Det var her norsk tindesport begynte. 14. juli 1820 sto to studenter og en reinjeger på toppen av Falketind, den første tinden av alpin karakter som ble besteget i Norge. To hundre år senere er hjørnet mellom Utladalen, Tyin og Eidsbugarden fortsatt blant de minst besøkte i Jotunheimen: tolv topper over 2.000 meter, tre store breer, Norges høyeste uregulerte fossefall – og knapt en merket sti til topps.
Sørvest-Jotunheimen er ikke et massiv i vanlig forstand, men et hjørne av fjellheimen som henger sammen. Vi har valgt å avgrense det av Utladalen i vest, Tyin i sør, Skogadalen i nord, Øvre Mjølkedalen i nordøst og Eidsbugarden i øst. Innenfor ligger to tydelige fjellgrupper: Falketind og Stølsnostinden over Morka-Koldedalen i sør, og Uranostinden med Sagi, Mjølkedalspiggen og Langeskavltinden rundt Uranosbreen og Mjølkedalsbreen i nord.
Det som skiller dette hjørnet fra resten av Jotunheimen, er dalene. Fra Utladalen skjærer Skogadalen, Uradalen og Fleskedalen seg østover inn i fjellet, og fra Tyin går Koldedalen vestover til den stuper ned i Morka-Koldedalen og ender i Vettisfossen. Høydeforskjellene er enorme: fra Vetti gard nede i Utladalen til toppen av Stølsnostinden er det over 1.700 meter, på åtte kilometer i luftlinje.
Høyest er Uranostinden med 2.157 moh. I alt har området tolv topper over 2.000 meter, alle samlet i de to gruppene, og i tillegg en rekke kvasse tinder like under grensen – Hjelledalstinden på 1.989 moh er den mest iøynefallende. Området ligger i tre kommuner og to fylker: Årdal og Luster i Vestland, Vang i Innlandet.
Vernet på den ene siden, regulert på den andre
Den vestlige delen ligger i Utladalen landskapsvernområde, den nordlige i Jotunheimen nasjonalpark, begge opprettet i 1980. Men i sørøst ser en hva som ellers kunne ha skjedd. Tyin er regulert for kraftverket i Årdal, anleggsveien fra 1955 går ni kilometer inn i Koldedalen, og elvene fra Uradalen, Fleskedalen og Skogadalen er ført i tunnel til Koldedalsvatnet. Vettisfossen fikk renne fritt fordi den ble fredet alt i 1924.
For den som kommer østfra, er dette forlengelsen av Gjendealpene: de to møtes ved Eidsbugarden. Mot vest, på den andre siden av Utladalen, reiser Hurrungane seg. Sørvest-Jotunheimen ligger imellom – med noe av begge, og med langt færre folk.
Der norsk tindesport begynte
Falketind og Stølsnostinden står på kanten av et stup som faller nærmere tusen meter ned i Morka-Koldedalen, to av de mest markante tindene i hele Jotunheimen sett fra Utladalen. Her, 14. juli 1820, sto to studenter og en reinjeger på Falketind, den første tinden av alpin karakter som ble besteget i Norge.
Les mer: Sørvest-Jotunheimen – der norsk tindesport begynte · Jotunheimens flotteste ryggtraverser
Mellom Utladalen, Tyin og Eidsbugarden
Området er avgrenset av Utladalen i vest, Tyin i sør, Skogadalen i nord, Øvre Mjølkedalen i nordøst og Eidsbugarden i øst, og rommer to fjellgrupper: Falketind og Stølsnostinden over Morka-Koldedalen, og Uranostinden med Sagi, Mjølkedalspiggen og Langeskavltinden rundt breene i nord. Tolv topper over 2.000 meter, tre store breer og knapt en merket sti til topps. Fra Vetti gard til Stølsnostinden er det over 1.700 høydemeter på åtte kilometer.
