Brekryssing på ski åpner for noen av de fineste turene i norsk høyfjell — men det krever utstyr, kunnskap og en aktiv vurdering av forholdene som mange undervurderer. Her er hva du trenger å vite om utstyr, teknikk, bresprekker og sikkerhet før du setter skiene på en aktiv bre.
Mange av de beste skiturene i norsk høyfjell går over bre. Storebjørn over Bjørnebreen, Kniven over Storbrean, Folgefonna på langs og breturene på Sognefjellet — alle krever at en beveger seg over aktiv is med de risikoene det innebærer. Bresprekker, snøbroer, isfall og rasfare er ikke hypotetiske farer — de er reelle og dokumenterte årsaker til ulykker på norske breer hvert eneste år.
Det gode med brekryssing på ski er at skiene i seg selv er et sikkerhetstiltak: de fordeler vekten over et større areal enn skistøvler og reduserer risikoen for gjennomfall i snøbroer. Men ski alene er ikke nok. Tau, sele, isøks og stegjern er obligatorisk breutstyr uansett årstid og uansett bre — og kameratredningskompetanse er like viktig som utstyret, fordi utstyr uten ferdigheter ikke redder noen fra bunnen av en bresprekk.
Bre er ikke fjell med snø på
Den vanligste misforståelsen om brekryssing er at en bre om vinteren eller våren — dekket av snø, jevn og hvit — ser ut som et trygt snølandskap. Det er det ikke. Under snødekket er breen en aktiv masse av is i bevegelse, med sprekker som dannes kontinuerlig der breen bøyer seg over ujevnheter i underlaget. Sprekkene er der uansett om snøen skjuler dem eller ikke — og snøbroene over dem er av varierende kvalitet, avhengig av temperatur, nedbør og årstid. Å bevege seg på bre uten tau er å stole på at alle snøbroene holder — en innsats en ikke kan gjøre med sikkerhet.
Breutstyr på ski — hva, hvorfor og hvordan det bæres
Fullstendig utstyrsoversikt for brekryssing på ski — fra tau og sele til stegjern, isøks og redningsutstyr
Tau er det viktigste enkeltpunktet i breutstyr. Et halvt tau på 30–50 meter i 8–9 mm diameter er standard for de fleste norske breforhold. To i en gruppe binder seg inn i hvert sitt ende og beveger seg med tauet mellom seg, med forankringer i terrenget der det er mulig. På slake og åpne breer uten tydelige sprekker kan en gå med mer slakk mellom seg — på bratte partier og i sprekkerike soner strammes tauet inn og en beveger seg kortere av gangen. Tauet bæres ikke i ryggsekken — det legges i loops over armen eller i hoftebeltet slik at det er tilgjengelig uten sekking og pakking.
Sele bæres av alle i gruppen. Den brukes til å binde inn tauet og er nødvendig for kameratredning — en person uten sele kan ikke heises opp av en bresprekk med tau uten risiko for alvorlig skade. Bruk en enkel og lett klatresele; klatreseler er konstruert for å tåle fall og holde kroppen i riktig posisjon. En vanlig skimagepouch holder ikke.
Isøks brukes primært til selvberging ved fall på bratt is eller snø — teknikken kalles selvberging eller «ice axe arrest» og er en ferdighet som må øves. En isøks på 55–65 cm er allsidig nok til de fleste norske breforhold. Den bæres tilgjengelig i ryggsekken med bladet godt beskyttet, eller i hånden på bratte partier. En isøks i ryggsekken er ubrukelig i det øyeblikket en trenger den — det er da den bør være i hånden.
«Isøksen i ryggsekken er ubrukelig. I det du faller på bratt is har du en halv sekund på å gripe den. Bær isøksen i hånden på alle partier der et fall er mulig — det er hele poenget med å ha den med.»
Stegjern brukes når overflaten er hard is eller hard, frossen snø der skiene ikke biter — typisk på tidlig morgen i mai-juni når nattefrost har gjort snøoverflaten til blank is. 10–12 piggers stegjern er standard og passer til de fleste skistøvler med tilstrekkelig stivhet. Merk at stegjern kun fungerer i kombinasjon med en stiv nok skistøvel — en myk telemarkssko holder ikke stegjernet tilstrekkelig stabilt på bratt is.
Karabinere og slings i et lite utvalg (4–6 stykker) gir mulighet for forankring og enkle redningsoppstillinger. Prusiksnorer — to stykker per person — er det viktigste redningsverktøyet ved gjennomfall i bresprekk og bør alltid ligge lett tilgjengelig i jakkelommen, ikke i bunnen av ryggsekken.
