Mont Maudit er 4.465 meter høyt, det nest høyeste punktet i Mont Blanc-massivet og det fjellet flest går over uten å legge merke til: Trois Monts-ruta fra Aiguille du Midi krysser det på vei til Mont Blanc, og de fleste traverserer under toppen i mørket. Det er også det fjellet på hele massivet som har tatt flest liv på én morgen – ni, i serakkskredet under Col du Mont Maudit 12. juli 2012. Her er «det forbannede fjellet»: navnet som opprinnelig gjaldt Mont Blanc selv, førstebestigningen i 1878, muren under skaret, Kuffner-ryggen fra Italia, serakkene som definerer risikoen på Trois Monts, hyttene, heisene og det som kreves.
Fra toppen av Aiguille du Midi ser en Trois Monts-ruta i sin helhet: først den brede nordflanken av Mont Blanc du Tacul, så den skarpere formen bak, og til slutt Mont Blanc. Fjellet i midten er Mont Maudit, og det er det ingen snakker om. De som går ruta, går opp Tacul, traverserer under Maudits topp i mørket, og ser den først igjen på vei ned. Den som stopper og går de siste 120 meterne opp på toppen, står på Alpenes tredje høyeste punkt og har det helt for seg selv.
Det forbannede fjellet
Navnet er eldre enn fjellet. Fram til slutten av 1700-tallet kalte bøndene i Chamonix hele det hvite massivet «les Monts Maudits», de forbannede fjellene, og Mercators atlas fra 1595 har navnet på. Så ble Mont Blanc besteget i 1786 og fikk sitt eget navn, og forbannelsen ble hengende på naboen – den toppen ingen hadde vært nær før i 1878. Det er en kuriositet som sier noe om fjellet: det ble igjen da det store ble tatt, og det har forblitt i skyggen siden.
Teknisk er Mont Maudit lite: fra Col du Mont Maudit er det en kort, lett blandet rygg på førti minutter til toppen. Det som gjør fjellet alvorlig, er veien dit – muren under skaret, som er blåis med faste tau de fleste somre – og det som henger over den: serakkene som løsnet i 2012 og 2016 og tok tolv liv. Trois Monts er den mest brukte veien til Mont Blanc etter Goûter, og Maudit er dens nøkkel og dens fare.
Det denne artikkelen dekker
Vi går gjennom fjellet og høyden, navnet og historien fra Hoare og Davidson i 1878 til Kuffner, Mallory og de harde linjene på sørsiden, Trois Monts-ruta fra Cosmiques etappe for etappe, Kuffner-ryggen, de store rutene, serakkulykkene, hyttene og heisene, sesongen og klimaet, det som kreves, og det praktiske fra Chamonix og Courmayeur. Det vi har skrevet om Mont Blanc – rutene, historien og det som kreves på Alpenes tak dekker hele Trois Monts som Mont Blanc-rute; her handler det om fjellet i midten.
Fra toppen av Aiguille du Midi ser en Trois Monts-ruta i sin helhet: først den brede nordflanken av Mont Blanc du Tacul, så den skarpere formen bak, og til slutt Mont Blanc. Fjellet i midten er Mont Maudit, og det er det ingen snakker om. De som går ruta, går opp Tacul, traverserer under Maudits topp i mørket, og ser den først igjen på vei ned. Den som stopper og går de siste 120 meterne opp på toppen, står på Alpenes tredje høyeste punkt og har det helt for seg selv.
Det forbannede fjellet
Navnet er eldre enn fjellet. Fram til slutten av 1700-tallet kalte bøndene i Chamonix hele det hvite massivet «les Monts Maudits», de forbannede fjellene, og Mercators atlas fra 1595 har navnet på. Så ble Mont Blanc besteget i 1786 og fikk sitt eget navn, og forbannelsen ble hengende på naboen – den toppen ingen hadde vært nær før i 1878. Det er en kuriositet som sier noe om fjellet: det ble igjen da det store ble tatt, og det har forblitt i skyggen siden.
Teknisk er Mont Maudit lite: fra Col du Mont Maudit er det en kort, lett blandet rygg på førti minutter til toppen. Det som gjør fjellet alvorlig, er veien dit – muren under skaret, som er blåis med faste tau de fleste somre – og det som henger over den: serakkene som løsnet i 2012 og 2016 og tok tolv liv. Trois Monts er den mest brukte veien til Mont Blanc etter Goûter, og Maudit er dens nøkkel og dens fare.
