Alta Via 2 kalles «Via delle Leggende» – legendenes vei – etter de ladinske sagaene om jotner, feer og den solfødte Soreghina som følger dalene den krysser. Tretten etapper, fire av Dolomittenes ni UNESCO-system, og et knippe obligatoriske sikrede partier på standardruten. For den som vil ha mer, ligger det en enkel via ferrata, to topper mellom 2.900 og 3.150 meter, to taubane-utsiktspunkter og – på den tyngste dagen av hele turen – den eneste krysningen de fleste husker best, alle som valgfrie tillegg. Vi beskriver dem alle, etappe for etappe.
Alta Via 2 ble første gang skissert av den italienske alpinisten Mario Brovelli i to artikler for CAI-tidsskriftet Lo Scarpone i 1966, og ble deretter oppmerket seksjon for seksjon i årene som fulgte, i stor grad gjennom arbeidet til Sigi Lechner og fotografen Olaf Beer. De første fullføringene av hele ruten kom sommeren 1969 – Ivano Tisot og Louis Pillon fra Feltre, og separat den sveitsiske turgåeren Hildegard Buser, den første kvinnen som gikk hele ruten. Der Alta Via 1 går gjennom Dolomittenes mer berømte sentrale topper, fikk AV2 en annen karakter fra starten, og et annet navn som følger: Via delle Leggende, legendenes vei, etter de ladinske sagaene om jotner, feer og den solfødte Soreghina som er vevd inn i dalene den krysser.
En rute målt på to ulike måter
Guideböker angir Alta Via 2 til omtrent 174–180 km med rundt 11.300–11.700 m samlet stigning over tretten etapper – tall som varierer noe mellom kilder, slik de gjør for de fleste flerukers alpine ruter. Våre egne GPS-spor av alle tretten etapper summerer til en svært lik distanse, omtrent 167 km, men en markant høyere samlet stigning på rundt 16.800 m. Avviket er større enn den vanlige forskjellen mellom sti-distanse og rett linje-distanse vi har flagget på andre ruter, og kommer mest sannsynlig fra hvor tett disse sporene er samplet – ved denne punkttettheten blir små naturlige bølger i stiens overflate talt som gjentatte korte stigninger og nedstigninger som en grovere guidebok-undersøkelse jevner ut. Vi gir guidebok-intervallet som hovedtall og våre egne spordata som et sekundært, mer finmasket datapunkt, etappe for etappe.
Fire UNESCO-system, én sti
Dolomittene ble innskrevet som UNESCO-verdensarvsted i 2009 som ni separate bergsystemer snarere enn én sammenhengende park, og Alta Via 2 er uvanlig i å krysse fire av dem i rekkefølge: Puez-Odle-systemet over Val Gardena, det frittstående Marmolada-massivet, og det sammenhengende Pale di San Martino–Dolomiti Bellunesi–Vette Feltrine-systemet som fører ruten hele veien til målet. Sellagruppen, for all sin berømmelse og turens høyeste punkt ved Piz Boè, er ikke selv ett av de ni listeførte systemene – den ligger like utenfor UNESCO-grensen, mellom Puez-Odle og Marmolada.
Det betyr på bakken en sti som stadig endrer register. Den åpner på den myke, beitepregede Plose-plataen over Bressanone, går deretter inn i de tagget hvite monolittene i Odle (Geisler)-gruppen og den karrige karstplataen Puez – et landskap som bevarer Dolomittenes fullstendige berglag fra perm til kritt, fossile ammonitter inkludert. Fra der krysser den Sellas høye plata under Piz Boè, faller ned til den glasiale innsjøen ved foten av Marmolada, og klatrer tilbake opp i Pale di San Martino, en 50 km² kalksteinsplata den regionale turistmyndigheten en gang beskrev som «verdig, arrogant og alvorlig, som gamle middelaldergods». De siste etappene faller ned i Vette Feltrines karst og steinur, inne i Dolomiti Bellunesi nasjonalpark, og ender – avhengig av hvilken etappetelling man bruker – på et sted lokalbefolkningen uten ironi kaller Piazza del Diavolo: djevelens plass.
Et godt hode for høyder er ikke valgfritt selv på standardruten. Minst to uunngåelige sikrede partier med kjetting eller stige – Val Setus-ravinen under Rifugio Puez, og den eksponerte traverseringen nær Forcella della Roa – er merket som selve AV2-stien, ikke som variant, og Cicerone-guideboken noterer sikrede partier som går igjen på flere andre etapper, vanligvis sikret med lite mer enn et kort håndtau. For turgåere som vil gå videre, tilbyr fjellene på begge sider av standardruten en enkel via ferrata, to topper på 2.900–3.150 m som kan nås til fots eller med taubane, en taubane-betjent fjellovergang, og – på den tyngste dagen av hele turen – en genuin krux-via ferrata som de fleste turfølger behandler som turens hovedbegivenhet snarere enn en avstikker. Vi dekker alle sammen, etappe for etappe, nedenfor.
