Syv gikk opp, tre kom ned — historien om Matterhorn 1865

Gravørsønnen som ble alpinismens store navn

Edward Whymper var ikke adelsmann, offiser eller vitenskapsmann. Han var en selvlært tegner og gravør som kom til Alpene som illustratør — og aldri dro hjem igjen på den måten.

Edward Whymper ble født 27. april 1840 i Lambeth, London, som det andre av elleve barn til Josiah Wood Whymper — en kjent gravør og akvarelistist. I en tid da klassebakgrunn og utdanning i stor grad definerte hvem som fikk tilgang til vitenskapelige og kulturelle institusjoner, var Whymper en usannsynlig kandidat for alpinismens høyeste sirkel. Han gikk aldri på universitetet. Hans faglige bakgrunn var gravørkunsten — og det var nettopp i den egenskapen han ankom Alpene for første gang sommeren 1860, da forlaget William Longman sendte ham for å lage illustrasjoner til en tenkt reisehåndbok.

Det som skjedde da Whymper så Alpene, er vanskelig å forklare på annet vis enn at han ble besatt. I hans egne notater og brev fra denne perioden — grundig dokumentert av historikerne Clark (1953) og Fleming (2000) — er det tydelig at fjellene ikke bare var et motiv for ham, men en oppkalling. Han returnerte i 1861, begynte å klatre, og fra det tidspunktet var hans liv i praksis organisert rundt fjellene. Han var ikke den eneste av sin generasjon som hadde dette forholdet til Alpene, men han var blant de mest intense — og den mest målrettede.

Whymper var på alle måter produktet av sin tid og sin klasse — ambitious, utholdende, preget av den victorianske overbevisningen om at innsats og viljestyrke kunne overvinne ethvert naturlig hinder. Men han var også en komplisert person: tilbaketrukket, hard mot seg selv og andre, og besatt av prioritet og anerkjennelse på en måte som skapte fiender. Hans forhold til de sveitsiske og franske guidene var preget av respekt, men også av den ulikevekten som karakteriserte forholdet mellom britiske alpine turister og de lokale tjenerne i fjellet. Walt Unsworth bemerker i «Hold the Heights» (1993) at Whymper aldri helt forstod — eller lot seg bry med — de menneskelige dimensjonene ved det partnerskapet han inngikk med de lokale guidene.

Utover Matterhorn-bestigningen er Whympers alpinistiske CV bemerkelsesverdig. Mellom 1860 og 1865 stod han for en rekke førstebestigninger: Pointe des Écrins (4.102 moh, 1864), Aiguille Verte (4.122 moh, 1865) og den vestlige toppen av Grandes Jorasses (4.208 moh, 1865) — alt i løpet av den intensive sommeren 1865. Etter Matterhorn-tragedien vendte han tilbake til Alpene, men reiste også til Grønland (1867 og 1872) og til Andesfjellene (1879–80), der han ledet ekspedisjonen som gjennomførte første bestigning av Chimborazo (6.263 moh) i Ecuador. Hans bok «Scrambles Amongst the Alps» (1871) er blitt en klassiker i alpinistisk litteratur og er trykt i en rekke utgaver siden.

Fjellet ingen trodde kunne bestignes — og mannen som ville beseire det

I seks år forsøkte Whymper å bestige Matterhorn — alltid fra den italienske siden, alltid med Jean-Antoine Carrel som guide, alltid uten å lykkes. Og så sviket ham Carrel.

Matterhorn er ikke Alpenes høyeste fjell — det er ikke engang i topp fem. Men det er det mest ikoniske, og det fortjener den statusen ikke bare for sin form, men for sin geologi og sin beliggenhet. Fjellmassivet er bygget opp av to fundamentalt forskjellige bergarter som møtes langs en markert geologisk grense — den afrikansk-avledde gneisen og dolomittene over, den europeiske berggrunnen under — og denne lagdelingen er delvis årsaken til den bratte, ugjestmilde karakteren. Det er et fjell som bokstavelig talt er satt sammen av to verdener.

