Hurrungane er ikke Jotunheimen – det er noe villere og mer krevende. Norges mest alpine fjellmassiv samler 19 topper over 2.000 meter, rygger som ingen enkelt kan gå uten klatreerfaring og en historie som begynner med Slingsby i 1876. Her er alt du trenger å vite.
Hurrungane ligger i det vestligste hjørnet av Jotunheimen, avgrenset av den trange Utladalen i øst og fjellveien mellom Turtagrø og Årdal i vest. Det er et massiv som er nesten helt atskilt fra resten av Jotunheimen – bare i nordøst, ved Keisarpasset, henger det riktig sammen med det store Jotunheimen-platået. Denne isolasjonen gir Hurrungane en særegen karakter: vilt, bratt og kompakt, med dype daler og ville brefall på alle kanter. Merkede turstier er nesten helt fraværende. De stiene som finnes, går som regel til foten av et fjell eller kanten av en bre.
Det er 19 topper over 2.000 meter i Hurrungane, og de fleste av dem krever klatring for å nås. Store Skagastølstind – Storen – er det dominerende toppunktet på 2.405 moh og Norges tredje høyeste topp. Men det er ikke bare høyden som definerer massivet. Det er toppenes alpine karakter, de smale ryggene og eggene mellom dem og den geologiske særegenheten: hard gabbro som gir fjellene en mørkere, mer dramatisk fremtoning enn Jotunheimens øvrige kvittgrå gneis og granitt. I rett sollys er Hurrungane et av de mørkeste og mest dramatiske fjelllandskapene i Norge.
Massivfakta · Hurrungane
Administrativt ligger Hurrungane i Luster og Årdal kommuner i Vestland fylke, og er en del av Jotunheimen nasjonalpark. Turtagrø Hotell – et av Norges mest historiske høyfjellshoteller, åpnet i 1888 – er det eneste naturlige basestedet for alle turer i massivet. Uten Turtagrø er Hurrungane i praksis utilgjengelig for alle andre enn de med full selvberging.
Toppene i Hurrungane
Store Skagastølstind og de 18 andre – massivets store topper fra Skagastølstindane i nordøst til Soleibotntindane i sørvest
Hurrungane er Norges mest alpine fjellmassiv – ikke i den forstand at fjellene er høyest, men i den at de er bratteste, mest kompakte og mest krevende. Fire av Norges topp elleve høyeste topper ligger her. Og det som skiller Hurrungane fra alle andre norske fjellmassiver er at de fleste av disse toppene krever klatring – ikke bare erfaring, men tausikring og teknisk kompetanse. Fannaråken og Store Soleibotntind er de eneste som kan nås uten tau av erfarne fjellvandrere. Resten krever klatring i varierende grad.
«Hurrungane er det eneste stedet i Norge der du kan stå mellom fire av Norges topp elleve høyeste topper – og der alle fire krever klatring for å nås. Det er en konsentrasjon av alpinistisk utfordring som ikke finnes noe annet sted i Skandinavia.»
Historien om Hurrungane
Fra Slingsbys første bestigning av Storen i 1876 til Therese Bertheau og den norske klatresportens fødsel
Den 21. juli 1876 nådde William Cecil Slingsby toppen av Store Skagastølstind – alene. Han hadde med seg Emanuel Mohn og Knut Lykken opp til Mohns skar, men der mistet de motet. Slingsby klatret videre på egenhånd og nådde toppen av det som da var et jomfruelig fjell. Det var ikke bare en norsk premiere – det var startskuddet for norsk fjellklatring som sport. I dag bærer breen på østsiden av Storen hans navn, og skaret der Mohn og Lykken snudde er kalt Mohns skar. Slingsby selv kalte aldri dette sin fineste prestasjon – det var som reisende i norske fjell generelt han satte varige spor. Men Storen er uansett hans viktigste enkeltbestigning.
Therese Bertheau er den andre store figuren i Hurrunganes tidlige klatrehistorie. Den 30. juli 1894 besteg hun Storen og ble dermed den første kvinnen på toppen. Det var ikke en tilfeldighet – Bertheau var en systematisk og dyktig klatrer med en rekke bestigninger under belte, og hun var langt foran sin tid i norsk fjellsportkultur. Skagastølsryggen ble gjennomgått i 1908 av Therese Bertheau, Hambro og Kari Berge – en prestasjon som demonstrerte at den krevende ryggtravers-stilen allerede da var fullt etablert som norsk alpinstil.
