Skaftafell til Kristínartindar

Fra Visitor Centre til Vesturheiði — via Svartifoss

Tilrettelagt sti gjennom bjørkeskog, lavasøylenes fossefall — og ut over tregrensen til det åpne plateauet

Det hele starter fra Skaftafell Visitor Centre, der det er parkering og en café til mat og drikke for turen. Stien er i starten svært godt tilrettelagt og avgrenset — dette særlig for å spare vegetasjonen for slitasje fra de mange turistene. Det er mange folk i starten, og bakgrunnen er en av Skaftafells store attraksjoner: Svartifoss. Fossen har et fall på 20 meter og er omgitt av svarte lavasøyler som gjør den så særegen. Disse sekskantede søylene ble formet i en sakte avkjølt lavastrøm som førte til krystallisering — og de har gitt direkte inspirasjon til utformingen av Hallgrímskirkja, Reykjavíks mest kjente landemerke. Vi passerer fossen på stien vår og merker raskt at det blir betydelig færre folk videre.

Brearmen Skeiðarárjökull, som ses fra Vesturheiði, strekker seg hele 75 kilometer og er kjent for sin breflomshistorie: i 1996 skapte et vulkanutbrudd under breen en voldsom isflom av blokker og vann som nådde helt til riksvei 1 og ødela infrastruktur langs kysten. Foran brekanten ser vi Skeiðarársandur — en enorm svart lavasandslette skapt av nettopp slike flommer over tusenvis av år.

Fremri-Hnaukur og opp til Kristínartindar

Fjellrygg over dalføret Morsárdalur, klipper over Skaftafellsjökull — og utsikten som åpenbarer seg fra skaret når tåken letter

Fra Vesturheiði fortsetter stien over myrplatået Skerhólsmýri og opp på fjellryggen Fremri-Hnaukur. Her er det flere fine klipper og luftige utsiktspunkter med utsikt inn i dalføret Morsárdalur og mot brefallet Morsárjökull — et helt spesielt landskap der fjellkjeden Skaftafellsfjöll reiser seg i bakgrunnen. Det blandede fargespillet er karakteristisk islandsk: den grønne mosen, den svarte lavaen, de blå fjellene og den hvite breen. Det bråker fra brefallet der isblokker løsner med jevne mellomrom, noe som er svært vanlig å høre om sommeren.

Stien tar oss videre innover langs sørsiden av Kristínartindar, over grønne mosesletter, og tar så av fra merket løype S3 og over på S4 — en brattere sti i mer steinete ur. Når vi er på turen ligger tåken over oss med liten sikt, helt til vi kommer opp i skaret, der utsikten plutselig åpenbarer seg mot det mektige Skaftafellsjökull. Det er ingen grunn til å fortvile om en ikke klatrer de siste 200 høydemeterne mot selve toppen — utsikten fra skaret er av de sjeldne og alene verdt turen.

Brearmen Skaftafellsjökull springer ut av Vatnajökull og strekker seg omtrent 12 kilometer nedover, langs fjellkjedene Kristínartindar og Skarðatindur (1.385 moh) på vestsiden og Hrútsfjallstindar og Hafrafell i øst. Breen starter som to store brefall — ett fra selve Vatnajökull, ett fra vulkanen Öræfajökull — og er i gjennomsnitt 250 meter tykk. Som de fleste andre breer har Skaftafellsjökull trukket seg kraftig tilbake siden den var på sitt største i perioden 1870–80, da brekanten nådde nesten helt ned til der besøkssenteret ligger i dag. På motsatt side av brearmen ser en inn i fjellmassivet rundt Öræfajökull — Islands største aktive vulkan — og på nordøsteggen av denne troner Hvannadalshnúkur (2.110 moh), Islands høyeste fjell.

