Demmevasshytta klamrer seg til en fjellhylle hundre meter over brefallet Rembesdalskåka – en gang DNTs mest besøkte hytte, i dag en av landets mest utilgjengelige og myteomspunne. Bygget som anleggsbrakke i 1896, kjøpt av DNT for 600 kroner i 1901 og kalt «Turistforeningens juvel» av Aftenpostens redaktør i 1908. Adkomsten er krevende, beliggenheten uslåelig og biblioteket på veggene er fullt av fjellsporthistorie.
| Sesong | Periode | Adkomst | Merknad |
|---|---|---|---|
| Sommer Ubetjent · sovepose og mat medbringes | Ca. juli – september | Fra Finse via bre | Ubetjent – ta med all mat og sovepose. Vedovn og gasskoking. DNT-nøkkel. Drop-in. Dyner tilgjengelig (nytt fra 2026) – lakenpose påkrevd. |
| DNT Fjellsport-turer Guidede breturer · organiserte grupper | Sommer og vår | Fra Finse via bre | DNT Fjellsport Oslo arrangerer guidede turer til Demmevasshytta. Sjekk dnt.no/aktiviteter for program og ledige plasser. |
| Vinter og vår Kun for svært erfarne · ingen kvistet løype | Vinter og vår | Ski fra Finse · skredvurdering | Ingen kvistet vinterløype. Snøskredfare fra bratte fjellsider. Kun meget erfarne med solid skredkunnskap. Sjekk alltid varsom.no. |
Demmevasshytta er den hytten som er vanskeligst å glemme – og vanskeligst å nå. Den sitter på en smal fjellhylle under Luranuten, med Rembesdalskåkas kolossale og oppsprukkede brekropp rett nedenfor. For bare noen tiår siden gikk man med stegjern direkte fra isen til trappa. I dag har breen trukket seg såpass tilbake at de siste femti høydemetrene er bratt og løst svaberg, ur og snøfond. Det er et bilde på hva som skjer med Hardangerjøkulen – og med alle Norges breer. Men utsikten over brefallet er den samme som den var da Aftenpostens redaktør Amandus Schibsted besøkte hytten i 1908 og kalte den «Turistforeningens juvel». Den dommen holder.
Hytten er i dag en av DNT Oslo og Omegns mest utilgjengelige, og fungerer primært som kurssted og turmål for DNT Fjellsport Oslo – organisasjonen som på mange måter ble til rundt nettopp Demmevasshytta og Bregruppa på 1960-tallet. Inne i hytten er veggene tapetsert med kart, svart/hvitt-fotografier og gammelt bre- og skiutstyr. Det er et levende museum over norsk fjellsporthistorie, og bibliotekhyllen er fylt med litteratur som spenner fra pionertiden til i dag. Har du tid til overs, er en kveld med boken ved vedovnen på Demmevasshytta en opplevelse langt utenfor det ordinære.
Adkomst – Finse og Hardangerjøkulen
Det naturlige startpunktet for Demmevasshytta er Finse stasjon (1 222 moh) på Bergensbanen – en av Europas høyestliggende jernbanestasjoner. Fra Finse følger man T-merket sti langs Rallarveien og opp mot Dyrhaugane, der T-merkingen forlates og man legger ut på umerket terreng. Den vanligste ruten går via Ramnabergbreen – en forholdsvis flat og sprekkefattig bre – og videre ned til Demmevannene og opp «Endres vei» langs Luranuten til hytten. Samlet tid fra Finse er rundt 7–8 timer. Ruten er krevende, umerket og krever breutstyr og kunnskap. Les mer om turen på tinderangel.no/hytter/demmevasshytta.
