Dolomittene er ikke Alpene – de er noe helt for seg selv. Kalksteinstårn som stikker opp som katedralspir, platåer som gløder røde i solnedgangen og nordvegger som definerte en hel epoke i klatrehistorien. Her er en komplett oversikt over fjellgruppene, bassene og rutene som utgjør en av verdens vakreste fjellregioner.
Femten fjellgrupper
Dolomittene ligger i nordøst-Italia, i regionene Veneto, Trentino-Alto Adige og Friuli-Venezia Giulia, og deles i femten distinkte fjellgrupper med svært ulik karakter. Fra de dramatiske nordveggene ved Tre Cime i nordøst til de brede platåene i Sella og Puez og den isdekte Marmolada i sør, 3343 moh. Terrengmodellen her er bygd på 70 meters oppløsning, så de spisseste tårnene står lavere i modellen enn i virkeligheten.
Les mer: Dolomittene – femten fjellgrupper, en UNESCO-verdensarv og klatringens fødested · Alpene – fjellturer i taket av Europa
Korallrev i 3000 meter
Geologisk er Dolomittene fundamentalt annerledes enn granittmassivene i de vestlige Alpene. Bergarten dolomitt, en kalkstein rik på magnesium, ble dannet for 230 til 250 millioner år siden som korallrev og atoller i et grunt tropisk hav. Tektoniske krefter løftet lagene opp og blottla dem for erosjon, som over millioner av år skapte de vertikale veggene, de brede platåene og de spisse spirene. Det er denne geologien som i 2009 ga dem status som UNESCO-verdensarv.
Les mer: Dolomittene – femten fjellgrupper, en UNESCO-verdensarv og klatringens fødested
Tre Cime di Lavaredo
Tre Cime di Lavaredo, 2999 moh., er de tre karakteristiske tårnene som er blitt Dolomittenes signatur. Nordveggene er klassikere i europeisk klatrehistorie, med Comici-ruta på Cima Grande som den mest berømte. Rifugio Auronzo ligger rett ved, så tårnene er blant de mest tilgjengelige store veggene i Alpene. Vest for dem ligger Cadini di Misurina, 2839 moh., en spektakulær og langt mindre besøkt gruppe over Lago di Misurina.
Les mer: Dolomittene – femten fjellgrupper, en UNESCO-verdensarv og klatringens fødested
Comici og dråpen
Emilio Comici sa at han ville klatre en rute så rett at en dråpe vann ville falle fra toppen til bunnen langs samme linje. Nordveggen på Cima Grande ble svaret, og den er fortsatt en av de store klassikerne i Alpene. I Sesto-Dolomittene ligger historiske klatreruter fra første verdenskrig, og på Civetta førte Philip og Solleder i 1925 opp nordvestveggen, som lenge var regnet som den vanskeligste i Alpene.
Les mer: Dolomittene – femten fjellgrupper, en UNESCO-verdensarv og klatringens fødested
Sesto-Dolomittene
Sesto-Dolomittene har dramatiske nordvegger og historiske klatreruter fra første verdenskrig, med Sesto og Dobbiaco som baser. Høyeste punkt oppgis til 2964 moh. Dette er den nordøstlige kjernen av verdensarvområdet, der fronten gikk tvers gjennom fjellene fra 1915 til 1917.
Les mer: Dolomittene – femten fjellgrupper, en UNESCO-verdensarv og klatringens fødested
Fjellene over Cortina
Over Cortina d Ampezzo reiser tre store grupper seg. Cristallo, 3221 moh., er den høyeste i de nordlige Dolomittene og nås via Forcella Staunies. Tofane-gruppen, 3245 moh., har tre topper, gondol fra Cortina og via ferrata i alle vanskegrader, og Alta Via 1 går gjennom. Sorapiss, 3205 moh., øst for byen har den turkise Lago di Sorapiss, krevende normalrute og er langt mindre tilgjengelig enn naboene.
