Riktig utstyr uten riktig teknikk er en falsk trygghet. Denne artikkelen dekker teknikken for ferdsel på snødekket bre – der hovedrisikoen er bresprekker skjult under snøbroer – og bygger videre på vår gjennomgang av breutstyr: innbinding, sikring underveis og de grunnleggende prinsippene bak bresprekk-redning. Ferdsel på bart is (blåis) er en egen disiplin med andre teknikker og dekkes i en kommende artikkel. Dette er en oversikt for forståelsens skyld — ikke en erstatning for opplæring under kyndig veiledning.
I artikkelen om breutstyr skrev vi at utstyret er «et løfte til resten av taulaget». Løftet holdes bare dersom du faktisk vet hvordan utstyret brukes. Tau, sele, snøanker og isskrue er identiske uansett hvem som bærer dem – det som gjør forskjellen mellom et system som fungerer og et som ikke gjør det, er innbindingen, sikringsvanene og evnen til å reagere riktig når noen faller i en sprekk.
Alt som følger gjelder ferdsel på snødekket bre, der bresprekker typisk er skjult under snøbroer og roped travel derfor er hovedforsvaret. Ferdsel på bart is – blåis, isfall og lignende, der sprekkene som regel er synlige og stegjernsteknikken spiller en større rolle enn snøanker – er en egen disiplin som fortjener sin egen artikkel, og kommer som neste del i denne serien.
Denne artikkelen følger tre tema i rekkefølge: hvordan du binder deg inn i bretauet, hvordan du sikrer underveis med snøanker og isskrue, og hva som faktisk skjer – på et prinsipielt nivå – når taulaget må håndtere at noen har falt i en sprekk. Til slutt ser vi på kommunikasjonen som binder alt sammen, fordi et taulag som ikke forstår hverandre i kritiske øyeblikk har liten nytte av at hver enkelt kan teknikken isolert sett.
Rammer, ikke en lærebok
Norsk Fjellsportforums metodesett fra 2018 er tydelig på sin egen begrensning: «Dette metodesettet er ikke ment å være en lærebok i metoder og teknikker, men gir rammer for hvilke metoder og teknikker som brukes ved kurs og føring.» Det samme gjelder denne artikkelen. Vi beskriver systemet og prinsippene bak det, slik de er dokumentert i norsk fjellsportfaglig litteratur – men bresprekk-redning spesielt er en ferdighet som krever fysisk øvelse under veiledning, ikke noe du lærer av en tekst. Metodesettet selv understreker da også at «et brekurs bør ikke være et kurs i bare heising av personer»: forebygging og grunnleggende taulagsdisiplin veier tyngre enn selve redningsmekanikken.
Innbinding på bre
Tre metoder, samme mål: unngå å henge opp-ned i et fall
Felles for alle tre metodene er målet: å redusere risikoen for å henge opp-ned dersom du faller i en sprekk med tung sekk på ryggen, noe en sittesele alene ikke beskytter mot. Den vanligste metoden på norske brekurs er kombinasjonssele, der et innbindingstau (minimum 8 mm, rundt to meter langt) kobler sitte- og brystsele sammen via bretauets innbindingsløkke, i en sekvens beskrevet i Norsk Fjellsportforums metodesett (2018). Har du ikke brystsele tilgjengelig, kan en 120 cm slynge felt med Climer Hitch i innbindingspunktet og lagt over skulderen fungere som en improvisert erstatning – samme slynge er praktisk å ha uansett, siden den også brukes ved klemknutegang og til å sikre seg selv underveis.
Et poeng verdt å fremheve, fordi det er lett å ta snarveier på: metodesettet fraråder eksplisitt å binde seg inn med kun en skrukarabiner, av hensyn til risikoen for tverrbelastning. Unntaket er spesialkonstruerte karabinere laget for å hindre nettopp dette (for eksempel DMM Belay Master eller Black Diamond Gridlock), og selv da helst forbeholdt førere som trenger å komme raskt ut av tauet – ikke vanlige kursdeltakere eller de som blir ført.
