Langs bratte fjellsider i Måbødalen til Vøringsfossen

Langs bratte fjellsider i Måbødalen til Vøringsfossen

En rundtur i den mektige Måbødalen byr på bratte fjellsider og høye fossefall. Fra Måbø kan en gå den gamle ferdselsveien opp fjellsiden til Måbøberget, hvor en igjen tar seg ned igjen og inn i bunnen av Måbødalen der Vøringsfossen har sitt 182 meter høye fossefall. I flere hundre år har Måbødalen fungert som fjellovergang langs gamle ferdselsveier. Selv i dag er dette en av de viktigste veiene over fjellet mellom vest og øst og starten på stigningen opp til Hardangervidda.

Måbødalen i Hardanger

Da Slingsby dro på sin første tur til Norge i 1872 var fossene Ringedalsfossen og Vøringsfossen selve turmålet. Dette var kjente turistattraksjoner han hadde lest om i reiseskildringer. Turen gikk fra Eidfjord opp Måbødalen til fossen Vøringen han beskriver som en foss full av mystikk, siden turistene måtte lene seg utfor et bratt stup for å kunne se den. Dette er samme måten de fleste turister velger å oppleve Vøringsfossen den dag i dag. Slingsby tok turen inn i selve dalbunnen av Måbødalen for å oppleve den mektige fossen nedenfra.

Bli med på en rundtur i Måbødalen langs gamle ferdselsveier i stupbratte fjellsider over Måbørberget til innerst i Måbødalen for å oppleve den vakre Vøringsfossen slik Slingsby gjorde i 1872.

Rundturen starter ved Måbø gard som ligger ved riksveien. Her er det parkeringsplass som det går an å sette igjen bilen. Fra Måbø gård ser vi Måbøberget og vi følger stien inn til steinspranget hvor Trappeveien starter. Trappeveien er en imponerende ferdselsvei opp langs fjellsiden til vidden, som trolig ble bygget en gang på 1700-tallet.

Den dag i dag er veien godt inntakt og det er enkelt å følge trinnene helt opp til Måbøberget hvor det er fin utsikt ut over Måbødalen. Stien fortsetter videre over Måbøberget og mot Fossatromma. Her er det laget utsiktspunkt for å kunne betrakte det 182 meter høye fossefallet til Vøringsfossen fra oversiden.

Vøringsfossen i Måbødalen

Det har nok vært flere ferdselsveier gjennom Måbødalen opp til vidden, men Slingsby beskriver en rute fra 1875 som ligner der den gamle rikvei 7 går. Det er i dag sykkelvei og kan følges nedover fjellsiden et stykke for å komme ned i bunnen av Måbødalen.

Den gamle riksveien er litt av et imponerende syn der den svinger seg  opp over de bratte fjellsidene av Måbødalen. I fjellsiden der den gamle riksveien svinger seg nedover fjellsiden sammen med den nye riksveien, passerer en under den nye riksveien to steder. Litt nedenfor den nederste passeringen kan en gå av veien og inn på en sti ned til selve dalføret. Herfra kan en følge stien inn til bunnen av Vøringsfossen.

Det er et mektig syn å se fossen fra Måbødalen. Fossefallet kan være høylytt ved mye vannføring og duskregnet som kommer fra fossefallet kan gjøre det hele til en våt opplevelse.

Fra Vøringfossen følger en samme stien tilbake, men i stedet for å ta seg opp igjen på den gamle riksveien kan en følge stien langs elven gjennom den trange Måbødalen med de bratte fjellsidene. Stien kan være litt gjengrodd enkelte steder, men kan følges hele veien ned til Måbøvatnet før en igjen kommer inn på sykkelveien. Denne tar oss det siste stykket tilbake til parkeringsplassen på Måbø som var utgangspunktet for vår rundtur blant bratte fjellsider og imponerende fossefall.

Turen starter ved Måbør gård og følger de bratte fjellsidene opp til Måbøberget.

Riksvei 7 over Hardangervidda er i dag en av landets nasjonale turistveier. Den første turiststrømmen kom alt i 1870, da Den Norske Turistforening tilrettela en turvei inn til Vøringsfossen. De første bilene kjørte opp Måbødalen kanskje allerede så tidlig som 1928, da den første bilveien ble fullført helt til Ustaoset og turiststrømmen økte ytterligere. Forbindelsen mellom Ustaoset og Geilo stod faktisk ikke ferdig før i 1939. Riksvei 7 har flere ganger fått bevilgninger til oppgradering, men dagens vei- og tunellsystemer stod ferdig i 1986.

Rundturen er en enkel tur å gjennomføre og tar 5 - 6 timer. Turen opp Trappeveien til Måbøberget ser bratt ut fra bunnen, men er en fin turvei som aldri blir særlig bratt eller er noe luftig. Totalt er rundturen omtrent 12 km.