Det denne artikkelen dekker
Vi går gjennom fjellet og høyden, navnet og historien fra Hoare og Davidson i 1878 til Kuffner, Mallory og de harde linjene på sørsiden, Trois Monts-ruta fra Cosmiques etappe for etappe, Kuffner-ryggen, de store rutene, serakkulykkene, hyttene og heisene, sesongen og klimaet, det som kreves, og det praktiske fra Chamonix og Courmayeur. Det vi har skrevet om Mont Blanc – rutene, historien og det som kreves på Alpenes tak dekker hele Trois Monts som Mont Blanc-rute; her handler det om fjellet i midten.
Den forbannede toppen
Mont Maudit, 4.465 moh., er det tredje høyeste punktet i Alpene, etter Mont Blanc og Mont Blanc de Courmayeur. Toppen ligger på grensa mellom Frankrike og Italia, bare 1,9 kilometer fra Mont Blanc. Toppen nås via Trois Monts fra Aiguille du Midi eller Kuffner-ryggen fra Rifugio Torino, og ruta fortsetter videre til Mont Blanc.
Les mer: Mont Maudit – Trois Monts, Kuffner-ryggen og isblokkene · Mont Blanc-rutene
Navnet som ble igjen
På Mercators atlas fra 1595 heter hele massivet «Montagne Maudite». Da Mont Blanc ble besteget i 1786 og fikk sitt eget navn, ble forbannelsen igjen på Mont Maudit. Primærfaktoren er bare 162 meter, til Col de la Brenva. Førstebestigningen var 12. september 1878, av Hoare og Davidson med førerne Johann Jaun og Johann von Bergen.
Les mer: Mont Maudit – Trois Monts, Kuffner-ryggen og isblokkene · Mont Blanc-rutene
Fra Aiguille du Midi
Trois Monts starter med taubanen til Aiguille du Midi, 3.842 moh., og nedstigningen over Col du Midi til Refuge des Cosmiques, 3.613 moh. Hytta har rundt 140 plasser, og ved siden av ligger Abri Simond med 18. De fleste går fra hytta mellom klokka ett og to om natta.
Les mer: Mont Maudit – Trois Monts, Kuffner-ryggen og isblokkene · Europas mest unike gondol- og fjellbaner
Sprekker og serakker
Ruta går opp nordflanken av Mont Blanc du Tacul, med sprekker, en randkløft som ofte krever stige eller fast tau, og en kort isvegg opp til skulderen. Flanken ligger under hengende serakker. 24. august 2008 tok et serakkfall rundt 3.600 moh. åtte liv.
Les mer: Mont Maudit – Trois Monts, Kuffner-ryggen og isblokkene · Isbreen – glasiologi for fjellfolk · Snødekket bre
Blåis under skaret
Fra Col Maudit, rundt 4.035 moh., går ruta opp mot Col du Mont Maudit. De siste rundt 50 meterne er muren, ofte blåis med faste tau, der det kreves to økser og det ofte blir kø. 12. juli 2012 løsnet en serakk og et flakskred rundt 4.000 moh. Ni døde og ni ble skadd.
Les mer: Mont Maudit – Trois Monts, Kuffner-ryggen og isblokkene · Stegjern · Snøskred i fjellet
Nordvestryggen til toppen
Fra Col du Mont Maudit, 4.345 moh., går nordvestryggen rundt 250 meter til toppen, UIAA I+, på omtrent 40 minutter. Fra hytta er det rundt 850 høydemeter til Mont Maudit. Hodepine er vanlig allerede på skaret.
Les mer: Mont Maudit – Trois Monts, Kuffner-ryggen og isblokkene · Høyden og kroppen · Løpende sikring på fjellrygg
Over Col de la Brenva
De fleste fortsetter fra skaret på traversen under toppen til Col de la Brenva, 4.303 moh., og over Mur de la Côte til Mont Blanc, 4.808 moh. Fra hytta til Mont Blanc tar det 5 til 7 timer, og 9 timer tur-retur Cosmiques. Ned går det samme vei eller via Goûter-ruta til Saint-Gervais.
Les mer: Mont Maudit – Trois Monts, Kuffner-ryggen og isblokkene · Mont Blanc-rutene · Refuge du Goûter
Fra Rifugio Torino
Kuffner-ryggen starter ved Rifugio Torino, 3.375 moh., som du når med Skyway Monte Bianco fra Courmayeur. Hytta har 160 senger og er åpen hele året. Ruta går over Glacier du Géant forbi Col des Flambeaux, 3.407 moh.
Les mer: Mont Maudit – Trois Monts, Kuffner-ryggen og isblokkene · Europas mest unike gondol- og fjellbaner · Snødekket bre
Kuloaren til Fourche
En iskuloar på 45 til 50 grader fører opp til Col de la Fourche, rundt 3.680 moh. Bivuakken på skaret, Bivacco Alberico–Borgna fra 1935, ble revet av et steinskred 26. august 2022.