Falketind og Pionerruta
Baltazar Mathias Keilhau, Christian Boeck og reinjegeren Ole Urden gikk opp breen og klatret veggen til nordryggen. Ruta deres er dagens Pionerrute: over Falkbreen, opp veggen og langs eggen til topps, rundt 200 høydemeter klyving i grad 2 til 3, fire til fem taulengder for dem som sikrer, og rappell på vei ned. 8 til 10 timer, en av de store klassikerne i norsk fjellsport. Nordveggen ble klatret av Ralph Høibakk og Anders Opdal i 1961.
Les mer: Sørvest-Jotunheimen – der norsk tindesport begynte · Når bør du bruke tindeveileder · Løpende sikring på fjellrygg
Normalveien til Falketind
Fra bommen i Koldedalen går normalveien gjennom Morka-Koldedalen og over Stølsnosbreen til topps. Ikke teknisk vanskelig, men lang, og breen har sprekker i de øvre partiene. Sesongen er juli til september, og Koldedalsveien fra Tyinholmen åpner noen år først ut i juli. Er veien stengt, legger du åtte til ni kilometer til hver vei.
Les mer: Sørvest-Jotunheimen – der norsk tindesport begynte · Utstyr for breferdsel · Snødekket bre og kameratredning
Stølsnostinden
Høyest i sørgruppen med 2.074 moh., omgitt av Stølsnosbreen og med langt færre besøk enn naboen. En lang dag fra Koldedalen med en snøbakke som krever isøks tidlig i sesongen og lett klyving til slutt. Slingsby, geologen Hans Reusch og Anfind Vetti sto her først i 1877. Traversen videre over Midtre Stølsnostinden til Falketind nærmer seg 15 timer.
Normalveien til Uranostinden
Fra Koldedalen følger en den merkede stien mot Skogadalsbøen til Uradalsvatnet, krysser utløpet og går opp Uranosbreen mot Uraknatten og videre til skaret mellom hovedtoppen og Slingsbytinden. De siste 200 meterne går på en smal og eksponert toppegg uten egentlig klatring. Breen er sterkt oppsprukket, sprekkene flytter seg fra år til år, og ingen går her alene eller uten tau.
Les mer: Sørvest-Jotunheimen – der norsk tindesport begynte · Snødekket bre og kameratredning
Uranosbreen og Mjølkedalsbreen
Nordgruppen er kompakt og sterkt bredekt: fire fjell rundt tre breer. Uranosbreen har trukket seg langt tilbake og er oppsprukket flere steder. Mjølkedalsbreen fyller øverste del av Mjølkedalen under Sagi og Mjølkedalspiggen. Før demte bretungen opp Øvre Mjølkedalsvatnet, og med års mellomrom brøt vannet gjennom isen og sendte flom ned dalen, rundt 17 ganger fra 1850-årene til 1937. Fra 2011 til 2022 gikk fronten 195 meter tilbake.
Les mer: Sørvest-Jotunheimen – der norsk tindesport begynte · Utstyr for breferdsel
Sagitraversen
Fra Koldedalen over Uranosbreen og Sagieggen til Skogadalsbøen, grad 2 til 3 med breutstyr, en av de aller fineste traversene i Jotunheimen. Sagi er to topper på nøyaktig samme høyde, 2.040 moh., og eggen mellom dem er på det smaleste ikke bredere enn at en må balansere. Nørdre Sagi ble besteget av François de Chazal i 1889, og traversen ble gått første gang i 1894 av Andreas Saxegaard og Therese Bertheau.
Les mer: Sørvest-Jotunheimen – der norsk tindesport begynte · Sagitraversen · Jotunheimens flotteste ryggtraverser · Løpende sikring på fjellrygg
Uranostindtraversen
Hele ryggen fra sør til nord: sørtoppen, neste topp, hovedtoppen på 2.157 moh. og Slingsbytinden, før en går ned Uranosbreen. For det meste grad 2, enkelte partier grad 3, og god grunn til å ha tau i sekken også på ryggen. Uranostinden var Slingsbys fjerde førstebestigning på fem dager i 1876, sammen med Emanuel Mohn og Knut Lykken, kort tid før Store Skagastølstind.