Ned via Gláma og Sjónarnípa — og flere flotte alternativer

Avslutningen langs brekanten, noen nye folkemengder ved Sjónarnípa — og turene som venter for dem som vil ha mer

Nede igjen fra skaret fortsetter turen på en sti som følger østsiden av fjellryggen på fjellhyller like over Skaftafellsjökull. Stien går noe bratt ned mot de grønnkledde klippene Mosvellir like over breen, og derfra videre i fjellsiden mot utsiktspunktet Gláma — der vi kobles inn på stien S3 Skaftafellsheiði igjen. Stien fortsetter langs brekanten til Sjónarnípa, der en igjen begynner å møte på turister som ønsker å betrakte Skaftafellsjökull fra høyden. Den siste delen følger godt tilrettelagt sti ned mot Skaftafell Visitor Centre og ruten vår er fullført.

For dem som vil ha mer etter loopen har Skaftafell rikelig å tilby. Stien merket M2 tar deg fra Svartifoss og innover dalføret Morsárdalur langs elven Morsá, helt inn til brevannet Morsárlón foran brefallet Morsárjökull — en 19,5 kilometer lang tur gjennom et av Skaftafells villeste og minst overfylte dalføre. Den korte M1-turen på 4,1 kilometer tar deg til brefronten av Skaftafellsjökull selv — enkel og tilrettelagt, men med mange turister. Og for den eventyrlystne er det en umerket rute inn mot det bortgjemte dalføret Kjos — en 30 kilometer lang tur inn i et fargerikt og sjeldent besøkt landskap omgitt av fjell på 1.000 meters høyde.

Öræfajökull — vulkanen som utslettet en hel region

Islands høyeste topp troner på en aktiv vulkan med en av de mest destruktive historiene i nordisk geologi — synlig fra Kristínartindar

Fra skaret under Kristínartindar, og enda tydeligere fra selve toppen, ser en sørover mot fjellmassivet som bærer det isdekte kuppelen Öræfajökull. Det er en vakker og rolig kulisse — men det er alt annet enn rolig geologi. Öræfajökull er Islands største aktive vulkan, med et kraterkammer som er gjemt under hundrevis av meter breis. På nordøsteggen av denne vulkanen ligger Hvannadalshnúkur (2.110 moh) — Islands høyeste punkt, et mål for erfarne fjellklatrere og en topp det hvert år stilles på av noen hundre mennesker.

I 1362 hadde Öræfajökull det kraftigste vulkanutbruddet i Islands dokumenterte historie. Utbruddet var massivt og skapte enorme mengder aske og pyroplastiske strømmer som i løpet av kort tid utslettet hele den daværende bosetningen i regionen sønnenfor breen. Alle gårder, all husdyr og alle mennesker i området forsvant i en katastrofe som den islandske befolkningen ikke hadde sett maken til. Området fikk siden navnet «Öræfi» — som på gammelislandsk rett og slett betyr ødemark eller ubeboelig land. Det er et navn som sitter. Neste store utbrudd kom i 1727, og heller ikke da gikk det stille for seg. Öræfajökull er fremdeles aktiv, og islandske vulkanologer overvåker den nøye.

Hvannadalshnúkur på toppen av Öræfajökull er teknisk sett ikke en krevende bestigning for erfarne fjellklatrere — men den er heller ikke triviell. Ruten krever isøks, stegjern, sele og brekompetanse, og de siste metrene opp den steile kratersiden er eksponert. Opplevelsen fra toppen er imidlertid enestående: Islands kyst i alle retninger, den enorme Vatnajökull-iskatten som strekker seg mot horisonten, og under deg den nedsmeltet vulkankrateret som en gang skapte en av Europas mest dramatiske naturkatastrofer.

Jökulhlaup — isflommene som former sletten under deg

Den svarte sandsletten Skeiðarársandur er ikke tilfeldig — den er skapt av noen av de kraftigste naturkatastrofene på det europeiske kontinentet

Fra Vesturheiði og Fremri-Hnaukur ser en sørover mot den enorme svarte sletten Skeiðarársandur. Den strekker seg over nesten 1.000 kvadratkilometer — en av de største lavasandsletterene i verden — og det er lett å tro at den alltid har sett slik ut. Men Skeiðarársandur er ikke bare en geologisk formasjon fra urtiden. Den er aktivt i ferd med å bli formet, utvidet og omformet av én av Islands mest ekstreme naturkrefter: jökulhlaup, de subglasialt utløste isflommene som fra tid til annen frigjør enorme mengder vann fra under breene.