Da Whymper begynte sine forsøk i 1861, var den rådende oppfatningen blant tidens alpinister at Matterhorn var ubestigelig. Denne vurderingen skyldtes dels den faktiske vanskelighetsgraden i terrenget, dels den psykologiske virkningen fjellets profil hadde på betrakteren. Whymper delte ikke denne pessimismen. Han forsøkte fra den sørvestlige ryggen — den italienske siden, via Breuil-Cervinia — sju ganger mellom 1861 og 1865, og kom stadig høyere. Hans viktigste partner i disse forsøkene var Jean-Antoine Carrel fra Valtournenche — en bonde og soldat fra Aosta-dalen, kjent for sin fysiske styrke og lokalkunnskap, og av mange regnet som den beste guiden i Alpene på den tiden.

Forholdet mellom Whymper og Carrel er et av alpinhistoriens mest fascinerende — og mest spenningsfylte. Carrel var ikke bare en ansatt guide; han var en mann med egne ambisjoner og en sterk nasjonal stolthet. Han ønsket at Matterhorn — som lå på den italiensk-sveitsiske grensen — skulle bestignes av en italiener, ikke av en engelskmann. Gjennom alle Whympers forsøk holdt Carrel en dobbel agenda: han hjalp Whymper til et visst punkt, men var alltid årvåken for muligheten til å gjøre bestigningen på egne premisser.

Det avgjørende sviket kom i juli 1865. Whymper ankom Breuil-Cervinia med planen om å gjøre et nytt forsøk, og sendte bud på Carrel. Carrel var ikke tilgjengelig — han hadde allerede bundet seg til en annen ekspedisjon. Det Whymper ikke visste, og oppdaget ved tilfeldighet, var at Carrel ledet en gruppe italienske klatrere og guider i et koordinert forsøk på å bestige Matterhorn fra italiensk side — et forsøk finansiert av den italienske turistklubben og designet for å sikre den nasjonale æren for bestigningen. Det var et bevisst svik — og det endte med å sende Whymper i en annen retning enn han hadde planlagt.

Rasende og desperat vendte Whymper seg mot Zermatt og den sveitsiske siden av fjellet — den nordøstlige Hörnli-ryggen, som han og de fleste andre alpinister hadde betraktet som vanskeligere enn den italienske ryggen. Der traff han en gruppe britiske klatrere med plan om det samme målet, og de bestemte seg for å gå sammen. Det var den avgjørelsen som beseglet alt det som fulgte.

Oppover Hörnli-ryggen — og ned igjen i tragedie

Syv menn startet fra Zermatt tidlig morgen 14. juli 1865. Fire av dem kom aldri hjem.

Gruppen forlot Zermatt tidlig morgen 13. juli og bivuakkerte natten til 14. juli i lavt terreng ved Hörnli-ryggens fot. Den tidlige morgenen 14. juli begynte oppstigningen langs Hörnli-ryggen — den nordøstlige ryggen som i dag er kjent som normalruten og er besteget av hundretusener. I 1865 var det ingen trappetrin hugget i isen, ingen ankerfester, ingen kjeder. Det var bare fjellveggen slik den var — iset, bratt og aldri besteget.

Michel Croz ledet fra front, Whymper fulgte tett, og gruppen jobbet seg systematisk oppover. Det som overrasket alle, ifølge Whympers egne beretninger i «Scrambles Amongst the Alps» (1871), var at terrenget var mer overkommelig enn forventet fra Hörnli-siden. «The rocks, which had looked so difficult from below, were easily surmounted», skriver han. Gruppen gjorde god fremdrift og passerte høyder der alle tidligere forsøkere hadde snudd. Klokken 13.40 trådte Whymper og Croz opp på toppkammens siste steg — og var på toppen av Matterhorn.

Fra toppen hadde gruppen utsikt mot den italienske siden — og der, langt under, så de Carrels gruppe i bevegelse oppover mot toppen fra sør. Det må ha vært et intenst øyeblikk: Whymper og Croz ropte ned mot dem og rullet steinblokker ned fjellsiden for å gjøre det klart at toppen allerede var nådd. Carrel og hans gruppe snudde. De nådde til slutt toppen tre dager senere, 17. juli — via den sørvestlige ryggen, som Carrel hadde jobbet på i år. Prioriteten var britisk.

Nedstigningen — og de åtte sekundene som forandret alt

Triumfen på toppen varte i omtrent en time. Så begynte nedstigningen — og i løpet av noen sekunder var alt forandret.

