område