Europas flotteste alpine turer og traverser

Haute Route på ski – Alpenes ultimate skialpin traverse

Fra Mont Blancs fot til Matterhorns skygge på ski gjennom de høyeste alpepassene – verdens mest kjente og krevende skialpin flerdagstur

Haute Route på ski er Europas mest kjente og ettertraktede skialpin flerdagstur – og den setter standarden for alt annet av denne typen i verden. Fra Chamonix i Frankrike til Zermatt i Sveits over syv til ti dager i april–mai, gjennom de høye alpepassene mellom Mont Blanc og Matterhorn. Ruten krysser pass opptil 3 300 moh og traverserer noen av Alpenes mest spektakulære breflater – Glacier du Tour, Col du Chardonnet, Plateau du Couloir og Haute Route-klassikerne inn mot Arolla og videre. Nedkjøringene varierer fra brede, rolige bre-platformer til steile rennepartier der kjøreteknikk og orientering på breen er avgjørende.

Haute Route-turen krever solid skialpin kompetanse – gode ski og randonnée-ferdigheter, brekunnskap med crevasse-redning, skredkompetanse og orientering i alpint skilandskap. De fleste gjennomfører turen med guide eller i grupper med erfarne ledere. SAC-hytter og Valais-refuger langs ruten gir overnatting og mat. Haute Route er i april brukt av tusenvis av skialpinister hvert år – og det er med god grunn. Kilde: SAC Tourenführer Wallis og Alpine Club UK «Selected Climbs in the Mont Blanc Range».

SAC · Haute Route info og kart →

Matterhorn traverse – opp Hörnli ned Liongrat

Europas mest ikoniske alpintur – opp den sveitsiske Hörnli-ryggen til 4 478 moh og ned den italienske Liongrat-ryggen til Cervinia

Matterhorn er Alpenes mest ikoniske fjell og en av verdens mest besøkte høyalpine topper – og traverseringen over toppen fra Zermatt via Hörnli-ryggen og ned til Cervinia via Liongrat er en av alpinismens klassiske ruter. Hörnli-ryggen (AD+) ble først besteget av Edward Whymper og hans lag 14. juli 1865, og ulykken under nedstigningen – der fire av syv omkom – er ett av fjellhistoriens mest kjente hendelser. I dag er Hörnli-ryggen teknisk tilgjengelig for erfarne klatrere med guide, og faste tau er montert i de mest eksponerte seksjonene.

Traverseringen over Matterhorn krever en overnatting på Hörnlihütte (3 260 moh) med avgang tidlig morgen. Selve bestigning krever klatreerfaring, god kondisjon og høydehardhet – høyde over 4 000 moh gir merkbar oksygenreduksjon. Liongrat-nedstigningen på italiensk side er noe teknisk vanskeligere enn Hörnli og krever god orientering. Guide er sterkt anbefalt for dem uten solid alpin klatrebakgrunn. Kilde: SAC Kletterführer Wallis, Gaston Rébuffat «Mont Blanc to Everest» (1956) og IFMGA-sertifiserte guider i Zermatt.

Matterhorn klatring · Zermatt guider →

Mont Blanc via Goûter – normalruten til Europas høyeste topp

4 808 moh – og det letteste veien dit er ikke lett. Normalruten via Refuge du Goûter krever alpin erfaring, god kondisjon og respekt for høyden

Mont Blanc er Europas høyeste fjell – 4 808 moh – og normalruten via Refuge du Goûter er den mest benyttede og tilgjengelige ruten til toppen. Men «tilgjengelig» betyr ikke enkel: Goûter-ruten krysser det beryktede Grand Couloir (et steinraskjøre med aktiv steinfall), stiger til refuge på 3 835 moh og fortsetter dagen etter over Dôme du Goûter og Bosses-ryggen til toppen. Høydesyke er et reelt fareproblem over 4 000 moh og rammer selv godt trente klatrere. Toppsesongen er kort og hytten er ekstremt populær – booking er obligatorisk måneder i forveien.

Mont Blanc-bestigning er underlagt franske myndighetsrestriksjoner for å begrense trafikken og redusere ulykker. FFCAM og Chamonix Guide Office anbefaler alle uten dokumentert alpin erfaring å anskaffe IFMGA-sertifisert guide. Les alltid oppdaterte forholdsvarsler fra FFCAM og Météo France mountain forecast (méteo des sommets) før avgang. Kilde: FFCAM «Massif du Mont Blanc», Gaston Rébuffat «Étoiles et Tempêtes» (1954).