Gjennom Dolomittene
Alta Via 2 er den høge ruta gjennom Dolomittene, fra Brixen (Bressanone) i nord til Feltre i sør. Den følger 13 etapper og ca. 170 km over Plose, Puez-Odle, Sella, Marmolada og Pale di San Martino, med hytteovernatting underveis. Via ferrata-varianter og toppbestigninger er vist som egne alternativer.
Les mer: Dolomittene
Brixen (Bressanone)
Turen starter i Brixen i Eisacktal, ca. 560 moh. Derfra går det rett opp mot Plose.
Rifugio Plose
Første etappe stiger nesten 1900 høydemeter fra Brixen til Rifugio Plose, ca. 2450 moh.
Rifugio Genova
Fra Plose fortsetter ruta over Forcella della Pütia til Rifugio Genova (Schlüterhütte), ca. 2300 moh., i Puez-Odle naturpark.
Sass de Putia
Alternativ: en avstikker på ca. 1,6 km fra ruta opp mot toppen av Sass de Putia (Peitlerkofel), 2875 moh.
Rifugio Puez
Etappen går fra Genova til Rifugio Puez, ca. 2500 moh., over høyfjellet i Puez-Odle.
Forcella Nives
Alternativ: via ferrata-variant over Forcella Nives, ca. 2 km, som fører til Rifugio Puez.
Rifugio Pisciadù
Fra Puez går ruta videre til Rifugio Pisciadù, ca. 2600 moh., ved Sella-massivet.
Les mer: Sella-massivet
Rifugio Castiglioni
Ruta krysser Sella-massivet og går ned til Rifugio Castiglioni Marmolada ved Passo Fedaia, ca. 2050 moh., under Marmolada.
Les mer: Sella-massivet
Piz Boè
Alternativ: variant via toppen av Piz Boè, 3152 moh., det høyeste punktet i Sella-massivet.
Les mer: Sella-massivet
Sass Pordoi
Alternativ: tillegg på ca. 0,6 km fra ruta opp mot Sass Pordoi.
Passo San Pellegrino
Den lengste etappen, ca. 22 km, går fra Passo Fedaia til Passo San Pellegrino, ca. 1900 moh.
Les mer: Marmolada
Rifugio Mulaz
Fra San Pellegrino stiger ruta inn i Pale di San Martino til Rifugio Mulaz, ca. 2550 moh.
Col Margherita
Alternativ: variant via Col Margherita, ca. 2,5 km, som erstatter en del av hovedruta.
Rifugio Rosetta
Kort etappe på ca. 7 km fra Mulaz over Passo delle Farangole til Rifugio Rosetta, ca. 2600 moh.
Cima della Rosetta
Alternativ: avstikker på ca. 1 km fra Rosetta mot Cima della Rosetta, 2743 moh.
Rifugio Treviso
Fra Rosetta går ruta ned mot Val Canali til Rifugio Treviso, ca. 1600 moh.
Alternativ til Treviso
Alternativ: variant på ca. 7,6 km fra høydedraget og ned til Rifugio Treviso.
Passo Cereda
Fra Treviso til Passo Cereda, ca. 1350 moh.
Rifugio Boz
Fra Passo Cereda opp til Rifugio Boz, ca. 1750 moh.
Rifugio Dal Piaz
Fra Boz til Rifugio Dal Piaz, ca. 2000 moh., på de sørlige fjellene i Dolomittene.
Fremme i Feltre
Siste etappe går ned over 1700 høydemeter fra Rifugio Dal Piaz til Feltre, ca. 250 moh.
3D-grafikk © 2026 tinderangel.no. Terreng: Copernicus DEM GLO-30 (© DLR e.V. 2010–2014 og © Airbus Defence and Space GmbH 2014–2018, levert under Copernicus-programmet av EU og ESA). Bre og snø: Sentinel-2 cloudless 2016 by EOX IT Services GmbH (inneholder modifiserte Copernicus Sentinel-data 2016, CC BY 4.0).
Gjennom Odle til Puez
Den tøffeste åpningsdagen på noen Alta Via, en sikret traversering, og valget mellom to topper å bestige underveis
Bressanone, 560 m over dalbunnen, var setet for et kirkelig fyrstebispesete i Det tysk-romerske riket fra 1027 til 1803 – en uvanlig lang periode med selvstyrt kirkemakt som har gitt den gamle bykjernen sin katedral, sitt kloster og sine krokede søylegater, nå omsluttet av den nyere byen. Fra her tar stien seg ikke tid til oppvarming: klatringen til Rifugio Plose tar rundt 1.900 m av dagens 2.017 m i ett sammenhengende trekk, og regnes gjerne som den tøffeste åpningsetappen på noen Alta Via i Dolomittene. Lønnen på toppen er en brå endring av karakter, like brå som klatringen – Plose-plataen er myk og rund, mer alpin beitemark enn dolomittfjell, en bevisst mild introduksjon til det stien gjør videre.
