Over skyene – Alpenes 4.000-metere uten teknisk klatring

Mont Blanc-massivet

Europas høyeste fjell – og en etappetopp for de som akklimatiserer

Mont Blanc-massivet rager over Chamonix-dalen på grensen mellom Frankrike og Italia og er Europas udiskutable fjellkonge. Av de mange toppene i massivet er det primært to som er innenfor rekkevidde for fjellfolket uten teknisk klatrebakgrunn: selve Mont Blanc via normalruten, og Dôme du Goûter som etappetopp. Begge krever god akklimatisering – og begge gir opplevelser som er vanskelig å sammenligne med noe annet i de europeiske fjellene.

Mont Blanc

Europas høyeste punkt – normalruten via Goûter

Normalruten til Mont Blanc – via Goûter-hytta – er en lang og krevende høyfjellstur, men den inneholder ingen tekniske klatrerepartier som er utenfor rekkevidde for den velforberedte fjellfolk. Ruten starter fra Nid d’Aigle (2372m), nådd med tannhjulsbane fra Saint-Gervais, og stiger via Tête Rousse-hytta til den beryktede Goûter-kouliren: et bratt steinras-utsatt skår som må krysses raskt og tidlig om morgenen for å unngå steinfallet som utløses av dagvarmen. Fra Goûter-hytta på 3835 meter går ruten over Dôme du Goûter og langs Bosses-ryggen til toppen.

Mont Blanc krever god akklimatisering – det anbefales å ha vært på minst én topp mellom 3000 og 3500 meter i dagene før. Goûter-hytta er trang og populær og må bookes lang tid i forvegen. Vær i Mont Blanc-massivet kan skifte ekstremt raskt, og det er ikke uvanlig at vel forberedte turgåere snur under toppforsøket på grunn av vind og kulde. Det er ikke en tur å ta lett på – men det er Europas høyeste punkt, og for den som er godt forberedt, er det en av de mest minnerike dagene man kan ha i fjellet.

Dôme du Goûter

Etappetoppen som er et mål i seg selv – og en ypperlig akklimatiseringstopp

Dôme du Goûter er en selvstendig 4000-meter som ligger rett over Goûter-hytta og er den naturlige første etappen mot Mont Blanc. Toppen er en bred, jevn snøkuppe med lite eksponering og er teknisk sett den enkleste 4000-meteren i Mont Blanc-massivet. For den som ikke ønsker å gå hele veien til Mont Blanc, eller ønsker å akklimatisere og snu, er Dôme du Goûter et fullverdig mål med enestående utsikt over massivet.

Fra Goûter-hytta tar det om lag 1,5–2 timer å nå toppen av Dôme du Goûter. Stigningen er jevn og isen er normalt godt tråkket av de mange roped parties som er på vei mot Mont Blanc. Utsikten fra toppen – med Aiguilles de Chamonix i øst, den hvite Bosses-ryggen videre mot Mont Blanc, og de franske alpedalene dypt under – er i seg selv verdt turen fra Goûter-hytta.

Monte Rosa-massivet

Ti 4000-mere – det tetteste konsentrasjonen av høye topper i Alpene

Monte Rosa er det mest topp-rike massivet i Alpene for fjellfolket. Ti av massivets topper over 4000 meter kan nås uten teknisk klatring, og de fleste av dem kan kombineres i én eller to dagsomganger fra enten den sveitsiske siden via Monte Rosa Hütte og Zermatt, eller den italienske siden via Capanna Gnifetti og taubanene fra Alagna eller Gressoney. Den klassiske «Traversata delle Cime» – traversen av samtlige Monte Rosa-topper – er en av Alpenes store high-altitude-klassikere.