Nedstigningen begynte kort etter at gruppen hadde tilbrakt om lag en time på toppen. Croz gikk foran, deretter Hadow — den minst erfarne i gruppen og den eneste som aldri tidligere hadde vært i høy alpin terreng av denne karakteren. Hudson fulgte, så Lord Francis Douglas, og bak ham Peter Taugwalder senior med Whymper og Taugwalder junior bak igjen. Det var Croz som hjalp Hadow med fotsettingen i de mest krevende partiene — tok ham i hendene, plasserte beina hans trinn for trinn.

Det gikk galt et stykke under toppen. I Whympers beretning — som er den eneste detaljerte primærkilden til hendelsesforløpet, noe som i seg selv er kilde til kontroverser — glapp Hadow. «Suddenly, and without any warning, save a short exclamation of dismay from Croz, I saw Croz and Mr Hadow flying downwards», skriver Whymper i «Scrambles Amongst the Alps». Croz, som var i midten av å hjelpe Hadow, ble dratt med av fallet. Hudson og Douglas ble revet med av hin støttet. Tauet mellom Lord Francis Douglas og Peter Taugwalder senior strammedes brått — og brakk.

De fire — Croz, Hadow, Hudson og Lord Francis Douglas — falt over nordsiden av Matterhorn, en sammenhengende fall på om lag 1.200 meter ned mot Matterhorn-breen nedenfor. Whymper og de to Taugwalderne, holdt igjen av det brutte tauet, overlevde. Fallet tok sannsynligvis sekunder. De overlevende stod lammet og hjelpeløse og så dem forsvinne ned veggen, ifølge Whympers beretning ute av stand til å reagere på annen måte enn å holde fast.

Tre av kroppene ble funnet på breen dagen etter, da en søkeparti fra Zermatt gikk opp. Lord Francis Douglas’ kropp ble aldri funnet. Michel Croz — av mange historikere ansett som en av de ypperste guidene i Alpenes gullalderperiode — er begravet i Zermatt, der minnesteinen hans fortsatt kan besøkes. Zermatt-kirkegården ble det siste hvilested for alle de tre gjenfunnede ofrene.

Det brutte tauet — spørsmål som aldri ble besvart

Ble tauet kuttet? Ble det bevisst valgt et svakere tau mellom de to partiene? Kontroversen rundt Matterhorn-tragedien pågikk i tiår og forandret aldri Whympers rykte til det bedre.

Tauet som brakk mellom Lord Francis Douglas og Peter Taugwalder senior var det sentrale fysiske beviset i den etterforskningen som fulgte. Da Whymper og de to Taugwalderne kom ned til Zermatt og berettet om katastrofen, brøt det umiddelbart ut spekulasjoner om hva som hadde skjedd. Det brutte tauet ble undersøkt av eksperter: det viste seg å være et tredjereps-tau — et reservetau, tynnere og svakere enn de primære tauene som ble brukt mellom de andre gruppemedlemmene. Hvorfor dette tauet var bundet mellom Douglas og Taugwalder senior, er et spørsmål som aldri ble endelig besvart.

To anklager ble fremsatt i etterkant. Den første: at Peter Taugwalder senior bevisst hadde valgt et svakt tau mellom seg og Lord Douglas, slik at han i en krisesituasjon visste at tauet ville briste fremfor å dra ham med ned. Den andre: at tauet hadde blitt kuttet — av Taugwalder eller av Whymper selv — for å avbryte forbindelsen til de fallende og redde de gjenlevende. Begge anklager ble benektet kategorisk av de involverte. En sveitsisk undersøkelseskommisjon frikjente Taugwalder for bevisst kutting, men saken la igjen en sky av mistanke som forfulgte ham resten av livet. Taugwalder emigrerte til slutt til USA, delvis for å unnslippe den sosiale stigmaen i Zermatt.

Whympers posisjon var enda mer utsatt. Som den eneste engelskmannen som overlevde, og som den som i ettertid skrev den eneste detaljerte redegjørelsen for hendelsesforløpet, ble han møtt med dyp mistenksomhet i deler av den britiske pressen og i den alpine klubbverdenen. Hans beretning i «Scrambles Amongst the Alps» (1871) — skrevet seks år etter hendelsen — er et mesterlig stykke retorisk selvforsvar, og historikerne Hansen (1995) og Fleming (2000) analyserer grundig hvordan Whymper konstruerer sin tekst for å skyve skyld fra seg og plassere Hadows uerfaren­het og tilfeldigheten i forgrunnen. Om dette er bevisst taktikk eller ærlig beretning er umulig å fastslå.