Les mer: Mont Maudit – Trois Monts, Kuffner-ryggen og isblokkene · Stegjern
600 meter rygg
Ryggen er gradert D, IV og 55 grader, og er rundt 600 meter lang. Den går over Pointe de l’Androsace, 4.107 moh., og snøskulderen til Épaule du Mont Maudit, 4.346 moh. Det tar 7 til 10 timer fra Torino. Moriz von Kuffner gikk den først 2.–4. juli 1887 med Alexander Burgener og Josef Furrer, og George Mallory gjentok den i 1911.
Les mer: Mont Maudit – Trois Monts, Kuffner-ryggen og isblokkene · Løpende sikring på fjellrygg
Serakkfallene på Tacul
Fra 2000 til 2022 ble det registrert 31 serakkfall på Tacul, med 13 døde. Risikoen er beregnet til rundt 8 per 100 000 passeringer, mot rundt 17 på Goûter-ruta. 16. august 2016 døde tre i flere serakkfall rundt 4.100 moh., og 5. august 2024 nådde et serakkfall Col du Midi.
Les mer: Mont Maudit – Trois Monts, Kuffner-ryggen og isblokkene · Isbreen – glasiologi for fjellfolk
September er best
Trois Monts er en sommerrute, med juni til september som hovedsesong og september som beste måned. Kuffner-ryggen går best i juni og september, fordi tørre hetebølger gjør passasjen rundt Androsace løs. Muren krever isklatring med to økser, og guide anbefales for de fleste. Cosmiques og Torino må bookes.
Les mer: Mont Maudit – Trois Monts, Kuffner-ryggen og isblokkene · Tindeveileder eller ikke · Utstyr for breferdsel · Lyn og torden i høyfjellet
3D-grafikk © 2026 tinderangel.no. Terreng: Copernicus DEM GLO-30 (© DLR e.V. 2010–2014 og © Airbus Defence and Space GmbH 2014–2018, levert under Copernicus-programmet av EU og ESA). Bre og snø: Sentinel-2 cloudless 2016 by EOX IT Services GmbH (inneholder modifiserte Copernicus Sentinel-data 2016, CC BY 4.0).
Fjellet
Granittspiret på den snødekte sadelen mellom Tacul og Mont Blanc
Mont Maudit står på grensa mellom Frankrike og Italia, på ryggen som går fra Mont Blanc du Tacul i nordøst til Mont Blanc i sørvest, med Chamonix og Vallée Blanche i nord og Val Veny og Brenva-breen i sør. Det er 4.465 meter høyt, nest høyest i massivet etter Mont Blanc selv – om en ikke regner Mont Blanc de Courmayeur som egen topp – og dermed det tredje høyeste punktet i Alpene. Primærfaktoren er beskjeden, 162 meter ned til Col de la Brenva, og toppen ligger bare 1,9 kilometer fra Mont Blanc. Det er et fjell som er stort i høyde og lite i selvstendighet, og det er derfor det så ofte overses.
Fra nord er det en bred, sprukket snøflanke med serakker, den en ser fra Aiguille du Midi. Fra sør er det noe helt annet: et granittspir som reiser seg fra en snødekt sadel, med kompakte vegger ned mot Brenva-breen og Cirque Maudit, og lange rygger – Kuffner i sørøst, Androsace-sporen – som gjør sørsiden til et klatrefjell av rang. Det er det samme mønsteret som på Mont Blanc: snill mot Frankrike, vill mot Italia.
Fjellet er granitt, som resten av det sentrale massivet, og det er granitten som gir sørsiden sine kompakte vegger og nordsiden sin bratte, isdekte skulder. Geometrien er enkel å huske: tre skar binder fjellet til naboene. Col Maudit på rundt 4.035 meter mot Tacul, Col du Mont Maudit på 4.345 meter rett nord for toppen, der muren kommer opp, og Col de la Brenva på 4.303 meter mot Mont Blanc. Trois Monts-ruta går over alle tre, og det er mellom de to første at det farlige skjer.
Høyden oppgis stort sett til 4.465 meter, noen steder 4.468. Ingen ny måling er kjent, og forskjellen betyr ingenting for den som står der. På 1800-tallet var tallet et annet problem: en trykkfeil på et kart gjorde fjellet flere hundre meter høyere enn det er, og det tok år før noen fikk rettet det. Det forbannede fjellet har alltid hatt vanskelig for å bli tatt på alvor – i begge retninger.
«Snill mot Frankrike, vill mot Italia. Det er Mont Maudit, og det er Mont Blanc-massivet i ett fjell.»