Les mer: Sørvest-Jotunheimen – der norsk tindesport begynte · Jotunheimens flotteste ryggtraverser · Hurrungane
Utladalen
Fra Hjelle går kjerreveien fire kilometer over fire bruer inn til Vetti gard, som har tatt imot gjester siden 1868. Like ved faller Vettisfossen 275 meter i ett sprang, Norges høyeste uregulerte foss, fredet i 1924 som det første vernede vassdraget i landet. Stien videre går bratt opp lia til Vettismorki og over Fleskenoshaugane til Skogadalsbøen, rundt 20 km og 7 til 9 timer fra Hjelle, første etappe på veien fra Sognefjorden til Galdhøpiggen.
Les mer: Sørvest-Jotunheimen – der norsk tindesport begynte · Fra fjord til Galdhøpiggen · Skogadalsbøen
På ski fra Fondsbu
Fra Fondsbu går skituren opp på Langeskavlen og ned på Uranosbreen til Bandet på rundt 1.950 moh., der skiene blir stående. Siste bit går til fots langs en smal egg med skavl, ofte med isøks, og returen går ned hele Uranosbreen til Kvitevatnet. Mai er beste måned, og fjellski er bedre enn randonnéeski. Langeskavlen alene er den kortere dagsturen med utsikt til Falketind hele veien, og den kvistede løypa gjennom Mjølkedalen går til Olavsbu på 15 km.
Les mer: Sørvest-Jotunheimen – der norsk tindesport begynte · Uranostinden på ski · Langeskavlen på ski · Brekryssing på ski · Olavsbu
Hyttene og veiene inn
Fondsbu ved Eidsbugarden, 1.065 moh., er basen for Uranostinden, Langeskavlen og Mjølkedalen, med beltebil fra Tyin om vinteren og M/B Bitihorn over Bygdin om sommeren. Tyinholmen er åpen hele året og nærmest Falketind, med Koldedalsveien som nøkkelen til sommerturene. Skogadalsbøen, 833 moh., ligger 14 km fra nærmeste bilvei og er DNTs mest avsidesliggende betjente hytte. Fra Hjelle i Årdal til Eidsbugarden er det flere timers kjøring rundt.
Les mer: Sørvest-Jotunheimen – der norsk tindesport begynte · Eidsbugarden · Skogadalsbøen · Olavsbu
Ingen kø, ingen merket topp
Aasmund Olavsson Vinje bygde bu ved Eidsbu i 1868, den første fritidshytta i Jotunheimen, og ga fjellene navn. Slingsby kom vestover i 1876, Bertheau og Saxegaard balanserte over Sagi i 1894, og i juli 2020 ble 200-årsjubileet for Falketind markert på dagen. Her finnes ingen enkel 2000-meter: alle toppene krever bre, klyving eller begge deler, og den som får trøbbel inne ved Sagi eller Stølsnostinden er langt fra hjelp. Det er derfor det fortsatt er stille her.
Les mer: Sørvest-Jotunheimen – der norsk tindesport begynte · Gjendealpene · Når bør du bruke tindeveileder
3D-grafikk © 2026 tinderangel.no. Terreng og kart: © Kartverket (CC BY 4.0).
Toppene
To fjellgrupper med hver sin karakter – Uranostinden over breene i nord, Falketind og Stølsnostinden over Morka-Koldedalen i sør
De to gruppene er svært ulike. Uranosmassivet i nord er kompakt og sterkt bredekt: fire fjell rundt tre breer, med Uranostinden som en lang, smal egg i vest og Sagi som en taggete kam i nord. Her er nesten alle ruter breruter. Falketind og Stølsnostinden i sør står derimot på kanten av et stup. Sett fra Utladalen eller Årdal er de to av de mest markante tindene i hele Jotunheimen, og fallet ned i Morka-Koldedalen er nærmere tusen meter.
