Norges 2000-meterstopper – alt du trenger å vite

Det finnes 231 fjelltopper over 2 000 meter i Norge. De fleste ligger i Jotunheimen, men ikke alle. Her er en guide til hva toppsamling er, hvor toppene befinner seg – og hva som gjør dette til et av de mest absorberende prosjektene norsk friluftsliv kan by på.

---

Hvis du tror at Norges høyeste fjell bare finnes i Jotunheimen, er du i godt selskap – men du tar litt feil. Det er sant at Jotunheimen dominerer fullstendig. Her finner du rundt 200 av landets 231 topper over 2 000 meter, inkludert alle de 24 høyeste. Men de resterende 30-tallene ligger spredt: i Rondane, på Dovrefjell, i Breheimen, i Reinheimen – og én eier av Norges aller ensomste 2 000-meter befinner seg på en vulkansk øy midt i Nord-Atlanteren.

Hva er en 2000-meterstopp?

Det høres enkelt ut: en fjelltopp over 2 000 meter. Men i praksis er definisjonen mer komplisert. Et fjell med mange toppunkter ville gi absurd mange «topper» uten et krav om at toppen er selvstendig nok. Derfor bruker toppsamlere begrepet primærfaktor – den minste høydeforskjellen du må stige ned fra en topp før du kan nå en høyere.

Med 30 meters primærfaktor er det 231 selvstendige topper over 2 000 meter i Norge. Med 10 meters primærfaktor vokser lista til 377. Røynes offisielle liste, som ble utarbeidet av Eivind Røyne og siden revidert av Torgeir Eraker, opererer med 30 meter som standard – og er den lista de fleste toppsamlere forholder seg til.

Jotunheimen – der alt begynte

Jotunheimen er ikke bare høyest. Det er også tettest. Over 200 topper over 2 000 meter konsentrert i et relativt begrenset område gjør at du kan stå på en høyfjellsplatå og se 50 topper i alle retninger uten å flytte på deg.

Galdhøpiggen på 2 469 meter er Norges høyeste. Glittertind på 2 464 meter er nest høyest – og det fjellet som lenge ble regnet som høyest, takket være en iskappe på toppen som nå smelter. Store Skagastølstind (2 405 m) er tredje høyest og den eneste toppen på lista som krever klatring for å nå. Det er et viktig skille.

Av de 231 toppene er det nemlig stor variasjon i hva som kreves av den som vil bestige dem. Noen – som Galdhøpiggen, Glittertind, Besshøe og Fannaråken – er lange, men teknisk ukompliserte fotturer. Andre krever at du beveger deg over breer, håndterer eksponert terreng og behersker tau og klatring. De aller vanskeligste, som Store Skagastølstind, Sentraltind og Gjertvasstind, er reelle alpine bestigning som krever solide klatreferdigheter.

Hurrungane – de tekniske

Hurrungane er den delen av Jotunheimen der 2 000-meterne er minst tilgjengelige. Her er fjellene spissere, bratere og mer alpine enn noe annet sted i Skandinavia. De tjue-noe toppene over 2 000 meter i Hurrungane er i snitt betydelig mer krevende enn Jotunheimen for øvrig.

Store Styggedalstind (2 387 m) er Norges fjerde høyeste fjell. Gjertvasstind (2 351 m) er nummer ni. Sentraltind (2 348 m) – kjærlig kalt «Usentraltind» av dem som har forsøkt seg – er nummer ti. Felles for alle tre er at de krever erfaring, tau og gjerne guide for den uforberedte.

Rondane – rundere og roligere

Rondane er det fjellområdet som oftest overrasker folk med sine 2 000-meterstopper. Rondslottet på 2 178 meter er den høyeste, og de ti toppene i Rondane over 2 000 meter er alle tilgjengelige for erfarne fotturister uten klatring.

Rondane er ikke Jotunheimen. Landskapet er eldre, mer avrundet, mer åpent. Toppene gir deg vidde og utsikt framfor klatring og eksponering. Det er nettopp det som gjør dem så populære – og som gjør Rondane til et naturlig startpunkt for mange toppsamlere.

