Løpende sikring er teknikken som gjør eksponerte fjellrygger tilgjengelige for dem som ikke er klatrere — og den teknikken som skiller en gruppe som beveger seg trygt fra en gruppe som ikke gjør det. Her er hva det er, når en bruker det og hvordan det gjøres i praksis på norske fjellrygger.
De store fjellryggene i Hurrungane — Skagastølsryggen, Styggedalsryggen og Dyrhaugsryggen — er ikke klatreruter i teknisk forstand, men de krever noe mer enn turskoene og knestøtten en tar med på Preikestolen. Det krevende punktet er ikke de tekniske crux-passasjene, der tau og standplass er åpenbart nødvendig, men de lange strekningene mellom dem: eksponerte rygger, smale egger og luftige hyller der et fall ikke er en mulighet, men der en heller ikke nødvendigvis trenger tau om en er trygg og stødig. Det er i dette rommet løpende sikring lever.
Løpende sikring er en teknikk der to eller flere personer beveger seg samtidig langs en fjellrygg med tau mellom seg, mens den som går foran (eller bak) kontinuerlig legger tau rundt naturlige forankringspunkter — steiner, knatter, blokker og ringer — uten å stoppe. Det er verken klatring med full standplass og topptausikring, og heller ikke fri bevegelse uten tau. Det er noe imellom — og det er den teknikken som gjør det mulig å bevege seg effektivt og trygt over lange eksponerte strekninger på en fjellrygg.
Ikke klatring — men heller ikke bare fotturer
Misforståelsen mange gjør er å tro at tau enten er «nødvendig» eller «ikke nødvendig» — at en enten klatrer eller ikke klatrer. I praksis er det et spektrum, og løpende sikring fyller den midterste delen av det spekteret. En bruker det ikke i slakt og trygt terreng. En bruker det ikke i teknisk klatring der en trenger full kontroll og standplass. En bruker det på alt imellom — de lange strekningene som er for eksponerte til å gå uten, men for lange og enkle til å klatre med full standplassteknikk. Det er på disse strekningene at de fleste ulykker skjer i norsk høyfjell, fordi folk enten ikke har tau, ikke bruker det, eller bruker det feil.
Hva er løpende sikring — og hva er det ikke
Prinsippet bak teknikken, utstyret som trengs og den avgjørende forskjellen mellom løpende sikring og tradisjonell tausikring
Løpende sikring fungerer slik: to personer er bundet sammen med tau. Den ene beveger seg fremover mens den andre holder stillingen eller beveger seg saktere, og tauet mellom dem er lagt rundt én eller flere naturlige forankringspunkter i terrenget — en stein, en knat, en blokkfuge, en bult. Om den fremste faller, stoppes fallet av forankringspunktet mellom dem — ikke av den andre personen, som i de fleste tilfeller ikke ville klart å holde et dynamisk fall. Forankringspunktene er det sentrale prinsippet. Uten dem er tauet mellom to personer på en rygg bare en måte å dra begge ned på om én faller.
Utstyret som kreves er enkelt: et halvt tau på 30–50 meter (8–9 mm holder for de fleste norske fjellrygger), sele til begge, og en håndfull skruekarabinere eller wiregate-karabinere — fire til åtte stykker er et godt utgangspunkt for en normal ryggtur. Et utvalg slings i ulike lengder er nyttig for å legge rundt uregelmessige forankringspunkter. Isøks er relevant dersom en skal over snøpartier med fall mot eksponeringen. Det er ikke et tungt eller komplisert utstyrsbilde.
«Tauet mellom to personer uten forankringspunkter er ikke sikring — det er en lenke. Om én faller og den andre ikke er forankret, drar en med seg den andre. Det er ikke løpende sikring; det er en vanlig årsak til doble ulykker i fjellet.»
Den avgjørende forskjellen mellom løpende sikring og full standplassteknikk er hastigheten og kontinuiteten i bevegelsen. I tradisjonell klatring stopper én person, etablerer en solid standplass, sikrer den andre opp og begynner deretter selv. Det tar tid — men det gir maksimal sikkerhet i teknisk krevende terreng. I løpende sikring beveger gruppen seg kontinuerlig, forankringspunktene er naturlige (ikke borede) og teknikken bygger på terrengkunnskap og god kommunikasjon. Det er raskere, det er tilstrekkelig på moderat eksponert terreng — og det er vesentlig bedre enn ingenting på de strekningene der tauet faktisk bør fram.
Når skal tauet frem — og når er det ikke nødvendig
Kriteriene for å ta frem tauet, terrengfaktorene som avgjør og de vanligste feilene folk gjør i vurderingen
Spørsmålet om «når skal tauet frem» er det spørsmålet de fleste fjellfolk med noen års erfaring stiller seg riktig — og det spørsmålet nybegynnere enten ikke stiller seg i det hele tatt, eller stiller seg for sent. Grunnregelen er enkel: tauet bør frem i det øyeblikket et fall på strekningen ville kunne føre til alvorlig skade eller død. Det er ikke om terrenget er teknisk vanskelig, det er om konsekvensen av en feil er akseptabel eller ikke.
