Europas mest spektakulære storvegger

«The Trilogy» — Alpinismens gudinnegrader

De tre store nordveggene som endret alpinismens historie (1868–1938)

I alpinismens litteratur kalles tre nordveggger «Trilogien» — de tre største, hardeste, og mest mytologiske. De er Eiger, Matterhorn, og Grandes Jorasses. Disse tre veggene ble alle bestiget i løpet av 70 år (1868–1938), og deres første besteigninger markerte vendepunkter i alpinismens utvikling.

Grandes Jorasses ble først bestiget i 1868 — det var første store nord-vegg som ble «løst». Det var en heroisk ekspedisjon av erfarme britiske alpinister. Senere, i 1938, ble en berømt rute på Grandes Jorasses — Walker Spur — åpnet, og det ble løpet mellom flere team om hvem som skulle komme først. Noen lag klarte det samme døgn. Det var alpinismens gullalder på sitt beste: konkurranse, innovation, og mennesker som tok enorm risiko.

Matterhorn var kjent som enkel fra italiensk side, men nordsiden var «ubestigelig» helt til 1865. Når det endelig ble gjort, var det en triumf — og det endte tragisk: Edward Whymper gjorde første besteigning, men på vei ned falt fire av medlemmene til døden (inkludert den berømte guiden Michel Croz).

Men det som virkelig skaper «Trilogien» som konsept, er Eiger. Eiger Nordwand (North Face) er høyest (1,800 m), den er hardest, og den er mest dødelig. Flere generasjoner av alpinister forsøkte å erobre den før Anderl Heckmair, Ludwig Vörg, Heinrich Harrer, og Fritz Kasparek klarte det første i 1938 — hele sju år etter at den første alvorlige kampanjen startet.

«Triologien» representerer noe essensielt: at mennesker vil klatre de vanskeligste tingene, og at det tar tid, og at mange vil dø før noen klarer det. Og at når det endelig skjer, blir det en del av historien.

«Mordwand» — Mordens vegg

Eiger North Face — den mest dødelige vegggen i Alpene (1,800 m, 60+ døde)

Eiger Nordwand er ikke bare Europas høyeste vegg — den er også Europas dødeligste. Over 60 mennesker har dødd på denne veggen, og få andre alpine klatringer har så mange tragedier forbundet med seg.

Hva gjør Eiger så dødelig? For det første: den kombinerer rock og is. Du klatrer stein, så plutselig møter du is, så igjen stein. Det gjør det upredikstivt — du må kunne både rock-klatring og is-klatring, og du må kunne skifte mellom dem raskt. For det andre: været. Eiger ligger i Bernese Oberland, en region kjent for dårlig vær. Storm kommer bratt. Snø og is gjør veggen glatt og usikker.

For det tredje: steinskred. Fra de øvre delene av veggen kan steiner og isblokker regn ned. Det er ikke tilfeldige småstein — det kan være store blokker. Og hvis du er på veggen under et steinskred, er det slutt. Mange av dødsfallene på Eiger skyldes steinskred eller falling ice.

Den første alvorlige kampanjen på Eiger startet i 1931. Det tok hele sju år før noen klarte det. I løpet av disse årene døde flere mennesker i forsøk. Når Heckmair, Vörg, Harrer, og Kasparek endelig klarte det i 1938, var det en triumf — men også en påminnelse om hvor dødelig veggen var.

I dag kan du oppleve Eiger uten å klatre den: Eiger Trail er en halv-dags tur som går rett langs foten av North Face. Du ser den fra under, du går på samme sted som tusenvis av mennesker gjør hvert år, og med en kjikert kan du kanskje se en klatringsekspedisjon på veggen. Det er en helt annen opplevelse enn å være på veggen selv — men det er også tankevekkende å stå under en vegg som har tatt så mange liv.

Eiger Nordwand blir ofte sammenlignet med «den vanskeligste veggen» — og mange vil si at det er sant. Ikke fordi den er høyest (Trollveggen er høyere), og ikke fordi den har dårligst bergkvalitet (Trollveggen også), men fordi den kombinerer alle farer: vær, steinskred, teknisk vanskelig klatring, og is. Det gjør den til den komplette «ultimate alpine challenge».

