Den 21. juli 1876 klatret en ung engelskmann alene til toppen av Store Skagastølstind – et fjell alle hadde trodd var ubestigelig. Det var ikke bare en personlig seier. Det var startskuddet for norsk tindesport.
William Cecil Slingsby ble født 25. mai 1849 i Bell Busk i Yorkshire, sønn av en velstående engelsk familie med skandinaviske røtter. Fra tidlig av fattet han interesse for fjell og klatring – en lidenskap som skulle forme hele hans liv og ettermæle. Han hadde utforsket klipper i Cornwall og de engelske høylendene, men det var Norge som skulle bli hans egentlige lekeplass. Første gang han besøkte landet var i 1872, 23 år gammel.
Det landet han møtte var ikke kjent for tindesport i moderne forstand. Fjellene ble i stor grad betraktet som hindringer eller beitemark, ikke som mål i seg selv. Den Norske Turistforening, stiftet i 1868, arbeidet for å fremme friluftslivet, men foreningens fokus lå på vandring langs ruter og fjellovergangar – ikke klatring. Tindesport som disiplin var knapt nok et begrep. Men Slingsby så fjell av alpint format, upåaktede og ubestigede, og bestemte seg tidlig for å komme tilbake.
Fjellet ingen trodde lot seg bestige
Store Skagastølstind skiller seg fra landets to høyere topper – Galdhøpiggen og Glittertinden – ved sin utpregede alpine karakter. Der de øvrige stortoppene lar seg nå til fots av godt trente fjellvandrere, reiser Storen seg med stupbratte vegger i nær sagt alle retninger. Fjellet dominerer Hurrungane med en nesten skremmende selvsikkerhet, og til midten av 1870-tallet hadde ingen dokumentert bestigning til toppen. Blant lokale og turistforeningsmedlemmer gikk det rykter om at fjellet simpelthen ikke lot seg bestige.
Foranledningen – mannen og fjellet
Slingsby i 1876, møtet med Mohn, og et fjell som ventet på sin besteiger
Sommeren 1876 befant Slingsby seg i Jotunheimen med ett klart mål i sinnet: Store Skagastølstind. Det var her han traff Emanuel Mohn – jurist, fjellentusiast og aktivt medlem i Den Norske Turistforening. Mohn var en erfaren bergturer for norske forhold, kjent med de store dalene og passene i fjellet, men ingen klatrespesialist i moderne forstand. Likevel takket han ja til å bli med på ferden mot Storen. En tredje mann, den lokalkjente Knut Lykken, ble vervet som praktisk medjelper – stødig på glatt underlag, men med klare grenser for hva han var villig til å risikere.
Slingsby hadde ennå ikke vært i Alpene, men hadde klatret litt på klipper i Cornwall. I ettertid er det lett å glemme at han i 1876 ikke var den rutinerte alpebestigeren han siden skulle bli. Han var en ung, brennende entusiast med en fast overbevisning om at Storen lot seg bestige – stikk i strid med den rådende oppfatningen. Det er i denne konteksten man må forstå beslutsomheten han viste den 21. juli.
Kvelden i forveien lå de tre bivuakert i Midtmaradalen. Slingsby sov dårlig – om det skyldtes den harde liggesteinen, forventningens nerve eller begge deler, lot han stå usagt. Det vi vet er at han var klar for å bryte opp så snart det ble lyst, og at han fra første stund hadde tatt kommandoen over ekspedisjonen.
«There is not time for that – now or never! I have come to Norway on purpose.»
Slik lød Slingsbys svar da Mohn ville stoppe pipen sin og tegne en skisse av tinden. Klokken var allerede over to på natten da de tre satte kursen oppover mot fjellet.
Bestigningsdagen – time for time
Fra Midtmaradalen gjennom bre, bergschrund og loddrett fjell til toppen
Partiet bant seg inn i tau med 8–10 alens mellomrom da de nærmet seg Midtmaradals-breen. Slingsby tok ledelsen. Snøen var hard og glatt – hvert skritt krevde hugget feste med isøksen. En uavbrutt klatring på over en time brakte dem opp til breens øvre rand, ca. 6600 fot over havet. Mohn var allerede da temmelig sliten. Tauet ble lagt igjen her; bare et kortere sikkerhetstau ble tatt videre.