Dufourspitze

Sveits’ og Monte Rosas høyeste punkt – med ett teknisk avslutningsparti

Dufourspitze er den høyeste toppen i Sveits og den nest høyeste i Alpene, og normalruten fra Monte Rosa Hütte via Gorner- og Monte Rosa-breen er en lang og krevende høyfjellstur. Det meste av ruten er PD – en moderat brekryssing med god oversikt – men vestryggens avslutning inneholder ett parti gradert III som er sikret med fast tau. Dette partiet krever noe klyveerfaring og hodet på plass i eksponert terreng, men er godt innenfor rekkevidde for den velforberedte fjellfolk med erfaring fra norsk alpint fjelllterreng.

Turen fra Monte Rosa Hütte tar om lag sju timer tur-retur. Hytta bestilles via SAC og ligger ved Gorner-breen – en fantastisk lokasjon i seg selv. Det er mulig å kombinere bestigningen med en retur via Signalkuppe og italiensk side, noe som forlenger turen til en to-dagers ekspedisjon og gir deg mulighet til å bestige flere Monte Rosa-topper underveis. Se også vår artikkel om Capanna Penia for mer om alpinhytter på denne høyden.

Nordend

Monte Rosas nordligste og mest avsides tind – med dramatisk utsikt mot Macugnaga

Nordend er Monte Rosas nest høyeste topp og den som færrest besøker – noe som gjør den til et eksklusivt mål for de med tid og ambisjon. Fra Monte Rosa Hütte følger ruten store deler av Dufourspitze-ruten, men bøyer av nordover mot en lang snørygg som leder til toppen. Utsikten fra Nordend mot den enorme Macugnaga-veggen – den høyeste fjellveggen i Alpene med nesten 2600 meters fall ned til Italia – er hårreisende og uten sidestykke i Alpene.

Nordend kan med fordel kombineres med Dufourspitze i en lang dag fra Monte Rosa Hütte, eller som en egen dag for de som foretrekker ro og færre folk. Ruten krever god rute-lesning i øvre del og er noe lengre enn til Dufourspitze. Akklimatisering er avgjørende – start ikke toppforsøket uten minst én natt på 3000 meter eller høyere.

Zumsteinspitze

Den naturlige neste etappen fra Signalkuppe langs Monte Rosa-kammen

Zumsteinspitze besøkes oftest som del av Monte Rosa-traversen fra Signalkuppe (Punta Gnifetti) og videre mot Grenzsattel. Toppen er en bred snøkuppe uten tekniske krav, og ruten mellom Signalkuppe og Zumsteinspitze er en av de mest behagelige høyfjellsvandringene man kan gjøre over 4500 meter. Fra toppen åpner det seg en panoramautsikt over hele Monte Rosa-kammen som er vanskelig å overstige.

Zumsteinspitze kan kombineres med Signalkuppe i én god dag fra Capanna Gnifetti, og de som ønsker å fortsette har muligheten til å gå videre mot Grenzsattel og Dufourspitze – da som en krevende to-dagerstur. Vær oppmerksom på at Grenzsattel-passasjen mot Dufourspitze hever gradering til AD og ligger utenfor dette guidens F–PD-kriterier.

Signalkuppe / Punta Gnifetti

Capanna Margherita på toppen – Alpenes høyest liggende hyttekompleks

Signalkuppe er en av de mest særegne destinasjonene i Alpene: på toppen troner Capanna Margherita, Alpenes høyest beliggende hytte på 4554 meter, grunnlagt i 1893 og fortsatt i drift. Å overnatte her er en opplevelse utover det ordinære – solnedgangen over det italienske lavlandet og det grenvitenskaplige atmosfæriske lyset om natten er uforglemmelig. Oppstigning fra italiensk side via Punta Indren-taubanene (3260m) og Capanna Gnifetti er standardruten, og breturen opp Lisglacialen er godt tilrettelagt og relativt moderat.

Signalkuppe er et naturlig nav for den som ønsker å bestige flere Monte Rosa-topper, da Zumsteinspitze, Parrotspitze og Ludwigshöhe alle er innenfor relativt kort avstand. Capanna Margherita må bookes lang tid i forvegen. Det er CAI (Club Alpino Italiano) som driver hytta, og de har nettbasert booking.