FFCAM · Mont Blanc informasjon og sikkerhet →

Peuterey Integral – Alpenes mest legendariske lange ryggtravers

Fra Aiguille Blanche de Peuterey til Mont Blancs topp langs den fullstendige Peuterey-ryggen – en av alpinismens store klassiske utfordringer og et ED-rute av høy klasse

Peuterey Integral er ansett som en av Alpenes aller fineste og mest krevende lange ryggtraverser – en fullstendig gjennomgang av Peuterey-ryggen fra Aiguille Blanche de Peuterey (4 112 moh) over Grand Pilier d’Angle og videre til Mont Blancs høyeste punkt. Ruten grader ED og inkluderer klatring opp til grad 5 i høyalpint og eksponert terreng, bivuakering på ryggen og navigasjon i et av Alpenes mest komplekse og objektivt farlige high-route landskap.

Peuterey Integral ble først gjennomført i 1953 av Gaston Rébuffat – en av det 20. århundrets store alpinister – og er siden blitt en benchmark for teknisk høyalpin klatring i Europa. Det er ikke en tur for dem som er interessert i alpinisme – det er en tur for dem som allerede er erfarne alpinister med solid teknisk bakgrunn. Kilde: Gaston Rébuffat «Mont Blanc to Everest» (1956), Alpine Club UK «Selected Climbs in the Mont Blanc Range» og topo.nl.

Camptocamp · Peuterey Integral topo og logg →

Chamonix Aiguilles-traversen – over granittspirovenes rekke

Traverseringen av Aiguilles de Chamonix – en sammenhengende klatring over de karakteristiske granittspirovene over Chamonix-dalen på grad TD

Chamonix-dalen er omgitt av to granittrekker som har definert europeisk klatring i over hundre år: Aiguilles Rouges i vest og Aiguilles de Chamonix i øst – de spisse granittpirene som dominerer horisonten fra byen og som sees fra hele Montblanc-massivet. Traverseringen av Aiguilles de Chamonix – som inkluderer topper som Aiguille du Midi (3 842 moh), Aiguille du Plan, Aiguille du Grépon og Aiguille des Grands Charmoz – er en av det europeiske klatremiljøets historisk rikeste ruter. Graden TD reflekterer den tekniske klatringen på rent granitt kombinert med alpinistisk eksponering og navigasjon mellom toppene.

Traverseringen kan deles i seksjoner eller gjennomføres sammenhengende. Aiguille du Grépon var lenge regnet som ubestigelig – W.A.B. Coolidge beskrev den som «the most difficult peak in the Alps» i 1888. Albert Mummery gjennomførte den første bestigning i 1881 og satte dermed en milepæl i europeisk klatrehistorie. Kilde: Gaston Rébuffat «Étoiles et Tempêtes», Alpine Club UK og FFCAM.

Chamonix Compagnie des Guides · Aiguilles traverse →

Styggedalsryggen – Norges finest alpine ryggtravers

Fra Gjertvasstind over Styggedalstindane og Sentraltind til Storen – Hurrunganes store høyalpine ryggklassiker på grad AD

Styggedalsryggen er Hurrunganes store ryggklassiker og Norges finest alpine ryggtravers – en sammenhengende klatretravers fra Gjertvasstind (2 351 moh, Norges 9. høyeste) over de to Styggedalstindene (2 387 moh, Norges 4. høyeste) og Sentraltind (2 348 moh) til Vetle Skagastølstind. Ryggen ble første gang traversert av Carl Hall og Mathias Soggemoen i 1885 og er siden blitt en av norsk fjellsports store klassikere – nevnt i klatrehistorisk litteratur som ett av Skandinavias vakreste og mest krevende ryggtravers. Den alpine graderingen AD reflekterer klatringen på grad 3–4, rappellseringer, brekryssing med aktive sprekker og en samlet eksponering over mange timer som krever solid alpinistisk bakgrunn.

Brefallet mellom Gjertvasstind og Store Styggedalstind er ett av Hurrunganes mest spektakulære – og ett av de objektiv farligste partiene på ruten. Steinfallet fra hengebreer er en reell fare og ruten bør gjennomføres tidlig på morgenen. Adkomst fra Helgedalen/Turtagrø. Kilde: Klatrefører for Jotunheimen (Fri Flyt, siste utgave), Norsk Tindeklub (NTK) årbøker og Scandinavian Mountains av C.D. Collins.