Et jökulhlaup starter under isen. Vulkansk varme — enten fra et aktivt utbrudd eller fra geotermisk aktivitet i berggrunnen — smelter is innenfra og danner gradvis et subglasialt innsjø. Trykket stiger over uker, måneder eller år, og isen over holdes på plass inntil trykket overstiger breens evne til å forsegle det. Da slipper det løs — brått, massivt og uten forvarsel i menneskelig skala. Vannet finner veien ut under brekanten og skyller ut over sandsletten i en flom som kan nå vannføringer ingen elv i Europa ellers er i nærheten av.

I november 1996 var hendelsen ved Skeiðarárjökull den mest dramatisk dokumenterte jökulhlaup i moderne tid. Et vulkanutbrudd under Vatnajökull ved Grímsvötn smeltet is og bygget opp et subglasialt innsjø gjennom uker — forskere visste det var på vei, men ikke nøyaktig når. Da det slapp løs skjøt vannet ut under brekanten og feide over Skeiðarársandur med en kraft som raserte bruer og infrastruktur langs riksvei 1. En av bruene — Skeiðará-brua — ble fullstendig ødelagt og deler av den er i dag bevart som et monument ved veikanten, snodd og vridd av isblokker og vannmasser. Sandsletten er bredere i dag enn den var i 1995. Det er naturen som skriver om sitt eget kart, i sanntid — og det er dette kartet du ser fra Vesturheiði.

Skaftafellsjökull — breen som krymper foran øynene dine

Fra brekanten som en gang nådde riksveien til den retreaterende tungespissendu ser fra Gláma — historien om en bre i rask forandring

Når en ser ned på Skaftafellsjökull fra Gláma eller Mosvellir — det hvite isbeltet som fyller dalrommet mellom fjellkjedene — er det lett å oppleve breen som noe permanent og uforanderlig. Det er den ikke. Ser en nøye etter langs sidene av brearmen og ned mot brekanten, er det morenelinjer — rygger av løsmasser og stein — som markerer tidligere brekanter, lang unna der isen befinner seg i dag. Det er breens egne spor etter en tilbaketrekning som har pågått i over hundre år.

Skaftafellsjökull var på sitt største utstrekning i perioden 1870–1880, under det som meteorologer kaller den lille istiden. Da nådde brekanten nesten helt ned til der Skaftafell Visitor Centre ligger i dag — og over riksvei 1, som ble bygget der breisen en gang lå. Tidlige fotografier fra begynnelsen av 1900-tallet viser en brekant langt nærmere veien og bebyggelsen enn det som er tilfelle nå. Siden 1930 har breen trukket seg tilbake med over én kilometer, og tykkelsen har minket med titalls meter. Tempoet i tilbaketrekkingen har økt markant de siste tiårene i takt med den globale oppvarmingen — Island varmer opp raskere enn det globale gjennomsnittet, og breene her er blant de mest eksponerte i Europa.

Det mørke, blokkige terrenget som befinner seg mellom nåværende brekant og morenelinjen lenger ute — det nylig blottlagte fjellet og løsmassene — er ikke gammel geologi. Det er landskapet som gradvis avdekkes i sanntid, år for år, etterhvert som isen trekker seg tilbake. Steinene er fremdeles lysere der breen nettopp har sluppet taket. Det er en visuell, konkret og uimotståelig dokumentasjon av klimaendringer — ikke grafer og modeller, men berggrunnen selv, synlig fra stien over brekanten, på den turen du nettopp har gått. Vatnajökull nasjonalparks inkludering på UNESCOs verdensarvliste handler blant annet om nettopp dette: å bevare og dokumentere dette unike samspillet mellom is, lava og klima — mens vi ennå kan.

Les mer: Fimmvörðuháls — en uforglemmelig fjelltur på Island mellom Eyjafjallajökull og Þórsmörk

---