Historien
Forbannelsen som flyttet fra Mont Blanc, en gesims over Brenva i 1878, og Kuffner i 1887
Den første bestigningen kom sent, og den kom nesten ved et uhell. Den 12. september 1878 gikk Henry Seymour Hoare og William Edward Davidson fra Grands Mulets klokka ti på to om natta med førerne Johann Jaun og Johann von Bergen, opp over Grand Plateau og Corridor på den gamle Mont Blanc-ruta. Fra toppen av Corridor tok de til venstre, ut på en gesims over Brenva-breen, opp en bratt isskråning og de siste klippene til toppen – fem kvarter fra Corridor. Klokka halv ni var de på vei ned. Hoare holdt foredrag om det i Alpine Club året etter, og fortalte at ingen før dem hadde vært innenfor noen hundre fot av toppen.
Ni år senere kom den ruta som gjorde fjellet berømt. Fra 2. til 4. juli 1887 klatret den østerrikske industriherren Moriz von Kuffner den lange sørøstryggen fra Col de la Fourche med førerne Alexander Burgener og Josef Furrer, over Pointe de l'Androsace og opp på skulderen. Kuffner-ryggen – Frontier Ridge på engelsk, fordi den følger grensa – ble ikke gjentatt før 1901, og tredje gang var det George Mallory som gikk den, i 1911, i et lag ledet av R. L. G. Irving. Før 1930 var den gått bare fire ganger. I dag er den en av massivets klassikere.
Sørsiden ble klatret opp mellom krigene. I 1929 fant japaneren T. Y. Kagami og Zermatt-føreren Gottfried Perren en ny linje på sørøstfasaden fra Refuge du Requin, en tur Kagami selv mente var hardere enn noe på Petit Dru. Amilcare Crétier, Renato Chabod og Lino Binel la «italienernes rute» på samme fasade – i 1929 eller 1932; årstallet er omstridt – og den fikk sin første vinterbestigning først i 1986, av Patrick Gabarrou. Walter Bonatti var her i 1959 med Ferrario og Oggioni, på østveggen av sørøstskulderen. Og så sent som i mars 2015 fant to briter en ny mikset linje, Zephyr, på en gendarm på 4.050 meter i Cirque Maudit, etter å ha gått inn på ski.
Nesten førti ruter går til toppen i dag. De aller fleste som står der, har gått én av dem: Trois Monts fra nord, i mørket, på vei til noe annet. Fjellet som ble igjen da Mont Blanc ble tatt, er fremdeles stedet en går forbi.
«Forbannelsen gjaldt hele massivet. Da Mont Blanc fikk sitt eget navn, ble den hengende på naboen – og der har den blitt.»
Normalveien over muren
Tacul, Col Maudit, muren til 4.345 og de førti minuttene opp som nesten ingen tar
Normalveien til Mont Maudit er Trois Monts-ruta, og den begynner på toppen av Aiguille du Midi. Fra heisstasjonen på 3.842 meter går en ned den skarpe snøryggen til Col du Midi og tre kvarter over til Refuge des Cosmiques på 3.613 meter, hytta der nesten alle sover. Avmarsj er mellom ett og to om natta. Ruta går først opp nordflanken av Mont Blanc du Tacul – sprekker, en rimaye som i dag krysses på stige eller fast tau, og en kort, bratt isvegg – til Épaule du Tacul, der de fleste lar selve Tacul-toppen ligge og fortsetter mot Col Maudit på rundt 4.035 meter.
Så kommer det som avgjør dagen. Fra Col Maudit stiger ruta opp nordsiden av Mont Maudit mot Col du Mont Maudit på 4.345 meter, og de siste rundt femti meterne under skaret er muren: bratt, og de fleste somre blåis, med faste tau og en standplass halvveis på fjell og to boltete festepunkter på toppen. To isøkser anbefales, og det er her det blir kø – ett lag om gangen opp tauet, ofte i vind, ofte i mørket før daggry. Over kanten er en på skulderen, og ruta skrår vestover under toppen mot Col de la Brenva.
Og så er det toppen. Fra Col du Mont Maudit går nordvestryggen 250 høydemeter opp til toppen på 4.465 meter, en lett blandet rygg i UIAA I+ som tar rundt førti minutter. Nesten ingen går den. De er på vei til Mont Blanc, de har tid og vær å passe, og de traverserer under toppen i mørket. Det er forståelig, og det er synd: dette er Alpenes tredje høyeste punkt, med utsikt rett over Brenva-flanken, og en har det alene. Den som går Trois Monts to ganger, bør ta toppen én av gangene.
Graden for Trois Monts er PD+, og for Maudit via Col Maudit og nordsiden det samme, med rundt 850 høydemeter fra hytta til toppen. Graden lyver litt. Muren er isklatring når den er blåis, og det er den oftere og oftere; sprekkene på Tacul åpner seg gjennom sommeren; og hele ruta ligger under serakker. Fra hytta til Mont Blanc er fem til sju timer vanlig, og en rundtur tilbake til Cosmiques ni. De som går toppen av Maudit, legger til en time.