Les om Styggedalsryggen på tinderangel.no →

Eiger traverse – over det europeiske alpinisteriets mest mytiske fjell

Over Eigers topp (3 967 moh) fra vest via Mittellegigrat og ned Westgrat – normalruten over et fjell der alpinismens mørkeste og lyseste kapitler ble skrevet

Eiger (3 967 moh) er ett av alpinismens mest ladet fjell – ikke fordi det er høyest, men fordi Eigers nordvegg (Nordwand, «Mordwand») er scenen for noen av europeisk klatrehistories mest dramatiske episoder. Nordveggen ble ikke besteget før 1938 av Heckmair, Vörg, Harrer og Kasparek etter mange mislykkede forsøk og tragiske omkomne, og er i dag klassifisert som ED. Normalruten over Eigers topp via Mittellegigrat og Westgrat er grader D og er en krevende klatredag med solid teknisk klatring i høyalpint terreng – langt fra nordveggens besinnede, men likevel en av de ypperste alpine opplevelsene i Berner Oberland.

Traverseringen fra Mittellegigrat til Westgrat gir utsikt over Nordveggen fra ryggen – en av alpinismens mest dramatiske perspektiver. For dem med ambisjon om nordveggen er Mittellegigrat-ruten et naturlig forarbeid. Base er Eigergletscher og Mönchsjochhütte. Kilde: Heinrich Harrer «The White Spider» (1958), SAC Kletterführer Berner Alpen og Alpine Club UK «Selected Climbs in the Bernese Alps».

SAC · Eiger ruter og kart →

Zermatt 4000ers traverse – fra Breithorn til Monte Rosa langs høyalpine rygger

En multidagers høyalpin traverse over seks av Zermatt-massivets 4 000-meterstopper – Breithorn, Castor, Pollux, Liskamm, Parrotspitze og Monte Rosa

Zermatt-massivet er Europas tetteste konsentrasjon av topper over 4 000 moh, og en traverse av de høyeste – fra Breithorn (4 164 moh) via Castor, Pollux og Liskamm til Monte Rosa-massivet med Dufourspitze (4 634 moh, Sveits’ høyeste) som klimaks – er ett av de store alpinistiske prosjektene i europeisk fjellsport. Ruten krever overnatting på høyalpine hytter (Margheritahütte på 4 554 moh er Europas høyest beliggende permanente hytteinstallasjon), solid brekunnskap og god høydehardhet over mange dager.

Liskamm er traversens teknisk krevende høydepunkt – et skarpt, eksponert, 2 kilometer langt toppparti mellom to 4 000-meterstopper med kortisig på begge sider. Den ble kalt «die Menschenfresserin» (menneskeeter) av tyske alpinister på grunn av cornice-kollapser. Solid erfaring med stigen på is og orientering i høyalpin hvit-ut er obligatorisk. Kilde: SAC Tourenführer Wallis, Alpine Club UK og «The 4000m Peaks of the Alps» (Dumler og Burkhardt).

Zermatt · 4000er-traverse og guider →

Gran Paradiso – Italias fineste alpinmål og eneste 4 000-metertopp

Italias eneste frittstående 4 000-metertopp (4 061 moh) – et PD-mål som er det beste stedet å begynne sin høyalpine karriere

Gran Paradiso (4 061 moh) er Italias eneste frittstående 4 000-metertopp – og den er det naturlige første 4 000-metersmålet for alpine aspiranter med breerfaring. Normalruten via Rifugio Vittorio Emanuele II er grader PD og er teknisk overkommelig for godt forberedte klatrere med crampons, isøks og sele. Ruten krysser Glacier du Gran Paradiso og stiger opp det sørøstlige snøfeltet til det Madonnastatuen på toppen som er blitt et av Italias alpinistiske symboler.

Gran Paradiso nasjonalpark er ett av Italias best bevarte villmarksområder og rommer en av Alpenes siste store steinbukk-populasjoner. Innmarsjen til rifugio er en naturopplevelse i seg selv – gjennom daler der steinbukken beiter uforstyrret. Gran Paradiso er et naturlig steg i alpinistisk progresjon fra PD mot AD og høyere. Kilde: CAI «Gran Paradiso» (Club Alpino Italiano), IFMGA og Alpine Club UK «Selected Climbs in the Graian Alps».