Det den gjør videre er Odle (Geisler)-gruppen, Dolomittenes nordligste UNESCO-system: en rekke blendende hvite monolittårn som reiser seg ut av grønn beitemark, blant dem Sass Rigais på 3.025 m. Etappe 2 bytter ut Ploses mildhet med eksponert ryggvandring under disse tårnene før den faller ned til Rifugio Genova, bygget i 1898 som Schlüterhütte – oppkalt etter Dresden-kjøpmannen Franz Schlüter, som finansierte den etter en idé først fremmet av alpinisten Johann Santner – og fortsatt drevet, slik den har vært siden 1990, av Marlene Nitz. Etappe 3 klatrer tilbake ut forbi Forcella della Roa, der et parti med fastmontert kjetting leder stien over en eksponert fjelltraversering – del av den merkede standardruten til Alta Via 2, ikke et valgfritt tillegg – før den glir ut på den karrige kalksteinsplataen Puez, inne i Puez-Odle naturpark og som i sine eksponerte lag bevarer nesten hele Dolomittenes berglag fra perm til kritt, fossile ammonitter inkludert. Rifugio Puez selv, først bygget i 1889 og gjenoppbygget i 1982, har vært drevet av familien Costa siden 1940 – tre generasjoner, nå på vei inn i en fjerde med Denis Costa.
«Klatringen ut av Bressanone tar nesten 1.900 høydemeter før lunsj – regnet som den tøffeste åpningsdagen på noen Alta Via i Dolomittene.»
Over Sella til Fedaia
En sikret ravine, stiens høyeste standardpunkt, og Dolomittenes enkleste 3.000-meter-topp like ved siden av
Etappe 4 forlater Rifugio Puez over plataen og faller ned i Val Setus, en steil ravine der fastmontert kjetting og jernstifter fører stien ned gjennom oppsprukket fjell – igjen del av den merkede standardruten snarere enn en variant, og grunnen til at de fleste turgåere setter av ekstra tid til denne etappen uansett kondisjon. Nedenfor ligger Rifugio Cavazza al Pisciadù på 2.587 m, rett under den loddrette vestveggen til Sella-massivet, bygget i 1903 som Bamberger Hütte, skadet under første verdenskrig og gjenoppbygget i 1924 med midler fra familien Cavazza i Bologna – den er også øvre endepunkt for Via Ferrata Brigata Tridentina, bygget av italienske alpine tropper i 1962, for de som kommer en enda mer direkte vei.
Etappe 5 klatrer opp på Sellas høye kalksteinsplata, en underlig, blek, nesten månelignende tablå som ligger på rundt 2.800–2.950 m over store deler av sin bredde – stiens høyeste standardgrunn, og basen for begge avstikkerne beskrevet nedenfor – før en lang, kneskjellende nedstigning på nesten 2.000 m til Lago di Fedaia. Rifugio Castiglioni, tross et navn som inviterer til forveksling med Passo Pordoi lenger nord, ligger faktisk ved selve innsjøen, 2.057 m, rett under den loddrette nordveggen til Marmolada – Dolomittenes høyeste topp og den eneste som fortsatt bærer en ekte, om enn krympende, isbre. Etappe 6 er den lengste dagen på hele turen med nesten 22 km, langs foten av Marmolada og over Costabella-ryggen før den faller ned til Passo San Pellegrino, et veipass på 1.918 m med hoteller, hytter og egen stolheis.
«Rifugio Castiglioni ligger ikke ved Passo Pordoi, som navnet kan antyde, men ved Lago di Fedaia – rett under Marmoladas nordvegg, den eneste ekte isbreen som er igjen i Dolomittene.»
Pale di San Martino og kruxet
En månelignende kalksteinsplata, to taubane-utsiktspunkter, og den ene krysningen de fleste turfølger kaller turens virkelige prøve
Etappe 7 klatrer ut av Passo San Pellegrino til Rifugio Volpi di Misurata al Mulaz, 2.570 m, drevet av CAIs Venezia-seksjon og liggende rett under Cima di Mulaz, 2.906 m – en populær ekstra klyving for gjester som overnatter. Fra her går stien inn i Pale di San Martino, en 50 km² kalksteinsplata den regionale turistmyndigheten en gang beskrev som «verdig, arrogant og alvorlig, som gamle middelaldergods», og vandringens karakter endrer seg igjen: mindre rygg-og-dal, mer en kryssing av en karrig, blek, nesten månelignende plata.