Fire faktorer avgjør vurderingen i terrenget. Den første er eksponeringen — hvor langt og hvor bratt faller det om en glir? En glatt helle med et fall på fem meter mot en hylle er noe annet enn en smal egg med stup på begge sider. Den andre er underlaget — tørt fjell med god friksjon er noe annet enn vått sva, is eller snødekket stein der en mister fotsettene uten forvarsel. Den tredje er gruppemedlemmenes erfaring og kondisjon — et parti som er greit for en erfaren fjellklatrer tidlig på dagen kan være uforsvarlig for en utrent fjellgjer sent på ettermiddagen etter ti timers gange. Den fjerde faktoren er trøttheten — og det er den faktoren folk undervurderer mest.
«Den vanligste feilen er ikke å gå uten tau — det er å ta ned tauet for tidlig på vei hjem, når trøtthet og fallende konsentrasjon gjør at partiet som var greit på vei opp plutselig er et annet terreng på vei ned.»
Vær og føreforhold endrer terrengvurderingen fundamentalt. En rygg som er trygg å gå uten tau i tørt sommervær kan kreve løpende sikring hele veien i regn, fukt eller ved snø på hyllene. Tidspunktet på dagen spiller inn — solen smelter is og snø på sva og hyller i løpet av timer, og det som var frosset og trygt om morgenen kan være glatt og farlig på ettermiddagen. På Skagastølsryggen og Styggedalsryggen bør en som hovedregel ha tauet oppe gjennom hele traversen fra V-skaret og sørover — ikke fordi hvert enkelt parti krever det, men fordi den samlede eksponeringen over en lang dag tilsier at en ikke skal spare på tauet.
En praktisk tommelfingerregel for norske fjellrygger: om du nøler i en halv-time sekund og tenker «bør tauet frem her?» — ta det frem. Den kognitive kostnaden ved å ta feil i den retningen er noen minutter med pakking. Kostnaden ved å ta feil i den andre retningen er noe annet.
Slik gjøres det — løpende sikring steg for steg
Fra tauet pakkes ut til gruppen beveger seg trygt over en eksponert rygg — teknikken, forankringspunktene og kommunikasjonen
Slik gjøres løpende sikring i praksis, steg for steg:
1. Kle på sele og bind inn tauet. Begge i gruppen tar på sele og binder seg inn i tauet med åtteknute gjennom seleens bærering — ikke bare rundt livet. Lengden mellom personene tilpasses terrenget: i bratt og teknisk terreng der en vil ha god kontroll holder fem til åtte meter seg greit; på slakere og mer åpne rygger kan en ha opp til femten meter. Overflødig tau tas i ormer rundt hånden eller legges i kortere loops over armen — ikke i ryggsekken, der det tar for lang tid å hente det ut.
2. Identifiser forankringspunktene fremover. Før en begynner å bevege seg, ser en fremover og identifiserer de naturlige forankringspunktene på strekningen: fremstikkende knatter, store boltede steiner godt plantet i fjellet, trange spalter i blokkfuger, faste blokker. Disse er punktene tauet legges rundt. Jo færre og dårligere naturlige forankringspunkter, jo viktigere er det å ha slings til å legge rundt dem.
3. Beveg deg fremover og legg tauet rundt forankringspunktene. Den fremste personen beveger seg fremover og legger tauet rundt forankringspunkter med jevne mellomrom — hvert tredje til åttende meter er et godt utgangspunkt, avhengig av eksponering og tilgangen på gode punkter. Teknikken er enkel: tauet legges rundt knattens bakside, en karabiner klippes i om punktet er en ring eller bolt, eller tauet legges i en sling rundt en stein. Halvstikk rundt en karabiner og inn i en sling er et raskt og solid alternativ.
«Det er ikke nok å ha tauet mellom seg. Det er forankringspunktene som gjør forskjellen — og de beste forankringspunktene er der terrenget gir deg dem, ikke der du syns det passer.»
4. Hold stram kontakt i tauet. Tauet mellom de to personene bør ikke henge slapt — men heller ikke strekkes stramt. Et passe stramt tau gir den bakre personen varsling om at noe skjer fremover, og hindrer at tauet hekter seg i terrenget. Den fremste personen bør holde tempoet tilpasset den bakrste, og den bakrste bør signalisere tydelig om tempoet er for høyt. God kommunikasjon er like viktig som god teknikk.
5. Hent inn forankringspunkter i det en passerer dem. Den bakre personen henter inn karabinere og slings fra forankringspunktene i det han eller hun passerer dem — uten å stoppe, bare med en rask bevegelse. Det er den bakre personen som «samler opp» sikringen etter hvert som gruppen beveger seg fremover. Denne kontinuerlige rytmen — fremst legger ut, bakst samler inn — er kjernen i løpende sikring og det som gjør teknikken effektiv over lange strekninger.
6. Stopp og etabler fast forankring ved crux-punktene. Dersom en møter et parti som er teknisk krevende nok til å kreve full standplassteknikk — typisk klatregrad 3 og oppover, eller et parti der en ikke er komfortabel med å bevege seg dynamisk — stopper en, etablerer en solid forankring og sikrer den andre opp med full klatreteknikk. Overgangen mellom løpende sikring og klatreteknisk sikring er flytende, og en bør ikke nøle med å gå til full standplass dersom situasjonen krever det.