Det er en merkelig historisk ironi at Edward Whymper — mannen som ledet den første bestigningen av Alpenes mest ikoniske fjell — lever i historien like mye for det som gikk galt som for det som gikk riktig. Han ble aldri fullt ut frikjent i opinionen, aldri fullt ut anerkjent som den rent heroiske skikkelsen han ønsket å fremstå som. Han levde til 1911, 71 år gammel, og døde alene på et hotellrom i Chamonix — fortsatt hjemsøkt, ifølge samtidige beretninger, av det som skjedde på Matterhorn i 1865.

Etterspillet — en sport i krise og en arv som varte

Matterhorn-tragedien satte i gang en offentlig debatt i Storbritannia om retten til å risikere livet i fjellene som ikke hadde noe sidestykke tidligere. Og den markerte slutten på en epoke.

Nyheten om Matterhorn-tragedien nådde den britiske offentligheten gjennom The Times og andre aviser i slutten av juli 1865, og reaksjonen var kraftig. Dødsfallene — særlig det av den unge Lord Francis Douglas — utløste harme og bekymring i en kulturell kontekst der fjellklatring allerede var blitt sett på med skepsis av mange. Queen Victoria ble ifølge de mest kjente beretningene — blant annet analysert av historikeren Ring i «How the English Made the Alps» (2000) — seriøst overveie om britiske undersåtter burde forbys å klatre i Alpene. Det ble aldri til noe forbud, men spørsmålet illustrerer dybden av den folkelige reaksjonen.

The Times publiserte en lederartikkel 27. juli 1865 som stilte det grunnleggende spørsmålet: «Is it life well spent to indulge a fancy, however strong, for such an amusement? And is there not something… selfish in the gratification?» Det var et spørsmål som traff kjernen av hva alpinisme egentlig var — og om den var sosielt akseptabel. Alpine Club, det britiske alpinistforbundet grunnlagt i 1857 og den sentrale institusjon for organisert alpinisme, svarte i stigende grad defensivt. John Tyndall — fysiker, alpinist og en av klubbens mest fremstående stemmer — trakk seg fra klatring etter tragedien. Andre forsvarte fortsettelsen med intensitet.

Matterhorn-tragedien markerer i historieskrivingen slutten på «alpinismens gullalder» — perioden fra om lag 1854 til 1865 da de store alpetoppene ble besteget for første gang i rask rekkefølge. Ikke fordi ingen lenger klatret, men fordi en hel epokens energi og uskyldige eventyrerfeber ble borte i det. De store jomfruelige toppene var gått. Det som gjenstod var sekundær­bestigninger, vanskeligere ruter og gradvis mer teknisk klatring — selve overgangen til det vi i dag ville kalle moderne alpinisme.

Jean-Antoine Carrel — Whympers rival gjennom alle disse årene — fortsatte å klatre Matterhorn fra italiensk side i tiår og ble en legendarisk skikkelse i Valtournenche. Han omkom i fjellet i 1890, 61 år gammel, da han ledet en gruppe klatrere ned Matterhorn i en snøstorm. Han hadde klatret fjellet mer enn 30 ganger. Av de to rivalene er det Whymper som er blitt historiens navn — men det er i mange henseender Carrel som ble fjellgudenes favoritt.

Matterhorn i dag — fjellet, ruten og hva det krever

160 år etter Whymper er Matterhorn et av verdens mest bestegne 4.000-meterstopper — men også ett av de dødeligste. Hörnli-ryggen, Whympers rute, er fortsatt normalveien til toppen.

Matterhorn — Monte Cervino på italiensk, Mont Cervin på fransk — står på grensen mellom Sveits og Italia, mellom Zermatt i nord og Breuil-Cervinia i sør. Med sine 4.478 moh er det ikke blant Alpenes høyeste, men det er utvilsomt det mest gjenkjennelige: en nær perfekt pyramideform med fire distinkte vegger som vender mot hver sin himmelretning. Den karakteristiske formen skyldes glasial erosjon — fire breer har gjennom istidene gravd ut hver sin side av fjellet til et nesten symmetrisk horn. Fjellets øvre del består av gneis fra den afrikanske kontinentalplaten, skjøvet opp over europeisk berggrunn under den alpine fjellkjededannelsen — et av de tydeligste eksemplene på kontinentalkollisjonens geologi i Alpene.