Etappe 8, på bare 7 km, er den kortestedagen på turen på papiret og den tøffeste i praksis. Den klatrer over Passo delle Farangole – oppgitt til alt fra 2.814 m til 2.932 m avhengig av kilde, med vårt eget spors høyeste punkt på 2.852 m – på en sammenhengende via ferrata med kjetting og jernstifter gjennom en trang fjellkløft som de fleste som har gått hele Alta Via 2 peker på som turens virkelige krux, tyngre enn noe annet på standardruten på begge sider av den. Den ender ved Rifugio Pedrotti alla Rosetta, 2.581 m, bygget i 1889, skadet to ganger under verdenskrigene og grundig gjenoppbygget rundt 1999–2000, med utsikt over til Cimon della Pala og Cima Vezzana. Etappe 9 faller deretter hardt – over 2.000 høydemeter nedstigning – gjennom Val Canali til Rifugio Treviso, bygget i 1897 og en av de eldste hyttene på ruten.
«Etappe 8 er den korteste dagen på papiret og den tøffeste i praksis – en sammenhengende via ferrata gjennom Passo delle Farangole som de fleste som har gått hele stien kaller dens virkelige krux.»
Inn i Vette Feltrine
Fire dager med karst og ur til djevelens plass, så ned til en renessanseby ved kanten av sletta
De siste fire etappene legger de høye toppene bak seg for noe stillere og underligere. Etappe 10 faller ned til Passo Cereda, et veipass på 1.361 m, og etappe 11 – den lengste klatredagen i denne avsluttende seksjonen med over 2.000 høydemeter – krysser inn i Cimonega-gruppen og Dolomiti Bellunesi nasjonalpark, etablert i 1993, til Rifugio Bruno Boz på 1.718 m. Etappe 12 fortsetter inn i selve Vette Feltrine: et landskap av blek karst og løs ur, sjelden alpin flora som klamrer seg til fjellet i beskyttede lommer, og kongeørn over hodet. Den ender ved Rifugio Dal Piaz, 1.993 m, åpnet 22. september 1963 av CAIs Feltre-seksjon til sitt førtiårsjubileum og navngitt etter Giorgio Dal Piaz, en tidlig velgjører – en hytte med kun sovesal og ingen private rom, liggende nær den glasiale sirkusdalen Busa delle Vette.
Den siste etappen er den lengste på hele turen med nesten 19 km, nesten alt nedover – over 2.000 høydemeter nedstigning fra Vette Feltrines bare øvre karst, forbi steinamfiteateret lokalbefolkningen kaller, uten mye overdrivelse, Piazza del Diavolo – djevelens plass – og ned gjennom skog til Feltre selv, 325 m. Feltres sentrum ble i stor grad ødelagt i 1509 under kampene mellom Venezia og Cambrai-ligaen og gjenoppbygget kort tid etter i den 1500-talls-stilen som fortsatt er synlig i de søylegangsprydede gatene i dag; grunnlagt av de alpine rhaetierne som den romerske oppidum Feltria, gikk den over til venetiansk styre i 1404 og var, mange århundrer senere, vertskap for et krigsmøte mellom Hitler og Mussolini i juli 1943. Etter tretten etapper og fire ladinske «legender», ender stien i en by gammel nok til å ha sin egen.
«Stiens siste strekk med bart fjell har et navn lokalbefolkningen ikke mildner for besøkende: Piazza del Diavolo, djevelens plass.»
Den fulle etappetabellen
Distanse og høyde for hver etappe, pluss hver via ferrata, toppbestigning og alternativ rute langs veien
En note om tallene: guideböker angir Alta Via 2 til omtrent 174–180 km med 11.300–11.700 m samlet stigning, men publiserte etappe-for-etappe-tall var ikke tilgjengelige for oss, så tabellen ovenfor bruker i stedet våre egne GPS-spor av alle tretten etapper – mer finmasket, men høyere på samlet stigning av punkttetthets-grunnene forklart tidligere. Høydene er de selvstendig innhentede hytte- og passtallene brukt gjennom hele artikkelen; den ene merket med ~ (Rifugio Treviso) kunne ikke bekreftes mot en offisiell kilde nærmere enn de nærmeste ti meterne.
«Alta Via 1 tar de berømte sentrale toppene og mengden som følger med dem. Alta Via 2 tar i stedet de ladinske legendene – jotner, feer og en sagaveid daggry – og gir deg fire UNESCO-bergsystemer, to obligatoriske møter med eksponering, og en stående invitasjon til å gå høyere hvis du vil: en via ferrata gjennom Forcella Nives, to topper over 3.000 m innen rekkevidde av stien, en krux-krysning de fleste turfølger husker lenger enn noe annet på turen. Tretten dager, ett navn for hver strekning av grunnen, og en siste nedstigning som passende nok ender ved djevelens plass.»