Bresprekker og snøbroer — hva de er og hvor de finnes
Hvorfor bresprekker dannes, hvor de er mest sannsynlige og hva som avgjør snøbroenes styrke gjennom sesongen
Bresprekker dannes der breen beveger seg over ujevnheter i underlaget og isen strekkes utover sin elastisitet — ved knekk i terrengprofilen, ved sidekanter der breen møter fjell, og i øvre del av bratt brefall der isen akselererer. Det er disse stedene en bør kjenne og identifisere på kart og i terrenget før en setter ut: bratte fall, trange gjel der breen presses gjennom, og konvekse terrengformer der breen bøyer seg utover er alle soner der sprekker er sannsynlige.
Sprekker kan være åpne og synlige — blå og mørke revner i isen, lett å unngå — eller dekket av snøbroer som gjør dem usynlige fra overflaten. Det siste er den egentlige faren. En snøbro kan se solid ut og tåle vekten av én person, men kollapse under den neste i gruppen. Dybden på sprekkene varierer, men 10–30 meter er ikke uvanlig på aktive norske breer — nok til at et gjennomfall er potensielt dødelig uten kameratredning.
«En snøbro som holdt i april behøver ikke holde i juni. Temperaturen, nedbøren og antall vekslinger mellom frost og tine avgjør styrken — og ingen av disse kan du se fra overflaten. Det er det tauet er til for.»
Snøbroenes styrke varierer dramatisk gjennom sesongen og gjennom dagen. Tidlig på vinteren og i kald vær er broene sterkest — kompakt, kald snø binder godt. Utover våren og sommeren svekkes de gradvis etter hvert som temperaturen stiger og snøen gjennomfuktes. På varme ettermiddager i mai og juni kan broer som var solide om morgenen kollapser under vekten av en skiløper. Tidlig start — å krysse de utsatte sonene tidlig på morgenen mens snøen er frossen — er det viktigste enkle tiltaket for å redusere risikoen.
Serak er tårn og blokker av is som dannes i de bratteste partiene av brefallet der isen sprekker opp og velter frem. De er vakre og dramatiske å se på — og de er ustabile. Serak kan rase uten forvarsel, uavhengig av temperatur og tidspunkt. Regelen er enkel: ikke opphold under serak, passér raskt og med avstand. Det er terreng der en ikke pauser, ikke tar frem kameraet og ikke vurderer ruten lenge — en beveger seg gjennom og ut.
Teknikk på breen — bevegelse, rutelegging og taubruk på ski
Slik beveger en seg trygt over en aktiv bre på ski — fra rutelegging og tauavstand til selvberging og kameratredning
Rutelegging starter hjemme, ikke på breen. Et godt topografisk kart i målestokk 1:25 000 viser terrengprofilen — bratte fall, sidemorenene og der breen trolig har sprekker. Kombiner dette med bilder fra tidligere turer og beskrivelser fra nettsted som tinderangel.no for å danne et bilde av rutevalget. Når en ankommer breen, brukes de første minuttene til å betrakte den ovenfra eller fra siden om mulig — ser en åpne sprekker, og i hvilke soner? Der åpne sprekker er synlige finnes det gjerne skjulte sprekker i nærheten.
På selve breen beveger gruppen seg med tauet stramt mellom seg — 8 til 15 meter avstand er et godt utgangspunkt, kortere i sprekkerike soner, lenger på åpne og flate partier. Den fremste personen velger ruten og passer på å ikke gå rett over soner som ser avvikende ut i snøoverflaten — små søkk, uregelmessige sprekker i snøoverflaten eller områder der snøen ser kornete og svak ut kan indikere svake snøbroer under. Gruppen beveger seg aldri stoppende midt i en sprekksone; om en stopper, stopper en på trygg grunn.
Selvberging med isøks — «ice axe arrest» — er teknikken der en stopper et fall på bratt snø eller is ved å bruke isøksens blad som bremse mot underlaget. Teknikken krever at isøksen er i hånden og at en reagerer umiddelbart i det en begynner å gli. Det er en ferdighet som må øves i kontrollerte omgivelser — på en trygg skråning med rolig utløp — mange ganger før en stoler på den i reelle situasjoner.