Ingen av toppene her er blant landets høyeste – Uranostinden er rundt nummer 80 – og ingen har merket rute. Det er formen og beliggenheten som gjør dem til mål. Like utenfor grensen i nordøst står Mjølkedalstinden, som gås fra Olavsbu, og i øst tar Galdeberget og Gjendealpene over.
«Uranosmassivet er fire fjell rundt tre breer. Falketind og Stølsnostinden står på kanten av et stup.»
Historien
To studenter på oppdagelsesferd, en dikter som ga fjellene navn – og en engelskmann på vei til Storen
Sommeren 1820 la studentene Baltazar Mathias Keilhau og Christian Boeck ut på en lang ferd gjennom det de kalte Jotunfjeldene, med reinjegeren Ole Urden fra Øystre Slidre som kjentmann. 14. juli sto de tre på toppen av en kvass tind over Koldedalen. De hadde gått opp breen og klatret veggen til nordryggen – ruten som i dag heter Pionerruta. Dette regnes som den første bestigningen av et fjell av alpin karakter i Norge, og som starten på norsk tindesport.
Navnet Falketind kom senere, og det kom fra Aasmund Olavsson Vinje. I 1868 fikk dikteren bygd ei bu på Eidsbu ved vestenden av Bygdin – det som ble Eidsbugarden – og det var også han som tok i bruk navnet Jotunheimen.
Den neste store sommeren var 1876. William Cecil Slingsby, Emanuel Mohn og føreren Knut Lykken kom vestover fra Gjendealpene og gjorde fem førstebestigninger på fem dager. Uranostinden var den fjerde, over Langeskavlen og Uranosbreen. Den femte var Store Skagastølstind. Året etter kom Slingsby tilbake og besteg Stølsnostinden sammen med geologen Hans Reusch og Anfind Vetti fra gården nede i Utladalen.
Turistene kom tidlig til Utladalen. På Vetti gard tok de imot overnattingsgjester fra 1868, og blant gjestene var både Grieg og Nansen. Innerst i dalen bodde folk på setra i Skogadalen fra rundt 1870, og etter tolv års bygging sto Skogadalsbøen ferdig i 1888. Slingsby var blant gjestene.
I 1924 ble Vettisfossen fredet ved kongelig resolusjon, etter at bruksretten var kjøpt for 15.000 kroner. Det var det første vassdraget som ble vernet i Norge. Tjue år senere sto det første kraftverket i Årdal ferdig, og Tyin ble magasin. I juli 2020 ble 200-årsjubileet for bestigningen av Falketind feiret med seminar og føring til topps – på dagen to hundre år etter Keilhau og Boeck.
Falketind og Stølsnostinden
Den første tinden har to veier til topps – den ene over bre, den andre der Keilhau og Boeck gikk
Utgangspunktet for alt i den sørlige gruppen er Koldedalen. Anleggsveien fra Tyinholmen går ni kilometer innover til Koldedalsvatnet. Veien er dårlig og åpner sent – noen år ikke før ut i juli – og den avgjør i praksis når sesongen begynner.
Normalveien til Falketind går gjennom Morka-Koldedalen og over Stølsnosbreen til topps. Den er ikke teknisk vanskelig, men den er lang, 13,5 kilometer og vel tusen høydemeter, og breen har sprekker i de øvre partiene. Regn med ti til tolv timer.
Pionerruta er kortere og brattere. Den følger linjen fra 1820: over Falkbreen, opp veggen til nordryggen og langs eggen til topps. Det er rundt 200 høydemeter med klyving og lett klatring i grad 2–3, fire–fem taulengder for dem som sikrer, og en rappell på veien ned. Ruten er en av de store klassikerne i norsk fjellsport, og mange går den med fører.