«Slingsby klatret alene til toppen av Storen i 1876. Turkameratene psyka ut i Mohns skar. Det er en scene som gjengis i norsk klatrehistorie som det øyeblikket norsk tindesport ble til.»
Turtagrø Hotell åpnet i 1888 og ble umiddelbart sentrum for den voksende fjellkulturen i Hurrungane. I de påfølgende tiårene ble rute etter rute åpnet på alle massivets tinder. Steffens renne, Heftyes renne og Andrews renne – alle oppkalt etter de klatrerne som åpnet dem – ble klassikere som fortsatt klatres i dag. Emanuel Mohn og Thomas Heftye var blant pionerene som gikk igjen. Heftyes renne på Storen – en av de vanskeligste normalrutene – er fremdeles et populært mål og bærer en mann som faktisk snudde i Mohns skar i 1876, men som senere kom tilbake og klatret fjellet mange ganger.
Geologisk er Hurrungane bygget av hard gabbro – en mørk, tung og ekstremt slitesterk bergart som gir fjellene sin karakteristiske mørke fremtoning. Gabbro forvitrer saktere enn gneis og granitt, og det gir Hurrungane sine skarpe og veldefinerte former: smale egger, dype renner og de karakteristiske brede, mørke veggflatene som gjør massivet visuelt så annerledes enn resten av Jotunheimen.
Klatring i Hurrungane
Heftyes renne, Vigdals sva og Andrews renne på Storen – og de mer krevende rutene på Sentraltind og Midtmaradalstindane
Klatringen i Hurrungane spenner fra normalveien på Storen – teknisk sett aldri vanskeligere enn grad 3–4 men krevende nok i sin totalitet – til de teknisk vanskeligste tindene i massivet. Det som skiller klatringen her fra de fleste andre norske klatreområder er konteksten: høyden, terrengkompleksiteten og den lange tilnærmingen. Grad 3–4 i fjellsko med sekk på ryggen, på 2.300 meters høyde med dårlig vær i anmarsj, er noe fundamentalt annerledes enn grad 3–4 på et klatrefelt i lavlandet. Det er denne kontekstuelle vanskelighetsgraden som gjør Hurrungane til det det er.
«Klatringen er aldri vanskeligere enn grad 3–4. Men til fjells med fjellsko, sekk og kanskje litt vått fjell er dette noe helt annet enn grad 3–4 på et klatrefelt i lavlandet.»
Ryggtraversene
Skagastølsryggen, Dyrhaugsryggen og Styggedalstindane-traversen – Norges tre store ryggtraverser samlet i ett massiv
Skagastølsryggen er Norges ubestridte fineste ryggtravers. Fra Nordre Skagastølstind (2.167 moh) og sørover over Midtre og Vesle Skagastølstind til avslutningen på Store Skagastølstind (2.405 moh) – 18 kilometer, 1.900 høydemeter og en dag du ikke glemmer. Det mest naturlige er å gå ryggen fra nord mot sør, fra Nordre Skagastølstind og over til Storen. De vanskeligste passasjene er V-skaret og Halls-hammer, med klatring opp til grad 3+. Klatringen er aldri teknisk ekstrem – men ryggen er smal og utsatt hele veien, og returmulighetene underveis er få. Det er dette som gjør det til en seriøs tur som krever god planlegging, riktig vær og erfaren guide.
Dyrhaugsryggen er et nivå under Skagastølsryggen i teknisk krevnad, men gir likevel en av Hurrunganes fineste dagsturer. Fire topper over 2.000 meter – Søre, Midtre og Store Dyrhaugstind samt en av nabotoppene – på én lang dag fra Turtagrø. Ryggen er luftig og eksponert, men klatringen er enkel nok for vante fjellvandrere uten høydeskrekk i tørt vær. Utsikten mot Skagastølstindane er enestående.
«Det mest naturlige og populære er å gå Skagastølsryggen fra nord mot sør. Da er klatringen flottere og avslutningen på Storen er toppen – bokstavelig talt.»
Rekorder i Hurrungane
Fra Nordskar på 2:42 til Tinderittet og Hurrungane 2K-maraton – de ekstraordinære prestasjonene i massivets historie
Rekordene i Hurrungane forteller noe viktig om massivet: det er ikke et sted der du kan løpe opp et populært fjell i joggesko. Gjermund Nordskars rekord på 2:42 tur-retur Storen forutsetter teknisk klatrerferdighet, breerfaring og en fysisk form som er langt utenfor det normale. Normaltiden er 10–15 timer. Det er altså en faktor 4–5 mellom rekord og normaltid – noe som understreker den totale tilnærmingen og klatrekomponenten. Tinderittet – NM i fjelltelemark ned fra Nordre Dyrhaugstind – er et annet kapittel: det er en konkurranse som bare kan eksistere der fjellene er bratte nok til at fart er mulig og kontrollert på samme tid.