Det dramatiske høydepunktet kom ved bergschrunden – en kolossal sprekk som skar seg tvers over breen, etter Mohns beregning opp til 200 fot dyp. Slingsby ville forsøke til venstre. Han klatret opp en loddrett isvang, men falt ned – to ganger. «Til høyre!» ropte Knut. «En gang til,» svarte Slingsby. Tredje forsøk: samme utfall, og denne gangen gikk føttene tvers gjennom snøbroen. «Ja, nå må vi gå til høyre,» innrømmet han til slutt – og det var Knuts tur til å le.
Da de omsider nådde Mohns skar, litt etter kl. 18, sto Slingsby og stirret opp mot toppen med et uttrykk Mohn beskriver som «tvil og skuffelse». Fjellet så umulig ut. Han var på nippet til å gi opp – da lot Mohn denne ytringen falle: «If there had been two well trained alpine climbers here, I think they might have managed it.» Det var nok. «I shall try!» ropte Slingsby, og sprang bortover skaret.
«Da jeg så ham øverst oppe mot himmelsynet, svingte jeg hatten og hoiet opp til ham – og han svarte.»
Mohn og Knut ble sittende igjen i skaret. De fulgte Slingsby med blikket mens han klatret – som en katt, skriver Mohn. Omtrent halvveis stanset engelskmennene lenge. Så hørtes et rop: «Don’t come!» Mohn trodde han hørte «I don’t come» – at han ga opp. Forbauselsen var desto større da Slingsby noen minutter senere viste seg silhuetert mot kveldshimmelen på toppen. Klokken var 18:38. Han ble bare fem minutter der oppe – spiste resten av maten, drakk resten av teen, og reiste en varde av to steiner; de eneste løse steinene han fant.
Etterspillet – en sport er født
Fra én manns vågstykke til startskuddet for norsk klatring
Da Slingsby kom ned igjen og innhentet Mohn og Knut ved foten av fonna, «så han meget alvorlig ut», skriver Mohn. Mohn lykønsket ham og sa: «Now you are the proudest man in the world!» Slingsbys svar kom rolig: «No. Do you know, what I felt, when I was on the top? That I was a great fool, and now I feel very thankful.» Han hadde risikert livet for toppen, og han visste det. Nedstigningen hadde vært, etter egne ord, enda farligere enn oppstigningen. Det smaleste stedet hadde hatt fotfeste knapt en halv håndsbredd bredt, med fjell som lutet utover og loddrette stup på begge sider.
Nyheten om bestigningen spredte seg raskt. Mohn holdt foredrag på høsten og mente norske fjellmenn foreløpig ikke var trente nok som tindebestigere til å klare slike turer. I salen satt den unge maleren Harald Petersen, som fant dette uakseptabelt. Han lovet seg selv å følge Slingsbys rute, steg for steg. Det tok ham to forsøk og to år – men sommeren 1878 nådde Petersen toppen, alene, lik Slingsby. Den norske æren var gjenopprettet. I 1880 kom Johannes Th. Heftye med en ny rute opp sørsiden – den ruten som i dag er kjent som Heftyes renne og er den mest benyttede veien til topps.
For Slingsbys del var Storen bare begynnelsen. Han returnerte til Norge 21 ganger mellom 1872 og 1921 og blir kreditert for rundt 45–50 førstebestigninger av norske fjelltopper. Han besteg Matterhorn i 1879 og omtalte det etterpå som «not so difficult as Store Skagastølstind» – et utsagn som sier mye om hva han mente om tinden i Hurrungane. I 1904 utga han standardverket Norway, the Northern Playground, og i 1909 ble han æresmedlem av Den Norske Turistforening. Den norske fjellklatreren Henning Heyerdahl Tønsberg kalte ham i 1914 for «den norske tindesportens far».
«Not so difficult as Store Skagastølstind.»
Slik bedømte Slingsby Matterhorn etter å ha besteget det i 1879. Breen øst for Skagastølstinden bærer i dag hans navn – Slingsbybreen – mens skaret der han og Mohn skilte lag heter Mohns skar. To geografiske navn som minner om den dagen i juli 1876 da norsk tindesport ble til.
«Storen lot seg bestige bare fordi én mann nektet å tro på det umulige. William Cecil Slingsby var 27 år, uerfaren i Alpene og alene på den siste og farligste biten. Han visste godt hva han risikerte – og valgte å fortsette likevel. Det er ikke bare historien om en fjelltopp. Det er historien om begynnelsen til en hel norsk idrettstradisjon.»