Det går også kjente turstier langs gamle ferdselsveier til Hardangervidda fra både Simadalen og Hjølmadalen. Spesielt flott tur er den såkalte turstien Bispeveien som går fra Simadalen og opp til Hardangervidda og Hardangerjøkulen.

Den gamle veien opp fjellsiden til Måbøberget er en gammel ferdselsvei med trappetrinn.
Måbødalen har vært en viktig ferdselsvei over Hardangervidda i århundre, noe den fremdeles er.
Utsikt til Måbødalen på vei opp til Måbøberget.
Fra toppen av Måbøberget.
På vei over Måbøberget mot Vøringsfossen. Grytahorga i bakgrunnen.
Fjellsidene rundt Måbødalen er stupbratte.

Måbøberget

744 moh

60°25′07″N 07°13′43″Ø

Eidfjord, Hordaland, Norge

Turer i samme område

One thought on “Langs bratte fjellsider i Måbødalen til Vøringsfossen

  1. Litt om Måbødalen

    Måbødalen skjuler mange hendelser, noen av dramatisk art, andre igjen mer dagligdags. Felles for dem er at hendelsene har funnet på stier som er ukjent for de fleste. Og selv for dem som har kunnskap om stienes eksistens, vil nok historien bak dem være ukjent. Og dessverre: Mange av historiene som er blitt skrevet om Måbødalen, mangler rot i virkelighetens verden. Særskilt gjelder dette teorien om at den Store Nordmannsslepa gikk der. Denne teorien som er fremsatt av Reidar Fønnebø («Langs Nordmannslepene» utgaver 1968 og 1988) er etter min mening ikke rett.

    Veien gjennom Måbødalen var en lokalvei for oppsitterne i Måbø- og Sysendalen. Fra 1850 kjenner vi en søknad om midler til reparasjon av vegen i Måbøberget samt Måbø, Tveito og Høl broer.

    Etter at den nye riksvei 7 ble anlagt, har bilkjøring i Måbødalen blitt avdramatisert. Store deler av veien ligger i tunnel og det er blitt to kjørebaner på hele strekningen. Men vil du oppleve den gamle veien, så ligger den der, riktignok som gang og sykkelsti, men den er ikke mindre dramatisk av den grunn. Selv etter et «uendelig» antall ganger i Måbødalen, er jeg personlig like forbauset over at det i det hele tatt har vært mulig å anlegge vei der.

    Turistene, ja hvem har ikke sett dem der de står med sine fotoappparater og taler høylydt med hverandre. Språkkyndig behøver man ikke være for å forstå hva de snakker om. Ofte henvender de seg til oss urinnvånere med spørsmål. Var det virkelig mulig å kjøre bil på den gamle slyngveien? Vi svarer lett indignert: Ja, det var vel ikke noe problem! Glemt er den gangen vi med skjelvende fot på bremsepedalen kjørte ned gamleveien på glatt vinterføre. Glemt er også den gangen vi stod fast med campingvogn mellom Byrkjenes og Storagilsnes. Nå er hele veien lagt i tunnel, og vi kan med freidig mot briljere ovenfor turistene.

    Ja, om gamleveien kan vi nok uttale oss med sikkerhet. Verre blir det når spørsmål om historien kommer på banen. Hvordan var det før den første bilveien kom? Gikk det en sti der hvor gamleveien ligger, eller har ferdselen gått andre veier? Ja, spørsmålene kan bli mange og vanskelige å svare på. Viten om de eldre ferdselveiene i Måbødalen begrenser seg gjerne til perifere kunnskaper om Måbøgaldene. Denne berømte trappeveien i Måbøberget som helt uforskyldt er blitt del av den Store Nordmannsslepa. En ære som tilkommer en annen fjellvei i et annet dalføre i Eidfjord.

    Trappeveien i Måbøberget, populært og feilaktig kalt for Måbøgaldene. Uttrykket galder er ikke noe tradisjonelt ord i Hardingmålet, men finnes derimot på østlandet og er etter eksperters mening innlånt i navnet. Den eldste del av befolkningen – eller de som har kunnskap om det – sier «træppuna i bærje» om Måbøgaldene.

    Gjennom Måbødalen gikk det i eldre tider flere veier. Nevnes skal Tymberløypet, Storagilsveien og Kyrkjeskori. Sett i forhold til dem er trappeveien i Måbøberget riktig en ungdom, som før den hadde fyllt sine 80 år, hadde den på mange måter utspilt sin rolle som lokalvei. For det var lokalvei den var bygget som. Hadde den godeste professor Hansteen visst hvilke dimensjoner hans uttalelse om «1500 trappetrinn og 124 slyng» fra hans ferd i dalen i 1821 skulle få, tror jeg han hadde moderert seg. For som han sier, erindrer han ikke riktig hvilket tall som er riktig, og at saken – om trappetrinn og slyng – egentlig er ganske likegyldig.