«Kameratredning fra bresprekk er ikke noe en improviserer. Det er en konkret prosedyre med prusiksnorer, forankring og heisesystem som tar tid å sette opp og krever at alle i gruppen kjenner den på forhånd — ikke i det de henger nede i sprekken.»
Kameratredning fra bresprekk er den viktigste og mest krevende ferdigheten i brekryssing. Prosedyren er: forankre tauet umiddelbart (slik at den som har falt ikke synker lenger), etabler et prusikbasert heisesystem, kommuniser med personen i sprekken og heis dem opp. Det finnes to hovedsystemer — enkel prusik-heising og Z-pulley-system — der sistnevnte gir mekanisk fordel og er bedre for én person alene. Begge krever prusiksnorer, karabinere og at tauet allerede er mellom personene. Kameratredning er pensum i alle brekryssningskurs og bør øves konkret i felt før en begir seg ut på aktiv bre.
Teknikk på breen — bevegelse, rutelegging og taubruk på ski
Slik beveger en seg trygt over en aktiv bre på ski — fra rutelegging og tauavstand til selvberging og kameratredning
Rutelegging starter hjemme, ikke på breen. Et godt topografisk kart i målestokk 1:25 000 viser terrengprofilen — bratte fall, sidemorenene og der breen trolig har sprekker. Kombiner dette med bilder fra tidligere turer og beskrivelser fra nettsted som tinderangel.no for å danne et bilde av rutevalget. Når en ankommer breen, brukes de første minuttene til å betrakte den ovenfra eller fra siden om mulig — ser en åpne sprekker, og i hvilke soner? Der åpne sprekker er synlige finnes det gjerne skjulte sprekker i nærheten.
På selve breen beveger gruppen seg med tauet stramt mellom seg — 8 til 15 meter avstand er et godt utgangspunkt, kortere i sprekkerike soner, lenger på åpne og flate partier. Den fremste personen velger ruten og passer på å ikke gå rett over soner som ser avvikende ut i snøoverflaten — små søkk, uregelmessige sprekker i snøoverflaten eller områder der snøen ser kornete og svak ut kan indikere svake snøbroer under. Gruppen beveger seg aldri stoppende midt i en sprekksone; om en stopper, stopper en på trygg grunn.
Selvberging med isøks — «ice axe arrest» — er teknikken der en stopper et fall på bratt snø eller is ved å bruke isøksens blad som bremse mot underlaget. Teknikken krever at isøksen er i hånden og at en reagerer umiddelbart i det en begynner å gli. Det er en ferdighet som må øves i kontrollerte omgivelser — på en trygg skråning med rolig utløp — mange ganger før en stoler på den i reelle situasjoner.
«Kameratredning fra bresprekk er ikke noe en improviserer. Det er en konkret prosedyre med prusiksnorer, forankring og heisesystem som tar tid å sette opp og krever at alle i gruppen kjenner den på forhånd — ikke i det de henger nede i sprekken.»
Kameratredning fra bresprekk er den viktigste og mest krevende ferdigheten i brekryssing. Prosedyren er: forankre tauet umiddelbart (slik at den som har falt ikke synker lenger), etabler et prusikbasert heisesystem, kommuniser med personen i sprekken og heis dem opp. Det finnes to hovedsystemer — enkel prusik-heising og Z-pulley-system — der sistnevnte gir mekanisk fordel og er bedre for én person alene. Begge krever prusiksnorer, karabinere og at tauet allerede er mellom personene. Kameratredning er pensum i alle brekryssningskurs og bør øves konkret i felt før en begir seg ut på aktiv bre.
Brekryssing på norske breer — hva du møter i praksis
Konkrete eksempler fra norske breer og hva som kjennetegner brekryssingen på de ulike turene tinderangel.no beskriver
Bjørnebreen i Smørstabbtindmassivet er én av Jotunheimens mer tilgjengelige breer for skitur — relativt slak i nedre del med sprekker som er mer aktive i øvre og brattere partier. Det er en god inngangsbre for dem som er nye på brekryssing, forutsatt at en har med tau og sele og holder seg unna de øverste og bratteste partiene i høysommeren. Tidlig start i mai er anbefalingen — da er snøen frossen og broene solide.
Storbrean er et mer krevende brefall — brattere, trangere og omgitt av stupbratte vegger fra Geite, Sokse og Store Smørstabbtinden som sender isfall og steinsprang ned mot breen på varme dager. Her er tidlig start særlig viktig, og en bør bevege seg raskt gjennom de mest eksponerte sonene under fjellsidene. Sprekker finnes i de bratteste partiene av brefallet og krever aktiv vurdering av ruten.