Parrotspitze

Klassisk deltopp på Monte Rosa-traversen

Parrotspitze er en bred, jevn snøtopp som besøkes naturlig i kombinasjon med Signalkuppe og Ludwigshöhe på den klassiske Monte Rosa-traversen fra italiensk side. Toppen er oppkalt etter Johann Jakob von Parrot, den tyske vitenskapsmannen som besatte den på 1800-tallet, og gir en flott rundpanorama over massivet. Teknisk sett er det ingen vanskeligheter – ruten er godt tråkket og synlig.

Parrotspitze inngår naturlig i en ambisjons-dag fra Capanna Gnifetti der man tar med Ludwigshöhe, Corno Nero og Balmenhorn i tillegg. Med god kondisjon og et tidlig startpunkt kan dette gjøres komfortabelt, men husk at akkumulert høydemeter og høyde tar på – planlegg pauser og spis godt på hytta kvelden før.

Ludwigshöhe

En av de enkleste 4000-meterne i Monte Rosa-gruppen

Ludwigshöhe er oppkalt etter kong Ludwig I av Bayern og er en av de mest moderate 4000-meterne i hele Alpene. Toppen er en bred snøforhøyning med minimal eksponering, nås komfortabelt fra Capanna Gnifetti, og er et naturlig første stopp på Monte Rosa-traversen oppover. Det er ikke brees terreng som byr på utfordringer her – det er høyden og luften som er det primære krevnivået.

Ludwigshöhe kombineres nesten alltid med naboer som Parrotspitze og Corno Nero i samme dag. Den mangler den dramatiske eksponeringen til mange andre Monte Rosa-topper, men gir en rolig og overkommelig høyde-opplevelse som er ypperlig som del av en ambisiøs multi-topp-dag på massivet.

Corno Nero

Det svarte hornet – med direkte utsikt over den italienske ryggen

Corno Nero – «det svarte hornet» – skiller seg visuelt noe ut fra de snøhvite naboene ved å vise mer mørkt fjell på toppen. Ruten er likevel enkel og ligger naturlig i rekken av Monte Rosa-topper som besøkes fra Capanna Gnifetti. Topppunktet nås via et bratt snøparti som krever stegjern og noe oppmerksomhet, men er ikke teknisk krevende. Fra Corno Nero er det et kort stykke videre til Balmenhorn.

En særskilt kuriositet: fra Corno Nero er det bare en kvart times omvei til Balmenhorn og Cristo delle Vette-statuen – en av de mer usannsynlige installasjonene i høyalpint terreng. Denne deturen anbefales varmt for alle som passerer.

Balmenhorn

Cristo delle Vette – Kristus-statuen på 4167 meters høyde

Balmenhorn er kanskje den mest usannsynlige av Monte Rosas 4000-mere: på toppen troner en bronsestatue av Kristus – «Cristo delle Vette» – plassert her i 1955 som en hyllest til fjellklatrerne og som et minnesmerke. Statuen er synlig på lang avstand og gir Balmenhorn en helt særegen karakter blant de alpine toppene. Topppunktet er beskjedent (kun 15 meters prominens), men det er likevel en offisiell UIAA 4000-meter.

Balmenhorn nås fra Corno Nero med et kort sidesprang og er ellers lite krevende. Toppen gir god utsikt mot den italienske siden og ned mot Gressoney-dalen. Den miniatyr-bivuakhytta Giordino, plassert like under toppen, brukes av de som overnatter høyt i massivet mellom toppbestigningsturer.

Pyramide Vincent

Den sørlige porttoppen til Monte Rosa – tilgjengelig fra Gressoney

Pyramide Vincent er en av de mest gjenkjennelige toppene i Monte Rosa-gruppen – formen er faktisk en relativt symmetrisk snøpyramide, synlig fra Gressoney-dalen nedenfor. Toppen nås komfortabelt fra Capanna Gnifetti og er en av de korteste og enkleste 4000-bestignningene i massivet. Mange bruker Pyramide Vincent som akklimatiseringstopp dagen etter ankomst til Gnifetti-hytta.