Les mer: Dolomittene – femten fjellgrupper, en UNESCO-verdensarv og klatringens fødested
Nuvolau, Cinque Torri og krigsstiene
Nuvolau, 2575 moh., og Cinque Torri, 2361 moh., ligger lavt, er svært tilgjengelige og har likevel noen av områdets mest kjente klatretårn. Lagazuoi ved Passo Falzarego har gondol og krigstunneler fra første verdenskrig inne i fjellet, og Alta Via 1 går forbi. Ruta starter ved Lago di Braies i nord og ender i Belluno.
Les mer: Dolomittene – femten fjellgrupper, en UNESCO-verdensarv og klatringens fødested
Sella-gruppen og Sassolungo
Sella er et platåmassiv omgitt av fire pass, med Piz Boè, 3152 moh., som høyeste punkt og Sellaronda som skisystem rundt. Gondol tar deg langt opp, og Alta Via 2 går over platået. Rett vest ligger Sassolungo, 3181 moh., en kompakt gruppe mellom Val Gardena og Val di Fassa med klassiske klatreruter og en silhuett som er like gjenkjennelig som Tre Cime.
Les mer: Dolomittene – femten fjellgrupper, en UNESCO-verdensarv og klatringens fødested · Sella-massivet – Dolomittenes hjerte
Brigata Tridentina
Brigata Tridentina er en av Dolomittenes mest gåtte via ferrata-ruter, på sørsiden av Sella rett ved Passo Gardena. Linja her måler 7,2 km rundt. Dolomittene er via ferrata-sportens hjemland: rutene ble opprinnelig anlagt som militære klatrestier under første verdenskrig og er siden bygd ut til et nett som er unikt i Alpene.
Les mer: Dolomittene – femten fjellgrupper, en UNESCO-verdensarv og klatringens fødested · Sella-massivet – Dolomittenes hjerte
Odle, Geisler og Puez
Odle-gruppen, med Sass Rigais 3025 moh., er sagtennene over Val di Funes og et av Dolomittenes mest fotograferte motiver; Adolf Munkel Trail langs foten er en klassiker. Øst for dem ligger Puez, 2913 moh., et rolig høyfjellsplatå mellom Alta Badia og Val Gardena som Alta Via 2 krysser.
Les mer: Dolomittene – femten fjellgrupper, en UNESCO-verdensarv og klatringens fødested
Alta Via 2 gjennom massivet
Alta Via 2 går fra Bressanone i nord til Feltre i sør og krysser Puez, Sella og videre sørover forbi Marmolada. Linja her er den delen som ligger innenfor kartutsnittet, 86,6 km. Ruta er den høyeste og mest krevende av Alta Via-rutene, med flere sikrede partier.
Les mer: Dolomittene – femten fjellgrupper, en UNESCO-verdensarv og klatringens fødested
Fanes, Sennes og Braies
Fanes-Sennes-Braies er nasjonalpark og består av høyfjellsplatåer med Lago di Braies som det mest kjente motivet, 2875 moh. på det høyeste. Alta Via 1 starter ved innsjøen. Dette er ladinsk kulturområde, med Corvara og Braies som baser, og platåene gir en helt annen fjellopplevelse enn veggene lenger sør.
Les mer: Dolomittene – femten fjellgrupper, en UNESCO-verdensarv og klatringens fødested
Catinaccio og Rosengarten
Catinaccio, på tysk Rosengarten, er et åtte kilometer langt massiv mellom Val di Fassa og Tires med Kesselkogel 3004 moh. som høyeste punkt. Vajolet-tårnene er et klassisk klatremål, og Rifugio Re Alberto I ligger rett under. Massivet er selve ikonet for enrosadira, det rosa lyset som legger seg på kalksteinen i soloppgang og solnedgang.
Les mer: Dolomittene – femten fjellgrupper, en UNESCO-verdensarv og klatringens fødested
Marmolada
Marmolada er Dolomittenes høyeste fjell, 3343 moh. på Punta Penia, og det eneste med en ordentlig bre. Gondol går til 3265 moh., og fra toppstasjonen går ruta over breen til toppen; linja her måler 7,1 km. Sørveggen er et av de store klatremålene i Alpene. Breen har trukket seg kraftig tilbake, og i 2022 løsnet en serak og tok elleve liv.