Fra flomkatastrofe til Turistforeningens juvel – og 6 000 dugnadstimer fra glemselen
En hytte bygget av statens ingeniører, kjøpt for en slikk av DNT, besøkt av Prinsen av Wales – og reddet av Bregruppa
Historien om Demmevasshytta begynner ikke med turister, men med en katastrofe. I 1893 brøt Rembesdalskåka demningen på Nedre Demmevann, og den oppdemte innsjøen flommet ned Simadalen med enorme krefter. Det var ikke første gang – breen hadde ved gjentatte anledninger stengt for vannet og latt presset bygge seg opp til breen brast. Stortinget besluttet at nok var nok: Kanalvesenet, en tidlig forløper for NVE, fikk i oppdrag å bygge en tunnel fra Demmevannene som sikret regulær vannstand og forhindret nye katastrofer. I 1896 ble anleggsarbeidet satt i gang, og for å huse arbeiderne ble det reist en brakke på fjellhyllen over brefronten. Hytten kostet staten 6 000 kroner å bygge. Noen år senere fikk DNT kjøpe den for 600.
Fra 1901 var Demmevasshytta DNTs eiendom, og fra 1908 ble den betjent – med umiddelbar suksess. Bergensbanen åpnet i 1909, og med togstopp på Finse fikk Hardangerjøkulen og Demmevasshytta en tilstrømning av turister som ingen hadde forutsett. I 1911 var hytten bare slått av Gjendesheim og Gjendebu i losjiinntekter. Aftenpostens redaktør Amandus Schibsted hadde allerede i 1908 sagt det kort og presist: «Turistforeningens juvel.» Prinsen av Wales besøkte hytten. Det var fast breføring mellom Finse og Demmevasshytta, med tåkelur ved brekanten som ga signal til breføreren på hytten om at gjestene var kommet frem. Mangeårig bestyrer Endre Liseth er udødeliggjort i «Endres vei» – stien opp til hytten langs Luranuten – og i «Endres heller», en naturlig bergskjerm langs ruten.
«Turistforeningens juvel» – Aftenpostens redaktør Amandus Schibsted, 1908. Et sitat som har overlevd krig, forfall og 6 000 dugnadstimer.»
Andre verdenskrig satte en brå stopper for alt. Hytten ble nesten totalt ødelagt, og i mange år etterpå lå den brakk og forfalt. Det var den nystartede «Bregruppa» – det som siden utviklet seg til DNT Fjellsport Oslo – som på 1960-tallet tok initiativet til restaurering. Etter 6 000 dugnadstimer gjenåpnet Demmevasshytta i 1965, og siden har den fungert som kurssted og turmål for alle som vil lære brevandring og fjellsport i DNTs regi. I dag er hytten et museum like mye som en overnattingsplass – og det at den er krevende å nå gjør den ikke mindre populær blant dem som elsker nettopp det.
Demmevasshytta – adkomst og ruter over Hardangerjøkulen
Ingen merket sti, to hovedruter og en brekryssing som har krevd respekt siden 1896 – slik kommer du deg til hytten som er verdt hvert steg
| Rute | Km | Tid | Vanskelighet | Sesong | Merknad |
|---|---|---|---|---|---|
| Via Ramnabergbreen (standard) Finse → Dyrhaugane → Ramnabergbreen → Demmevann | ~18 | 7–8 t | Krevende · bre | Juli–september | ⚠ T-merket til Dyrhaugane, deretter umerket. Over Ramnabergbreen (flat, lite sprekker). Via Endres heller og Demmevannene. Siste 50 hm bratt svaberg. Kart påkrevd. |
| Via Luranuten Finse → Luranuten → Nedre Demmevann → hytten | ~16 | 7–8 t | Krevende | Juli–september | Via Ramnabergvatnet og opp Luranuten (1 487 moh). Ned ryggen mot Nedre Demmevann og inn til hytten. Bratt og krevende nedstigning. Noen varder. |
| Ned Rembesdalskåka til Rembesdalseter Hytten → ned breen → Rembesdalseter | ~8 | 3–5 t | Krevende · bre | Sommer | ⚠ Ned Rembesdalskåka mot Rembesdalseter og Simadalen. Breen er oppsprukket – god navigasjon påkrevd. Rembesdalseter: videre til Eidfjord med bil. |
| Over Hardangerjøkulen til Finse Hytten → Hardangerjøkulens platå → Finse | ~20 | 7–9 t | Svært krevende · bre | Sommer og vår | ⚠ Over breplatået – krevende navigasjon, crevassfare i tåke. Klassisk rundtur. Kart, kompass og GPS obligatorisk. Kun for meget erfarne. |
Ingen av veiene til Demmevasshytta er enkle. Det er nettopp det som har definert hytten i over hundre år – og det er det som gjør det å komme frem til en opplevelse i seg selv. Standardruten via Ramnabergbreen er den mest brukte: T-merkingen fra Finse følges til Dyrhaugane, og derfra er man på egne ben i et umerket, vardet og tidvis krevende landskap. Ramnabergbreen er forholdsvis flat og lite oppsprukket, men breen er i tilbakegang og forholdene endrer seg fra sesong til sesong. De siste femti høydemetrene opp til hytten er bratt svaberg og ur – partiet der man for noen tiår siden satte crampons rett fra isen og gikk opp til trappa.