Fra Pyramide Vincent har du god utsikt sørover mot Punta Giordani og ned mot Indren-taubanestasjonene, noe som gjør den til et naturlig startpunkt for de som ønsker å ta Monte Rosa-toppene nedenfra og oppover. Taubaneforbindelsene fra Gressoney til Punta Indren (3260m) gjør inngangspunktet til massivet svært tilgjengelig.

Punta Giordani

Monte Rosas sørligste 4000-meter – og den enkleste inngangsporten

Punta Giordani er den sørligste og laveste av Monte Rosas offisielle 4000-mere, og er for mange den første høyalpin-opplevelsen på massivet. Fra Punta Indren-taubanestasjonene (3260m) er det bare 786 høydemeter til toppen – en overkommelig tur for de fleste med god kondisjon. Utsikten fra Punta Giordani over Gressoney-dalen og mot de øvrige Monte Rosa-toppene er en fin smakebit på det massivet har å by på.

Punta Giordani brukes jevnlig som akklimatiseringstopp første dag, for deretter å angripe de høyere toppene fra Capanna Gnifetti dagen etter. Den er uten tvil den minst dramatiske toppen i Monte Rosa-gruppen, men som en innledning til massivet og en måte å teste seg selv på høyde, er den uovertruffen tilgjengelig.

Penninske Alper – Zermatt og Saas-Fee

Ni 4000-mere med Matterhorn som bakteppe

De penninske alpene mellom Zermatt og Saas-Fee rommer et fantastisk antall 4000-mere som kan nås uten teknisk klatring. Zermatt er et naturlig basecamp med taubanesystemer som gir deg et tidlig forsprang i høyden, og Saas-Fee byr på noen av de mer rolige og mindre folkeoversøkte alternativene. Felles for alle ni toppene her er bratte bretraverser, høyde som krever akklimatisering og utsikt som er vanskelig å overstige andre steder i Alpene.

Dom

Den høyeste toppen utelukkende i Sveits – en lang og storslagen bretur

Dom er den høyeste toppen som befinner seg utelukkende innenfor sveitsisk territorium – Dufourspitze og Monte Rosa deler grense med Italia. Det gir Dom en særstilling blant alpinister, og turen fra Domhütte via de lange bretrektene er en av de store PD-klassikerne i Walliseralpene. Ruten er lang og krever god kondisjon og breerfaring, men inneholder ingen tekniske klatrerepartier. Den eksponerte snøryggen mot toppen er estetisk vakker og gir et storslått inntrykk.

Domhütte ligger ved Festi-breen og nås fra Randa i St. Niklaus-dalen. Hyttevandringen er i seg selv vakker og tar 3–4 timer. Dom kan med fordel kombineres med Täschhorn i en krevende traverse, men det faller utenfor F–PD-kriteriene. For de som ønsker å ta Dom alene som en ren høyfjellstur er det en fullt ut tilfredsstillende og minnerik dag.

Nadelhorn

Høyeste topp på Nadelgrat – elegant snørygg via Windjoch

Nadelhorn er den høyeste toppen på Nadelgrat – den imponerende fjellryggen nord for Dom – og normalruten via Hohbalmgletscher og NØ-ryggen er en av de finere PD-turene i Walliseralpene. Fra Mischabelhütte i Saas-Fee krysser ruten Hohbalmgletscheren opp mot Windjoch, der man bøyer sørvestover langs en vakker snø- og fjellrygg mot toppen. De øverste partiene er stedvis bratte og krever isøks, men ingen teknisk klatring. Gradering PD, maks klyvegrad II bekreftet av SAC.

Nadelhorn er et steg opp fra de enkleste 4000-meterne som Breithorn og Allalinhorn, og passer godt for den som har litt breer under beltet og ønsker en lengre og mer krevende dag. Saas-Fee er et trivelig basecamp med god infrastruktur, og taubanen til Hannig (2336m) kutter ned hyttevandringen betraktelig.