Stølsnostinden, sju meter høyere, får langt færre besøk. Fra Koldedalen er det en lang dag på 19 kilometer og over 1.300 høydemeter, med en snøbakke som krever isøks tidlig i sesongen og lett klyving til slutt. Toppen er omgitt av Stølsnosbreen, og hvor mye is en må over, avhenger av veivalg og år. De sprekeste kobler de to toppene sammen over Midtre Stølsnostinden. Vinterstid er Falketind lite egnet – passasjene er bratte og skredfaren stor.
«Pionerruta følger linjen fra 1820: over breen, opp veggen og langs nordryggen til topps.»
Uranostinden og breene
En smal egg over tre breer – og en bresjø som i åtti år tømte seg ned gjennom dalen
Uranostinden er en lang, smal rygg som går nord–sør, med Uradalen dypt nede på vestsiden og Uranosbreen på østsiden. Normalveien starter i Koldedalen og følger den merkede stien mot Skogadalsbøen til Uradalsvatnet. Der krysser en utløpet, går opp Uranosbreen mot Uraknatten og videre til skaret mellom hovedtoppen og Slingsbytinden. De siste 200 meterne langs eggen er smale og temmelig eksponerte, men uten egentlig klatring.
Turen er 19,4 kilometer og vel 1.200 høydemeter, og de fleste bruker rundt ni timer. Uranosbreen er sterkt oppsprukket enkelte steder, sprekkene flytter seg fra år til år, og breen har trukket seg mye tilbake. Den går en ikke alene, og ikke uten tau.
Øst for Uranosbreen, på den andre siden av Langeskavlen, ligger Mjølkedalsbreen. Den fyller den øverste delen av Mjølkedalen, under Sagi og Mjølkedalspiggen. Om vinteren er runden opp den ene og ned den andre en fin skitur fra Fondsbu. Også den har store sprekker.
Mjølkedalsbreen har også en dramatisk historie. Før demte bretunga opp Øvre Mjølkedalsvatn, og med års mellomrom brøt vannet seg gjennom isen og sendte en flom ned dalen. Fra midten av 1850-årene til 1937 skjedde det rundt 17 ganger. Siden har breen trukket seg så langt tilbake at den ikke lenger stenger for vannet – bare mellom 2011 og 2022 gikk fronten 195 meter tilbake.
Alle turene her krever fullt breutstyr og at følget kan innbinding og kameratredning.
Ryggtraverser
Sagi er smal nok til at en må balansere. Uranosryggen er lang nok til å fylle en hel dag
Sagitraversen er en av de aller fineste i Jotunheimen. Sagi er to topper på nøyaktig samme høyde, 2.040 moh, og eggen mellom dem er skarp som navnet tilsier – på det smaleste er den ikke bredere enn at en må balansere seg over. Turen går fra Koldedalen over Uranosbreen, opp sørryggen, langs eggen til Nørdre Sagi og ned til Skogadalsbøen: 21 kilometer, rundt ni timer, klatring i grad 2–3 og bre på veien inn. Den ble første gang gått i 1894, av Andreas Saxegaard og Therese Bertheau.
Uranostindtraversen tar hele ryggen på Uranostinden, fra sør til nord. En går opp på den søndre toppen, følger eggen over den neste til hovedtoppen og videre til Slingsbytinden, før en går ned Uranosbreen. Det meste er klyving i grad 2, med enkelte partier i grad 3, og dagen er på rundt 16 kilometer og ni timer. Dette er den fineste måten å gå Uranostinden på om sommeren – og en god grunn til å ha tau i sekken også på ryggen.
De som vil ha mer, slår turene sammen. Sagitraversen, Mjølkedalspiggen og Langeskavltinden i én runde fra Fondsbu er drøyt 30 kilometer og over 2.400 høydemeter, med tau gjennom store sprekker på Mjølkedalsbreen. Og i sør kan Falketind og Stølsnostinden kobles sammen over Midtre Stølsnostinden på en dag som nærmer seg femten timer.