«Det er snart blitt syv timer siden vi gikk fra Finse. Når vi nå etter en lang dag står ved kanten av Rembesdalskåka, oppleves utsikten over brefallet som uslåelig.»
For de som vil ned fra hytten i en annen retning, er ruten via Rembesdalskåka ned til Rembesdalseter og Simadalen en klassiker. Breen er oppsprukket og krevende å navigere, men gir en enestående opplevelse fra innsiden av ett av Norges råeste brekomplekser. Rembesdalseter er utgangspunkt for buss til Eidfjord og videre mot Bergen. Sjekk alltid breforhold med oppdatert informasjon på ut.no eller via DNT Fjellsport Oslo før avgang.
Demmevasshytta – turer og toppmål fra Rembesdalskåka
Breturer i blåis, toppturer på Hardangerjøkulen og utsikt mot Hårteigen – alt med hytten som base
| Mål | Høyde | Km t/r | Hm opp | Tid | Vanskelighet | Merknad |
|---|---|---|---|---|---|---|
| Blåisen på Rembesdalskåka Breopplevelse · fra hyttedøren | ~1 400 | ~3 | ~100 | 1,5–3 t | Middels · bre | ⚠ Rett ned fra hytten og inn på brefallet. Crampons og isøks. Breen er oppsprukket – hold deg nær hytten og ikke gå alene. Unik blåisopplevelse. |
| Hardangerjøkulens høyeste punkt Toppen av jøkulen · ~1 863 moh | ~1 863 | ~14 | ~540 | 6–8 t | Krevende · bre | ⚠ Over Rembesdalskåka og opp på breplatået. Krevende orientering – tåke er vanlig. Kart, kompass og GPS obligatorisk. Flatt på toppen – breplatå uten tydelig høyeste punkt. |
| Luranuten Utsiktstopp rett over hytten | ~1 487 | ~4 | ~170 | 2–3 t | Middels | Krevende klyving opp fjellsiden rett bak hytten. Ingen merket sti. Strålende utsikt over Demmevannene, Simadalen og mot Hårteigen. Bratt og løst terreng. |
| Utsikt mot Hårteigen Hardangervidda · karakteristisk toppform | ~1 690 | ~20 | ~370 | 8–10 t | Krevende · bre + vidde | ⚠ Via Hardangerjøkulen og videre østover mot Hårteigen. Lang tur – overnatt på Kjeldebu eller Finse underveis. Kun for meget erfarne. |
Det finnes egentlig bare én dagstur fra Demmevasshytta som ikke krever full dag: en tur ut på blåisen av Rembesdalskåka like nedenfor hytten. Det er ikke mye høydemeter, men det er en breopplevelse av de sjeldne – tett, blå og oppsprukket is som beveger seg sakte mot stupet og Demmevannene under. Med crampons og isøks er det trygt å bevege seg et stykke inn på breen nær hytten, og for kursdeltakere er dette naturligvis selve poenget med oppholdet. DNT Fjellsport Oslo bruker hytten som base for brevandringskurs der Rembesdalskåka er læreboken.
«Når kveldslyset forsvinner langsomt oppover brefallet, fyrer vi opp ovnen og tar plass i sofaen under bokhylla. Det er ikke mange steder i norsk fjellvandring som byr på en slik kombinasjon.»