Nedstigningen er valget. De fleste går samme vei tilbake til Cosmiques og tar heisen ned, og da krysser en serakksonene en gang til, nå om dagen. Alternativet er å traversere Mont Blanc og gå ned Goûter-ruta til Saint-Gervais, som sparer serakkene men gir Grand Couloir og en lang dag. Begge er fjellets vanlige dager.
«Nesten alle traverserer under toppen i mørket. Den som går de førti minuttene opp, står på Alpenes tredje høyeste – alene.»
Kuffner-ryggen
Frontier Ridge fra Col de la Fourche: D, 600 meter, Androsace og skavlene mot Brenva
Kuffner-ryggen er grunnen til at klatrere sier Mont Maudit med respekt. Den følger grensa mellom Frankrike og Italia fra Col de la Fourche på rundt 3.680 meter og opp til Épaule du Mont Maudit på 4.346, en lang blandet rygg med snø, is til 55 grader og fjell til UIAA IV, gradert D. Den har Pointe de l'Androsace på 4.107 meter som sin store gendarm, en snøskulder på 4.240, og skavler mot Brenva hele veien. Fra skulderen følger en toppryggen til Mont Maudit, og de fleste fortsetter til Mont Blanc eller går ned Trois Monts til Cosmiques.
Tilkomsten er fra Italia. Fra Rifugio Torino på 3.375 meter, øverst på Skyway Monte Bianco, går en over Glacier du Géant til Col des Flambeaux på 3.407, under Aiguille de Toule og Tour Ronde, og opp en iskuloar på 45–50 grader til Col de la Fourche. Her sto Bivouac de la Fourche i nesten nitti år, og det var herfra Kuffner-dagen begynte. Bivuakken er borte – se neste seksjon – og ryggen må nå gås i én lang dag fra Torino, sju til ti timer, eller med en bivuakk i egen pose.
Androsace er nøkkelen. Gendarmen omgås vanligvis på Brenva-siden, over plater som er løse og dårlig sikret, i IV; alternativet er å klatre den direkte gjennom en sprekk eller skorstein i IV–V og rappellere tjue meter ned på den andre siden. Når det er lite snø, er omgåelsen det farligste stykket på ruta, fordi blokkene ligger løse. Over gendarmen er det is og snø til skulderen, bratt mot slutten, og skavlene mot Brenva er store nok til at en holder seg på fransk side av ryggen.
Sesongen er juni og september. Tørre, varme somre gjør Androsace-omgåelsen løs og isen på ryggen hard, og det er da ulykkene skjer. Dette er en rute for den som har gått D før i høyden – det vi har skrevet om løpende sikring på fjellrygg og Mont Blanc – rutene, historien og det som kreves på Alpenes taks store ruter er grunnlaget – og den gir i bytte den fineste veien til Mont Blanc som finnes uten å være ekstrem.
«Kuffner følger grensa. På venstre hånd Frankrike, på høyre hånd Italia og skavlene over Brenva.»
De andre rutene
Nesten førti ruter – Crétier, Androsace-kuloaren, Kagami og Bonatti på fasaden mot Brenva
Sørsiden av Mont Maudit er en vegg og en rekke rygger som faller mot Brenva-breen og Cirque Maudit, og den har nesten førti ruter. Den mest kjente etter Kuffner er Voie Crétier, italienernes rute på sørøstfasaden: 700 meter i D+ med fjell til IV, lagt av Crétier, Chabod og Binel og første gang gått om vinteren i februar 1986 av Patrick Gabarrou og H. Bongard på tolv timer. En direttissima fra 1978 går samme fasade i VI+. Grand Couloir de l'Androsace er iskuloaren ved siden av gendarmen, 500 meter i III/4.
Kagami–Perren fra 1929 og Bonatti–Ferrario–Oggioni fra 1959 ligger på samme side og gås sjelden. Og den nyeste linja, Zephyr, er fra mars 2015: Matt Helliker og Jon Bracey gikk inn på ski, fant en gendarm på rundt 4.050 meter i østveggen av Cirque Maudit og klatret 400 meter i M5+ og 6b. Alt dette er klatring for de få; det meste krever tilkomst fra Fourche-siden, som er blitt vanskeligere siden 2022.
Hoares vei fra 1878, fra Corridor og over gesimsen mot Brenva, gås ikke i dag; Corridor-ruta på Mont Blanc er forlatt for serakkene på Grand Plateau. Det eneste som står igjen av førstebestigningen er at den gikk opp sørvestsiden, der Trois Monts i dag kommer ned fra Col de la Brenva. Fjellet har snudd seg: det som var veien opp, er veien videre.