«Normaltid tur-retur Storen er 10–15 timer. Rekorden er 2:42. Det er ikke en rekord satt for å vise seg – det er en prestasjon som kräver teknisk klatring, breerfaring og et kondisjonsnivå de færreste besitter.»
Hva som kreves
Fysisk form, teknisk nivå, utstyr og mental innstilling – hva du faktisk trenger for å ferdes trygt i Hurrungane
Hurrungane er ikke et sted for fjellvandrere med begrenset erfaring. Det er ett unntak: Fannaråken, med merket sti og DNT-hytte på toppen, og til dels Store Soleibotntind, som kan nås uten tau under gode forhold. Alt annet i Hurrungane krever teknisk klatring, breerfaring eller begge deler. Det er et massiv som belønner dem som er godt forberedt og som straffer dem som ikke er det.
Den fysiske forberedelsen er ofte undervurdert. Normalveien til Storen er 18 kilometer og 1.500 høydemeter tur-retur – og du er halvveis når du er på toppen. Det vil si at du allerede har gått 9 kilometer og 1.500 høydemeter opp når du starter nedturen. For de fleste tar det 9–11 timer. Du bør kunne gå komfortabelt i jevnt tempo i all denne tiden uten lengre hvilepauser. Hjerterate og kondisjon er like viktig som klatreteknikk på normalveien.
Den mentale forberedelsen er minst like viktig. Hurrungane er eksponert terreng. Ryggene er smale, vegger faller av på begge sider og høydeskrekk kan ramme folk som ellers mestrer vanlig fjellturer fint. Det er ingen skam å snu – men det er viktig å kjenne seg selv godt nok til å vite grensen på forhånd. Guide gir ikke bare teknisk sikring – de gir også vurdering av vær, snøforhold og terreng, og de har autoriteten til å snu når det er riktig beslutning.
«Guide på Storen er ikke for de som ikke kan klatre. Det er for alle som vil ha en ekstra margin i et terreng der marginen er det som teller.»
Hyttenettet
Turtagrø Hotell som historisk base, Skagastølshytta inne i massivet og Fannaråkhytta på en av Norges beste utsiktspunkter
Turtagrø Hotell er Hurrunganes hjerte. Det er ikke mulig å ferdes i massivet uten å passere innom – alle turer starter og slutter her. Hotellet åpnet i 1888 og har siden vært det ubestridte sentrum for norsk alpinisme. Det er der guidene møter klientene sine om morgenen, der tørkestativet på ettermiddagen er fullt av klatreutstyr og der diskusjonene om ruter og vær fortsetter til sent på kveld. Å overnatte på Turtagrø er en del av Hurrungane-opplevelsen, ikke bare et logistisk valg.
Fannaråkhytta er en av de mest spektakulært beliggende DNT-hyttene i Norge – på toppen av Fannaråken (2.068 moh) med 360° utsikt over Hurrungane, Jotunheimen og på klare dager et vidt panorama mot vest. Den er tilgjengelig fra Sognefjellsveien med en relativt overkommelig tur, og er et utmerket mål for dem som vil oppleve Hurrungane ovenfra uten teknisk klatring. Fannaråken er for øvrig det eneste fjellet i Hurrungane med merket sti helt til toppen.
De mest anbefalte turene
Åtte turer som dekker Hurrunganes fulle bredde – fra Fannaråken og Soleibotntind til Storen og Skagastølsryggen
For de aller fleste er Storen via normalveien høydepunktet i Hurrungane – og det er ikke en tur du glemmer. Det er ikke teknisk vanskelig, men det er seriøst: 18 kilometer, 1.500 høydemeter og klatring i fjellsko på krevende terreng. Starten ved Turtagrø tidlig om morgenen, Skagadalen som åpner seg innover, Bandet der klatringen begynner – og til slutt toppen av Norges tredje høyeste fjell. Det er en dramaturg som er vanskelig å overgå i norsk fjellsporthistorie.
«Start fra Turtagrø klokken 05.00. Du er på toppen mellom 11 og 13. Du er tilbake ved hotellet til middag. Det er en lang dag – men det er riktig rekkefølge.»