Mer info · Gran Paradiso guider →

Ortler (Ortles) – Sør-Tirols høyeste og Alpenes østlige alpin klassiker

3 905 moh – den østerrikske imperiale toppens normalrute via Hintergrat er en AD-klassiker med formidabel historisk tyngde og enestående utsikt

Ortler (Ortles) er Sør-Tirols høyeste fjell (3 905 moh) og var lenge Østerrike-Ungarns høyeste punkt – det fjellet som habsburgerne betraktet som «sitt» og som besteges for første gang av Josef Pichler i 1804, sendt opp av erkehertug Johann av Østerrike som ville vite om det lot seg gjøre. Normalruten via Hintergrat er grader AD og inkluderer eksponert klatring på solid gneis, brevandring og et toppparti som gir utsikt over de østerrikske og italienske Alpene i alle retninger. Ortler er ett av de fjellene som er «historisk ladet» på en måte som få andre i Alpene – det er et imperialt fjell, og det kjennes slik.

Adkomst fra Sulden (Solda) i Vinschgau-dalen. Overnatting på Hintergrathütte (2 661 moh). Normalruten via Hintergrat er den teknisk og historisk interessante varianten – det finnes enklere varianter som er mer teknisk tilrettelagt for nybegynnere men gir en svakere opplevelse. Kilde: Alpenverein Südtirol, OeAV (Österreichischer Alpenverein) og «Climbs in the Ortler Alps» av Cicero Press.

Mer info · Sulden/Solda guider →

Skagastølsryggen – Norges alpine klassiker mellom Nørdre og Store Skagastølstind

Den luftige og eksponerte ryggtraversenen mellom Nørdre Skagastølstind og Storen – en av Hurrunganes store klatreopplevelser og ett av Norges mest historisk ladede klatremål

Skagastølsryggen er Hurrunganes klassiske ryggtravers mellom Nørdre Skagastølstind og Store Skagastølstind (Storen, 2 405 moh) – og ett av Norges mest ikoniske klatremål. Ryggen er luftig, eksponert og krevende uten å nå opp til Styggedalsryggens tekniske vanskelighetsgrad, og er et naturlig mål for klatrere som ønsker sin første genuine Hurrungane-ryggklassiker. Klatringen er på grad 3 med naturlig sikring i kompakt gabbro, og eksponeringsgraden er høy gjennom store deler av traverseringen. William Cecil Slingsby bestemte seg for å bestige Storen i 1876 etter å ha studert ryggen – og den turen er blitt norsk fjellsports opprinnelsesøyeblikk.

Ruten starter fra Skagastølsbu (hytten på Bandet) og traverserer ryggpartiet mot Nørdre og videre til Store Skagastølstind. Avgang tidlig morgen er viktig for å unngå steinfallet som øker utover dagen. Tau (minst 60 m), sele og naturlig sikringsrack er obligatorisk. Kilde: Klatrefører for Jotunheimen (Fri Flyt, NTK), C.D. Collins «Scandinavian Mountains» og Norsk Tindeklubs årbøker.

Les om Hurrungane og Storen på tinderangel.no →

Dent Blanche–Weisshorn – Zermatt-regionens to mest alpinistiske giganter

To av Alpenes ypperste og mest krevende 4 000-meterstopper bestiget i kombinasjon – en av den europeiske alpinismens store ambisjonsprosjekter

Dent Blanche (4 357 moh) og Weisshorn (4 506 moh) er to av Alpenes mest teknisk krevende og objektivt sett mest imponerende 4 000-meterstopper – begge gradert D og begge med en alpinistisk status som overstiger de mer besøkte naboene i Zermatt-massivet. Dent Blanches sørrygg er en av Alpenes klassiske vanskelige rygger – eksponert, kompakt og med eksponering som krever rolig hode og solid teknikk. Weisshorns nordrygg er Alpenes «fineste rygg» etter manges mening og ble beskrevet av Geoffrey Winthrop Young som «the most beautiful peak in the Alps».

Kombinasjonen av begge i en trebreturs-sekvens fra Anniviers-dalen er ett av det europeiske alpinistmiljøets store ambisjonsprosjekter – ikke for teknisk vanskelighet alene, men for den kombinerte alpine kvaliteten av to fjellet som begge representerer noe ypperlig i alpin form og teknisk kravholdning. Kilde: SAC Kletterführer Wallis, Alpine Club UK «Selected Climbs» og Winthrop Young «Mountain Craft» (1920).