En sittesele alene beskytter deg ikke mot å henge opp-ned — det gjør brystselen, eller en god improvisasjon
Etter innbinding legges en klemknuteslynge med klemknute ut fra selen både foran og bak i taulaget – unntaket er førstemann, som ikke trenger klemknute foran, og sistemann, som ikke trenger klemknute bak. Disse brukes til å korte inn tauet underveis og er samtidig en del av beredskapen dersom noen faller i en sprekk, siden de gjør det raskt å komme i kontakt med hovedtauet uten å måtte rigge noe fra bunnen av.
Snøanker og isskrue
Riktig vinkel er ikke en detalj — det er forskjellen på om ankeret holder
Snøankeret settes med én hånd, rett ut fra føttene, med en vinkel på 30–45° mellom ankeret og snøoverflaten. Du hogger et dypt, smalt spor for wieren med isøksen, og tråkker ankeret så langt ned i snøen som mulig, samtidig som du passer på at vinkelen holder seg om lag riktig underveis. Dette er identisk beskrevet i både Norsk Fjellsportforums metodesett fra 2018 og DNT Fjellsport Oslos metodesett fra 2009 – de to kildene er samstemte på akkurat dette punktet, noe som styrker at det er etablert, ikke tilfeldig, praksis.
Isskruen er det tilsvarende hovedankeret i is, og settes optimalt med en vinkel på 80–85° mellom skruen og isveggen – altså tilnærmet vinkelrett, men med et lite avvik oppover for å bedre kraftoverføringen. Norsk Fjellsportforum anbefaler en lengde på minst 16 centimeter i sin sammenheng, innenfor det vanlige spennet på 10–23 centimeter som finnes i handelen. Isskruer krever, i motsetning til snøanker, normalt en forlengerslynge til mellomforankringer, siden bretauet ellers lett kan komme i konflikt med selve skruen.
Vinkelen er ikke en detalj — feil vinkel er den vanligste grunnen til at et anker som ser solid ut, likevel ikke holder
Har du verken snøanker eller isskrue tilgjengelig, kan en nedgravd isøks, sekk eller ski i nødsfall fungere som improvisert forankring – men det krever erfaring å vurdere snøkvaliteten riktig. Et nyttig, konkret prinsipp herfra: en øks merket Type 2 (T) holder mer enn en Type 1 (B)-merket øks når den er nedgravd, og en øks gravd ned horisontalt holder mer enn en som er stukket ned vertikalt. Dette er nødløsninger, ikke et førstevalg, og hører hjemme i verktøykassen til noen med reell erfaring – ikke som standard fremgangsmåte.
Bresprekk-redning
Forebygging kommer først — mekanikken kommer sist, og krever øvelse
Vi gjengir bevisst ikke en fullstendig, nummerert fremgangsmåte for bresprekk-redning her. Norsk Fjellsportforums metodesett beskriver to fulle metoder i detalj – én der taulagets eget tau brukes, én med separat redningstau – men understreker samtidig at metodesettet «ikke er ment å være en lærebok». En skriftlig oppskrift for noe som skal utføres presist under stress, med reelle konsekvenser om et steg gjøres feil, er etter vår vurdering ikke noe en bør lære seg fra en nettartikkel. Det tabellen over viser er derfor byggeklossene i systemet, ikke instruksjonen for å sette dem sammen.
Det viktigste prinsippet kommer først, og det er forebygging: godt veivalg i sprekkeområder, kjennskap til breens bevegelsesmønster, og et taulag som holder tauet stramt og bruker innkorting og mellomforankringer fornuftig. Metodesettet er eksplisitt på at «et brekurs bør ikke være et kurs i bare heising av personer» – med andre ord, at disiplinen som forhindrer et alvorlig fall i utgangspunktet, veier tyngre enn ferdigheten i å hente noen opp igjen etterpå.
Den beste bresprekk-redningen er den du aldri trenger å utføre
Selve hjelpetaljen som beskrives i norsk fjellsportlitteratur gir en kraftutveksling på 1:2 – ikke de mer sammensatte 3:1- eller 6:1-systemene («Z-drag») som er vanlig omtalt i en del internasjonal litteratur. Systemet bygges typisk av klemknuter (prusik, vikingknute eller fransk klemknute, hver med litt ulike låseegenskaper) og en forankring, snarere enn en dedikert trinse, selv om en trinse kan gjøre selve heisingen enklere der man har en tilgjengelig. Nettopp fordi det finnes flere fungerende varianter og lokale konvensjoner, er dette et område der du bør lære én metode skikkelig på et kurs, fremfor å kombinere elementer fra ulike kilder på egen hånd.
