Matterhorn er verdens mest gjenkjennelige fjell, en firesidig pyramide på 4.478 meter mellom Zermatt og Breuil-Cervinia. Det ble besteget første gang 14. juli 1865, og fire av de sju i følget døde på nedturen – ulykken som avsluttet alpinismens gullalder og gjorde fjellet til en myte. I dag går rundt 3.500 mennesker på Hörnli-ryggen hver sommer. To tredeler av dem som går uten fører, snur. Over fem hundre har mistet livet her.
Matterhorn står alene. Det er ikke det høyeste fjellet i Alpene – Mont Blanc er over tre hundre meter høyere, og naboen Dufourspitze 156 meter – men det er det eneste som er så gjenkjennelig at formen alene er et varemerke. Grunnen er geometrien: fire vegger som vender mot hvert sitt verdenshjørne, skilt av fire rygger, og ingenting rundt som når opp. Fra Zermatt ser en nordøstryggen i profil, og det er den profilen som er blitt sjokolade, logoer og postkort.
Fjellet ligger på grensen mellom Sveits og Italia, med Zermatt i Valais på nordsiden og Breuil-Cervinia i Aostadalen på sørsiden, og har tre navn: Matterhorn, Cervin og Cervino. Toppen er egentlig to – den sveitsiske og den italienske, rundt hundre meter fra hverandre langs en smal snøegg, der grensen går. Den sveitsiske er så vidt høyest.
Berget er gneis fra det som kalles Dent Blanche-dekket, en flak av den afrikanske platen som ble skjøvet over den europeiske. Det gjør Matterhorn til et afrikansk fjell som står i Europa, og det gjør berget sprøtt. Permafrosten som holder det sammen, tiner, og fjellet mister biter av seg selv: I juli 2003 løsnet rundt 1.500 kvadratmeter fra Hörnli-ryggen, og over åtti klatrere måtte hentes ut med helikopter.
Fire rygger, fire vegger
Alle rutene på Matterhorn følger enten en rygg eller en vegg. Hörnli-ryggen i nordøst er normalveien fra Zermatt. Lion-ryggen i sørvest er den italienske. Zmutt i nordvest og Furggen i sørøst er de to vanskelige. Og veggene imellom – med nordveggen som den berømte – er for en annen slags klatrer. Den som vil se fjellet uten å gå på det, går Haute Route fra Mont Blanc til Zermatt, eller tar en av nabotoppene: Breithorn og Pollux er de samme fjellene førerne bruker som oppvarming.
Fire vegger og fire rygger
Matterhorn står 4.478 moh. på grensen mellom Sveits og Italia, mellom Zermatt i nord og Breuil-Cervinia i sør. Den italienske toppen ligger hundre meter unna på 4476, langs en smal snørygg der grensen går. Fjellet er et horn: fire vegger som vender mot hver sin himmelretning, skilt av fire rygger. Primærfaktoren er rundt 1.043 meter.
Les mer: Matterhorn – pyramiden mellom Zermatt og Cervinia · Alpene – fjellturer i taket av Europa
Et horn skåret av breer
Formen kommer av at breer har arbeidet mot fjellet fra alle sider samtidig. Berget er gneis fra Dent Blanche-dekket, en bit av den afrikanske platen som ble skjøvet over den europeiske under den alpine fjellkjedefoldingen; de nederste hundre meterne er oseanske og penninske sedimenter. Permafrosten holder berget sammen, og når den tiner, blir det ustabilt.
Fra Hörnlihütte opp nordøstryggen
Normalveien fra Zermatt følger Hörnligraten, nordøstryggen, gradert AD med klatring opp til UIAA III. Fra hytta på 3.260 moh. er det rundt 1.218 høydemeter og nærmere 1.700 meter klatring, fire til seks timer opp og fire til fem ned. Den første veggen rett over hytta har faste tau. Fra taubanen på Schwarzsee er ruta rundt 5 kilometer og 1.950 høydemeter.