Dovrefjell – Snøhetta og dens naboer

Snøhetta på 2 286 meter over havet er den høyeste toppen utenfor Jotunheimen. Det er et fjell mange nordmenn kjenner fra fjernsynsbilder av moskus i snøstorm, og det er et fjell som kan nås til fots uten klatring. Dovrefjell har fire topper over 2 000 meter, og de er alle relativt tilgjengelige sammenlignet med hva du møter i Jotunheimen.

Breheimen og Reinheimen – de mindre kjente

Breheimen og Reinheimen er fjellområdene vest og nordvest for Jotunheimen. Her er toppene færre og langt mindre besøkt. Lodalskåpa (2 083 m) og Tverrådalskyrkja (2 088 m) i Breheimen er begge krevende turer som involverer brevandring og ruter i alpint terreng. Reinheimen har fem topper over 2 000 meter, alle moderate i vanskelighetsgrad.

Beerenberg på Jan Mayen – den ensomste

Og så er det Beerenberg. 2 277 meter høy. Aktiv vulkan. Plassert på øya Jan Mayen på 71 grader nord, omtrent halvveis mellom Norge og Grønland. Det er verdens nordligste aktive vulkan og en av de mest avsidesliggende fjellene du kan bestige under norsk flagg.

Beerenberg er ikke en tur du planlegger fra Turtagrø. Det er en ekspedisjon. Jan Mayen er ubebodd bortsett fra en liten meteorologisk stasjon drevet av Forsvaret, og det er ingen regulær trafikk dit. De fleste som bestiger Beerenberg gjør det som del av organiserte ekspedisjoner – og det er denne ene toppen som gjør at Norges 2 000-meterliste er noe annet enn et rent Jotunheimen-prosjekt.

Hva er toppsamling?

Toppsamling er nøyaktig hva det høres ut som: å bestige flest mulig topper på listen, med målet om å ta alle. Det er ikke et nytt fenomen. Eivind Røyne var den første som besteg alle 300 topper på sin liste. Han nådde den siste i 1985. Marit Nyhagen fra Valdres var første kvinne med 300 topper, i 1999. I de seneste årene har det gått sport i å gjennomføre bestigning av samtlige topper på kortest mulig tid og flere har klart å gjennomføre et imponerende prosjekt med å fullføre i løpet av en sommer-sesong.

For mange er toppsamlingen et livsprosjekt. Jotunheimen alene krever mange sesonger. Legger du til Hurrungane, Rondane, Dovre, Breheimen og til sist Beerenberg, snakker vi om et prosjekt som kan fylle et helt fjelliv.

Hvor starter man?

Galdhøpiggen er det åpenbare svaret. Det er Norges høyeste, det er tilgjengelig fra Juvasshytta om sommeren, og det er en lang, fin tur som gir deg god forståelse av hva høyfjellsvandring i Jotunheimen innebærer.

Men for den som vil ta toppsamling på alvor, er Rondane et bedre startpunkt. Toppene er mer spredde, turene er selvstendige og terrengmessig enkle, og du får bygget en solid fjellfot før du legger ut på de mer krevende Jotunheimentoppene.

For Hurrungane gjelder det å ikke starte for ambisiøst. Store Austanbotntind (2 203 m) er et godt første mål – eksponert og luftig, men uten teknisk klatring. Derfra er veien til Storen, Gjertvasstind og Styggedalsryggen kortere enn den ser ut.

Listen er ikke endelig

Et siste poeng som overrasker mange: listen over Norges 2 000-meterstopper er ikke hugget i stein. Ny og mer nøyaktig kartlegging har endret høyder på flere fjell de siste tiårene. Primærfaktoren til noen topper er fortsatt omdiskutert. Noen topper som var under 2 000 meter har etter ny måling krysset grensen.

Det er et levende prosjekt, med andre ord – akkurat som toppsamlingen selv.

---

Tinderangel.no har egne turartikler fra de fleste av fjellområdene nevnt i denne artikkelen. Se oversikten over Jotunheimen-turer, Hurrungane og Rondane i menyen – og bruk den interaktive topplisten for å planlegge ditt eget toppsamlerprosjekt.