For de som vil ha topp og panorama, er Luranuten rett over hytten det naturlige valget. Klatringen opp er bratt og løs, uten merking, men utsikten som venter er en belønning det er vanskelig å overbyde: Demmevannene, Simadalen, Hardangerjøkulens hvite kupe og – på klare dager – Hårteigen som et ensomt landemerke ute på Hardangervidda. Les mer om Finse og turmulighetene i området i tinderangel.nos artikkel om Finse og Hardangerjøkulen.
Hardangerjøkulen – jøkulen som krympet og Rembesdalskåka som endret hytten
Fra isfront til hyttedøren tok det minutter i 1908. I dag er det femti meter ur mellom breen og trappa – og ingen vet med sikkerhet hva det ser ut om tjue år
Hardangerjøkulen er Norges sjette største isbre, og Rembesdalskåka er dens sørvestlige utløpsarm – den som henger rett over Demmevasshytta og som har definert hyttens karakter og tilgjengelighet siden 1896. NVE har overvåket breen siden 1963, og det brebiologen Hallgeir Elvehøy og hans kolleger dokumenterer år for år er en tilbakegang som er like konsekvent som den er alarmerende. Breen har trukket seg tilbake med hundrevis av meter siden første halvdel av 1900-tallet. Ramnabergbreen, som klatrerne krysser på vei til hytten, hadde ved år 2000 allerede minket med nær en kilometer i bredde sammenlignet med bare noen tiår tidligere. Klimaforskere anslår at Hardangerjøkulen kan miste opptil 80–90 prosent av sitt volum innen 2100 om oppvarmingen fortsetter.
For Demmevasshytta er dette ikke bare statistikk – det er hverdagen. Det som i 1908 var en naturlig bevegelse fra breflaten og direkte inn til trappa, er i dag en femti meter lang og bratt klatring over blankskurt svaberg og løs ur. Brefronten mot Nedre Demmevann er erklært ustabil av Statkraft – isen kan kalve og sende bølger inn i vannet uten forvarsel. De siste årene har Nedre Demmevann tidvis tømt seg av seg selv når breen har trukket seg tilbake og vannet har funnet nye avrenningsveier. Det er nøyaktig det motsatte av problemet i 1893, da breen demte vannet og forårsaket katastrofeflom.
«Under hytta går det fremdeles tappetunneler fra den gamle anleggsperioden. En gang bygget for å forhindre at breen skapte flom – i dag er breen for liten til at flomrisikoen er reell. Det er noe melankolsk i det.»
I 2025 markeres «Breåret» i Norge, med økt fokus på breer som klimabarometere. NVE-glasiolog Hallgeir Elvehøy – som har hatt ansvar for bremålingene på Rembesdalskåka siden 1994 og som besøkte Demmevasshytta første gang som student på 1980-tallet – har vært med på DNT Fjellsport-turer til hytten for å formidle det han ser. Det er en av de mer direkte måtene å gjøre klimaendringene konkrete på: ikke som grafer og prognoser, men som et synlig, målbart og personlig tap du kan stå foran med egne øyne. Fra Demmevasshyttas dørtrapp ser du det rett foran deg.
Les mer om Demmevasshytta på tinderangel.no →«Demmevasshytta er ikke en hytte for alle. Det er ikke meningen. Den er for dem som er villige til å ta toget til Finse, legge ut i umerket terreng, krysse en bre og klatre opp bratt svaberg for å nå en fjellhylle der utsikten over Rembesdalskåka er en av de mektigste i Norges fjellverden. Inne på hytten er veggene et arkiv over alt det norsk fjellsport en gang var og er – kart, fotografier, gammel litteratur og utstyr som forteller historier fra generasjoner med brevandrere. Og brefallet like under hyttedøren forteller en annen, nyere historie: om en bre i tilbakegang, om is som forsvinner og om et landskap som er i langsom forandring. «Turistforeningens juvel» sa Aftenpostens redaktør i 1908. Det er fremdeles det.»