4.003 moh. og platene
Solvayhütte fra 1917 står på 4.003 moh. og er SACs høyeste hytte. Den har ti plasser, men er bare til nødbruk, ikke til planlagt overnatting; nødtelefon kom i 1976. Mange snur her. Over hytta ligger Moseley-platene, UIAA III minus, mellom 4100 og 4.300 moh. De siste hundre meterne er snø og is, og det er på nedstigningen der de fleste ulykkene skjer.
Stiger og faste tau fra sør
Den italienske normalveien følger Liongraten, sørvestryggen, gradert AD pluss med UIAA III. Fra Rifugio Carrel på 3.829 moh. er det 650 høydemeter, fra Oriondé 1675, og fire til seks timer fra hytta. Ruta har tau, kjettinger, jernstenger og den tolv trinn lange Jordan-stigen; uten det faste utstyret ville den vært UIAA IV. Fra Breuil-Cervinia er ruta rundt 6 kilometer.
Nordvestryggen, grad D
Zmuttgraten er nordvestryggen, gradert D, og regnes som den vakreste av de fire. Den tar en hel dag på selve ryggen, opptil ti timer, og gjøres vanligvis over to til tre dager fra Schönbielhütte på 2.694 moh. Ruta passerer Zmuttzähne, tennene på ryggen, og Carrels galleri. Albert Mummery gikk den først 3. september 1879. Ruta er rundt 5 kilometer.
Den vanskeligste av de fire
Furggengraten er sørøstryggen og den vanskeligste av de fire, gradert TD med rundt 1.800 meter rutelengde og tolv timer for et sterkt lag. Den var den siste som ble klatret helt ut, og toppartiet ble ikke løst før under andre verdenskrig. Mario Piacenza gikk ryggen 9. september 1911, den siste av de fire.
1.100 meter is og mixed
Nordveggen er rundt 1.100 meter høy og gradert TD med V og WI4 pluss: is, rampe og mixed-terreng. Den er best om vinteren, fra januar til april, når berget er frosset på plass. Franz og Toni Schmid klatret den 31. juli til 1. august 1931. Hilti von Allmen og Paul Etter tok første vinterbestigning 3. til 4. februar 1962, og Walter Bonatti gikk en ny direkte linje solo om vinteren i 1965. Dani Arnold brukte 1 time og 46 minutter i 2015.
Seks hus rundt fjellet
Hörnlihütte på 3.260 moh. har 130 senger og er eneste utgangspunkt for normalveien; den nye hytta åpnet 14. juli 2015, reservasjon åpner 1. april og depositumet er 50 franc per natt. Solvay er nødhytte på 4003. Rifugio Carrel på rundt 3830 er ubetjent med 60 plasser og åpen hele året. Oriondé på 2802 er betjent 15. juli til 15. september. Schönbielhütte på 2694 har 70 senger, og Rifugio Teodulo på 3317 ligger praktisk til for traverser.
Les mer: Matterhorn – pyramiden mellom Zermatt og Cervinia · Tour du Matterhorn
Whymper og tauet som brast
Edward Whympers følge på sju nådde toppen over Hörnligraten 14. juli 1865 klokka 13.40. På nedstigningen brast tauet, og Croz, Hadow, Hudson og Lord Francis Douglas omkom. Peter Taugwalder den eldre ble tiltalt for å ha kuttet tauet og frifunnet. Tauet henger i dag på Matterhorn Museum i Zermatt. Tre dager senere, 17. juli, nådde Jean-Antoine Carrel og Jean-Baptiste Bich toppen fra italiensk side.
Les mer: Matterhorn – pyramiden mellom Zermatt og Cervinia · Syv gikk opp, tre kom ned – historien om Matterhorn 1865
De andre ryggene faller
Maquignaz-brødrene klatret Liongraten 13. september 1865 og endret det øvre partiet i 1867. Lucy Walker ble første kvinne på toppen 22. juli 1871, og Meta Brevoort første kvinne som traverserte fjellet. I 1876 kom den første førerløse bestigningen, i 1879 Mummery på Zmuttgraten, i 1899 første vinterbestigning over Liongraten, og i 1911 Piacenza på Furggengraten.