    En vinterdag for noen år siden kjørte to trailere utfor stupet øverst i Måbødalen like ovenfor den øverste tunnelen. Trolig er denne dramatiske hendelsen fremdeles samtaleemne for mange når stedet passeres. Lite aner de at like nedenfor der hvor hendelsen tok sted, var det at Tymberløypet gikk. Dette er den eldste ferdselsveien i dalen.

    Trolig var det tidlig på 1500 tallet at den spede begynnelse til veiene i Kyrkjeskori og Tymberløypet blir lagt. Dette er veier som ble brukt av Måbødalens første oppsittere. Tymberløypet hadde sitt utgangspunkt ved Måbø gård. Derfra gikk den i retning øst til den første sving på gamle riksvei 7, hvor den tok opp et lite gjel.

    Videre fortsatte veien så på vestsiden av Bjoreia opp til, og langs vatnet frem til innløpsosen av dette, hvor den krysset Bjoreia. Like øst for Storagilsneset ligger ruinene etter et stort hus. Den var bygget i forbindelse med den første bilveien opp Måbødalen, og hovedsakelig benyttet som arbeidsbrakke. Her begynner veien sin oppstigning mot Høl.

    Tymberløypet gikk oppover i flere slyng, inntil den gikk noenlunde rettlinjet bort til steinuren like nedenfor den gamle Dahlbergtunnelens øverste utløp. Derfra på nytt i flere slyng oppover, før den fortsatte innover møt Høl. Deler av den kan sees på oppsiden av R7. Når materialene ble fraktet opp til det som skulle bli Fossli hotell, ble Tymberløypet benyttet.

    Fra der hvor Tymberløypet startet sin rettlinje, hadde Storagilsveien sitt utgangspunkt. Dersom denne veien var intakt i dag, ville den på sin ferd til topps kryssset den gamle riksvei 7 like før første slyng, og mellom tredje og fjerde slyng. Den ville passert der hvor den nye rasteplassen er anlagt like ved Dahlbergtunnelens nederste utløp.

    Kyrkjeskori var stølsveien for bøndene i Måbødalen. Til gården Måbø tilhørte stølene Tinden, Åstestølen og Hengelien. Åstestølen hadde de sammen med Tveito. Både fra Tveito og Måbø gikk det stier opp Kyrkjeskori, fyrst som to adskilte veier, deretter – rett ovenfor uren nord for Høgdene – gikk de sammen.

    Fra 1838 var Måbø delt i to bruk. Etter det som er blitt meg fortalt var Martha Tveito den siste forpakter av det ene bruket. Det ble fortalt at da Martha en gang hadde vært på Tinden for å se etter sauene, ble hun usikker på om hun hadde lukket igjen døren på selet. Enda det var langt på dag, tok hun en stormlykt i hånden og fòr opp Kyrkjeskori. Var døren åpen? Nei, det har jeg aldri fått svar på!

    Og ferdes i Kyrkjeskori var dagligdags for folket i dalen. For å få nok fòr til dyrene var det nødvendig og slå hver grasplett opp etter fjellsiden. Det er til å undres på at det gikk bra. Kyrkjeskori er også blitt brukt som driftevei i 1880. Det var da så stor flom i Måbødalen, at broene forsvant.

    De veiene som hittil har vært omtalt er og betrakte som «hovedveier». Men det finnes flere. Veier brukt av dalens veidemenn. Den ene som vi skal kalle Kvernhuskorveien er kommet til etter at Turistveien ble bygget i 1872. Den går ut fra Turistveien ved Kvernhushaugene, går så opp Kvernhusskorene over Gamlaberget frem mot Høl.

    Den andre veien er en lokal vei for Tveito gård. Den kalles for Yksnarliveien. Når en fra Tveito gård skulle ta seg opp i fjellet på sørsiden av Bjoreio, hadde en ikke så mange mulighetene. Det beste var å gå over Dansarnuten fra dets nordside. Derfra var det enkelt å ta seg videre oppover. Men slik ble det ikke gjort. Rett nok var dette en enklere vei rent terrengmessig, men det tok for lang tid. Bedre var det da å gå opp på sørøstsiden – rett opp bratthenget. Slik sparte en tid. Hvordan de kom seg opp? De brukte stiger selvsagt! En ikke uvanlig måte å ta seg til fjells på. Og stopper du bilen ved Tveito går, og kikker bort i fjellet, så kanskje du får øye på restene av stigene!

    Om dette var alle veiene i Måbødalen? Neida, det finnes flere. En som gikk i Magnhildskor og en som gikk i Tveitaskor. Og for dem som hadde sauer, var en tur i Svinagili noe en måtte ta med. Og så Turistveien inn til Vøringsfossen da.

Legg igjen en kommentar