Felles for dem er at løpende sikring og breferdsel hører med. Flere er omtalt i Jotunheimens flotteste ryggtraverser.
Utladalen
Vestgrensen er en av landets dypeste daler – med en foss på 275 meter og en gård det ikke går vei til
Utladalen er inngangen fra vest. Fra parkeringen på Hjelle, ti minutters kjøring fra Øvre Årdal, går en grusvei fire kilometer innover dalen til Vetti gard, over fire bruer. Gården har tatt imot gjester siden 1868. Herfra er det en kort avstikker til foten av Vettisfossen, som faller 275 meter i ett sprang fra kanten av Morka-Koldedalen. Det er Norges høyeste uregulerte fossefall.
Fra Vetti går stien bratt opp lia til Vettismorki, en gammel furuskog på platået over fossen, der DNT har en liten selvbetjent hytte. Her kan en gå ut på kanten og se fossen ovenfra – og rett over dalen står Hurrungane som en vegg. Videre nordover følger stien dalsiden over Fleskenoshaugane til Skogadalsbøen. Hele strekningen fra Hjelle er rundt 20 kilometer og sju til ni timer, og den er første etappe på turen fra Sognefjorden til Galdhøpiggen.
Fra Vettismorki går det også sti østover, opp Fleskedalen og over Smoget på 1.409 moh til Koldedalen og Tyinholmen. Stien knytter Utladalen til Tyin og går tett under Stølsnostinden, en side av fjellet de færreste får se.
Dalen er bratt, og stiene er det også. Lia opp fra Vetti og nedstigningen fra Fleskedalen krever tid, særlig med tung sekk og på vått føre. På den andre siden av Utla, på Avdalen gard og i Stølsmaradalen, er en inne i Hurrungane – men det er fra østsiden en ser dem best.
«Vettisfossen fikk renne fritt fordi den ble fredet alt i 1924 – det første vernede vassdraget i Norge.»
På ski
Med beltebil til Eidsbugarden og fjellski under beina er Uranostinden en av Jotunheimens store vårturer
Om vinteren er veien til Eidsbugarden stengt, og eneste vei inn er på ski eller med beltebilen fra Tyin, som bruker tre kvarter og må bestilles dagen før. Fondsbu holder åpent fra midten av februar til begynnelsen av mai, og derfra ligger hele den nordlige gruppen innen rekkevidde.
Uranostinden på ski er den store turen: 30 kilometer og rundt 1.300 høydemeter, åtte til ti timer. Ruten går fra Fondsbu opp på Langeskavlen, ned på Uranosbreen og opp til Bandet på rundt 1.950 moh, der skiene blir stående. Den siste biten går til fots langs en smal egg med skavl, og isøks er ofte nødvendig. Returen går ned hele Uranosbreen til Kvitevatnet. Avstandene er så lange at fjellski er bedre enn randonnéeski, og mai er måneden å gjøre det på.
Turen langs Langeskavlen er en kortere variant av det samme. Ryggen strekker seg flere kilometer vestover fra Eidsbugarden mot Uranostinden, med Langeskavltinden på 2.014 moh som høyeste punkt og utsikt til Falketind og Stølsnostinden hele veien. Og nordover går den kvistede løypa gjennom Mjølkedalen til Olavsbu, 15 kilometer og fem timer, med Mjølkedalstinden som en bratt og fin skitopp like ved hytta.
Breene er de samme som om sommeren, bare tildekket. Uranosbreen og Mjølkedalsbreen har begge sprekker, og tau og redningsutstyr hører med også på ski. Mot øst er Galdeberget et enklere alternativ uten bre. Falketind og tindene rundt Morka-Koldedalen er derimot lite egnet om vinteren. Les om brekryssing på ski og skredfare før du drar.