SAC · Weisshorn og Dent Blanche →

Tre Cime travers – via ferrata rundt Dolomittenes mest ikoniske tinder

Rundt og over de tre tårnene (Cime Grande 2 999 moh, Cima Ovest og Cima Piccola) via ferrataklassikeren i et av Europas vakreste fjelllandskap

Tre Cime di Lavaredo er ett av Europas mest fotograferte og gjenkjennelige fjellformasjoner – tre vertikal kalksteinssøyler som stikker rett opp fra Dolomittplatået i Sør-Tirol. Traverseringen rundt dem via det godt tilrettelagte via ferrata-nettverket og med mulighet for klatring på de klassiske rutene på de tre søylene er en alpin opplevelse i et landskap som er UNESCO-verdensarv. Cima Grande-nordveggens nordvegg er for øvrig en av klatrehistoriens legendariske vegger – den ble første gang bestiget i 1933 av Emilio Comici og brødrene Dimai, og regnes fremdeles som en TD-klassiker.

Via ferrata-traverseringen er tilgjengelig for klatrere med ferrata-utstyr (Y-sele, ABS-fester, hjelm), og er PD–AD avhengig av hvilken variant man velger. Italiensk via ferrata-tradisjon er rik og godt tilrettelagt, og Tre Cime-området er knutepunktet. Kilde: CAI Kletterführer Dolomiten, Rockfax Dolomites og Emilio Comici «Alpinismo eroico» (1942).

Mer info · Dolomiti.org · Tre Cime →

GR20 nord – de tekniske seksjonene på Europas tøffeste merkede sti

Calenzana til Vizzavona langs Korsikas nordre ryggparti – bratt klatring på granitt, smale egger og et terreng som setter de fleste på prøve

GR20 er klassifisert som Europas tøffeste merkede langrute – og det er den nordre halvdelen som bærer den tittelen. Fra Calenzana til Vizzavona gjennom Korsikas granittfjell er det 90 kilometer med kontinuerlig bratt og krevende terreng, inkludert partier med klatring på glatt granitt (grad 2–3), smale egger og høyalpine passasjer der Monte Cinto-massivet (2 706 moh) dominerer. Det er en PD-rute i praksis – men den PD-karakteren er kontinuerlig over mange dager, noe som gjør den kumulativt svært utfordrende.

GR20 er merkverdig godt tilrettelagt med refuges langs ruten, men er på ingen måte en komforttur – refugene er enkle, maten er begrenset og været kan skifte dramatisk. Korsikas granitt er kompakt og solid på tørt føre, men svært glatt i regn. En av de seksjonene som skiller seg ut er Cirque de la Solitude – teknisk krevende og spektakulær. Kilde: Parc Naturel Régional de Corse, Rother Wanderführer Korsika og Rockfax GR20 guidebook.

Parc Naturel de Corse · GR20 info →

Lofoten traverse – Europas råeste kystalpine ryggtravers

Fra Svolværgeita til Vågakallen langs Austvågøyas alpine rygger og tinder – klatring over hav, over arktisk lys og over ett av Europas villeste kystalpine terreng

Lofoten-traverseringen er Europas mest spektakulære kystalpine klatreopplevelse – en ryggtravers over Austvågøyas alpine tinder fra Svolværgeita (764 moh) til Vågakallen (942 moh) langs rygger som på den ene siden faller ned i Vestfjorden og på den andre ned i interne Lofotenfjorder. Høyden er beskjeden i alpine termer, men alpinistisk karakter er ikke beskjeden: solid klatring på kompakt syenitt og granitt, eksponerte rygger over havet, og et arktisk lys som gir landskap og terreng en karakter som er fullstendig ulik alt annet i Europa.

Traverseringen er ikke en enkelt merket rute men er gjennomført av norske og internasjonale klatrere, og er dokumentert i Norsk Tindeklubs årbøker og internasjonale klatreguider. Svolværgeita-«geithoppet» mellom de to hornene er ett av Norges mest kjente og krevende enkeltmomenter i klatresport. Kilde: Norsk Fjellsport Forum, Randolph Schirber «Rock Climbing in Lofoten» og NKF (Norsk Klatreforbund).

Lofoten Aktiv · klatring og guider →

Bernina traverse – Piz Bernina og ryggene over Engadin

Piz Bernina (4 049 moh) via Biancograt og traverse av Spallaplatået – Alpenes østligste 4 000-metertopp og en av SACs klassiske AD+-ruter

Piz Bernina (4 049 moh) er Alpenes østligste 4 000-metertopp og det høyeste punktet i Graubünden og Engadin-massivet. Biancograt-ruten er den klassiske og vakreste tilgangsvei – en lang, eksponert sne- og isrygg som stiger elegant mot toppen og er en av Alpenes mest fotograferte alpine linjer. Biancograt er gradert AD+ og krever gode crampons-ferdigheter, solid teknisk isryggteknikk og erfaring med eksponert høyalpint terreng.