Matterhorn og Grandes Jorasses — de andre ikonene

Hvordan den enkleste nord-vegg ble den dødeligste (Matterhorn 1865)

Matterhorn North Face er interessant fordi det er «enklere» enn de andre nord-veggene — det er ikke så høy, bergkvaliteten er ikke så dårlig, og teknisk er det ikke «bergklatring som TD (Très Difficile)» som Eiger. Men det ble berømt fordi første besteigning endte tragisk.

Edward Whymper gjorde første besteigning av Matterhorn North Face i 1865 sammen med førere. Da de kom ned fra toppen, falt fire mennesker til døden — inkludert den berømte guiden Michel Croz. Whymper overlevet, men opplevelsen traumatiserte ham. Historien om «syv gikk opp, tre kom ned» blir en klassiker innen alpinisme-litteratur — en påminnelse om hvor lett det kan gå galt selv når man «klarer» veggen.

Grandes Jorasses North Face er den «grandiøse» av Trilogien — en massiv granittvegg som stiger 1,200 meter fra Leschaux Glacier. Første besteigning var i 1868, og Walker Spur (mest klassiske ruten) ble åpnet i 1938. Grandes Jorasses er berømt for sine massive granittpilar — store pilarer som skjærer gjennom isige fall-linjer. Det er både vakkert og skummelt.

Hva skiller disse to fra Eiger? Matterhorn er lavere og teknisk «enklere» — men som Whymper opplevde, lett har ingen garanti for sikkerhet. Grandes Jorasses er høyere og teknisk vanskeligere, men bergkvaliteten er bedre (granite i stedet for «chossy» mixed rock and ice). Begge er klassikere som fortsatt blir klatret mye i dag.

For turisten: Matterhorn Trail fra Schwarzsee gir fantastiske views av Matterhorn North Face, og Gornergrat cogwheel railway gir fra toppen-perspektiver hvor du ser både Matterhorn, Dom, Monte Rosa, og de andre store veggene som en grandiøs «wall» som skiller Sveits fra Italia.

«Europas høyeste vertikale vegg» — og den eneste som kan besikties fra toppen uten å måtte klatre opp

Trollveggen — fra «umulig» til «forbudt» (1,100 m, første bestigning 1965)

Trollveggen er kanskje «minst» berømt av de store europeiske veggene — ikke fordi den ikke er stor eller vakker, men fordi den ligger i Norge, ikke i Alpene. Men når man ser den, forstår man hvorfor den hadde sitt eget drama.

Trollveggen er høyere enn Matterhorn North Face, nesten like høy som Grandes Jorasses, men lavere enn Eiger. Men karakteristikken gjør den unik: det er pure rock — ingen is, ingen blandings-klatring. Det er bare berg på berg. Og bergkvaliteten er katastrofal: løs gneis som flaker av som snø i solen. Kilder sier det er «sannsynligvis verdens dårligste bergkvalitet på en så stor vegg».

Den ble først bestiget i 1965 — mange år senere enn Eiger — og det var en race mellom Norge og England. Norskene vant en dag tidligere. Og siden da har Trollveggen vært klassiker for big wall-klatrere — til 1998 da enorme deler kollapserte. Fra da av: forbudt.

Her er det som gjør Trollveggen virkelig unik: Du kan gå til toppen av Trolltindene via en enkel sti, og derfra ser du ned på hele veggen fra fra toppen. Det er en helt annen opplevelse enn Eiger Trail (som går langs basen) eller Matterhorn Trail (som gir side-views). Du ser veggen slik som en klatrer ser den — fra toppen ned — men du står trygt på toppen, ikke på veggen selv.

For en turist eller for noen som interessert i fjellhistorie er dette fantastisk. Du forstår massiv av veggen, du ser hvor dårlig bergkvaliteten er (the «loose rock» er tydelig fra toppen), og du forstår hvorfor mennesker tok sånn risiko for å klatre den.

Trollveggen representerer også noe som Alpine veggene ikke gjør i samme grad: modernitet. Mens Eiger ble ble først bestiget i 1938 som en klassisk alpinisme-milepæl, ble Trollveggen ble ikke bestiget til 1965 — og den representerte noe helt nytt: big wall-klatring, som skulle dominere klatring på 1970–80-tallet. Og når den kollapserte i 1998, var det også modern tid — den sa nei til moderne ekstrem-sport.