De fire klassiske ryggene møtes nær toppen: Hörnli-ryggen (nordøst, normalruten fra Zermatt), Italienske/Lion-ryggen (sørvest, Carrels rute fra Cervinia), Zmutt-ryggen (nordvest) og Furggen-ryggen (sørøst). De to nordveggene — nord- og østveggen — er blant de store klassiske «trois grandes faces» i Alpene, og nordveggen ble først klatret av brødrene Schmid i 1931. For den vanlige bestigeren er det imidlertid Hörnli-ryggen som gjelder — den samme ruten Whymper tok i 1865.

Hörnli-ryggen graderes som AD (assez difficile) med klatring opp til UIAA grad III–IV. Det er teknisk ikke ekstremt vanskelig — men det er langt, eksponert og krevende på grunn av høyden, løs stein, og at klatringen må gjøres raskt for å rekke opp og ned på én dag. Den totale stigningen fra Hörnlihütte til toppen er om lag 1.200 høydemeter, og en typisk fører-klient-bestigning tar 4–6 timer opp og tilsvarende ned. Nedstigningen — der Whympers gruppe omkom — er fortsatt den farligste delen: de fleste dødsfall på Matterhorn skjer på vei ned, når klatrerne er slitne og konsentrasjonen svikter.

Hva kreves i dag? Matterhorn via Hörnli-ryggen er ikke en tur for nybegynnere, til tross for at den er sterkt tilrettelagt med fikstau og en velpreparert sti i nedre del. Bestigeren bør ha solid erfaring med eksponert klyving og klatring (komfortabel på UIAA III–IV i stegjern), god høydeform og akklimatisering, og rask og sikker bevegelse i alpint terreng. De aller fleste som bestiger Matterhorn gjør det med sertifisert fjellfører (IFMGA/UIAGM) — forholdet er typisk én fører per klient på grunn av rutens karakter. Zermatts førerkontor og de lokale guideselskapene krever ofte at klienter gjennomfører en forberedelsestur (for eksempel Breithorn eller Pollux) for å vurdere form og teknikk før Matterhorn-forsøket. Sesongen er normalt juli til september, og forholdene — særlig snø, is og steinsprangrisiko som forsterkes av den smeltende permafrosten i klimaendringenes tid — avgjør om fjellet er bestigbart en gitt dag.

For den som vil oppleve Matterhorn uten å bestige det, er Zermatt et av Alpenes vakreste fjellsteder, og utsikten mot fjellet fra Gornergrat eller fra stien til Hörnlihütte er i seg selv verdt reisen. Se tinderangel.nos artikler om Breithorn og Pollux for de tilgjengelige 4.000-meterstoppene i samme region — begge er klassiske forberedelsestopper for nettopp Matterhorn.

Mer enn Matterhorn — oppdageren og vitenskapsmannen

Whympers liv blir ofte redusert til de fire timene på Matterhorn i 1865. Men han var en av sin tids mest allsidige fjell- og oppdagelsesreisende — i Arktis, i Andes og i Canada.

Grønland (1867 og 1872). Allerede to år etter Matterhorn vendte Whymper interessen mot Arktis. Hans to ekspedisjoner til Grønland var motivert av et ønske om å utforske innlandsisen og samle vitenskapelige data. Selv om han ikke nådde så langt inn på innlandsisen som han ønsket, samlet ekspedisjonene viktige geologiske og botaniske prøver — og bidro til samtidens forståelse av Grønlands geografi. Whymper samlet blant annet fossiler i Disko-området som senere viste seg å være vitenskapelig betydningsfulle. Disse turene viser at Whympers interesse aldri var ren sport — den var like mye utforskning og vitenskap.

Andesfjellene og Chimborazo (1879–80). Whympers mest ambisiøse ekspedisjon gikk til Ecuador, der han i 1880 gjennomførte den første bestigningen av Chimborazo (6.263 moh) — på den tiden antatt å være blant verdens høyeste fjell. Han hadde med seg sin gamle rival Jean-Antoine Carrel som guide — et bemerkelsesverdig partnerskap gitt deres historie på Matterhorn. Men ekspedisjonen var ikke bare en bestigning: Whymper gjennomførte systematiske observasjoner av høydesyke og menneskekroppens reaksjon på stor høyde, og hans data ble et viktig tidlig bidrag til høydefysiologien. Han dokumenterte symptomer på det vi i dag kjenner som akutt høydesyke, og var blant de første til å beskrive akklimatiseringens betydning vitenskapelig.