Taurop
Faste, entydige rop — ikke fordi det er formelt, men fordi tvetydighet har kostet liv
Taurop skal være så enkle som mulig – det er vokalene som bærer over avstand og i vind, og du bør ikke bruke flere rop enn nødvendig. Tabellen over er DNT Fjellsport Oslos standardsett, og dekker det aller meste av det som skjer i et taulag under vanlig ferdsel. Ved bruk av dobbelt tau brukes gjerne taufargen i selve ropet, for eksempel «rød inn» eller «blå ut», og med flere taulag i nærheten av hverandre bør dere avtale å bruke navn eller en enkel kode for å unngå at rop fra naboturlaget skaper forvirring.
Poenget er ikke formalisme for formalismens skyld. Klatring.no publiserte i sin tid en velskrevet gjennomgang av en reell ulykke der en klatrer falt 15 meter fordi taurop for å bli firt ned fra et snufeste ble forvekslet med taurop for å komme inn på en standplass – to situasjoner som krever stikk motsatt handling fra sikreren, men som i det aktuelle tilfellet brukte for like rop til at forskjellen ble tydelig nok. Klatreren overlevde, men med hjernerystelse, hukommelsestap og en knust hæl. Lærdommen er direkte overførbar til bre: bruk genuint ulike rop for genuint ulike situasjoner, og bekreft alltid mottak.
«Uansett hvilken muntlig kommunikasjon vi hadde, var den tvetydig» — sitatet fra klatreren som falt, er en påminnelse verdt å ta med seg til bre
Før dere i det hele tatt starter på breen, bør taulaget bli enige om hvilke rop som brukes, slik at ingen er i tvil under selve turen. Er det vanskelig å høre eller se hverandre, bør kommunikasjonen begrenses strengt til de avtalte tauropene – improviserte formuleringer i en presset situasjon er nettopp der misforståelser oppstår.
«Ingen tekst, uansett hvor godt kildebelagt den er, erstatter å ha bundet seg inn, satt et snøanker og heist en klemknuteslynge under veiledning av noen som har gjort det hundre ganger før deg. Bruk denne artikkelen til å forstå systemet — bruk et kurs til å faktisk kunne det.»
Kilder
Norsk Fjellsportforum. Metodesett og instruktørveiledning. Vedtatt av styret 25. juni 2018 (styreleder Odd Magne Øgreid; hovedforfatter Arve Stavø, med bidrag fra Rune Hjelsvold og Nikolai Kolstad). Hovedkilde for innbindingsmetoder (§11.2), snøanker- og isskrue-plassering (§6.2, §12.1, §11.4), og bresprekk-redningens byggeklosser og forbeholdet om at «metodesettet ikke er ment å være en lærebok» (§4). Dokumentet er selv eksplisitt bygget på NKF metodesett (2005), DNT Oslo metodesett (2009), DNT Bergen metodesett (2009) og Svenska Klätterförbundets anbefalinger (2010).
DNT Fjellsport Oslo. Metodesett. Ragnar Bell og Samuel Gunnestad, Kurs- og Instruktørkomiteen, 2009. Brukt for taurop-tabellen i kommunikasjonsseksjonen, og som en av kildene NF 2018 selv bygger videre på — de to dokumentene er samstemte på snøanker-vinkelen (30–45°), noe vi har fremhevet eksplisitt i teksten.
Cox, Steven M. og Kris Fulsaas (red.). Mountaineering: The Freedom of the Hills. The Mountaineers. Brukt for den generelle rammeforståelsen av breferdsel som lagarbeid og system, slik den er referert i innledningen.
Tronstad, Stein. «Tvetydig taurop, entydig utfall». Klatring (Norges Klatreforbund), sikre sider-spalten. Brukt som konkret ulykkescase i kommunikasjonsseksjonen — illustrerer konsekvensen av tvetydige rop mellom klatrer og sikrer.
Se også vår artikkel «Breutstyr» for utstyrslister, sertifiseringsstandarder (UIAA 101, UIAA 105, EN 12492, EN 568) og bruddstyrketall som denne artikkelen bygger videre på.