Traverseringen over Bernina-massivet via Piz Bianco (4 052 moh) og ned over Spallaplatået er en klassisk to-dagers tur med overnatting på Marco e Rosa-rifugio (3 609 moh) på den italienske siden. Piz Bernina ble første gang besteget i 1850 av Johann Coaz og er del av den sveitsisk-italienske 4 000-metersrekken som er dekket i den klassiske guideboken «The 4000m Peaks of the Alps» (Dumler og Burkhardt). Kilde: SAC Tourenführer Graubünden, IFMGA og Alpine Club UK.

SAC · Piz Bernina og Biancograt →

Aiguille du Midi – Vallée Blanche – iskjøring over Europas mest berømte bre

Fra 3 842 moh via luftig snørygg ned på Mer de Glace – ett av de store alpine ski-klassikerne tilgjengelig fra Chamonix med taubane

Vallée Blanche er den alpine skikjøringens ultimate demokratiserte klassiker – en 20 kilometer lang nedkjøring fra Aiguille du Midi (3 842 moh) over Mer de Glace ned til Chamonix, tilgjengelig via taubane fra sentrum. Men Vallée Blanche er ikke en skiparkoverfart: den starter med en luftig, eksponert snørygg ned fra taubanestasjonen der fall har alvorlige konsekvenser, og breen er gjennomskåret av sprekker som krever kunnskap og guide å navigere trygt gjennom. Av den grunn er den gradert AD og bør alltid gjennomføres med IFMGA-sertifisert guide i Chamonix.

Vallée Blanche-opplevelsen er unik: fra toppstasjonens glass-terrasse ser du hele Mont Blanc-massivet på nært hold, og nedkjøringen gjennom et islandskap av hvite bølger og blå sprekker er en opplevelse av en annen orden enn hva de fleste forbinder med skikjøring. Chamonix Compagnie des Guides tilbyr guiding daglig i sesongen. Kilde: FFCAM, Chamonix Compagnie des Guides og Gaston Rébuffat «Mont Blanc to Everest».

Chamonix Guides · Vallée Blanche guiding →

Monte Rosa traverse – massivets mange topper langs høyalpine breplatåer

Fra Dufourspitze (4 634 moh) over Nordend, Zumsteinspitze og Signalkuppe med Europas høyest beliggende hytte – en av Alpenes store multitoppstraverser

Monte Rosa-massivet er Alpenes nest høyeste massiv etter Mont Blanc og rommer Sveits’ høyeste topp (Dufourspitze, 4 634 moh) samt åtte av de femten høyeste toppene i Alpene. Traverseringen av massivets topper – fra Dufourspitze over Nordend, Zumsteinspitze og Signalkuppe (4 554 moh, der Margheritahütta ligger) – er en av Alpenes store multitoppstraverser med overnatting på Europas høyest beliggende permanente hytte. Margheritahütta ble bygget i 1893 og er et historisk og alpinistisk landemerke.

Monte Rosa-traverseringen er AD men på et breplatå der høydeyse er et reelt hensyn og navigasjon i hvit-ut krever kompass og erfaring. Monte Rosa-massivet er grensemassivet mellom Sveits og Italia, og ruten gir utsikt over begge Alpesider i et av de mest dramatiske og uberørte breplatåene i Europa. Kilde: SAC Tourenführer Wallis, «The 4000m Peaks of the Alps» (Dumler og Burkhardt) og CAI (Club Alpino Italiano).

SAC · Monte Rosa traverse →

Høgruta – Jotunheimens alpine seksjoner

De teknisk krevende partiene av Norges store hyttetur – brekryssinger, alpine rygger og høytopper fra Glittertind til Hurrungane

Høgruta er Norges fremste flerdagstur og inneholder flere alpine seksjoner som isolert sett er PD–AD i karakter: brekryssingen over Styggebreen ved Galdhøpiggen, de alpine passasjene ved Surtningssue og Memurutindmassivet, og ikke minst de siste dagene mot Turtagrø og Hurrungane der terrenget skifter karakter fra vidde til alpint. Disse seksjonene krever breutstyr, taulagserfaring og orientering i høyalpint terreng – og det er disse seksjonene som kvalifiserer Høgruta til å stå på en europeisk alpinistliste.