De canadiske Rocky Mountains (1901–1905). I sine senere år ble Whymper invitert av Canadian Pacific Railway for å utforske og promotere fjellene i de canadiske Rockies. Han gjennomførte flere førstebestigninger i området, og flere fjellformasjoner bærer i dag navn knyttet til ham, blant annet Mount Whymper i British Columbia. Selv om disse ekspedisjonene var mindre dramatiske enn hans tidligere bedrifter, viser de en mann som forble knyttet til fjellene gjennom hele livet.

Illustratør og vitenskapsmann. Gjennom hele karrieren forble Whymper en mester­gravør og illustratør — det var tross alt som illustratør han først kom til Alpene. Hans tresnitt er teknisk briljante og er fortsatt beundret som kunstverk i seg selv. Han ble valgt til Fellow of the Royal Society of Edinburgh (FRSE) som anerkjennelse for sine vitenskapelige bidrag, særlig innen høydefysiologi og geografisk utforskning. Whymper var i sannhet en victoriansk polyhistor: kunstner, oppdager, vitenskapsmann og forfatter i én og samme person — en kombinasjon som var typisk for den beste delen av hans generasjon, men som han mestret på et høyere nivå enn de fleste.

«Scrambles Amongst the Alps» — boken som formet ettertiden

Whympers beretning fra 1871 er ikke bare kilden til Matterhorn-historien — den er et av fjellitteraturens grunnverk, og fortsatt i trykk 150 år senere.

«Scrambles Amongst the Alps in the Years 1860–69» ble utgitt av John Murray i 1871, seks år etter Matterhorn-tragedien. Boken dekker hele Whympers alpine periode — alle de åtte Matterhorn-forsøkene, førstebestigningene av Écrins, Aiguille Verte og Grandes Jorasses, og det dramatiske klimakset 14. juli 1865. Førsteopplaget på 1.245 eksemplarer ble utsolgt på uker, og boken har siden vært gjennom utallige opplag og oversettelser. Den regnes i dag som en av grunnpilarene i fjellitteraturen — den engelske tittelens beskjedne «scrambles» (klyveturer) står i kontrast til de monumentale bedriftene som beskrives.

Det som hever boken over en ren ekspedisjonsberetning er to ting: Whympers egne tresnitt og hans litterære stemme. Som mester­gravør illustrerte han boken selv, og tresnittene — av fjellandskaper, klatresituasjoner og dramatiske øyeblikk som selve fallet — er teknisk fremragende og gir boken en visuell kraft få samtidige reiseskildringer hadde. Whymper brukte seks år på å sikre at graveringene holdt høyeste kvalitet, og samarbeidet med kunstnerne James Mahoney og Cyrus Johnston om de mest krevende motivene. Bokens fysiske kvalitet — papir, trykk, innbinding — var i seg selv en bragd i datidens forlagsverden.

Bokens mest berømte passasje er den avsluttende advarselen — sitatet ovenfor — som er blitt fjellsportens kanskje mest siterte formaning. Det er en setning som rommer hele Matterhorn-tragedien i komprimert form: en erkjennelse av at det ikke var mangel på mot eller styrke som tok livet av de fire, men et øyeblikks uoppmerksomhet i krevende terreng. At Whymper avslutter sitt eget triumfverk med denne formaningen, gir boken en moralsk tyngde og en selvransakende undertone som hever den over ren seiersberetning.

Samtidig er boken — som historikerne Hansen (1995) og Fleming (2000) har påpekt — også et nøye konstruert stykke selvforsvar. Whympers fremstilling av hendelsesforløpet på nedstigningen plasserer ansvaret på Hadows uerfaren­het og på tilfeldighetene, og minimerer eventuelle spørsmål om hans eget eller Taugwaldernes ansvar. Boken er dermed både en ærlig beretning og et partsinnlegg — og det er nettopp denne tvetydigheten som gjør den til en så rik historisk kilde. «Scrambles Amongst the Alps» er fortsatt i trykk i flere utgaver, finnes fritt tilgjengelig digitalt via Internet Archive og Project Gutenberg, og leses fremdeles av fjellfolk over hele verden 150 år etter at den ble skrevet.

Kilder og videre lesning

Denne artikkelen bygger på primærkilder fra Whymper selv og sekundærlitteratur fra etablerte historikere. Alle fakta om datoer, navn og hendelsesforløp er verifisert mot minst to uavhengige kilder.