Les mer: Matterhorn – pyramiden mellom Zermatt og Cervinia · Syv gikk opp, tre kom ned – historien om Matterhorn 1865
Firetusenerne som forbereder
Det lønner seg å sove over 3.000 moh. og ta minst én firetusener før forsøket. Breithorn på 4.164 moh., gradert PD pluss fra Klein Matterhorn, er den enkleste firetuseneren i Alpene. Pollux på 4092 har en bratt sørside med faste tau og er en god test på stegjernsklatring. Gornergrat og Rothorn gir høydetilvenning uten tekniske krav.
Les mer: Matterhorn – pyramiden mellom Zermatt og Cervinia · Breithorn · Pollux · Over skyene – Alpenes 4000-metere uten teknisk klatring
Over 500 omkomne siden 1865
Over 500 mennesker har omkommet på Matterhorn siden 1865, flere enn på noe annet alpefjell bortsett fra Mont Blanc, og rundt tolv i året. Hvert år gjøres omtrent 3500 forsøk uten fører, der to tredeler snur, og 300 til 400 med fører. På en god augustdag kan det stå opptil 300 mennesker på ryggen. Steinsprang, kø og værskifte er de store farene, og ruta har ingen opplagt linje å finne.
Les mer: Matterhorn – pyramiden mellom Zermatt og Cervinia · Når bør du bruke tindeveileder
Når berget mister limet
15. juli 2003 løsnet rundt 1500 kvadratmeter fra Hörnligraten på 3.400 moh., og over 80 klatrere måtte flys ut med helikopter. Siden 2007 har sensorer stått boret inn i berget på 3.450 moh. I juni 2023 falt en frittstående pilar på rundt 20 kubikkmeter fra samme rygg, og analysene viste at smeltevann kan redusere friksjonen i sprekkeflatene med opptil femti prosent.
Sesong, utstyr og fører
Sesongen er juli til september; juni er som regel for snørik, og hyttene stenger i oktober. Zermatt er bilfritt, så bilen settes i Täsch. Taubanen går til Schwarzsee på 2.583 moh., og derfra er det om lag to timer til Hörnlihütte. Fra Breuil-Cervinia er det rundt to timer og et kvarter til Oriondé på sti 13. Hjelm hele tiden, tau, sele og stegjern øverst, og én fører per klatrer er vanlig praksis.
Les mer: Matterhorn – pyramiden mellom Zermatt og Cervinia · Haute Route fra Mont Blanc til Matterhorn · Mont Blanc – rutene, historien og det som kreves · Når bør du bruke tindeveileder
3D-grafikk © 2026 tinderangel.no. Terreng: swissALTI3D © swisstopo (sveitsisk side) og Mapzen Terrain Tiles (SRTM m.fl., via AWS Open Data). Bre og snø: Sentinel-2 cloudless 2016 by EOX IT Services GmbH (inneholder modifiserte Copernicus Sentinel-data 2016, CC BY 4.0). Ruter og posisjoner: © OpenStreetMap-bidragsytere.
Fjellet
Fire vegger, fire rygger – og et berg som løsner
Matterhorn er nesten en perfekt pyramide, og det er ikke tilfeldig. Fjellet er en rest – et horn, slik geologene bruker ordet – formet av breer som har gravd i alle fire retningene samtidig gjennom istidene. Resultatet er fire vegger på mellom tusen og fjorten hundre meter, skilt av fire rygger som møtes i en topp som knapt er bredere enn en sti.
Berget er fremmed. Matterhorn er bygget av gneis fra Dent Blanche-dekket, et flak av den afrikanske kontinentalplaten som ble skjøvet nordover over europeisk grunn da Alpene ble til. Under de nederste hundre meterne ligger havbunnsbergarter og penninske sedimenter – den gamle havbunnen mellom de to kontinentene. Fjellet er altså Afrika oppå Europa, med sammenføyningen synlig i foten.
Det er også et fjell i oppløsning. Permafrosten i sprekkene holder berget sammen, og når den tiner, forsvinner limet. Den 15. juli 2003 løsnet rundt 1.500 kvadratmeter fra Hörnli-ryggen på 3.400 meter, og over åtti klatrere ble hentet ned med helikopter. Siden 2007 har forskere hatt måleinstrumenter boret inn i berget på 3.450 meter. I juni 2023 falt en frittstående pilar på rundt tjue kubikkmeter fra samme rygg, og analysen etterpå viste at vann som trenger inn i permafrostsprekkene både frakter varme og reduserer friksjonen i bruddflatene med opptil femti prosent.