Alphubel

Klassisk Saas-Fee-topp med panoramautsikt over Walliseralpene

Alphubel er en bred, jevn snøtopp med en av de fineste rundpanoramaene i Walliseralpene. Fra toppen ser du i klarvær alt fra Mont Blanc i vest til Monte Rosa i øst, og Matterhorn ruver i sørlig retning som et landemerke. Ruten fra Täschhütte via Alphubeljoch er rett frem og moderat krevende – et godt valg for den som ønsker en solid høyfjellsdag uten de tekniske kravene til de mer krevende PD-toppene.

Alphubel er et populært utgangspunkt for ski-turer om våren, da de lange nordøstvendte snøflatene holder snøen godt. Om sommeren er den mer rolig enn de tunge turisttoppene og gir deg litt mer rom for den alpineopplevelsen i fred. Kombiner gjerne med Strahlhorn eller Rimpfischhorn (sistnevnte faller utenfor F–PD) i en base fra Britanniahütte.

Castor

Tvillingtoppen med Pollux – fra Klein Matterhorn-taubanene

Castor og Pollux er tvillingtoppene som flankerer Felikjoch mellom Zermatt og den italienske Aosta-dalen. Castor (den høyeste av de to) nås via taubanene til Klein Matterhorn og en bretur over Breithorn-platået. Ruten er moderat krevende med noen bratte snøpartier i øvre del. Kombinasjonen av høy startpunkt (3883m fra taubane) og fin bretur gjør Castor til en effektiv og vakker høyfjellsdag.

Castor kan med fordel kombineres med Pollux og eventuelt Breithorn i én lang dag fra Klein Matterhorn – for de med god kondisjon og tidlig start er dette gjennomførbart. Husk at taubanene til Klein Matterhorn er blant de dyreste i Alpene og kjøpes billigst med sveitsisk halvpris-kort.

Strahlhorn

Klassisk Saas-Fee-høyfjellstur via Britanniahütte og Adlerpass

Strahlhorn er en av de fineste og mest sammenhengende 4000-metersturene fra Saas-Fee, og ruten via Britanniahütte og Adlerpass er en alpinistklassiker. Turen starter fra Felskinn-taubanestasjon (2991m) eller til fots fra Saas-Fee, overnatter på den historiske Britanniahütten og angriper Strahlhorn neste morgen via Adlerpass (3789m). Ruten krever god brekryssing og noen bratte partier, men er teknisk sett godt innenfor PD.

Strahlhorn byr på en usedvanlig god panoramautsikt mot Monte Rosa-massivet, Dom, Alphubel og Matterhorn, og toppen er tilstrekkelig avsides til at man sjelden opplever de store menneskemengdene som preger Breithorn og Allalinhorn. Et godt valg for den som ønsker en mer autentisk høyfjellsopplevelse.

Breithorn

Europas enkleste 4000-meter – startpunkt 3883 moh. med taubane

Breithorn er Europas enkleste 4000-meter og det naturlige første trinnet for alle som vil prøve seg på alpin høyde. Taubanene fra Zermatt til Klein Matterhorn (3883m) gir deg startpunktet, og derfra er det bare 280 høydemeter over et bredt og oversiktlig snøplatå til toppen. Turen tar 2–3 timer tur-retur og krever ingen spesiell teknisk erfaring utover grunnleggende breutstyr og vilje til å ta kulden på alvor.

Breithorn er folksomt – spesielt i høysesong kan det stå køer på vei opp. Men selv med mange folk er opplevelsen genuine: du er på 4164 meter, omgitt av noen av Alpenes høyeste topper, med Matterhorn loddrett rugende i sør. For mange er Breithorn det første trinnet i en høyfjellskarriere som siden fører til langt mer krevende mål.

Bishorn

Fortoppen til det mektige Weisshorn – med enkel tilgang fra Tracuit-hytta

Bishorn er formelt sett en fortopp til det teknisk krevende Weisshorn, men er i seg selv en selvstendig 4000-meter med en av de mest selsomme kontrastene i Alpene: den brede, jevne snøflatene som leder til toppen av Bishorn, og like bak den – den loddrette, spektakulære Weisshorn-ryggen som er forbeholdt erfarne klatrere. Fra Bishorn-toppen oppleves dette bak-og-frem-kontrasten særlig tydelig.