Les mer: Dolomittene – femten fjellgrupper, en UNESCO-verdensarv og klatringens fødested
Civetta
Civetta, 3220 moh., i Agordino er et av Dolomittenes stilleste og villeste hjørner. Nordvestveggen er historisk: Philip og Solleder klatret den i 1925, og ruta var i mange år regnet som Alpenes vanskeligste. Alleghe ved innsjøen under fjellet er den naturlige basen.
Les mer: Dolomittene – femten fjellgrupper, en UNESCO-verdensarv og klatringens fødested
Sesong og baser
Sesongen for fjellturer og via ferrata er normalt juli til september, mens hytter og gondoler går fra slutten av juni. Cortina d Ampezzo, Corvara, Canazei og Ortisei er de største basene, og gondolnettet gjør at mange av toppene kan nås på en dag. Praktisk-boksen i artikkelen nevner også Pale di San Martino og Brenta; begge ligger utenfor dette kartutsnittet, Brenta nesten ti mil lenger vest.
Les mer: Dolomittene – femten fjellgrupper, en UNESCO-verdensarv og klatringens fødested · Alpene – fjellturer i taket av Europa · Tour du Matterhorn
3D-grafikk © 2026 tinderangel.no. Terreng: Copernicus DEM GLO-30 (© DLR e.V. 2010–2014 og © Airbus Defence and Space GmbH 2014–2018, levert under Copernicus-programmet av EU og ESA). Bre og snø: Sentinel-2 cloudless 2016 by EOX IT Services GmbH (inneholder modifiserte Copernicus Sentinel-data 2016, CC BY 4.0).
Dolomittene ligger i nordøst-Italia, fordelt over regionene Veneto, Trentino-Alto Adige/Südtirol og Friuli-Venezia Giulia. De er avgrenset av dalene Isarco i nordvest, Val Pusteria i nord, Piave i øst og sørøst, og Adige i vest. Innenfor disse grensene ligger over 2.200 navngitte fjell – men det er ikke høyden som definerer Dolomittene, det er formen. Loddrette kalksteinsklofter som stiger mer enn 1.600 meter rett opp, mørke tårn mot blå himmel og de karakteristiske platåene som gløder i rosa og rødt når solen treffer dem skrått. Fenomenet kalles enrosadira på ladin – «rosen som farger fjellene» – og er et av Europas mest fotograferte naturfenomener.
Geologisk er Dolomittene fundamentalt annerledes enn granittmassivene i de vestlige Alpene. Bergarten dolomitt – en kalkstein rik på magnesium – ble dannet for 230–250 millioner år siden som korallrev og atollformasjoner i et grunt tropisk hav. Tektoniske krefter løftet disse sedimentære lagene opp og blottla dem for erosjon, som over millioner av år skapte de karakteristiske formene: de vertikale veggene, de brede platåene og de spisse spirene. Det er denne geologien som gjør Dolomittene visuelt ulike alle andre fjell i Europa – og som i 2009 ga dem status som UNESCO-verdensarv.
Slik leses tabellene
Dolomittene er organisert i ti–femten distinkte fjellgrupper med svært ulik karakter. Oversikten nedenfor dekker de viktigste, gruppert geografisk fra nord og vest mot sør og øst. Høydeangivelsen er høyeste topp i gruppen. Vanskelighetsgrad angir normalrute etter UIAA alpint system eller via ferrata-gradering (A–F) der det er relevant. Daler og baser er listet separat til slutt.
Nordlige Dolomitter
Tre Cime di Lavaredo, Cristallo og Sesto-Dolomittene – Dolomittenes mest ikoniske nordansikter
De nordlige Dolomittene er regionen der alpinismens og klatringens store legender ble skapt. Tre Cime di Lavaredo – med sine tre karakteristiske tårn – er det mest fotograferte fjellet i Italia og symbolet på Dolomittene som helhet. Nordveggene på Tre Cime ble besteg av Emilio Comici i 1933, og rutene hans er siden blitt referansepunkter for vertikal klatring. Cortina d’Ampezzo, som arrangerte vinter-OL i 1956, er regionens naturlige senter og base for Tofane, Cristallo og de mange via ferrata-rutene i området.