Turer uten tau i Hurrungane
Fannaråken, Store Soleibotntind og Dyrhaugsryggen – de få, men verdifulle turene i Hurrungane som ikke krever tausikring
Hurrungane er et massiv der tausikring er normen, ikke unntaket. De aller fleste turer krever klatreerfaring og fullt klatreutstyr. Men det finnes noen få turer som kan gjennomføres av erfarne fjellvandrere uten tau – under optimale forhold. Fellesnevneren er at «uten tau» ikke betyr «uten risiko». Det betyr at klatringen er teknisk sett enkel nok til at erfarne fjellfolk kan håndtere den uten sikring – men terrenget er fortsatt eksponert, høydeskrekk kan ramme og vått fjell endrer regnestykket fullstendig.
Det er verdt å understreke hva «uten tau» faktisk innebærer i Hurrungane. Det betyr ikke at terrenget er ufarlig – det betyr at klatringen er teknisk enkel nok til at erfarne fjellvandrere med god høydetolerans og tørt fjell kan håndtere det usikret. Vått fjell endrer dette øyeblikkelig: gabbro er glatt som is når det er fuktig, og det som er T3 i sol kan bli svært farlig i regn. Høydeskrekk er den andre variabelen ingen kan planlegge seg bort fra. Mange som har klart bratte fjell andre steder opplever at Hurrunganes eksponering er av en annen karakter – smalere rygger, steilere dropp og ingen «sikre» steder å stå og hente seg inn.
Dyrhaugsryggen er den store klassikertraverser uten tau i Hurrungane. Fire topper over 2.000 meter – Søre, Midtre og Store Dyrhaugstind – i ett drag er en lang og fysisk krevende dag. Klatringen er aldri ekstrem, men ryggen er smal og utsatt i store deler av traversen, og det er langt ned på begge sider. For vante fjellvandrere uten høydeskrekk er dette en av de fineste dagene Hurrungane kan gi – uten klatreutstyr, men absolutt ikke uten respekt for terrenget.
«Uten tau i Hurrungane betyr ikke uten risiko. Det betyr at klatringen er enkel nok – i tørt vær, med riktig erfaring og uten høydeskrekk. Alle tre kriterier må være oppfylt samtidig.»
Praktisk informasjon
Tilkomst, sesong, guideselskaper og alt du trenger å vite før turen til Turtagrø og Hurrungane
Turtagrø ligger ved riksvei 55 – Sognefjellsveien – mellom Lom og Sogndal, og er tilgjengelig fra begge kanter av fjellet. Fra Oslo er det rundt 5 timers kjøring via E16 og rv. 55 over Sognefjellsveien. Sognefjellsveien er Norges høyest beliggende fjellvei og stenger normalt fra oktober til mai – sjekk alltid veimelding.no for status. Nærmeste flyplass er Sogndal Haukåsen, med ca. 1,5 timers kjøring til Turtagrø. Det finnes ingen togstasjon i nærheten – bil er nesten obligatorisk.
Beste klatresesong er juli til september, med august som den tryggeste måneden for tørt fjell. Hurrungane er utsatt for vestlandsvær – det kan komme rask nedbør fra Atlanterhavet, og fuktighet gjør kalkstein og gabbro ekstremt glatt. Start alltid tidlig, ha plan B for dårlig vær og kommuniser med guide om forholdene. Oktober kan gi fine vinduer, men snø kan komme tidlig på høyde og gjøre ryggene farlige uten vinterutstyr.
Guide er ikke bare anbefalt i Hurrungane – det er en forutsetning for trygg gjennomføring av alle klatreruter. De ledende guideselskaper tilknyttet Turtagrø Hotell er Fjellguiden.no, Bre og Fjell og Northern Alpine Guides, alle med IFMGA-sertifiserte guider og inngående lokalkunnskap. Booking i god tid er nødvendig, særlig for helger i juli og august. Guideselskaper har maks én klient per guide på Storen – en begrensning som gjenspeiler turens alvor, og som betyr at kapasiteten er begrenset.
«Sognefjellsveien over til Turtagrø er i seg selv en opplevelse. Det er Norges høyestliggende fjellvei og et av de vakreste fjellkjøringene i Europa. Kjør ikke for fort.»
«Hurrungane er ikke for alle – og det er ikke ment å være det. Det er et massiv som krever noe av deg, som belønner forberedelse og som straffer lettsindighet. Men for dem som kommer riktig forberedt, med guide og i riktig vær, er det ingenting i Norge som er nærmere alpint klassisk terreng. Start med Fannaråken. Se massivet fra toppen. Bestem deg for om Storen er neste steg. La det ta den tiden det tar å bli klar.»