«Matterhorn er Afrika oppå Europa, og sammenføyningen er synlig i foten av fjellet.»
1865
Sju gikk opp. Fire kom ikke ned.
Matterhorn var det siste store fjellet i Alpene som sto ubesteget, og i 1865 var kappløpet mellom en engelskmann og en italiener. Edward Whymper hadde forsøkt fra italiensk side åtte ganger, hver gang med føreren Jean-Antoine Carrel fra Valtournenche. Da Carrel i juli 1865 ble engasjert av italienske patrioter som ville ha fjellet tatt fra sørsiden, byttet Whymper side: Han dro til Zermatt, satte sammen et følge på sju i all hast, og gikk opp Hörnli-ryggen – ruten alle hadde avskrevet som for bratt.
De gikk fra Zermatt klokka halv seks om morgenen den 13. juli, bivuakerte på 3.380 meter og nådde toppen dagen etter klokka tjue på to. Ryggen viste seg å være langt lettere enn den så ut. Fra toppen så de ned på Carrels følge et par hundre meter under seg på den italienske siden, og ropte og kastet stein for å bli sett. Carrel snudde.
Nedturen tok fire liv. Douglas Hadow, den yngste og minst erfarne, gled og rev med seg føreren Michel Croz. Tauet mellom Lord Francis Douglas og Peter Taugwalder den eldre røk – det var det eldste og svakeste tauet i følget, et manilatau de hadde hatt i reserve – og Croz, Hadow, pastor Charles Hudson og Douglas falt tolv hundre meter ned nordveggen. Whymper og de to Taugwalderne ble stående. Tre av de døde ble funnet og begravet i Zermatt. Av Douglas fant de bare en erme. Taugwalder den eldre ble anklaget for å ha kuttet tauet, stilt for retten og frikjent, men ryktet fulgte ham resten av livet. Tauet ligger i dag i en glassmonter i Matterhorn Museum.
«Tauet som røk var det eldste og svakeste i følget. Det ligger i dag i en glassmonter i Zermatt.»
Etter 1865
Kvinnene, vinteren, nordveggen og Bonatti
Etter 1865 ble Matterhorn gått på nytt, på alle kanter. Maquignaz-brødrene fra Valtournenche gjorde det som Carrel ikke rakk: De fant den direkte linjen opp Lion-ryggen i september 1865, og la to år senere om det øverste partiet med jernstenger og faste tau, slik det fortsatt klatres. Lucy Walker, en britisk kvinne på trettifem som hadde klatret i Alpene i tjue år, ble i juli 1871 den første kvinnen på toppen – i skjørt over bukser, med faren og fem førere.
Ryggene tok nesten femti år å fullføre. Mummery gikk Zmutt-ryggen i 1879, en linje han hadde sett fra Zmutt-breen og som ingen trodde var mulig, og Furggen – den siste og vanskeligste – falt først i 1911 til italieneren Mario Piacenza. Vinterbestigningene kom parallelt, den første over Lion-ryggen i mars 1899.
Så kom veggene. Nordveggen var en av de «tre siste store problemene» i Alpene, sammen med Eiger og Grandes Jorasses, og den ble klatret i slutten av juli 1931 av to brødre fra München, Franz og Toni Schmid, som hadde syklet til Zermatt og syklet hjem igjen. De fikk olympisk gull for det året etter. Førti år senere, i februar 1965, klatret Walter Bonatti en ny direkte linje i den samme veggen, alene og midtvinters, nøyaktig hundre år etter Whymper. Han la opp som ekstremklatrer etter den turen. I 2015 ble 150-årsjubileet markert med lamper langs hele 1865-ruten, der den fjerde røde lampen fra toppen sto der de fire falt.
«Bonatti klatret ny linje i nordveggen alene, midtvinters, hundre år etter Whymper – og la opp etterpå.»