Tracuithütten nås fra Zinal i Val d’Anniviers, en del av Wallis som er betraktelig roligere og mer idyllisk enn Zermatt. Ruten fra hytta til Bishorn er rett frem og lite krevende teknisk, men lang nok til at en tidlig start er nødvendig. Et godt alternativ for den som vil unngå de travle Zermatt-rutene.

Pollux

Castors tvillingbror – noe brattere avslutning, men fortsatt innenfor PD

Pollux er litt brattere og noe mer krevende enn tvillingen Castor, og normalruten via nordvestsiden har et par partier som krever mer oppmerksomhet med stegjern enn hva Breithorn gjør. Toppen er likevel godt innenfor PD og kan kombineres med Castor og Breithorn i en lang dag fra Klein Matterhorn. Pollux er noe mindre besøkt enn naboene og gir en fin mulighet til å komme seg litt unna folkemengdene på Breithorn-platået.

For de som ønsker å bestige både Castor og Pollux i en dag anbefales en tidlig start fra Klein Matterhorn (06:00 eller tidligere) og god akklimatisering fra kvelden før. Begge toppene inngår naturlig i planlegging av en multi-topp-dag i dette hjørnet av Walliseralpene.

Allalinhorn

Metro Alpin til 3456 meter – alpinismens mest demokratiske topp

Allalinhorn er den andre store «taubanetopen» i Walliseralpene ved siden av Breithorn, og Metro Alpin-roterende taubanesystemet i Saas-Fee bringer deg til 3456 meter på noen minutter. Derfra er det en vakker bretur over Fee-breen og opp den nordøstlige snøryggen til toppen på 4027 meter. Ruten er enkel og lett å lese, og er ypperlig for debutanter på 4000-meterangrep.

Allalinhorn er ikke minst kjent for det revolerende restaurantsystemet i Mittelallalin – et kuriosum i seg selv på 3456 meters høyde. For fjellfolket er dette imidlertid bare et trivelig startpunkt for breturen oppover. Allalinhorn byr på god utsikt over Mischabel-massivet og er et naturlig steg opp fra Breithorn mot de mer krevende turene i Saas-Fee-området.

Berner Alper

Sveits’ store isfjell – Finsteraarhorn, Jungfrau og Gross Fiescherhorn

De bernske alpene er hjemstedet for noen av Europas mest imponerende islandskaper – Aletschbreen, den mektige Fiescherhornsgruppens brearmer og det verdensberømte Jungfrau-massivet. Av de mange toppene her er tre innenfor F–PD for fjellfolket. Det er verdt å merke seg at alle tre er krevende og avsides – dette er ikke turer for nybegynnere, men for den erfarne alpinist som ønsker noe mer enn masseturismens standardruter.

Finsteraarhorn

Den høyeste toppen i Berner Alper – og Sveits’ mest avsidesliggende 4000-meter

Finsteraarhorn er den høyeste toppen i Berner Alpene og ett av de mest avsides og eksklusive 4000-metersturene innenfor F–PD-kategorien. Ruten fra Finsteraarhornhütten er lang og krevende med en stor brekryssing, men inneholder normalrute-messing ikke teknisk klatring som overskrider PD. Det som gjør Finsteraarhorn til et mer seriøst foretak enn de fleste PD-turer er kombinasjonen av avstandene, eksponeringen og det faktum at du er dypt inne i ett av Sveits’ mest uberørte islandskaper med begrenset fluktmulighet ved dårlig vær.

Finsteraarhornhütten nås fra Fiescheralp via Aletschbreen og Konkordiaplassen – en av de mest majestetiske brekryssningene man kan gjøre i Alpene. Mange kombinerer dette med Konkordiahütten og gjør det til en 3-dagerstur. For de som kjenner Jotunheimen godt vil Finsteraarhorn-området minne om Jotunheimen i storformat – det samme dystre, enorme isrikets sjarm, men ti ganger mer utstrakt.