Høgruta på ski – Jotunheimen Haute Route – er AD-klassifisert som helhet og gjennomføres av skialpinister i april–mai. Den inkluderer krevende brevandring, steile rennepartier og navigasjon i uvær som kan gjøre enkel sti til krevende alpinistisk navigasjon. Kilde: DNT Fjellsport, Tinderangel.no Høgruta-reportasje og Norsk Fjellsport Forum.

Høgruta i Jotunheimen · tinderangel.no →

Triglav via Bamberger-ruten – Slovenias nasjonalfjell på den alpine veien

2 864 moh – Slovenias høyeste fjell via den tekniske Bamberger-ruten gjennom nordveggen, en AD-klassiker med sterk kulturell og alpinistisk tyngde

Triglav er Slovenias nasjonalfjell og nasjonalsymbol – det fjellet som pryder det slovenske flagget og som de fleste slovenere mener man bør bestige minst én gang i livet. Normalruten er via ferrata-preget og besøkes av tusenvis hvert år. Bamberger-ruten gjennom nordveggen er en annen og langt mer krevende sak – en AD-gradert klassiker som krever klatreerfaring og solid teknikk i kompakt kalkstein. Den ble dokumentert av tyske alpinister fra Bamberg og er en av Juliske Alpers historiske klatreruter.

Triglav og Juliske Alper er et av Europas undervurderte alpine landskap – kompakt kalkstein, dramatiske vegger og dallandskap av en karakter som skiller seg fra Vestalpene. Triglav nasjonalpark er Slovenias eneste og et av Øst-Europas finest naturreservater. Kilde: PZS (Planinska zveza Slovenije – Den slovenske fjellsportforbundet), Alpine Club UK og Cicerone Press «Julian Alps» guidebook.

PZS · Triglav og Juliske Alper →

Vignemale – Pyrenéenes alpine ikon og høyeste franske topp

3 298 moh – Pyrenéenes alpinistiske svar på Matterhorn, med nordveggen som definerte pyreneisk klatring og normalruten via Ossue-breen som en klassisk AD

Vignemale (3 298 moh) er Pyrenéenes høyeste franske topp og det fjellet som har definert pyreneisk alpinisme siden 1800-tallet. Nordveggen – en av Pyrenéenes mest berømte vegger – tiltrakk seg de store pionerene: Henry Russell, som i 1880-årene huserte i grotter han fikk hugget inn i fjellet og overnatte der som en slags høyalpin eremitt, er pyreneisk alpinismens mest eksentriske og elskede figur. Normalruten via Ossue-breen (AD) er den alpine tilgangen de fleste klatrere tar – brevandring, eksponerte snøfelt og til slutt klatring til toppeggen.

Vignemale er Pyrenéenes svar på Matterhorn i alpinistisk ikonisk verdi – et fjell som ser krevende ut, er krevende, og som har en klatrehistorie rik nok til å fylle biblioteker. Refuge des Oulettes de Gaube er base for normalruten. Kilde: Club Alpin Français (CAF), «Pyrenees» av Kev Reynolds (Cicerone Press) og historiske tekster om Henry Russell.

Club Alpin Français · Vignemale →

Monte Perdido – Europas tredje høyeste kalksteinsfjell og Pyreneenes dramatiske sydside

3 355 moh – UNESCO-verdensarvfjell på grensen mellom Frankrike og Spania, med isbre, loddrette vegger og en normalrute som gir ekte alpin opplevelse

Monte Perdido (3 355 moh) er Pyrenéenes tredje høyeste topp og Europas tredje høyeste kalksteinsfjell – en UNESCO-verdensarv som deler nasjonalparkstatus med det franske Gavarnie-området på nordsiden. Det er et fjell med formidabel karakter: de sørvendte veggene mot Ordesa canyon er opptil 1 000 meter loddrette, og fjellets nordside har Pyrenéenes eneste gjenværende significante isbre. Normalruten fra spansk side (via Refugio Goriz) er PD+ med brevandring, eksponerte snøfelt og klatring opp den sørøstlige ryggen.

Monte Perdido-området er ett av Pyrenéenes store naturopplevelser – den kombinerer dramatisk høyalpin geologi med et av Europas finest canyon-landskap (Ordesa). Refugio Goriz (2 200 moh) er base. Kilde: FEDME (Federación Española de Deportes de Montaña y Escalada), CAF og Cicerone «Walks and Climbs in the Pyrenees» av Kev Reynolds.