Hva som kreves
Her finnes ingen enkel 2.000-meter. Alle toppene krever bre, klyving eller begge deler
I de andre massivene i Jotunheimen finnes det alltid én topp for folk flest – Galdhøpiggen, Glittertinden, Surtningssue, Rasletinden. I Sørvest-Jotunheimen gjør det ikke det. Hver eneste 2.000-meter krever at en går over bre eller klyver i eksponert terreng, og dagene er lange. Til gjengjeld er stiene mellom hyttene blant de fineste i landet, og de krever bare gode bein.
Avstandene kommer i tillegg. Skogadalsbøen ligger 14 kilometer fra nærmeste bilvei, Koldedalsveien åpner sent, og fra Eidsbugarden er det en lang anmarsj før en i det hele tatt står ved breen. Den som får dårlig vær eller en skade inne ved Sagi eller Stølsnostinden, er langt fra hjelp.
Det er derfor mange velger fører på nettopp disse toppene. Både Falketind og Uranostinden har faste føringer fra Tyinholmen og Tyin-området om sommeren. I artikkelen om når en bør bruke tindeveileder går vi gjennom hva det innebærer.
Anbefalte turer
Åtte turer – tre på sti, to på ski og tre der du trenger tau
Begynn i Utladalen. Turen fra Hjelle til Vetti og Vettisfossen er en av de fineste halvdagsturene på Vestlandet, og den viser med én gang hva dette hjørnet handler om: dype daler, høye fall og tinder langt der oppe. Har du to dager, fortsetter du over Vettismorki til Skogadalsbøen.
Vil du til topps uten tau, er Langeskavltinden svaret. Den er ingen tind, men ryggen ligger midt mellom de to fjellgruppene, og fra toppen ser du Uranostinden, Sagi og begge breene på den ene siden og Falketind og Stølsnostinden på den andre. Det er det beste stedet å bestemme seg for hva som blir neste tur.
Og neste tur bør være en av de tre store. Uranostinden for den som vil stå høyest. Falketind for den som vil stå der det begynte. Sagitraversen for den som vil ha den fineste dagen – en tur som starter i Vang, krysser en bre, balanserer over en egg og ender på en hytte uten vei i Luster.
Hytter og praktisk
Tre innfallsporter i tre kommuner – og en hytte 14 kilometer fra nærmeste vei
De tre innfallsportene ligger langt fra hverandre. Fra Hjelle i Årdal til Eidsbugarden er det flere timers kjøring rundt, så en tur som starter i den ene enden og slutter i den andre, krever planlegging. Sagitraversen fra Koldedalen til Skogadalsbøen er det beste eksempelet: dagen etter må en enten gå ut Utladalen til Hjelle eller tilbake over fjellet.
Koldedalsveien er nøkkelen til de fleste toppturene om sommeren, og den er ikke å stole på tidlig i sesongen. Ring Tyinholmen og spør før du reiser. Er veien stengt, legger du åtte–ni kilometer til hver vei.
«Tre innfallsporter, tre kommuner, to fylker – og Skogadalsbøen midt imellom, 14 kilometer fra nærmeste vei.»
«Sørvest-Jotunheimen har ingen høyeste topp i landet og ingen kø. Det har Falketind, der det hele begynte i 1820, Uranostinden som Slingsby tok på vei til Storen, og Sagi, der eggen er så smal at en må balansere. Og det har Utladalen, med en foss som fikk renne fritt. Kom fra Årdal og gå inn dalen, eller kom fra Tyin og se tindene fra Langeskavlen. Uansett vei er det langt – og det er derfor det fortsatt er stille her.»
Turer i samme område
Tinder en bør bestige i Jotunheimen
Norges to høyeste topper, Skandinavias villeste klatrefelt og de skarpeste tindeeggene i landet. Tinderangel.nos rangering av de 25 flotteste tindene i Jotunheimen – fra Storen og Galdhøpiggen til de oversette perlene.