«Emilio Comici sa han ville klatre en rute så rett at en dråpe vann ville falle fra toppen til bunnen langs samme linje. Nordveggen på Cima Grande var svaret. Det er fortsatt en av de store klassikerne i Alpene.»
Sentraldolomittene
Sella-massivet, Sassolungo og Puez-Odle – Dolomittenes geografiske hjerte med Sellaronda som alpinismens og skisportens nav
Sentraldolomittene er Dolomittenes geografiske og logistiske hjerte. Sella-massivet – et massivt platå omgitt av fire passeringer og fire daler – er sentrum i Sellaronda, skisystemet som med 26 kilometer ruter binder Val Gardena, Alta Badia, Val di Fassa og Arabba sammen i en unik sirkeltur. Om vinteren er dette Europas mest berømte skisystem; om sommeren er det en klatreregion av høy klasse, med Sassolungo og Odle-gruppens sagtenner som de mest ikoniske målene.
«Val Gardena er ikke én dal – det er en hel sivilisasjon. Ladin-kulturen som lever her er eldgammel, og språket som snakkes er nærmere latin enn italiensk. Fjellene er rammen, men kulturen er sjelen.»
Catinaccio, Latemar og Sciliar
Rosengartens legender, Vajolet-tårnene og Sciliar – klatring, enrosadira og den ladinske fjellkulturen
Catinaccio – eller Rosengarten som det heter på tysk – er Dolomittenes mest mytomspunnede massiv. Legenden om Kong Laurin forteller at han forvandlet rosehagen sin til stein etter å ha blitt lurt, og at fjellene gløder røde ved soloppgang og solnedgang som en forbannelse. Det er dette fenomenet – enrosadira – som gjør Catinaccio til et av de mest fotograferte fjellmotivene i Europa. Men bak det poetiske ligger et seriøst klatremassiv: Vajolet-tårnene er et av Dolomittenes fremste klatremål, med ruter som Steger-ruten og Delago-klassikerne som referansepunkter for dolomittklatring.
Marmolada, Civetta og Pelmo
Dolomittenes dronning, den store nordvestvegg og den ensomme giganten – de tre store i sørøstlige Dolomitter
Marmolada er Dolomittenes dronning – ikke bare i høyde, men i historisk og symbolsk tyngde. Det er det eneste fjellet i Dolomittene med en gjenværende stor bre, og den breen er under dramatisk press. Den 3. juli 2022 kollapset en stor del av Marmolada-breen i et fjellskred som drepte 11 klatrere og skadet mange flere. Det var en av de dødeligste fjellulykker i Italia på tiår, og den utløste en nasjonal debatt om klimaendringer og sikkerhet i Alpene.
«Monte Pelmo var det første fjellet i Dolomittene som ble besteg – i 1857 av den britiske alpinisten John Ball. Han fant fotavtrykk av en bjørn nær toppen og konkluderte med at selv bjørnene hadde vært der før ham.»
Pale di San Martino og Brenta-Dolomittene
Dolomittenes største massiv og den vestligste utposten – to av regionens mest særegne og kontrastrike fjellverdener
Pale di San Martino er Dolomittenes største massiv med sine 240 kvadratkilometer – og det mest varierte. Platået over Rifugio Rosetta er et av de mest surrealistiske landskap i hele Alpene: et flatt karstplatå av hvit kalkstein uten vegetasjon, som ligner en måneoverflate, omgitt av spisse tårn. Gondolen fra San Martino di Castrozza tar deg til rifugiet på under 10 minutter. Brenta-Dolomittene vest for Gardasjøen er geografisk isolerte fra resten – en annen verden av rødlig kalkstein, dype kløfter og Via delle Bocchette, en av Dolomittenes mest berømte traverser.
«Dolomittene er ikke ett fjell og ikke én opplevelse. Det er femten fjellgrupper, tre regioner og en geologi som er ulik alt annet i Europa. Du kan klatre Vajolet-tårnene, vandre Pale-platået, kjøre Sellaronda på ski og stå på Marmolada-toppen – og du har fortsatt ikke sett mer enn en brøkdel. Det er et fjellrike der du kan bruke et liv og alltid finne noe nytt. Begynn med Tre Cime. La resten komme av seg selv.»