«Nesten førti ruter, og nesten alle som står på toppen har gått én av dem – i mørket, på vei til noe annet.»
Serakkene og ulykkene
Ni døde under skaret i 2012, tre i 2016, åtte på Tacul i 2008 – og hvorfor det ikke er været
Klokka rundt fem om morgenen 12. juli 2012 løsnet en serakk fra skulderen over Col du Mont Maudit, traff snødekket under og utløste et flakskred rundt 150 meter bredt som feide ned over ruta på rundt 4.000 meter. Minst 28 klatrere var på vei opp muren, alle fra Cosmiques etter frokost klokka ett. Ni døde: tre briter, to sveitsere, to tyskere, to spanjoler. Blant dem var Roger Payne, en av Storbritannias mest erfarne fjellførere. Ni ble skadd og fløyet til Sallanches. Det er den dødeligste enkeltulykken på Mont Blanc-massivet i moderne tid.
Vinden hadde blåst fra sør i to døgn og lagt fokksnø på nordsidene, og det lokale værkontoret hadde notert kraftig snøtransport «særlig på Maudit» to dager før. Men det var ingen skredvarsel, og det var ikke uværsdag. Fire år senere, 16. august 2016, skjedde det igjen på samme sted og samme tid: flere serakker løsnet rundt 4.100 meter, utløste et flakskred, og tre døde – en tysk fører, en slovakisk og en polsk-britisk kvinne. De ble funnet først to dager senere, under en halv til én meter snø, etter at en venn hadde slått alarm.
Det samme skjer lenger ned, på Tacul. 24. august 2008 løsnet en serakk på rundt 3.600 meter klokka tre om natta og utløste et skred femti meter bredt; 47 mennesker var på flanken, åtte døde, og ofrene ble funnet førti meter dypt. To døde i 2013, tre i 2016, og 5. august 2024 nådde et serakkfall helt ned til Col du Midi og tok ett liv. Mellom 2000 og 2022 er 31 serakkfall registrert på Tacul-flanken, med tretten døde. Det gir rundt 0,6 døde i året på et sted som rundt 6.770 mennesker passerte sommeren 2017 – en risiko på rundt åtte per hundre tusen passeringer, omtrent halvparten av Grand Couloir på Goûter.
Det viktigste å forstå er at serakkfallene ikke følger været. De skjer om natta, i kulde, i godt vær – det er is som brekker fordi breen beveger seg, ikke fordi det er varmt. Det betyr at ingen værmelding og ingen timing fjerner risikoen; den er der hver gang en går under. Det en kan gjøre, er å gå fort gjennom sonene, ikke stoppe under serakkene, gå med avstand mellom lagene, og ikke gjøre det oftere enn en må. Det vi har skrevet om isbreen forklarer hvorfor serakker faller; det vi har skrevet om snøskred i fjellet forklarer hvorfor det var et flakskred og ikke bare is som drepte i 2012.
Fjellredningen i Frankrike er gratis, og det er PGHM Chamonix, den travleste redningsenheten i landet, som flyr. Chamonix' ordfører har kjempet for å beholde gratisprinsippet så sent som i 2025. Men sykehuset koster, og en forsikring som dekker alpin klatring over 4.000 meter er ikke valgfri.
«Serakkene faller om natta, i kulde, i godt vær. Ingen værmelding fjerner den risikoen. Bare farten gjennom sonen gjør det.»
Hyttene og heisene
Hytta på 3.613, hytta på 3.375, bivuakken som raste i 2022 – og prisene på heisene i 2026
Refuge des Cosmiques ligger på 3.613 meter på ryggen mellom Col du Midi og Aiguille du Midi, tre kvarter fra heisen, og er hytta for Trois Monts. Den har rundt 140 plasser, eies av Chamonix kommune og drives gjennom en tjenestekonsesjon av byens førerkompani. Booking er obligatorisk, og den er full i sesongen; hytta har ikke vinterrom, men den lille Abri Simond med 18 plasser ved siden av er åpen utenom sesong. Sesongen går fra midten av februar til midten av oktober.
Rifugio Torino på 3.375 meter er den italienske motparten, øverst på Skyway Monte Bianco ved Pointe Helbronner, med 160 senger og åpen hele året. Herfra går Kuffner-ryggen og alt på Géant-breen. Og så var det Bivouac de la Fourche, Bivacco Alberico–Borgna, på rundt 3.680 meter på Col de la Fourche: innviet i 1935, erstattet i 1985, tolv–femten plankeplasser, utgangspunktet for Kuffner i nitti år. Fredag 26. august 2022 tok et steinskred hele bivuakken med seg ned på Brenva-breen. Ryggen under den er ustabil, og ingen gjenoppbygging er kjent. Bivacco Ghiglione på Col du Trident, 3.690 meter, ble fjernet på 1990-tallet av samme grunn: plattformen gled.