Hörnli-ryggen
Tolv hundre høydemeter klyving – og køen som er den egentlige faren
Hörnli-ryggen er normalveien, og den er ikke en gåtur. Den er 1.218 høydemeter fra hytta til toppen, men rundt 1.700 meter klatring, fordi ruten kryss og tverr følger hyller, renner og rygger på nordøstsiden og østveggen. Graderingen er AD med klatring opp til UIAA III, og den er teknisk innenfor rekkevidde for mange – problemet er at alt skal gjøres raskt, to ganger, på et fjell der ruten er vanskelig å finne.
Dagen starter på Hörnli-hytta, 3.260 moh, som ligger på selve ryggen med Zermatt rett under. Vekkingen er klokka fire, og følgene går ut i mørket i tett rekkefølge. Den første veggen rett over hytta har faste tau. Derfra går ruten i et sikksakk opp mot Solvay-hytta på 4.003 meter, en nødhytte med ti plasser som ble bygget i 1917 med penger fra den belgiske kjemikeren Ernest Solvay – og som er stedet der svært mange snur. Over Solvay kommer Moseley-platene, to glatte partier som er ruten på sitt vanskeligste, og så skulderen, der stegjernene kommer på og de faste tauene tar over det siste stykket til taket og toppen.
Fem–seks timer opp og fire–fem ned er normalt. Zermatt Turisme regner åtte og en halv time totalt. Det som faktisk avgjør dagen, er ofte køen: På en god dag i august kan det være over to hundre mennesker på ryggen samtidig, og et langsomt følge foran betyr at en står stille i kulda, eller får stein ned fra dem over. Det er grunnen til at førerne går ut først, og at de snur tidlig når de ligger etter skjema.
«Solvay-hytta på 4.003 meter er en nødhytte med ti plasser. Den er også stedet der svært mange snur.»
Lion-ryggen
Carrels rygg, med stiger og faste tau – og ingen hyttevert
Fra Italia ser fjellet helt annerledes ut, og veien opp er en annen historie. Lion-ryggen er Carrels rygg – den han forsøkte i årevis, og som Maquignaz-brødrene fullførte like etter 1865 – og den er utstyrt deretter: tykke tau, kjettinger, jernstenger og en taustige med tolv trinn der veggen er glattest. Uten dem ville ruten vært UIAA IV. Med dem er den AD+, en grad hardere enn Hörnli.
Den begynner i Breuil-Cervinia, går opp til Rifugio Duca degli Abruzzi på Oriondé, og videre over Colle del Leone til Rifugio Jean-Antoine Carrel på rundt 3.830 meter. Carrel-hytta er ubetjent: Den eies av førerforeningen i Valtournenche, har seksti plasser, ingen vert og ingen mat. En bærer alt selv, og det er rundt seks hundre høydemeter videre til toppen neste morgen.
Det som gjør Lion-ryggen krevende, er ikke en enkelt passasje, men lengden og nedturen. Mange rappellerer store deler av veien ned, og regner fjorten timer fra hytte til hytte. Til gjengjeld er det færre folk her enn på Hörnli, ruten er mer sammenhengende klatring, og den ender på den italienske toppen – hundre meter og en smal egg fra den sveitsiske.
«Carrel-hytta har seksti plasser, ingen vert og ingen mat. En bærer alt selv.»
De store rutene
Der Matterhorn slutter å være en førertur
Zmutt-ryggen er den vakreste linjen på fjellet. Den går opp nordvestryggen fra Zmutt-breen, over partiene som heter Zmutt-tennene og Zmutt-nesen, og inn på en skrå hylle i vestveggen som kalles Carrels galleri. Graderingen er D, og den tar en hel dag bare på ryggen, pluss nedstigningen over Hörnli. De fleste gjør den over to–tre dager, fra Schönbiel-hytta.
Furggen er den andre enden av skalaen. Sørøstryggen er den vanskeligste av de fire, med rutelengde på rundt 1.800 meter og tolv timer for et sterkt følge, og den ble først klatret i sin helhet under andre verdenskrig. Nordveggen, mellom Zmutt og Hörnli, er den av de tre store nordveggene i Alpene som klatres minst: 1.100 meter med isfelt, en skrå rampe og mikset terreng, gradert TD med V i klatring og WI4+ i is, og best i vinterforhold fra januar til april, når steinen sitter fast i isen i stedet for å falle.