Jungfrau

Den ikoniske «Jungfrauen» – tog til 3454 meter, bretur til toppen

Jungfrau er ett av de mest gjenkjennelige fjellene i Europa, og tandhjulbanen til Jungfraujoch (3454m) – «Top of Europe» – er en av Sveits’ mest besøkte turistattraksjoner. Men selve bestigningen av Jungfrau-toppen er forbeholdt de med breutstyr og erfaring: fra Jungfraujoch følger ruten en moderat bretur og snørygg til toppen, med noen eksponerte partier som krever fokus og stegjern. Normalruten er gradert PD og er godt innenfor rekkevidde for den erfarne fjellfolk.

En stor fordel med Jungfrau er at Jungfraujoch-toget gir deg startpunktet høyt oppe allerede tidlig om morgenen, noe som gjør det mulig å ha en meget effektiv toppdag. Baksiden er at Jungfraujoch-stasjonen er blant de mest turistifiserte stedene i Alpene – men trer du ut av stasjonen med breutstyr på sekken forsvinner turistene raskt bak deg. Merk at akklimatisering er viktig: tilbringe gjerne natten på Jungfraujoch eller en tilsvarende høyde kvelden før.

Gross Fiescherhorn

Det stille Berner-hornet i Aletschs randsone

Gross Fiescherhorn er en avsides og lite besøkt topp i Aletsch-islandskapets randsone og belønner den som er villig til å gå dit med ro, et fantastisk islandskap og nesten full ensomhet. Ruten fra Konkordiahütten involverer en lang brekryssing over Grosser Aletschfirn og opp mot nordøstryggen. Teknisk sett er ruten PD, men lengde og avsideshet krever solid planlegging og tidlig start.

Konkordiahütten er en av de mest storslåtte hytte-lokasjonene i Alpene – midt i det enorme Konkordia-platået der Aletschbreen, Jungfraufirn og Ewigschneefeld møtes. En overnatting her alene er en opplevelse, og Gross Fiescherhorn-bestigning er et naturlig tillegg for de som ønsker å utnytte posisjonen maksimalt.

Gran Paradiso-massivet

Italias eneste 4000-meter – og en av Alpenes store klassikerbestigninnger

Gran Paradiso er den eneste toppen over 4000 meter som befinner seg utelukkende innenfor italiensk territorium. Massivet ligger i det nasjonalparkbeskyttede området Gran Paradiso nasjonalpark i Aostadalen og byr på et frodig og særegent alpint miljø – med steinbukk (stambecco) som den naturlige maskoten. Bestigning av Gran Paradiso er en av de store klassiker-turene i Alpene og passer perfekt for fjellfolket som ønsker et mål med historisk tyngde.

Gran Paradiso

Italias tak – steinbukk, brevandring og en Madonnafigur på toppen

Gran Paradiso er en av de varmeste og mest imøtekommende 4000-metersopplevelsene man kan ha i Alpene. Ruten fra Rifugio Vittorio Emanuele II (2735m) i Valsavarenche er godt tråkket, moderatl krevende og gir deg en fin bretravers over Gran Paradiso-breen og opp mot den karakteristiske topprygg der en liten bronse-Madonnafigur er montert – et symbol på den dype alpinhistoriske tilknytningen som dette fjellet har hatt for italienske fjellfolk siden 1800-tallet.

Gran Paradiso nasjonalpark er et av de beste stedene i Alpene for å se steinbukk på nært hold – det er ikke uvanlig å støte på flokker av dem allerede på vei opp til hytta. Ruten er populær og folksom i høysesong, men fjellet er så romslig at det alltid føles verdifullt. Gran Paradiso passer ypperlig som en introduksjonstopp for de som ønsker sin første 4000-meter i et vennlig og vel tilrettelagt miljø – og like godt for den erfarne alpinist som vil ha en stor klassiker i samlingen.