Heisene er dyre og avgjørende. Aiguille du Midi koster i 2026 61 euro enkel og 83 euro tur-retur for voksne, og første tur går klokka 06.10 i juli og august. Den er stengt for vedlikehold fra 2. november til 18. desember. Skyway Monte Bianco fra Courmayeur til Pointe Helbronner koster 63 euro tur-retur i høysesong og 59 ellers, gyldig til 1. november 2026. Og Panoramic Mont-Blanc, gondolen som henger over Vallée Blanche mellom de to, åpner for sesongen 4. juli 2026 – den kostet 95 euro fra Chamonix til Helbronner i 2024. Det vi har skrevet om Europas mest unike gondol- og fjellbaner handler om akkurat disse banene.
«Bivuakken på Fourche sto i nitti år. Fredag 26. august 2022 lå den på Brenva-breen.»
Sesongen og klimaet
Sommer på Trois Monts, juni og september på Kuffner – og et massiv som rakner i varmen
Trois Monts er en sommerrute. Heisen går fra 06.10 i juli og august, Cosmiques er åpen fra midten av februar til midten av oktober, og det er mellom juni og september nesten alle går. Tidlig på sommeren er sprekkene på Tacul dekket og muren oftere snø enn is; sent er rimayen åpen, muren blåis og serakkene like uforutsigbare som alltid. Ruta gjøres også om vinteren og på ski av dem som kan, men da er den en annen tur.
Kuffner har en smalere sesong: juni og september, når det er nok snø til at Androsace-omgåelsen er sement og ikke løse blokker, og unna de tørre, varme ukene i juli og august. Hetebølgesomrene har gjort det tydelig hvorfor. I august 2022, etter uker med varme og tørke, raste Bivouac de la Fourche ned på Brenva-breen med hele klippen den sto på, og hele fjellsiden under Col de la Fourche er ustabil. Ghiglione-plattformen gled på 1990-tallet. Permafrosten som har holdt granitten sammen, slipper.
Trois Monts har sluppet lettere enn Goûter-ruta i varmen, fordi den er snø og is og ikke steinsprang. Men den har sitt eget klimaproblem: rimayen på Tacul, som nå krysses på stige eller fast tau og åpner seg tidligere hver sommer, og muren under Col du Mont Maudit, som oftere er blåis. Serakkene faller uavhengig av temperatur – det er breens bevegelse, ikke varmen – men isen under føttene er blitt hardere. I august 2026 ble Goûter og Tête Rousse midlertidig stengt for steinsprangfare, og det berører den som planlegger å gå ned den veien.
Vår anbefaling for Trois Monts er september: muren er is, men været er stabilt, folk er færre, og serakkene er like farlige som alltid – de blir ikke bedre av juli. For Kuffner er det juni. Og for begge gjelder: les kveldens værmelding for 4.000 meter, ikke for Chamonix, og regn med vind på Col du Mont Maudit uansett hva den sier. Det vi har skrevet om lyn og torden i høyfjellet gjelder ettermiddagene i juli.
«Serakkene blir ikke bedre av juli. Været blir bedre av september. Det er hele regnestykket.»
Hva som kreves
PD+ med en isvegg i, 4.465 meter på ett døgn fra 1.000, og serakker en ikke kan gjøre noe med
Trois Monts til Mont Maudit krever mer enn graden sier. PD+ dekker breen, sprekkene og ryggen, men ikke muren: femti meter blåis i 50-gradersklassen med faste tau, i mørket, i kø, på 4.300 meter. Den som ikke har klatret is med to økser og stegjern før, bør ikke lære det der. Resten er breferd av den klassiske sorten – taulag, sprekkredning, orientering i mørket – og det vi har skrevet om innbinding og bresprekkredning, utstyr for breferdsel og stegjern er forutsetningen.
Så er det høyden, og den er den egentlige vanskeligheten. Heisen setter en av på 3.842 meter etter frokost i Chamonix på 1.000, en sover på 3.613 og står på 4.465 – eller 4.808 – neste morgen. Det er en stigningstakt ingen høydelege anbefaler, og hodepine, kvalme og slapphet på Col du Mont Maudit er normalt. Den som har tid, sover to netter på Cosmiques eller går Tacul som dagstur først. Det vi har skrevet om Høyden og kroppen gjelder, og det gjelder mer på Trois Monts enn på Goûter, fordi starten er høyere og natten kortere.