Og så er det traversen. Å gå opp den ene ryggen og ned den andre – vanligvis opp Lion fra Italia og ned Hörnli til Sveits – er den klassiske måten å gjøre Matterhorn på, og den regnes blant de fineste turene i Alpene. Den tar to dager med en natt i Carrel-hytta, og krever at en ordner transport rundt fjellet etterpå. Farten er en egen disiplin: Dani Arnold klatret nordveggen på 1 time og 46 minutter i 2015, og Kilian Jornet gikk Lion-ryggen opp og ned på under tre timer i 2012.
«Opp fra Italia, ned til Sveits. Traversen regnes blant de fineste turene i Alpene.»
Hyttene
En hytte på ryggen, en nødhytte på 4.003 meter
Hörnli-hytta er ikke en vanlig fjellhytte. Den ligger på 3.260 meter, rett på ryggen, to timer over taubanestasjonen Schwarzsee på en sti med tau, kjettinger og trapper, og den er det eneste utgangspunktet for normalveien. Dagens bygning ble innviet 14. juli 2015, på dagen 150 år etter førstebestigningen, og den har 130 senger – et tall som ble satt med vilje, for å begrense hvor mange som kan gå ut på ryggen samme morgen. Reservasjonen åpner 1. april, depositumet er femti franc per natt og refunderes ikke, og lakenpose er påbudt.
Solvay-hytta høyere oppe er noe annet. Den står på 4.003 meter midt på ryggen, har ti plasser, og er SACs høyestliggende hytte. Den ble bygget i 1917 med penger fra den belgiske industrimannen Ernest Solvay, med materialer heist opp med kabel fra Hörnli, og den er utelukkende til nødbruk. Å planlegge en overnatting der er ikke tillatt – men den har reddet mange som ble tatt av været.
På italiensk side er systemet annerledes. Oriondé nede i dalen er betjent to måneder i året, mens Carrel-hytta høyt på Lion-ryggen er ubetjent hele året: åpen, med køyer, og ellers ingenting. Og over Theodulpasset ligger Rifugio Teodulo, som hører til Monte Rosa-siden, men som er praktisk for den som traverserer mellom landene.
«Hörnli-hytta har 130 senger. Tallet er satt med vilje, for å begrense hvor mange som går ut på ryggen samme morgen.»
Farer og tall
Over fem hundre døde – og to tredeler som snur
Matterhorn har tatt over fem hundre liv siden 1865, flere enn noe annet fjell i Alpene bortsett fra Mont Blanc. I snitt dør rundt tolv mennesker her i året. Det skjer ikke fordi ruten er ekstremt vanskelig, men fordi den er lang, kompleks og befolket av folk som er på grensen av hva de kan.
Tallene fra Zermatt Turisme er tydelige: Rundt 3.500 forsøker fjellet uten fører hvert år, og omtrent to tredeler av dem snur. I tillegg går 300–400 med fører, og av dem er det rundt tjue som ikke når toppen. Førerne går én til én og snur når tidsskjemaet skrider – og det er grunnen til at de nesten aldri mister folk.
Farene er stein, kø, vær og veifinning, og de henger sammen. Et langsomt følge foran betyr at du står stille i kulda og får stein ned fra dem over deg. Et værskifte midt på dagen betyr at du skal ned en rygg du bare har sett én gang, i snø. Og de faste tauene i øverste tredel, som ble satt opp på 1980-tallet og kontrolleres hver forsommer, har redusert dødstallene – men de gjør også at flere forsøker enn før. Siden 2003 har steinsprang kommet i tillegg som en fare som øker: Fjellet tiner, og berg som har sittet fast i tusen år, slipper.
«Det er ikke ruten som er ekstrem. Det er at den er lang, kompleks og full av folk på grensen av hva de kan.»