Gjertvassbreen er den krevende brekryssingen i innmarsjen til Styggedalsryggen — bratt, med spektakulære serak og sprekker som gjør rutevalget viktig og tidspunktet avgjørende. Dette er en bre der erfaring med bratt brekryssing og god kunnskap om sprekklesing er nødvendig. Alpin start anbefales på varme sommerdager.
«Folgefonna er stor nok til at orientering og navigasjon er like viktig som sprekkfare — på hvit sikt og uten GPS er det fort gjort å gå feil retning på et platåbre som strekker seg i alle retninger.»
Folgefonna er en annen type brekryssing enn Jotunheimen-brene — en stor og relativt slak platåbre der sprekkfaren er moderat, men der orientering og navigasjon er kritisk. På hvit sikt er alle referansepunkter borte og en kan gå i sirkler eller mot stupkantene uten å oppdage det. GPS er viktig her, og en bør ha planlagt rutevalget nøye med koordinater på forhånd. Svalbard-breene legger til isbjørn som en tredje variabel — aktiv sikkerhetsvakt, geværberedskap og strenge protokoller for leiring og bevegelse på isen.
Denne artikkelen gir en innføring i prinsipper og teknikk for brekryssing på ski. Den er skrevet som supplement til praktisk opplæring — ikke som erstatning. Brekryssing er en ferdighet som må øves i felt under kyndig veiledning. Kameratredning fra bresprekk kan ikke improviseres uten forkunnskaper.
Tinderangel.no anbefaler at alle som planlegger brekryssing gjennomfører godkjent opplæring i regi av Norsk Fjellsport Forum-tilknyttede aktører eller med sertifiserte tindeveiledere. Aktuelle tilbud:
- DNT Fjellsport — brekurs og brevandringskurs over hele landet. Se dnt.no/fjellsport
- Norsk Tindeveglederforbund (NTK) — IFMGA-sertifiserte tindeveiledere tilbyr guidede breturer og kurs. Se tindeveglederne.no
- Norges Klatreforbund (NKF) — kameratredningskurs og sikringskurs via tilknyttede klatresentre. Se klatring.no
- Lokale turlag — mange DNT-lag tilbyr guidede breturer som en god praktisk inngang til brekryssing under erfaren ledelse
Norsk Fjellsport Forum setter standarden for godkjent opplæring i brekryssing og alpin ferdsel i Norge. En sertifisert tindeveileder (IFMGA-guide) er den høyeste faglige kompetansen for breturer.
«Brekryssing på ski er en av de mest givende ferdighetene en kan tilegne seg som fjellfolk i Norge — den åpner for turer som ikke finnes på barmark og for landskap som er utilgjengelig uten is under skiene. Men det er en ferdighet, ikke bare en aktivitet. Tau, sele og isøks er ikke utstyr en bærer for å se profesjonell ut. Det er utstyret som gjør at en kommer hjem.»
- Fyhn, Alf Tore m.fl. — Fjellsport. Den Norske Turistforening / Norsk Tindeklub. Standardreferansen for sikringsteknikk, brekryssing og kameratredning i norsk høyfjell.
- The Mountaineers — Mountaineering: The Freedom of the Hills, 9. utgave (2017). Internasjonalt standardverk — inkluderer egne kapitler om brekryssing, sprekklesing, kameratredning og Z-pulley-systemer.
- Daffern, Tony — Avalanche Safety for Skiers, Climbers and Snowboarders. Rocky Mountain Books. Praktisk referanse for snøskredfaren i breterreng.
- IFMGA / Norsk Tindeveglederforbund (NTK) — Faglig rammeverk for tindeveilederutdanningen. Grunnlaget for norsk standard for brekryssing og kameratredning. Se tindeveglederne.no
- Norsk Fjellsport Forum — Standardsetter for opplæring i brekryssing og alpin ferdsel i Norge. Se fjellsportforum.no
- Varsom.no — Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE). Skredvarseltjeneste for norske fjellområder — sjekk alltid dagen før avgang på bre. Se varsom.no
- DNT Fjellsport — Kurs i brekryssing og brevandring over hele landet. Se dnt.no/fjellsport
Denne artikkelen er basert på etablert norsk og internasjonal litteratur om brekryssing og alpinteknikk. Den er ikke faglig kvalitetssikret av sertifisert tindeveileder og kan ikke brukes som eneste kilde til opplæring i brekryssingsteknikk.