Og så er det det en ikke kan gjøre noe med. Serakkene på Tacul og under Col du Mont Maudit faller uavhengig av vær, tid og dyktighet, og den som går Trois Monts, går under dem to ganger – opp i mørket og ned om dagen. Risikoen er lav i tall, rundt åtte per hundre tusen passeringer på Tacul, og den er ikke null. Det er en avgjørelse en tar før en kjøper heisbilletten, ikke under serakkene. Goûter-ruta har sin egen risiko i Grand Couloir, og den er statistisk dobbelt så stor; det er grunnen til at mange foretrekker Trois Monts likevel.
Guide eller ikke? På Trois Monts tar en fører maksimalt to klienter, og det er muren og serakktimingen som rettferdiggjør prisen for de fleste. Den som har gått bre og is i høyden før og kan ta vare på et taulag på Col du Mont Maudit i vind, trenger ikke. Det vi har skrevet om Tindeveileder eller ikke gjelder. For Kuffner er svaret enklere: den som ikke har gått D i høyden før, går den med fører, og det er en av de store førerturene fra Courmayeur.
«Serakkene er en avgjørelse en tar før heisbilletten, ikke under isen.»
Praktisk
To daler, to heiser, to hytter – og ingen tillatelse
Mont Maudit krever ingen tillatelse, og det gjør ikke Trois Monts heller. Reservasjonsplikten og kontrollene på Mont Blanc gjelder Goûter-ruta – Nid d'Aigle, Tête Rousse og Goûter – der navngitt booking må vises fram, og den som går ned den veien, bør ha sovet der eller ikke stoppe. For Trois Monts er det Cosmiques som må bookes, og den er full i sesongen. Camping og bivuakk er forbudt i hele det vernede området rundt Mont Blanc.
Fra Chamonix er alt enkelt: heis til Aiguille du Midi, tre kvarter til hytta, og tilbake samme vei. Chamonix har tog, buss fra Genève, førerkompani og alt av utstyr. Fra Courmayeur, for Kuffner, er det Skyway til Pointe Helbronner og to korte heiser og en tunnel til Rifugio Torino. De to dalene er bundet sammen av Mont Blanc-tunnelen og, om sommeren, av Panoramic-gondolen over Vallée Blanche – som også er den vakreste veien fra Cosmiques til Torino for den som vil gjøre begge sidene på én tur.
Fjellredningen er gratis i Frankrike, og PGHM Chamonix flyr fra dalen noen minutter unna. Sykehuset og hjemtransporten er ens egen regning, og en forsikring som dekker alpin klatring over 4.000 meter – ikke bare fjellvandring – er det første en skaffer. På italiensk side er redningen organisert annerledes, og den kan være betalingspliktig; den som går Kuffner, bør vite hvilken side av grensa en faller på.
Mont Maudit har ingen egen værside på Yr. Den nærmeste er Mont Blanc du Tacul på 4.248 meter, rett ved siden av og på samme rute, og det er den værrammen under viser. Aiguille du Midi på 3.842 og Chamonix på 1.049 er alternativene. Les varselet for 4.000 meter, ikke for dalen; de har sjelden noe med hverandre å gjøre.
Og til slutt det vi begynte med. Den som går Trois Monts til Mont Blanc, går over Mont Maudit uten å stå på det. Ta de førti minuttene. Alpenes tredje høyeste punkt er en lett rygg unna veikrysset på Col du Mont Maudit, og en har det for seg selv mens køen traverserer under. Det er det eneste på hele ruta ingen andre gjør.
«Alle går over Mont Maudit. Nesten ingen står på det. Det er førti minutter unna.»
Dette ser en fra Mont Maudit
Fra toppen av Mont Maudit ser en 71 av Alpenes 4000-metere og 160 andre topper over 3.000 meter innenfor 160 kilometer. Lengst borte av firetusenmeterne er Lauteraarhorn, 126,4 kilometer unna. Panoramaet viser horisonten slik terrenget faktisk ligger, med jordkrumningen tatt med.
«Mont Maudit er fjellet som ble igjen da Mont Blanc ble tatt, og det fjellet alle går over uten å stå på. Det har en mur som er isklatring, serakker ingen kan gjøre noe med, og en rygg fra Italia som er blant de fineste i Alpene. Gå Trois Monts i september, gå fort under serakkene, og ta de førti minuttene opp fra skaret. Alpenes tredje høyeste punkt er ledig.»
Turer i samme område
Alpenes 82 4000-metere
I 1994 publiserte UIAA og CAI den offisielle listen over Alpenes topper over 4000 meter. De 82 toppene ligger i Frankrike, Italia og Sveits, fra Barre des Écrins i sørvest til Piz Bernina i øst – her sortert etter massiv, med høyde, gradering og første bestigning.