Hva som kreves
Tolv hundre høydemeter på fire–fem timer, to ganger
Matterhorn er ikke et fjell en tar fordi en har god kondisjon. Zermatt Turisme formulerer kravet som «enestående form og erfaring med klatring med og uten stegjern», og førerne er mer konkrete: Du må komme fra hytta til toppen på under seks timer, og ned igjen på fire–fem. Det tilsvarer rundt tolv hundre høydemeter på fire–fem timer i terreng der du bruker hendene hele veien, med sekk, i fjellstøvler.
Teknisk er minstekravet klyving på UIAA III som du gjør raskt og trygt, opp og ned, uten å måtte sikres på hvert trinn, og stegjernsgåing på frossen snø og is opp mot femti grader. Det siste er det mange undervurderer: De øverste hundre meterne er snø og is, ikke stein, og nedturen der er der ulykkene skjer.
Førerne går én til én på Matterhorn. Det er ikke lovpålagt, men det er praksis, og det er grunnen til at dødsfallene nesten utelukkende rammer dem som går uten. Et vanlig opplegg er en uke i Zermatt: akklimatiseringsturer fra Gornergrat, Breithorn og Pollux som oppvarming, og så Matterhorn når været gir et vindu. Den som kommer rett fra lavlandet og setter av to dager, har allerede bestemt utfallet. Flere 4.000-metere uten teknisk klatring finner du i vår oversikt Over skyene.
«Du må komme fra hytta til toppen på under seks timer. Den som ikke holder skjema, blir snudd.»
Praktisk
Bilfri dal, taubane til 2.583 meter og et værvindu
Zermatt er bilfritt. En kjører til Täsch, parkerer, og tar pendeltoget de siste tolv minuttene. Derfra går taubanen til Schwarzsee på 2.583 meter, og fra Schwarzsee er det rundt to timer til fots opp til Hörnli-hytta, på en sti som er sikret med tau, kjettinger og trapper på de bratteste partiene. Hytta tar imot fra ettermiddagen, og reservasjonen må være gjort i forveien – den åpner 1. april, og juli og august fylles opp.
Fra italiensk side går en fra Breuil-Cervinia opp til Oriondé på drøyt to timer, og videre til Carrel-hytta dagen etter. Siden juli 2023 henger de to sidene sammen med taubane hele veien, over Klein Matterhorn og Testa Grigia, og det gjør traversen betydelig enklere å organisere enn før.
Sesongen er juli til september. Juni er som regel for snørik på ryggen, og i oktober stenger hyttene. Innenfor sesongen er det været som bestemmer: Matterhorn står fritt og tar all vind, og etter nysnø må ryggen tørke i noen dager før den er klatrebar. Det betyr at en bør ha flere dager i bakhånd. Mer om fjellene rundt finner du i artikkelen om Mont Blanc, og om dalen og massivet i Haute Route-artikkelen.
«Etter nysnø må ryggen tørke i noen dager. Du trenger flere dager i bakhånd enn du tror.»
Dette ser en fra Matterhorn
Fra toppen av Matterhorn ser en 73 av Alpenes 4000-metere og 208 andre topper over 3.000 meter innenfor 160 kilometer. Lengst borte av firetusenmeterne er Dôme de Neige des Écrins, 155,1 kilometer unna. Panoramaet viser horisonten slik terrenget faktisk ligger, med jordkrumningen tatt med.
«Matterhorn er fjellet alle kjenner formen på og nesten ingen kjenner. Det er ikke høyest, ikke vanskeligst og ikke vakrest å gå på – det er bare umulig å forveksle, og det har kostet over fem hundre liv. Den som vil opp, bør bruke et år på forberedelsen og en uke på forsøket, gå med fører, og være klar til å snu ved Solvay-hytta. Den som ikke vil opp, kan sette seg ved Schwarzsee en kveld i juli og se på det. Det er også en måte å være på Matterhorn på.»
Turer i samme område
Europas flotteste alpine traverser
Is, eksponering, høyde og teknisk terreng der marginen for feil er liten. Tjuefem alpine ruter og traverser er rangert etter alpinistisk karakter, historie og tekniske krav – fra Haute Route på ski og Matterhorn til Styggedalsryggen, Lofoten og Pyreneene.