Utover «Trilogien»

Andre større nord-vegger og klassiske ruter i Europa

Utover «Trilogien» av Eiger, Matterhorn og Grandes Jorasses finnes det flere klassiske nord-vegger som ikke er mindre vakre eller spektakulære. De blir ofte omtalt som «the six great north faces of the Alps.»

Petit Dru (1,400 meter) ligger i Mont Blanc-massivet like ved Chamonix. Det er «Dru» — som betyr oak tree på fransk — og det er en massiv, vakkert formet granite pillar. Første besteigning var i 1875, og det er både klassiker og teknisk utfordrende. For turisten: Petit Dru kan sees fra Chamonix veien, og fra flere alpine turstier omkring Chamonix-området.

Piz Badile ligger i Sveits/Italia-grensen ved Bergell-dalen. Det er en grandiøs granite spire som er kjent for sin «Cassin Route» — en av alpinismens mest berømte klatreruter, åpnet av italienske Riccardo Cassin i 1936. Piz Badile er mindre high-profile enn Eiger, men blant alpin-klatrere like legendar.

Cima Grande di Lavaredo ligger i Dolomittene i Nord-Italia, og det er den mest spektakulære av de tre «Tre Cime di Lavaredo» — tre massive limestone pillars som stiger rett opp fra dalen. Det er rent rock-klatring (ikke rock+ice), og bergkvaliteten er god (limestone). Det er også «enkleste» og mest tilgjengelig av de store veggene.

Wetterhorn er ikke en stor nord-vegg i samme forstand som Eiger, men det er en hjemmeklatrere-favoritt fra Grindelwald-området. Det har flere klassiske ruter og er ofte første alvorlige alpine klatring for schweizere og andre lokale.

Det som slår en ved å se på alle disse veggene sammen, er at de er veldig ulike: noen er pure rock, noen er rock+ice, noen er limestone, noen er granite. Og de har ulik dødsfallhistorie: Eiger har 60+, mens Piz Badile har langt færre. Det antyder at bergkvalitet og vær betyr mer enn høyde når det gjelder hvor dødelig en vegg er.

Sammenlikning av Europas storvegger

Høyde, bergkvalitet, dødsfall, tilgjengelighet — hva slags klatring trenger du for hver?

Hvilken er vanskeligst? Det avhenger av hva man mener med «vanskelig.» Eiger er kanskje mest «totalfull» vanskelig — kombinasjon av høyde, vær, steinskred, teknisk klatring, og is. Trollveggen er vanskelig fordi bergkvaliteten er så dårlig — du kan ikke stole på pitons, sikringen er upålitelig. Piz Badile er teknisk hardest for mange (gradering A4+), men bergkvalitet er bedre.

Hvilken er farligst? Eiger, helt klart. 60+ døde. Trollveggen hadde færre dødsfall før kollapsen, Grandes Jorasses færre igjen. Matterhorn er «enklere» teknisk, men første besteigning endte tragisk (4 døde på samme dag).

Hvilken kan besiktiges lettest? Her blir det interessant: Trollveggen og Eiger er de eneste som kan besiktiges ordentlig uten å klatre. Eiger via Eiger Trail (går langs basen), Trollveggen via sti til Trolltindene toppen (ser fra toppen ned). Matterhorn via Matterhorn Trail fra Schwarzsee (gir side-views), Grandes Jorasses via Gornergrat cogwheel railway (overview). Piz Badile og Cima Grande krever mer alpin-erfaring for å få nær-up views.

Teknisk karakteristikk: Eiger krever rock+ice-klatring. Trollveggen krever pure rock-klatring men med dårlig bergkvalitet. Piz Badile og Cima Grande krever god pure rock-klatring men med bedre bergkvalitet. Matterhorn North Face er teknisk «enklest» av de store, men må respekteres.

Historisk betydning: Eiger representerer alpinismens gullalder (1938) og er mest kjent. Trollveggen representerer modern big wall-era (1965–1998). Grandes Jorasses og Matterhorn er klassikere fra 1860–1870-tallet, da alpinisme ble til sport.

Konklusjon: Det finnes ingen «beste» eller «verste» — hver vegg har sin karakter. Eiger er den mest kjente og mest dødelige. Trollveggen er den mest spektakulær å besiktige fra toppen, og den mest «moderne» i sin historie. Piz Badile og Cima Grande er for de som vil klatre god rock. Og Matterhorn er klassikeren som har formet alpinismens kultur siden 1865.