Ordesa NP · Monte Perdido info →

Gavarnie-sirkelen – traverseringen av Europas mest dramatiske cirkue

Rundt det store amfiteateret ved Gavarnie – 1 700 meters vegg, Europas høyeste fossefallet og en alpin omgang om kanten av én av naturens mest overveldende formasjoner

Cirque de Gavarnie er Europas mest dramatiske naturlige amfiteater – en halvsirkel av fjellvegger opptil 1 700 meter høye med Grande Cascade de Gavarnie (423 meter, Europas høyeste fossefallet i et enkelt sprang) fallende ned i midten. Victor Hugo kalte Gavarnie «the Colosseum of nature» etter sitt besøk i 1843. Traverseringen av cirquekanten – over passene langs den øvre veggen og rundt amfiteateret – er en AD-rute som kombinerer bratt brevandring, eksponert klyving og høyalpine passasjer med et av Europas mest dramatiske naturperspektiver.

Gavarnie-sirkelen er ikke en rute for fotografer som vil ha det fine bildet fra dalen – det er en rute for alpine vandrere som vil stå oppe på veggen og se ned i amfiteatret. Breene på toppen er i tilbakegang men fremdeles aktive, og noen passasjer krever crampons tidlig i sesongen. Kilde: CAF Hautes-Pyrénées, UNESCO verdensarv-dokumentasjon og Cicerone «Pyrenean Haute Route».

Gavarnie · alpinisme og guider →

Aneto via Cresta del Mig – Pyrenéenes høyeste topp via klassisk kammrygg

3 404 moh – den klassiske midtkammen over Aneto-breen til Pyrenéenes høyeste punkt, med «el Puente de Mahoma» som en uforglemmelig passasje

Aneto (3 404 moh) er Pyrenéenes høyeste topp og et av de alpine målene i Spania med sterkest tradisjon og historisk tyngde. Cresta del Mig – midtkammen – er standardruten og en PD-klassiker: over Aneto-breen (en av Pyrenéenes siste gjenværende breer, som smelter raskt), opp Cresta del Mig langs en eksponert, smal kammrygg og til slutt over «el Puente de Mahoma» – Mohammeds bro – et smalt og eksponert steinparti rett før toppen som er blitt ett av Pyrenéenes mest kjente enkeltmomenter i alpinistisk historie.

Aneto-breen er i kraftig tilbakegang og passasjen over den varierer fra år til år – sjekk alltid lokale rapporter fra Refugio de la Renclusa (2 140 moh) for oppdaterte forhold. Aneto ble første gang besteget i 1842 av en gruppe under ledelse av Platon de Tchihatcheff, og siden er det blitt ett av Spanias store alpinistiske mål. Kilde: FEDME, CAF og Cicerone «Walks and Climbs in the Pyrenees».

Mer info · Benasque og Aneto →

Pica d’Estats – Katalonias høyeste og møtet mellom tre nasjoner

3 143 moh ved grensepunktet mellom Spania, Frankrike og Andorra – Katalonias alpinistiske symbol og en AD-klassiker i et av Pyrenéenes vakreste og minst besøkte hjørner

Pica d’Estats (3 143 moh) er Katalonias høyeste fjell og et av de punktene i Europa der tre nasjoner møtes på en fjelltopp – Spania, Frankrike og Andorra – noe som gir et geografisk og geopolitisk perspektiv som er sjelden. Fjellet er lite kjent utenfor Katalonia og Pyrenéene, men er alpinistisk krevende nok til AD-gradering og gir en opplevelse i et av Pyrenéenes minst besøkte og vakreste hjørner: Pallars Sobirà-regionen i de katalanske Pyrenéene, med høyfjellssjøer, granittmassiver og en stillhet som er vanskelig å finne i de mer turistifiserte delene av fjellkjeden.

Normalruten fra spansk side starter ved Àreu-landsbyen og stiger opp gjennom Vall Ferrera. Ruten er krevende og delvis umerket i de øvre partiene – kart og kompass er nødvendig. Pica d’Estats avslutter denne listen på en passende måte: et lite kjent fjell, et geografisk møtepunkt og en alpinistisk opplevelse de færreste utenfor Katalonia kjenner til. Det er det beste av hva europeisk alpinisme har å tilby – det uoppdagede. Kilde: FEC (Federació d’Entitats Excursionistes de Catalunya), CAF og Cicerone «Eastern Pyrenees».

FEC · Federació d’Entitats Excursionistes de Catalunya → Alpine Club UK · alpinismens internasjonale ressurssenter →